Ukraina-debatten En «stresstest» for ytringsfriheten?

I en rekke sammenhenger og fra flere hold er det blitt hevdet at den norske debatten om krigen mot Ukraina utgjorde et nederlag for idealene om et fritt ordskifte. Kritikken hevdet at den ene siden i debatten hadde en hegemonisk posisjon som den misbrukte til å delegitimere eller utestenge sine meningsmotstandere. Med få unntak ble slike påstander verket begrunnet eller sannsynliggjort: I den grad det var problematiske sider ved Ukraina-debatten vurdert mot idealet om en åpen, opplyst og sannhets­søkende offentlig samtale, skyldtes de noe helt annet – nemlig de gjentatte påstandene om at «noen» ødela debatten med skitne triks. Hvis noe ble ødelagt, var det av disse påstandene, ikke av de gjerne anonymiserte «noen» som påstandene var rettet mot.[1]

De kontrære og kritikerne av de kontrære

I ukene før og i månedene i etterkant av Russlands fullskala­invasjon av Ukraina 24. februar 2022 fant det sted en skarp menings­utveksling mellom, selvsagt forenklet, to grupperinger av forskere og andre som tok til orde i debatten: På den ene siden stod de som vektla Russlands handlinger som en konsekvens av, eller i det minste respons på Vestens og Natos politikk. Det ble ikke minst vist til at tidligere sovjet­stater og stater i den sovjetiske maktsfæren var blitt med i alliansen i årene frem mot 2004 og at det ble åpnet for ukrainsk Nato-medlemskap under et møte i Bucuresti i 2008. I ulike sammen­henger karakteriserte enkelt­personer i denne grupperingen seg selv som kritikere av det de hevdet var en politisk og opinionsmessig hovedstrøm, og de presenterte sine synspunkter med ord som «kritiske», «alternative» og ikke minst: «kontrære».[2] Uttrykket «kontrær» ble også brukt om denne gruppen av andre.[3]

På den andre siden i ordskiftet var de som mente at sterke argumenter svekket denne forklaringen, og at drivkreftene bak Russlands aggresjon mot Ukraina fra 2014 og fremover må søkes i indre russiske forhold.[4] Fra denne grupperingen ble det også fremholdt at vektleggingen av Vestens og Natos rolle sto i fare for å utgjøre en ukritisk gjentakelse av deler av Moskvas retorikk, i tillegg til at skillet mellom «å forstå» og å «vise forståelse» kunne bli utvisket.[5] I det følgende vil jeg, for enkelthets skyld, omtale de to grupperingene som henholdsvis «de kontrære» og «kritikerne av de kontrære».

I årene som fulgte, tenderte de kontrære til å vektlegge muligheten av en diplomatisk løsning. Kritikerne av de kontrære var gjennomgående mer pessimistiske om utsiktene til at Russland ville gå med på en fremforhandlet ordning som ikke innebar en de facto ukrainsk kapitulasjon og at Ukraina endte i samme situasjon som Belarus – et russisk lydrike. De kontrære motsatte seg ikke nødvendigvis vestlig militær (og sivil) støtte til Ukraina, men argumenterte for at det kunne og burde gis større rom for diplomati. Tilsvarende argumenterte ikke kritikerne av de kontrære mot muligheten av freds­forhandlinger som sådanne. Derimot hevdet flere av dem at Russland bare ville gå med på en freds­løsning som var akseptabel for Ukraina om det ikke lenger var utsikter til en avgjørende russisk seier på slag­marken eller om den russiske krigs­innsatsen ikke lot seg opprett­holde av økonomiske eller andre årsaker.

Det avgjørende kriteriet for å opprettholde muligheten for dialog i det som skal være et opplyst ordskifte, bør ikke være velvillighet, men saklighet.

Jeg tilhørte selv den andre grupperingen, og i flere avisinnlegg kritiserte jeg skarpt ikke minst de syns­punktene som ble fremmet av Julie Wilhelmsen, forsknings­professor ved Norsk Utenriks­politisk Institutt (NUPI) og min kollega ved Forsvarets høgskole (FHS), professor Tormod Heier.[6] Blant andre representanter for de kontrære som ble utsatt for min og andres kritikk i offentlig debatt, var tidligere diplomat Kai Eide og pensjonert general Robert Mood. Wilhelmsen og Heier har senere gitt uttrykk for at de i en periode møtte så mye motbør at det ble opplevd som en belastning.[7]

Men var kritikken mot de to, og mot andre på deres fløy, urimelig eller usaklig? I en artikkel i Norsk Militært Tidsskrift (NMT), under overskriften «Takhøyden som forsvant», beskrev Heier Ukraina-debatten og sine menings­motstanderes standpunkt og fremgangsmåte som følger:

[…] krigen kunne bare forstås som et enten-eller, et oss-eller-dem; et sort-hvitt bilde der annerledes­tenkende eller intellektuelle ble stigmatisert, mistenkelig­gjort eller hetset hvis de sa noe annet enn at Russlands president, Vladimir Putin, var «verdens verste menneske». Selve forretnings­ideen til den norske samfunns­modellen, om at perspektiv­mangfold og ytrings­frihet gjør oss sterkere og mer innovative enn autoritære rivaler lenger øst, ble feid under teppet. […] Motstemmene måtte knebles for ikke å skape splid i vestens egne rekker. Mens russiske missiler regnet over Ukraina og Europa holdt pusten av frykt for at krigen skulle spres til andre land var det bare én ting som gjaldt: å slå ring rundt én felles tolkning av hva som hadde skjedd i Ukraina. Kanskje var ikke takhøyden i det norske ytrings­rommet så stor likevel?[8]

Også Julie Wilhelmsen hevdet, i flere sammenhenger, at det var et press blant forskere om å slutte opp om vedtatt politikk. Hun impliserte at hennes menings­­motstandere ikke levde opp til kjernen i forsknings­­etikken, nemlig at forskningen skal være fri, uten bindinger til samfunnets makt­­strukturer.[9] De bidro til «en fordummende og farlig praksis der kritiske spørsmål kun kan stilles til noen staters politikk» og en debatt preget av «mangelen på nyanser, sannferdighet og synlig­gjøring av alle berørte parter».[10] I et portrett­intervju med Dagens Næringsliv 21. januar 2022, altså noen uker før fullskala­invasjonen, uttalte hun:

Behovet for ensretting blir større når det er konflikt. Da blir det brått problematisk å påpeke at det som har skjedd mellom Russland og Vesten i konflikten om Ukraina, i noen grad er en del av en gjensidig eskalering langs den nye øst-vestgrensen i Europa, fra Svartehavet til våre nordområder. Det er illegitimt og kostbart å påpeke at Vesten også kan ha gjort noe som bidrar til å skjerpe konflikten. […] – Det er også interessant hvordan denne typen ensretting og svart-hvitt-narrativ ligner på det Putin holder på med. […] jeg må si at det overrasker meg hvor hardt det sosiale presset på å holde den offisielle linjen i denne konflikten er. […] Men mener vi virkelig at vi bare skal drive fri, kritisk forskning på den ene parten?[11]

Wilhelmsen hadde også oppfatninger om de egentlige motivene til dem som hadde kritisert henne:

Det er til dels den menneskelige natur som får utslipp. En krig er en veldig alvorlig situasjon og følelsene settes i sving. Da tror jeg en del mennesker følger sine emosjonelle innskytelser. I stedet for å argumentere på sak, tar de personen. For noen er det nærmest befriende å ha en krig i spaltene, få utslipp for følelsene, svarer Julie Wilhelmsen.

En annen mulighet var at noen var «lei av å høre på henne» og nå hadde funnet «en anledning til å ta henne ned».[12]

Også Heier syntes å mene at det var personlige og politiske, ikke saklige forhold, som lå bak kritikken han ble utsatt for:

Det ble et sammenfall av politikere, journalister og forskerkolleger som samlet sett antakelig befinner seg ute på høyresida, som synes dette var en fin anledning til å ta meg, sier Heier.[13]

Også andre enn dem som selv var gjennom­gående aktive i dette ordskiftet, fremmet påstander om at den ene siden i debatten om Ukraina-krigen, nemlig kritikerne av de kontrære, begikk overtramp. En slik forståelse lå eksplisitt til grunn da ytrings­frihets­juristen Anine Kierulf høsten 2022 gjennomførte en seanse i serien «ubehagelig samtaler» med Heier og Wilhelmsen under overskriften «Putin skal fordømmes og ikke forstås. Eller?» Ifølge Kierulf viste kritikken mot Heier og Wilhelmsen «konsekvensene av å ha ytringer som går på tvers av menings­trender og etablerte fortellinger, og hva det koster for den som ytrer seg, og ikke minst, for samfunnet». Hun valgte å gjennom­førte samtalen med bare én av partene i ordskiftet, noe som er nærliggende å forstå som at hun mente at den andre parten ikke var verdt å lytte til.[14] Sommeren 2024 slo musikeren og forfatteren Ketil Bjørnstad fast, med referanse til Ukraina-debatten: «Den ytrings­friheten som vi jubler for hver 17. mai, finnes knapt lenger.»[15] Major Amund Osflaten ved Krigsskolen impliserte i en kronikk i Aftenposten sommeren 2025 at «[a]nalyser av russiske intensjoner og tenkemåter» var blitt sidestilt med å «spre russisk propaganda», og akademisk uenighet var blitt punktert «ved å antyde at noen er Kremls ‘nyttige idioter’».[16] I anledning at det var gått to år siden fullskala­invasjonen, trykket Ny Tid denne påstanden (av John Y. Jones):

Siden 24. februar 2022 er det knapt trykt én artikkel i norske storaviser som peker på behov for nedrustning, avvæpning, forsoning, interkulturell forståelse, forhandlinger eller våpenhvile.[17]

Da redaktør og skribent Danby Choi fikk et ledende spørsmål fra Klassekampens journalist om «hardkjøret» mot Wilhelmsen og Heier fra andre debattanter var et forsøk på kansellering eller woke, svarte han:

Definitivt. Sannhetssøking er avhengig av at meninger brytes, slik at feilaktige oppfatninger kan tilbakevises. Det kan se ut som om noen er uenig i dette prinsippet og heller vil stoppe debatten i utgangspunktet. De ønsker seg ikke debatt og uenighet. Alt er enten godt eller ondt. Og det onde skal fjernes. Det tror jeg ikke på.[18]

Påstander om et problematisk ytringsmiljø i Ukraina-debatten ble presentert som grunnlag for at Julie Wilhelmsen høsten 2022 ble tildelt Klassekampens Neshornet-pris og deretter, våren 2023, Fritt Ords Pris. I begrunnelsen lå det det også en utvidet påstand om det den norske forsvars- og sikkerhets­politiske debatten generelt var preget av et snevert ytringsrom. Samme påstand var tidligere blitt fremført som del av begrunnelsen tildelingen av Fritt Ords Pris til general Robert Mood i 2016, Ossietzky­prisen til oberst­løytnant og forsker Tormod Heier i 2017, og Skjervheim­prisen til Julie Wilhelmsen i 2020.

**

Det er ingen tvil om at det i offentlig debatt forekommer forsøk på å utløse repressive mekanismer mot menings­motstandere, at saklighet kan bli møtt med usaklighet eller til og med personangrep, at noen spiller på emosjoner i større grad enn å bygge opp en argumentasjon. Spørsmålet blir derfor ikke om det finnes eksempler på slike forhold i debatten om Ukraina, men hvor omfattende eller dominerende disse fenomenene har vært og om de rammet bare den ene siden i debatten. Det dreier seg om påstander om at noe skal ha funnet sted, altså fakta­påstander. Slike påstander, om de skal tillegges betydning, må kunne begrunnes empirisk. Det samme gjelder for påstander om at personer som fremfører visse typer synspunkter, har hatt vanskelig for å komme til orde i offentlig debatt: Også dette er en faktapåstand som må begrunnes om den skal tas på alvor. Det kan innvendes mot dette siste at sperrene kan ha vært der, men at de ble overvunnet gjennom påståelighet, trass, mot eller andre gode egenskaper. Slikt vil raskt ende opp i spekulasjoner: Om det viser seg at både personene og deres synspunkter faktisk kom til orde, har problemet vært overkommelig.

Verken de selv eller journalistene som intervjuet dem, ser ut til å ha fanget opp det paradoksale i denne situasjonen: At personer som mener seg kneblet, får usedvanlig god hjelp av media til å fortelle dette, ukneblet, til offentligheten. 

Mot kravet om at slike påstander må kunne begrunnes for å tillegges vekt, kan det innvendes at andre metodiske utfordringer gjør det vanskelig å bekrefte eller avkrefte dem. Men – i så fall må det samme gjelde for grunnlaget for at de i det hele tatt ble fremsatt: Man kan ikke påstå at noe fant sted og kreve å bli tatt på alvor, men samtidig hevde at påstanden ikke lar seg verifisere. Mange har også erfart at det å ytre seg frimodig offentlig kan medføre grader av personlig ubehag, men det i seg selv innebærer ikke at ens ytringsfrihet er under angrep.

Før jeg gå videre med disse resonnementene – en klargjøring: Jeg er altså blant dem som er blitt beskyldt for å ville innskrenke ytrings­rommet til mine menings­­motstandere, blant ved at jeg skal ha begått «personangrep». Jeg har derfor en personlig interesse i spørsmålet jeg drøfter. Dette burde ikke anses som et problem: For denne som for andre tekster gjelder at det står enhver fritt å gjøre seg tanker om hvilke motiver som måtte ligge bak, og man kan like eller mislike det man måtte oppfatte som tekstens verdi­messige grunnlag, men utover dette skal dens gyldighet bedømmes på grunnlag av styrker og svakheter i kilde­­grunnlag og argumentasjon. Man skal ta ballen og ikke mannen. Flere lærdommer kan trekkes ut av ordskiftet om Ukraina, og dette er én av dem.

Ukraina-debatten: Påstandene

I avsnittene som følger, forsøker jeg gjennom eksempler å få frem hoved­elementer i påstandene om hva de kontrære skal ha blitt utsatt for i Ukraina-debatten. Én måte å sammenfatte disse påstandene på, er som følger:[19]

1. Kritikerne av de kontrære utsatte de kontrære for forsøk på ensretting eller ekskludering i form av utdefinerende ord og uttrykk.

2. Synspunktene som de kontrære fremførte, hadde vanskelig for å få plass i et samstemt, majoritets­dominert offentlig ytringsmiljø. I og med at det var personer som fremførte disse synspunktene, må disse personene ha hatt vanskelig for å komme til orde i det offentlige ordskiftet.

Denne sammenfatningen er resultatet av søk i norske redaksjonelle medier gjennom databasen Retriever. Retriever er særlig dekkende for skriftlige dagsmedier, men fanger i varierende grad også opp viktige sendeflater i tv og radio.[20] Jeg kommer tilbake til spørsmålet om hvorfor jeg har holdt sosiale medier utenfor.

En Retriever-basert undersøkelse for å kartlegge innholdet i et ordskifte avhenger av hva man legger inn i søket. Det er også metodiske utfordringer forbundet med å omgjøre kvantitative funn til generaliserende kvalitative utsagn. Ulike fremgangsmåter vil gi ulike funn.

Jeg brukte Retriever til to ting:

1. Fra utsagn fra de kontrære selv og andre identifiserte jeg nedsettende ord og uttrykk, rettet mot de kontrære, som skal ha blitt brukt i debatten. Jeg søkte så på disse ordene og uttrykkene i kombinasjon med andre ord som innsnevrer funnene til Ukraina-debatten og deltakerne i Ukraina-debatten. Ytterligere søkeord ble generert gjennom lesing av tekster som funnene ledet til.

Jeg mener at funnene er så tydelige at de ikke kan avfeies, selv om man legger til grunn at jeg ikke har fanget opp alle varianter eller eksempler av språkbruken jeg undersøker.

2. Jeg valgte ut 11 av de mest brukte ekspert­kommentatorene om krigen mot Ukraina og søkte så på disse navnene i kombinasjon med søkeordet «Ukraina*».[21] Slik fremkommer det et bilde av hvor hyppig den enkelte debattant eller ekspert­kommentator ble omtalt eller referert i media når det gjaldt Ukraina (Retriever registrerer flere omtaler i samme oppslag som ett treff).

Det er selvsagt feilkilder også i denne metoden, og tallene som fremkommer, har størst utsagnskraft som grunnlag for sammenligninger og påvisning av utviklingen i mediebildet: Jeg har ikke avdekket feilkilder eller metodiske utfordringer som det er grunn til å tro vil slå avgjørende forskjellig ut for navnene jeg søkte på. Som når det gjelder undersøkelsen av bruken av ord og uttrykk, er de mest relevante funnene så entydige at jeg ikke kan se at de kan forklares med mulige feilkilder.

Den overordnede anklagen mot kritikerne av de kontrære gikk altså ut på at de debatterte på en måte som ikke bare fremsto som, men som faktisk utgjorde bevisste forsøk på å begrense takhøyden i Ukraina-debatten. Disse anklagene dreide seg om en angivelig innskrenking av det offentlige «ytringsrommet»,[22] krav om «meningsdisiplin» som førte til «selvsensur» og til at «enkelte» forskere trakk seg ut av debatten[23] – og fikk også en rekke andre former. Den siste påstanden gjelder gjerne noen ikke nærmere angitte andre: Selv har jeg ikke fanget opp at noen har sagt om seg selv at de har trukket seg ut eller har latt være å delta på grunn av ordskiftets form.

Vi starter med de nedsettende, utdefinerende, delegitimerende eller på andre måter usaklige karakteristikkene som skal ha blitt brukt om de kontrære. Som grunnlag for utvalget av ord og uttrykk starter jeg med Fritt Ord-styreleder Grethe Brochmanns tale da Julie Wilhelmsen mottok Fritt Ords Pris i 2023. I talen gjenga Brochmann eksempler på ordbruken som skulle ha vært rettet mot prisvinneren: Hun var blitt anklaget for å «være Putins budbringer og å løpe hans ærend»[24] og for å «gå fiendens ærend»; hun var blitt kalt «Putin-klakør, Putin-apologet, USA-hater, femtekolonist». Det siste sitatet er svært likt en formulering i et innlegg av Jon Hellesnes i Klassekampen ett år tidligere.[25]

Her fra et annet oppslag i Klassekampen:

Vladimir Putins «etterplaprere», «klakører» og «nyttige idioter». Skjellsordene haglet i norsk offentlighet etter at Russland angrep Ukraina i februar. Skytset rammet dem som ikke hadde trodd krigen ville komme. Og ikke minst: De som hadde sagt at kanskje kunne også Nato og USA, ikke bare Russland, gjort noe annerledes for å unngå den.[26]

Jeg tviler ikke på at disse ukvemsordene, og flere til, finnes ikke bare i «den mørkaste delen av sosiale media»,[27] men tilgjengelig for alle på for eksempel Facebook eller X. Der vil enhver som leter, finne et utall av nedsettende karakteristikker – uansett hvilken leir de som omtales, tilhører, og uavhengig av hvilken opphetet diskusjon det gjelder. I Ukraina-debatten rammet dette ikke bare «dem som ikke hadde trodd at krigen ville komme». Man finner for eksempel at en første­amanuensis ved Høgskolen på Vestlandet i en utveksling på Facebook har kalt Bjørn Johan Berger, vinneren av Human-Etisk Forbunds Humanist­prisen for 2025, for «notorisk, helt psyko og nazist», uten at noen ser ut til å ha reagert av den grunn.[28] Selv har jeg blitt avskrevet, av en professor i litteratur­vitenskap ved Universitetet i Bergen, som en representant for «det militær-industrielle kompleks». I avisenes kommentarfelt sitter betegnelser som «krigshisser» og «USA-lakei» særdeles løst om Ukrainas støtte­­spillere i Norge. De som orker større doser av slik retorikk, kan gå inn på steigandottno eller enkelte av SoMe-profilene til representanter for partiet FOR. Også min samling av påstander om hvordan Ukraina-debatten i Norge har vært sensurert, ville blitt enda mer rikholdig om jeg tok med innlegg på sosiale medier.[29]

Dette til tross – det ville i beste fall være krevende å trekke inn utsagn i sosiale medier på en måte som ivaretar grunn­leggende krav til blant annet avgrensninger, utvalg og representativitet.[30] Jeg holder meg altså til redaksjonelle kilder, og jeg ser på perioden fra 1. desember 2021 til 1. mars 2024. Startdatoen er valgt for å fange opp dekningen av den markerte eskaleringen i russisk retorikk og militær posisjonering fra nettopp desember 2021. Datoen 1. mars 2024 er først og fremst bestemt av behovet for å sette en sluttdato, men er ikke helt tilfeldig: På dette tidspunktet var dekningen av Ukraina i norske media i ferd med å bli mer episodisk, samtidig som jeg fanger opp det som var en topp i medie­dekningen knyttet til datoen 24. februar 2024: Det var da gått to år siden fullskala­invasjonen. I og med at mange av påstandene gikk ut på at den ufine ordbruken i særlig grad skulle ha vært rettet mot Heier og Wilhelmsen, og altså må ha opptrådt i forbindelse med omtale av de to, har jeg brukt de utvalgte søkeordene i kombinasjon med deres navn.

I den grad de kontrære ble utsatt for forsøk på å begrense deres ytringsrom i Ukraina-debatten forut for og etter 24. februar 2022, var dette mislykket. 

Her viser søk i Retriever et lite antall innlegg[31] som omtaler Heier og Wilhelmsen som «apologeter» – alle allerede velkjente fra offentlig debatt: Jan Arild Snoen[32] (som for øvrig også bruker denne betegnelsen på Robert Mood, Ingrid Fiskaa, Kåre Willoch og Carl I. Hagen) og Kateryna G. Pedersen, hvorav et innlegg av sistnevnte som omtaler Julie Wilhelmsen, er utstyrt med overskriften «Forstår dere nå, apologeter».[33] I et annet innlegg skriver Pedersen om «nyttige idioter som sprer Kremls narrativ».[34] 25. februar 2022 skrev Anders Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier i VG: «Blant de mest etter­givende og apologetiske argumentene vi har hørt er at vi må forstå Russland og anerkjenne deres interesse­sfære og legitime sikkerhets­behov.» Også enkelte forskere, «Ca. to», hadde ifølge Romarheim ytret seg i samme baner – en tilnærmet åpen referanse til Heier og Wilhelmsen.[35] I 2023 brukte Jonas Bals uttrykket «Putin-apologetene» i to innlegg i Klassekampen. Innleggene var rettet mot Marielle Leraand og de som hadde vært på hennes side i «fredssaken».[36] Det ligger ikke i kortene at formuleringen var ment å omfatte Wilhelmsen, Heier eller andre ekspert­kommentatorer. Innlegget synes rettet mot de politikerne i Rødt og dere menings­feller som tilla USA ansvaret for Russlands angrep på Ukraina. Disse tilfellene til tross: Det søkene i Retriever fremfor alt viser, er noe annet: Gjentatte påstander om at de to var blitt omtalt som Putin-apologeter – få eksempler på at de faktisk ble det.

Civita-rådgiver Eirik Løkkes omtale av Wilhelmsen og Heier som Putin-klakører to dager etter invasjonen i februar 2022 er godt kjent og mye omtalt. Det aktuelle avsnittet lød:

En utbredt påstand i norsk debatt er at Putins motivasjon egentlig dreier seg om russiske sikkerhetsgarantier, og at USA/Nato har underminert disse ved stadig å utvide Natos østgrense. Oberstløytnant Tormod Heier og Nupi-forsker Julie Wilhelmsen er to av de mest sentrale formidlerne av denne påstanden. De har sågar fungert som Putin-klakører ved å uttrykke forståelse for at det er USA og Nato som har ekspandert, og derigjennom truet Russland.[37]

Løkke mente også at Fiskaa, Heier og Wilhelmsen «formidler Putins propaganda som om den var sannsynlig eller legitim».[38]

Løkke var raskt ute med å beklage ordbruken, samtidig som han forklarte og fastholdt substansen i sin kritikk av Heiers og Wilhelmsens analyser.[39] Var så Løkke bare én av flere som i redaktørstyrte medier omtalte de to, eller andre blant de kontrære, som Putin-klakører? Ingenting tyder på dette: Som med uttrykket «apologet», gjelder treffene i Retriever påstander om at uttrykket skal ha blitt brukt, ikke tilfeller der det faktisk ble brukt.[40]

I en kommentar i DN 26. mars 2022, «De som hatet Amerika», omtalte Frithjof Jacobsen Tormod Heier, Bjørgulv Braanen, partiet Rødt «og deres meningsfeller» som stemmer som vi ikke trengte å lytte til lenger, og som Putins «nyttige idioter» forut for storskalainvasjonen.[41] Han kritiserte dem også for hvordan han mente at de hadde håndtert situasjonen da de møtte motbør i offentligheten, nemlig ved å innta offerrollen.

I en polemikk mot Siavash Mobasheri, gruppeleder for Rødt i bystyret i Oslo, sa Raymond Johansen at Mobasheri gikk «Putins ærend». Bakgrunnen var at Mobasheri var blant dem i Rødt som gikk imot våpenstøtte til Ukraina. Johansen:

Konsekvensen av det Mobasheri ynskjer at skal være Noregs, og resten av Europas politikk, er at Russland vil vinne krigen. Difor går han Vladimir Putins ærend. Dette er eit land som er brutalt angripe, og dersom Raudt hadde bestemt, så hadde Putin allereie tatt Ukraina.[42] 

Søk på relevante kombinasjoner som inneholder uttrykket «nyttig idiot» eller «nyttige idioter» gir samme resultat som for «apologet», «klakør» og ulike kombinasjoner med «ærend»: Gjentatte påstander om at uttrykket var blitt brukt, implisitt i stort omfang, få eksempler på at det faktisk var blitt brukt. Det samme gjelder andre ord og uttrykk som skal ha vært rettet mot de kontrære generelt og Heier og Wilhelmsen spesielt: «Noen» skulle ha hevdet at Wilhelmsen hadde mistet sitt «moralske kompass»,[43] de skulle ha blitt omtalt som «Putin-venner» eller «Putin-vennlige»[44], «putinist»[45], Putins eller Russlands «talerør»[46], «etterplaprere»[47], del av en «femtekolonne»[48] eller med andre nedsettende og delegitimerende betegnelser.[49]

Enkelte av disse ordene og utrykkene ble altså faktisk brukt i et lite antall tilfeller i redaksjonelle medier. Det finnes sikkert tilfeller som jeg ikke har fanget opp, og det finnes sikkert eksempler på annen nedsettende ordbruk. Hovedbildet er uansett klart: Det ble gjentatte ganger hevdet at slike ord og uttrykk var blitt brukt i stort omfang, og dette ble lagt til grunn i en rekke sammenhenger. Den faktiske bruken var i virkeligheten begrenset til enkelttilfeller.

Ikke overraskende: Det var ikke bare de kontrære som ved enkelte anledninger ble utsatt for ufin ordbruk i redaksjonelle medier – den andre siden i debatten ble utsatt for det samme. Under overskriften «Hyklernes hylekor» omtalte Magnus Marsdal, leder i Manifest tankesmie, «den politiske elitens patosfylte hylekor [som] nå fordømmer enhver som ikke står på geledd blant Nato-sjefens papegøyer».[50] Så vidt jeg kan se, var det ingen omfattende kritikk av Marsdal for denne ordbruken. «Krigshissere» brukes av flere, deriblant Marielle Leraand[51] og Katarina Sass[52], samt i leser­innlegg fra mindre kjente personer. En leder av Bjørgulv Braanen i Klassekampen 9. februar 2022 sluttet seg eksplisitt til Moskvas karakteristikk av amerikanernes advarsler om et forestående russisk angrep på Ukraina som «skremsels­propaganda».[53] I den samme lederen ble det mer enn antydet at IFS-forsker Karen-Anna Eggen hadde latt seg føre vill av amerikansk «propaganda» da hun advarte om at Russland kom til å angripe Ukraina.[54] Braanen kom tre uker senere, etter fullskala­invasjonen, med en uforbeholden unnskyldning til Eggen. Han innrømte også at han hadde tatt feil i sine analyser. Kateryna G. Pedersen, omtalt ovenfor, ble kalt «løgnpropagandisten» i et leserinnlegg i Avisa Nordland.[55] Som med utfallene mot de kontrære, var dette enkelt­tilfeller som ikke var representative for ordskiftet som helhet.[56] Kanskje derfor har jeg ikke fanget opp at noen av dem som ble utsatt for dette, gjorde noen sto sak ut av det. Eggens svar på Braanens insinuasjon var eksemplarisk i sin saklighet.[57] Jeg har i det hele tatt ikke sett eksempler på at kritikerne av de kontrære gikk offentlig ut med påstander om at de var utsatt for forsøk på å innskrenke deres rolle i ordskiftet.[58]

Dynamikken og innholdet i en debatt bestemmes ikke først og fremst av den enkelte deltakers intensjoner, men av hvordan budskapet faktisk blir formidlet og deretter oppfattet. 

Når det gjelder påstandene fra de kontrære og andre om at navngitte enkelt­personer, angitte grupperinger eller, langt oftere, et ikke nærmere definert «noen», ønsket å begrense de kontræres ytrings­frihet og ytrings­rommet mer generelt, er det mange og til dels omfattende eksempler å velge mellom. At noen av disse finnes i tekstene som det er vist til i avsnittene over, er ikke overraskende: Påstander om at det ble brukt ufine ord og vendinger mot de kontrære, ble ikke sjelden koblet sammen med anklager om at noen forsøkte å innskrenke ordskiftet. Et par eksempler:

Som svar på Jacobsens kommentar i DN uttalte Julie Wilhelmsen: «Noen smir for å legge menings­rommet i svart mens katastrofen i Ukraina pågår.» Hvem disse «noen» er, forble usagt, men anklagen var klar: Disse «noen» brydde seg ikke om katastrofen i Ukraina, i stedet forsøkte de å kvele ytrings­friheten i Norge. Flere anklager uten angitte adressater fulgte – og det var mye som sto på spill:

Kan hende lykkes man med å feste stigmatiserende og feilaktige merke­lapper slik at viktige forsker­røster mister enhver legitimitet. Kan hende lykkes man med å avskaffe gode praksiser som er livsviktige for å opprettholde en kunnskaps­basert og åpen debatt.

Wilhelmsen trakk dramatiske sammenligninger:

Det er mulig jeg er yrkesskadet av å arbeide med Putins Russland, men jeg liker ikke den type brennemerking og krav om stillhet som artikkelen legger opp til. Den innebærer i ytterste konsekvens en ensretting jeg assosierer med autokrati, ikke demokrati.[59]

Wilhelmsen kom med lignende utsagn i en rekke sammenhenger. I et intervju med Klassekampen i mai 2022[60] bruker hun begrepet «Mccarthyismen»[61] i omtalen av norsk debattklima. Hun er opprørt over at fagkolleger (ikke navngitt) angivelig «brukte krigsutbruddet» i en kamp om hvem som hadde rett[62] og til å delegitimere perspektiver og stemmer. Hun hadde lurt på om kritikken mot henne «handler mer om at noen har et politisk prosjekt, et ønske om å fjerne alternative forklaringer på hvorfor denne tragiske krigen brøt ut, eller hvor den kan være på vei».

Andre fulgte opp: Det har skjedd overgrep mot ytringsfriheten «som ikke er vårt demokrati verdig» (Kai Eide)[63], den norske ytrings­friheten ble utsatt for en stresstest som den ikke bestod (Tormod Heier)[64], «ytrings­rommet er veldig trangt for meiningar som ikkje samsvarar med fleirtalet i mediebiletet» (Sofia Rana)[65], «Ytrings­rommet for Ukraina-samtaler er for tiden på størrelse med en fyrstikkeske, der den som våger seg utenfor, fort kan bli brent» (Linn Stalsberg).[66]

Noen mente at debatten faktisk kunne rokke ved selve det norske demokratiet, deriblant PRIO-forskerne Kristian Berg Harpviken[67] og Ingrid Vik:

Det norske demokratiet settes på prøve akkurat nå. Mye ligger utenfor vår kontroll, men vi kan alle bidra til et åpent og levende ordskifte. Det vil gi Norge bedre svar på hvordan krisen kan håndteres, og det vil styrke det norske demokratiet.[68]

De to fremholdt at slagord som «Ukraina kjemper vår krig […] drar samtalen inn i en kognitiv blindgate som gjør det vanskelig å se håp og muligheter, ja til og med fred». Debatten hadde dessuten vært preget av «ideologisering, sterke følelser og høy moralsk sigarføring». De to ga ingen eksempler på, eller begrunnelse for, disse påstandene.[69]

Harpviken og Vik nevner heller ikke hvem, eller hvilket miljø, som hadde «preget» debatten på en uheldig måte – en form for unnvikelse som de altså ikke var alene om. En debatt i mai 2023 mellom Tormod Heier og Jonas Bals i NRKs Dagsnytt 18 kan illustrere poenget. Bakgrunnen for debatten var at Bals hadde skrevet en kritisk omtale[70] av en bok om Ukraina der Heier var redaktør og hadde skrevet forord og et innlednings­kapittel. Heier oppfattet omtalen som et eksempel på «herske­teknikk» som var «drepende» for det norske samfunnets «forretningsidé», nemlig «perspektiv­mangfold». På Bals’ gjentatte spørsmål til Heier om hvem konkret som hadde begrenset hans «ytringsfrihet» eller «lagt lokk på debatten», svarte Heier med å vise til at det dreide seg om et «debattklima», at «de som er annerledes­tenkende eller kommer med andre perspektiver enn det som er politisk korrekt, de blir tatt litt sånn uforholds­messig hardt» – som eksempelvis Bals’ bokanmeldelse «som overhodet ikke stemmer med realiteten etter min oppfatning».[71]

En mindre personrettet form for anklage enn påstandene om at «noen» innskrenker «ytringsrommet» for «alternative» synspunkter, dreier seg om at Ukraina-debatten og ordskiftet om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk generelt har vært preget av en styrende konsensus, at det har vært et debattklima som har luket bort uenighet. Et slikt syn kommer til uttrykk for eksempel i en kronikk av Julie Wilhelmsen i Dagens Næringsliv i april 2022. Ifølge Wilhelmsen hadde samtalen om Norges sikkerhet vært «nokså trang og konsensuspreget» – «forståelig nok», mener Wilhelmsen «ut fra Norges historie, beliggenhet og størrelse». Ikke bare det:

Det har vært vanskelig å stille spørsmål ved det styrende aksiomet om at Norge må gå med våre store allierte, levere inn det som kreves uten å vurdere konsekvenser ut over det at vi sikrer at de vil komme oss til unnsetning dersom Norge skulle angripes.

Wilhelmsen gir de som tilhører det hun oppfatter som en bred konsensus i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, den lite flatterende betegnelsen «ja-mennesker».[72] Det ligger implisitt i Wilhelmsens utsagn at det hadde vært vanskelig for henne, gitt at hun vel ikke oppfatter seg selv som et «ja-menneske», å reise kritiske spørsmål om norsk sikkerhetspolitikk. Om forskeren Wilhelmsen faktisk opplevde det slik, reiser det noen vesentlige spørsmål om deler av Wilhelmsens egen forskning: Om hun faktisk har skrevet om ting som det var «vanskelig» for henne å uttale seg fritt om, følger noen opplagte spørsmål: Hva besto vanskeligheten i, og hvordan håndterte Wilhelmsen selv situasjonen? Valgte hun å uttale seg fritt, eller la hun bånd på seg? Om hun valgte å uttale seg fritt: Hvilke sanksjoner ble hun møtt med – for det ligger jo implisitt i hennes utsagn at ytringer som brøt med den angivelige konsensus, ville bli møtt med sanksjoner? Om hun opplevde at hun ikke kunne uttale seg fritt, skulle forskningen ikke vært publisert – og hun skulle der og da forklart hvorfor hun ikke opplevde å kunne uttale seg fritt.

Selv har jeg ikke fanget opp at noen har sagt om seg selv at de har trukket seg ut eller har latt være å delta på grunn av ordskiftets form.

Påstander om at de kontrære i Ukraina-debatten ble utsatt for invektiver og andre mekanismer for å undergrave deres rolle i det offentlige ordskiftet, kom tydelig til uttrykk i forbindelse med tildelingen av Fritt Ords Pris til Wilhelmsen våren 2023. Det offentlige «ordskiftet» eller «debattklima» knyttet til Russland og Ukraina hadde vært «opphetet», noe som hadde gjort prisvinner Wilhelmsens analyser «ekstra utsatt».[73] Andre karakteristikker var rettet mot akademia og enkeltmiljøer innenfor akademia, som når Fritt Ords styre mente å kunne slå fast som et faktum at akademia «ofte preges av tilbaketrekning når ordskiftet hardner til».[74] En situasjon med «krise og krig» der krigen i Ukraina fører til at «den uavhengige forskningen […] kommer under press», «den akademiske ytringsfriheten utfordres»[75], «kravet om å slutte rekkene øker», «avvikende stemmer stemples» og «tilfanget av motstridende argumenter og analyser» svekkes.[76] I sin tale til prisvinneren tegnet Ord-styreleder Grethe Brochmann et nedslående bilde av vilkårene i debattene som prisvinneren hadde virket innenfor – forsvars- og sikkerhetspolitikken generelt og forholdet til Russland spesielt. Ingen av påstandene, i begrunnelsen for tildelingen eller i Brochmanns tale, ble forsøkt underbygget eller sannsynliggjort.[77]

Påstandene, de angivelige eksemplene og til dels ordlyden i Brochmanns tale lå tett opp til begrunnelsen til juryen for Klassekampens Neshornprisen som Wilhelmsen hadde mottatt noen måneder før. Her Klassekampen:

Krig og konflikt tilspisser ordskiftet, og kravet om ensretting og tilslutning til offisielle narrativer blir forsterket. Det traff ikke minst Julie Wilhelmsen, som i opptakten til krigen vektla at kanskje det også var noe Vesten kunne gjøre for å dempe konflikten og hindre krig.[78]

Med en noe uklar formulering slo Neshornet-juryen fast at Wilhelmsens ytringer gjennom 2022 hadde «vært viktige for at flere perspektiver på Ukraina-krigen skal kunne eksistere uten sanksjoner og stempling av meningsmotstandere».[79] Rent språklig innebærer dette en konstatering av at «sanksjoner» og «stempling» faktisk ikke hadde funnet sted, men trolig var intensjonen den motsatte: En påstand om at Wilhelmsen var blitt utsatt for «sanksjoner» og «stempling», uten at dette hadde hatt ønsket effekt. Det kan kanskje være vanskelig å finne de riktige formuleringene når man skal beskrive et fenomen som man ikke vet om faktisk finnes.

Lignende påstander var blitt formulert i 2017, da Tormod Heier mottok Norsk PENs Ossietzky­prisen. I begrunnelsen kom det fram klare oppfatninger om debatt­klimaet i etaten Forsvaret generelt og det militære lærestedet der Heier har sin arbeidsplass, Forsvarets høgskole, spesielt: «Tormod Heier er en motstrøm-stemme i et konsensus­preget akademisk miljø i Forsvaret».[80] Også tidligere forsvars­mininister Eldbjørg Löwer, som var invitert til å tale ved tildelings­seremonien, la til grunn at det i de akademiske miljøene i Forsvaret var begrenset rom for uavhengig tenkning:

… selv om åpenheten er til stede, tror jeg at det kreves en porsjon mot fra en person som tjener sitt brød i dette systemet til å påta seg å være en tydelig motstemme, til å være kritisk, til å være utfordrende.[81]

Med sin uttalelse om Heier sier Norsk PEN samtidig noe om de andre, åpenbart et mer eller mindre markert flertall, i det akademiske miljøet i Forsvaret: De er ikke motstrøms, tvert imot: De preges av «konsensus», noe som oversatt til dagligdags språk betyr at de er enige om det meste. Tilsvarende med Löwer: Om man skal ta den tidligere forsvars­ministeren på ordet, gjorde hun det klart at de andre i «dette systemet», rimeligvis et dominerende flertall av Heiers akademiske kolleger ved Forsvarets høgskole, ikke var «kritiske» og ikke var «utfordrende». Slikt er nedlatende tale om faktiske personer, eller om man vil: en kollektivt nedsettende person­karakteristikk. Dermed er vi tilbake til et problem som lett dukker opp sammen med påstander om mangler ved ulike debatter eller ulike miljøer: Kanskje uten at opphavs­personene er seg dette bevisst, kan de selv ende opp med å presentere en type nedsettende person­karakteristikker som de angivelig tok avstand fra at andre hadde brukt.

Hvem og hva kom til orde i Ukraina-debatten?

Om påstandene og anklagene mot kritikerne av de kontrære medfører riktighet, kunne man tenke seg at ytringsrommet for representanter for de kontrære faktisk ble innskrenket, at «kritiske» røster faktisk ikke kom til orde. Gjentatte ganger har det også blitt påstått ikke bare at «noen» hadde forsøkt å innskrenke debatten, men at debatten faktisk ble innskrenket slik at kritiske synspunkter, og dermed bærerne av kritiske synspunkter, ikke kom frem i det offentlige ordskiftet. Var det faktisk slik?

I og med at Julie Wilhelmsen og Tormod Heier gjentatte ganger gikk ut med påstander om å ha blitt utsatt for forsøk på å begrense deres ytringsrom, har jeg ved hjelp av mediebasen Retriever sett på tall for deres medienærvær fra 1. desember 2021 til 1. mars 2024, altså i samme periode som jeg undersøkte for bruken av belastende ord og uttrykk. Tilsvarende undersøkte jeg medienærværet til ni andre eksperter som tidlig fikk en synlig plass i mediebildet.[82] Jeg hentet tall for perioden som helhet, men for å fange opp utviklingen i bruken av de enkelte ekspertkommentator hentet jeg også tallene følgende kortere perioder:

Dagen for fullskalainvasjonen og dagen etter – 24–25. februar 2022.

Den påfølgende uken: 26. februar–4. mars 2022 – en periode med intens mediedekning.

Halvåret deretter: 5. mars–4. september 2022 – en periode med store bevegelser på slagmarken.

Fra 5. september 2022 til 1. mars 2024 – altså frem til slutten av perioden jeg undersøker.

Tallene for treff i Retriever angir antall medietekster som den enkelte opptrer i, ikke antall ganger vedkommendes navn omtales (som kunne være flere ganger i samme oppslag). Jeg brukte søkestrenger som fanget opp navnene i kombinasjon med ordet «Ukraina» for å fange opp antall unike oppslag som nevner den enkelte ekspert­kommentator. Om for eksempel samme NTB-tekst ble brukt av flere medier, er dette regnet som ett, ikke flere, treff. Jeg har likevel et par steder kommentert hvordan bildet i noen grad endres om man ser på det totale antall oppslag, ikke bare unike oppslag.

I det følgende gjengir jeg utvalgte nøkkeltall og kommenterer disse. Den som måtte være interessert i et mer fullstendig bilde, finner dette i en utvidet versjon av teksten som om noen dager vil bli lagt ut på min Substack-konto.[83] Her ligger tallene for hver enkelt av de 11 ekspert­kommentatorene for perioden som helhet og for hver enkelt av under­periodene. Jeg har også lagt inn en litt mer omfattende redegjørelse om hvordan jeg gikk frem i mine søk.

Påstander om at det ble brukt ufine ord og vendinger mot de kontrære, ble ikke sjelden koblet sammen med anklager om at noen forsøkte å innskrenke ordskiftet.

For perioden 1. desember 2021–1. mars 2024 som helhet var det FHS-forskeren Tom Røseth som var omtalt eller sitert i flest unike oppslag som inneholdt søkeordet «Ukraina*». At Røseth ble mye brukt, bør ikke overraske: Røseth hadde Russland og etterretnings­studier som to av sine forskningsfelt, og han hadde utover dette arbeidet med Russland-analyse i Forsvaret. I 2020 var han med å starte opp et organisert samarbeid mellom FHS og ukrainske militære læresteder, og i en periode fra oppstarten og inn i 2022 ledet han Ukraina-programmet ved høgskolen.[84] Tett bak fulgte to av Røseths kolleger ved FHS, oberstløytnantene Geir Hågen Karlsen og Palle Ydstebø, og tett bak dem igjen deres FHS-kollega Tormod Heier.

Om en ser på det totale antall oppslag der den enkelte er sitert eller omtalt, altså ikke begrenset til unike oppslag, er det Heier som topper listen. Dette gjelder uavhengig om navnet er kombinert med søkeordet Ukraina* eller ikke. Oppslag som inneholdt Heiers navn, ble altså forholdsvis mye gjenbrukt. Heier skiller seg i noen grad ut ved at han opptrer i et forholdsmessig særlig stort antall saker som ikke inneholder søkeordet «Ukraina*», noe som indikerer at han var en etterspurt kommentator også om andre forhold.

I god avstand fra Røseth, Karlsen, Ydstebø og Heier følger flere sivile eksperter i forholdsvis tett rekkefølge, deriblant Julie Wilhelmsen. Blant sivilistene ble Wilhelmsen bare forbigått av den, i 2022, eneste etablerte Ukraina-eksperten i utvalget, nemlig Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Retriever-søkene for dagene 24.–25. februar og uken 26. februar–4. mars 2022[85] viser at Tormod Heier var den klart mest omtalte eller refererte ekspert­kommentatoren på selve dagen for stor­invasjonen og dagen etterpå. Dette gjelder uavhengig om man ser på alle eller bare unike oppslag. I uken som fulgte, endret bildet seg: Heier beholdt en sterk stilling, men ble forbigått av Geir Hågen Karlsen, Palle Ydstebø og folkeretts­eksperten Cecilie Hellestveit. Heier hadde altså mistet sin særstilling som den klart mest etterspurte ekspert­kommentatoren. At journalister, slik Heier har hevdet, ikke lenger «ringte» til ham i «de første dagene og ukene etter invasjonen» som resultat av kritikken han var blitt utsatt for, er likevel ikke riktig.[86]

I det påfølgende halvåret, altså frem til 4. september 2022,[87] var bildet i store trekk det samme som i uken etter fullskala­invasjonen: De to militære kommentatorene Geir Hågen Karlsen og Palle Ydstebø topper listen, nå etterfulgt av Tom Røseth som altså i løpet av perioden ble leder av FHS’ Ukraina-program. Deretter følger Heier, nå etterfulgt av tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Etter Diesen følger Julie Wilhelmsen som den første i en rekke av sivile ekspert­kommentatorer (om tidligere general Diesen regnes som militær). At Hellestveit ikke lenger opptrådte i markert flere oppslag enn sine sivile kolleger, kan ha å gjøre med at folke­rettslige vurderinger av spørsmålet om norske våpen­forsendelser til Ukraina inntok en mindre plass i det offentlige ordskiftet. Mens Hellestveit altså hadde rykket nedover på listen, hadde Wilhelmsen rykket opp og forbi alle sine sivile kolleger.

I perioden 5. september 2022 til 1. mars 2024 var Tom Røseth på topp i rekken av ekspert­kommentatorer, samme plass som han inntar i den lange perioden fra 1. desember 2021 til 1. mars 2024 sett under ett. Deretter følger, i tett rekkefølge, Ydstebø, Heier og Karlsen. Om antallet oppslag (ikke unike oppslag) legges til grunn, var Heier noe mer omtalt eller sitert enn Ydstebø. Deretter følger Tor Bukkvoll, fulgt av Hellestveit, Friis, Diesen og Wilhelmsen i samlet flokk. Nederst på listen finner vi Eggen og Holtsmark, som begge hadde vært klare i sin kritikk av de kontrære.

Oversiktene viser altså at Heier var den mest omtalte eller siterte ekspert­kommentatoren om Ukraina ved krigs­utbruddet. De neste månedene ble han forbigått først av offiserene Geir Hågen Karlsen og Palle Ydstebø, i en periode av den sivile ekspert­kommentatoren Tor Bukkvoll, og senere av lederen av Ukraina-programmet i 2022, Tom Røseth. Wilhelmsen var i mindre grad sitert eller omtalt om Ukraina i den siste delen av perioden og var da forbigått av flere av sine sivile kolleger. Det har neppe skyldtes hennes «kontrære» syn på Ukraina-krigen, for i så fall burde denne effekten også ha rammet Tormod Heier.[88]

For Heiers og Wilhelmsens vedkommende dreide en del oppslag i månedene etter krigs­utbruddet seg i utgangs­punktet om de to og om deres egne og andres påstander om at de var blitt utsatt for usaklige angrep. Også da ble deres synspunkter som regel likevel gjengitt eller sitert. Dette gjelder blant annet flere omfattende intervjuer.[89] Der fikk de dels presentert sin oppfatning av begivenhetene, dels gikk de ut mot den angivelig uakseptable debatt­formen til sine menings­motstandere i ordskiftet.

Det kan ikke utelukkes at Heier har rett i at kritikken han var blitt utsatt for, var en av årsakene til at pågangen fra journalister i ukene og månedene etter 24.–25. februar ble noe mindre sett opp mot de militære ekspert­kommentatorer Karlsen og Ydstebø, tidligere general Diesen, lederen for Ukraina-programmet ved FHS Tom Røseth og Ukraina-kjenneren Tor Bukkvoll. I den grad det faktisk var slik: Heier forble en hyppig brukt ekspert­kommentator i media også i uken og månedene etter 24–25. februar 2022. En slik effekt, om den fantes, kan heller ikke ha vært langvarig: I året fra 5. september 2022 til 4. september 2023 var den nå sivile Heier bare forbigått av Tom Røseth og av offiseren Palle Ydstebø. For perioden fra 1. desember 2021 til 1. mars 2024 som helhet var Heier, med god margin og bare forbigått av Tom Røseth, den nest mest gjengitte sivile ekspert­kommentatoren om forhold som gjaldt Ukraina. Han er omtalt i betydelig flere oppslag enn for eksempel den russisk- og ukrainskyndige område­spesialisten Tor Bukkvoll og andre språk­kyndige som hadde Russland og etter hvert også Ukraina som forsknings­felt. Når det gjelder Julie Wilhelmsen, var hun gjennomgående en av de mest brukte sivile ekspert­kommentatorene – gjennom mesteparten av perioden var også hun til dels langt oftere omtalt eller sitert enn hennes mest uttalte kritikere.

Avslutning: For et «åpnere, mer spenningsfylt, mer engasjerende og dermed til syvende og sist mer fruktbar[t]» offentlig ordskifte[90]

Min gjennomgang av norske redaksjonelle medier viste to ting, hvorav det første funnet er statistisk mer entydig enn det andre:

1)

I den grad de kontrære ble utsatt for forsøk på å begrense deres ytringsrom i Ukraina-debatten forut for og etter 24. februar 2022, var dette mislykket. Fra desember 2021 og til våren 2024 var de kontræres mest omtale representanter, Tormod Heier og Julie Wilhelmsen, blant de mest brukte ekspert­kommentatorene om krigen i Ukraina. Med unntak av Tom Røseth var de to i perioder de mest brukte sivile ekspert­kommentatorene, i perioder bare forbigått av to av Heiers militære FHS-kolleger. Særlig Heier har også senere vært en mye brukt kommentator om forhold i andre deler av verden.

Det samme gjelder da nødvendigvis deres synspunkter – i den grad disse ble forsøkt undertrykt, var forsøket mislykket. I tillegg til at deres synspunkter fikk bred omtale, fikk Heier, Wilhelmsen og andre blant de kontrære god anledning til å fremme påstander om at de var forsøkt kneblet – gjennom intervjuer og egne tekster i skriftlige media og gjennom et markert nærvær i tv og radio. Verken de selv eller journalistene som intervjuet dem, ser ut til å ha fanget opp det paradoksale i denne situasjonen: At personer som mener seg kneblet, får usedvanlig god hjelp av media til å fortelle dette, ukneblet, til offentligheten. Enkelte andre fanget det opp, deriblant VGs Hans-Petter Sjøli og den eminente tegneren Morten Mørland.[91]

2)

Det er riktig at representanter for de kontrære, ikke minst Heier og Wilhelmsen, ble utsatt for mye og til dels skarp kritikk, blant annet av meg. Kanskje kan det på en eller annen måte sannsynliggjøres at de ble utsatt for mer kritikk enn det jeg og andre blant kritikerne av de kontrære ble møtt med – vel og merke om en holder oss til kritikk som ikke anonymiserte adressaten eller adressatene for kritikken. Gjennom­gangen viser også at de to, og enkelte ikke-forskere blant de kontrære, ved noen anledninger ble karakterisert med nedsettende eller krenkende ord i redaksjonelle medier.

Retriever-funnene gir derimot ikke grunnlag for å hevde at de i større grad enn deres meningsmotstandere i debatten, eller deltakere i andre debatter, var utsatt for personangrep og annen usaklig ordbruk. Gjennomgangen viser noe annet, nemlig et stort antall påstander om at de var blitt utsatt for slike angrep og et tilsvarende antall beskyldninger mot deres meningsmotstandere, om at de ble forsøkt fortiet, undertrykket og utestengt.

Det er altså ikke grunn til å legge vekt på påstandene om at den ene siden i Ukraina-debatten brukte ufine metoder for å frata sine menings­motstandere legitimitet og begrense deres ytringsrom. Det finnes derimot et annet mulig grunnlag for kritikken av kritikerne av de kontrære, deriblant meg selv: At vi uttalte oss skarpt, til tider med bruk av polemiske grep – det gjorde i hvert fall jeg. Det lar seg gjøre å argumentere, på pragmatisk eller ideelt grunnlag, for at slikt bør unngås – at en debatt alltid bør føres i en lavmælt eller gjennomført vennlig tone.

NOU-en Akademisk ytringsfrihet. God ytringskultur må bygges nedenfra,[92] levert sommeren 2022 og gjerne kalt Kierulf-rapporten etter kommisjonens leder Anine Kierulf, argumenterte i en slik retning. De siste årenes ordskifter om «ytringsfrihet» og «akademisk frihet» har ofte hatt denne rapporten som ett av sine utgangspunkt. Blant forslagene som kommisjonen fremmet, er å være vennlig og «en rimelig og raus kollega», noe vel de fleste kan slutte seg til. Men kommisjonen gikk videre enn dette: I en akademisk debatt skal meningsmotstanderes argumenter tolkes «på best mulig måte – for dem».[93]

Dette gir mening om man legger til grunn at det vesentligste i et ordskifte ikke er hva som faktisk blir sagt, men hva deltakerne mente å si, eller hva de kan ha ment å si om man legger godviljen til. Utover dette kan det være minst én åpenbar fordel med et slikt harmonisk ytringsklima: Om risikoen for å bli møtt med skarpe reaksjoner reduseres, kan flere våge å ta spranget ut i offentligheten. Ytringer som ellers ville blitt holdt tilbake, vil kunne komme frem. Slik kan det kanskje bli større mangfold i ordskiftet – i noen retninger.

Men – ulempene og omkostningene med idealet om et harmonisk debattklima er like åpenbare. Det er heller ikke gitt at det man vinner ved at noen stemmer som ellers ikke ville deltatt, vil melde seg, oppveier det man vil kunne tape: Uenighet kan bli tilslørt, og skarpe argumenter og velbegrunnet kritikk av alvorlige svakheter kan bli svekket for å unngå at de blir fordømt som utslag av dårlig ytringskultur. Dessuten: Dynamikken og innholdet i en debatt bestemmes ikke først og fremst av den enkelte deltakers intensjoner, men av hvordan budskapet faktisk blir formidlet og deretter oppfattet. Jeg vil hevde at det også er slik det bør være. Tolkningen av et utsagn skal være rimelig og meningsfull, men det er ikke opplagt at den bør være velvillig: Om et utsagn er meningsløst, faktisk feil, eller har ikke-intenderte implikasjoner, skal dette komme frem – helt uavhengig av hva opphavspersonen mente å si eller trodde hen sa. Meningsavgjørende tvetydighet eller andre svakheter i argumentasjon eller formuleringsevne skal avdekkes, ikke tilsløres av velvillighetshensyn. Det avgjørende kriteriet for å opprettholde muligheten for dialog i det som skal være et opplyst ordskifte, bør ikke være velvillighet, men saklighet.

Mange har også erfart at det å ytre seg frimodig offentlig kan medføre grader av personlig ubehag, men det i seg selv innebærer ikke at ens ytringsfrihet er under angrep.

Men saklighet er ikke det samme som et flatt språk – et språk uten temperatur, et språk som tilslører engasjementet som ligger bak, et språk som om det gjaldt en matematisk eksersis i seminar­rommet, et språk som ikke bruker retoriske grep eller også spiller på følelser (i den grad et slikt språk i det hele tatt finnes). Det er heller ikke i strid med kravet til saklighet å fremføre verdi­baserte argumenter, deriblant å få frem de verdi­messige implikasjonene av en påstand eller en argumentasjon, og selvsagt: De verdi­messige implikasjonene av politiske valg som impliseres av en argumentasjon. Saklighet forutsetter derimot redelighet, som igjen har å gjøre med å forholde seg til sannheten og å søke sannheten.[94] I en debatt der man tillegger sine menings­motstandere sterkt kritikkverdige eller oppsikts­vekkende synspunkter og uttalelser, er det for eksempel et redelighets­krav at man våger å navngi dem det gjelder og dokumenterer uttalelsene det gjelder.

Med formuleringen om å tolke et utsagn til gunst for opphavspersonen, ser Kierulf-utvalget bort fra at det offentlige ordskiftet skal være ikke bare åpent, men også «opplyst» og «sannhets­søkende».[95] Et slikt ordskifte består ikke i gjensidig bekreftelse av deltakernes gode intensjoner, men blant annet i å avsløre svakheter, til og med å provosere frem svakheter, i egne og andres argumenter. Kall det gjerne sokratisk metode. Det er derfor ikke gitt at en menings­utveksling om et eksistensielt tema bør være en trivelig opplevelse for alle involverte. En skarp tone kan tydeliggjøre både alvoret og menings­forskjellene i ordskiftet.[96] Når de svake argumentene er ryddet bort, vil det vise seg om det står noen sterke igjen.

Man kommer heller ikke unna at alle bestemmelser eller føringer om at ytringer bør ha en bestemt form, vil bryte med idealet om å kunne ytre seg fritt.[97] Interessant nok viste NTNU-rektor Anne Borg til Kierulf-utvalgets oppfordring om å etterleve en god ytringskultur som begrunnelse for hennes kritikk av ordvalget til to av NTNUs egne forskere, som hadde karakterisert en rapport om kjernekraft fra Rystad Energi som et uvitenskapelig «bestillingsverk».[98] Fordi hun representerte ledelsen og kritikken ble fremført offentlig, ble dette åpenbart feil, men veien til samme argumentasjon vil være kort i enhver intern debatt om hvordan en institusjon kan skape en «god ytringskultur».

Forfatteren og underskriverne av et «prinsipielt opprop til støtte for akademisk frihet»,[99] publisert i Khrono 7. mars 2022, gikk i denne fellen: I ytringsfrihetens navn tok de til orde for å legge begrensninger på ordskiftet. Tonen i dokumentet er høystemt: Mens underskriverne selv hadde «ytt [sin] skjerv til et av demokratiets adelsmerker: den frie debatt», var nettopp denne frie debatten truet av andre debattanter:

Fri debatt fordrer samhold om reglene for slik debatt. Vi advarer mot forsøk på å innskrenke disse reglene, blant annet ved å fremsette nedsettende person­karakteristikker av menings­motstandere. Dette er en form for politisk, og ikke faglig, virksomhet som må unngås.[100]

Den «frie» debatten skal altså ha «regler», og om noen fremsetter det andre oppfatter som «person­karakteristikker», har de med dette «innskrenket» disse reglene.[101] I virkeligheten var det under­skriverne av oppropet som ville innføre en regel, altså en begrensning i ytrings­friheten i offentlig debatt: Det skal ikke fremsettes «person­karakteristikker», og fag skal ikke blandes sammen med politikk (om jeg forstår oppropet rett). Rent bortsett fra at det alltid vil være ulike oppfatninger om hva som ligger i ordet «person­karakteristikk», og at også negative person­karakteristikker har sin selvfølgelige plass i det offentlige ordskiftet (skal det være utillatelig å kalle Donald Trump, eller andre som lyver, for løgnere?), burde forfatteren og under­skriverne ha fanget opp at de argumenterte mot seg selv: Det som angivelig var et opprop for ytrings­frihet, hadde som sitt eneste substansielle innhold en appell om å begrense rammene for hva som kan godtas, altså ytringsfriheten.[102]

Person­karakteristikker som i tillegg til å være negative eller sterkt negative også er usaklige ved at de ikke bidrar med relevant informasjon, er en uting i et opplyst ordskifte. Det kan være grunn til å påtale dem (men ikke forby dem) når de forekommer, vel å merke så lenge det begrunnes hvorfor utsagnene det gjelder, ikke er akseptable. Samtidig må det være rom for skarp kritikk, også med bruk av polemiske grep, ikke minst når kritikken rettes mot ytringene til personer med en privilegert tilgang til offentlig­heten. Forskere som selv velger å delta i det offentlige ordskiftet, tilhører denne gruppen.

Når argumenterende kritikk møtes med anklager om at kritikken utgjør et forsøk på å hindre fri debatt og under­trykking av motpartens synspunkter, er det disse anklagene – ikke den legitime kritikken som fremkalte dem – som truer med å innskrenke andres mulighet til fritt å fremme sine synspunkter. Det hører med i dette bildet at mens i hvert fall én av Wilhelmsens kritikere har beklaget det noen vil mene var et overtramp, har jeg ikke funnet eksempler på at noen som har rettet beskyldninger mot navngitte eller anonymiserte menings­motstandere blant kritikerne av de kontrære for å ha hindret ytrings­friheten og ja, faktisk stilt det norske demokratiet på prøve, i etterhånd har beklaget sine uttalelser offentlig.

Påstandene om at navngitte enkelt­personer, angitte grupperinger eller et ikke nærmere definert «noen» ønsket å begrense enkelt­personers ytrings­frihet og ytrings­rommet mer generelt, er den mest alvorlige beskyldningen som de kontrære og andre har fremmet mot de kontræres menings­motstandere. Det var slike anklager, i motsetning til de sporadiske tilfellene av utilbørlig ordbruk direkte overfor begge sider i ordskiftet, som var det faktiske problemet i Ukraina-debatten i perioden jeg har undersøkt. Det kunne dreie seg om anklager mot ikke-navngitte, men for mange likevel lett identifiser­bare personer som i oppropet i Khrono, eller beskyldningene kunne være rettet mot anonyme «noen».[103] Mot en slik form for beskyldning kan det, i hvert fall der og da, være vanskelig å forsvare seg. Om anklagene viser til faktiske utsagn, er situasjonen en annen: Da kan det føres en diskusjon om hvorvidt de faktisk lar seg begrunne – vel å merke i den grad de som fremsatte beskyldningene, er villige til å gå inn i en slik diskusjon.

At en institusjon som Fritt Ord ukritisk først overtar den ene partens fremstilling av et ordskifte, så tar på seg en kombinert rolle som advokat for den samme siden og anklager mot grupper og et anonymisert «noen» på den andre, tjener ikke institusjonen til ære. Slik bidrar institusjonen til å omgjøre løse påstander til angivelig sannhet. Like lite tjener det vinneren av Norges mest kjente og mest lukrative ytrings­frihets­pris til ære at hun tillater seg å sammenligne menings­motstanderes angivelige metoder i en norsk offentlig debatt med «Putins gjentatte grep for å få kontroll på menings­rommet i Russland siden han kom til makten».[104]

I begynnelsen av teksten gjenga jeg et lite utvalg av Julie Wilhelmsens og Tormod Heiers karakteristikker av sine menings­motstandere i Ukraina-debatten – de anonymiserte «noen» som angivelig hadde begått grove overtramp.[105] Slike utsagn må, for å være menings­bærende, være rettet mot faktiske personer, uansett om disse personene er navngitt eller ikke. Det må ha vært noen i debatten som tenkte «svart-hvitt», det var noen som «stigmatiserte», «mistenkelig­gjorde» og «hetset», det var noen som utelukket andre karakteristikker av Putin enn at han er «verdens verste menneske», det var noen som ville «kneble» motstemmer, det var noen som ville «slå ring rundt én felles tolkning av hva som hadde skjedd i Ukraina», det var noen som fremmet en type «ensretting og svart-hvitt-narrativ [som] ligner på det Putin holder på med», det var noen som mente at det skal drives «fri, kritisk forskning» bare om en ene parten i konflikten, det var noen som lot sin «menneskelige natur» slippe løs, fulgte sine «emosjonelle innskytelser», tok «person» og ikke sak og opplevde det som «befriende» å «føre krig i spaltene». Det var noen som ikke var «sannferdige», eller sagt på en annen måte: Det var «noen» blant kritikerne av de kontrære som for med løgn.

Eller som her:

En del røster (mer eller mindre russlandskyndige) i norsk offentlighet har de siste dagene uttalt seg som om de har visst at denne omfattende krigen hele tiden var Putin-statens plan A. Det er forstemmende.

De bruker krefter på å slå seg på brystet og si «de hadde rett». Noen bruker endatil pennen for å henge ut andre forskeres forklaringer i fordreid form og skyte dem ned i det som synes som en tilstand av moralsk hybris.[106]

Om noe er «personangrep», er det utsagn som dette. Slik det gjerne er i reelle personangrep, er påstandene ikke underbygget, og målet eller målene for angrepet er anonymisert. Det er greiest slik: Da er det lettere å slippe unna, for det anonymiserte «noen» kan ikke forsvare seg.

Den selvregisserte rollen som medlem av en forfulgt minoritet kan opprettholdes. Om man er heldig, kan den til og med bli premiert i ytringsfrihetens navn.

---

[1] Denne teksten er første resultat av et fellesprosjekt med IFS-kollega professor Torunn Haaland. Haaland tiltrådte som direktør ved IFS 15. september 2025, og har ikke kunnet ta del i vesentlige revisjoner av tidligere utkast og i sluttføringen av teksten etter dette. Hun har derfor valgt å frasi seg rollen som medforfatter. Jeg vil takke alle kolleger ved Senter for sivil-militære relasjoner ved IFS for viktige innspill til tidligere utkast i forbindelse med et internt tekstseminar. Takk også til IFS-kollegene Kåre Dahl Martinsen og Johannes Rø og Lars Rowe ved Forsvarets krigshistoriske museer – tre kritiske og derfor også gode lesere. Sist, men ikke minst: Stor takk til Vagants redaktør Audun Lindholm for uvurderlige innspill og for eksepsjonelt samvittighetsfullt redaksjonelt arbeid.

[2] Synspunktene er blant annet fremstilt i en rekke bidrag av Tormod Heier og Julie Wilhelmsen. Se for eksempel Tormod Heier, «Hva kan vi lære fra 18 måneders krig i Ukraina?», i Norsk Militært Tidsskrift, 2023/3, ss. 6– 13; Julie Wilhelmsens fremstilling i NRKs Debatten 18. januar 2022, Debatten – NRK TV.

[3] Som i Klassekampen 24. desember 2022, Eirik Grasaas-Stavenes, «Et kontrært neshorn» og samme avis 13. mai 2023, Yngvild Gotaas Torvik, «Putin skulle hørt på meg», intervju med Tormod Heier. Disse og senere henvisninger til avistekster på nett angir dato for publiseringen i nettutgaven, som i mange tilfeller er dagen før teksten kommer i avisens papirutgave.

[4] For eksempel ble det for flere enn meg allerede før 24. februar 2022 klart at Russlands trusseldiplomati overfor en svakere nabostat ville drive Sverige og Finland i retning Nato-medlemskap. Det er all grunn til å tro at man også i Moskva forsto dette. Russlands handlinger blir dermed vanskelig å forene med antakelsen om at det var Nato som trussel mot Russlands sikkerhet som lå bak Russlands politikk. At Putin trolig opplevde at Nato var en trussel mot Russlands handlefrihet i det landet så på som sin interessesfære, er en annen sak. Se Aftenposten, 16. januar 2022, «Mener Putin kan oppnå akkurat det motsatte av det han sier er målet». Torunn Haaland og jeg presenterte noen argumenter i denne retningen i en kronikk i VG 28. mars 2022, «Hva om Nato ikke hadde utvidet østover?».

[5] For to formuleringer av problemstillingen fra den ene siden i ordskiftet, se Jan Arild Snoen, minerva.no, 19. februar 2022, «Om å «forstå» Russland», og Sven G. Holtsmark og Lars Rowe, Aftenposten, 11. januar 2022, «Er Putins mål å unngå krig i Europa? Begivenhetene så langt antyder at svaret er nei».

[6] Inntil sommeren 2022 hadde Heier stilling som oberstløytnant og forsker ved FHS/Stabsskolen, hvoretter han gikk over i sivil stilling som professor.

[7] Se for eksempel Khrono.no, 24. november 2022, Solveig Mikkelsen, «Tror de ble skyteskiver fordi ønsket om ensretting var så stort etter invasjonen».

[8] Tormod Heier, «Hva kan vi lære fra 18 måneders krig i Ukraina?», Norsk Militært Tidsskrift, 2023/3, ss. 6–13, s. 7.

[9] Det er ikke nødvendig i denne sammenhengen å reise en diskusjon om hva som styrer en forskers valg eller andre vitenskapsteoretiske eller metodologiske spørsmål.

[10] DN, 6. april 2022, Julie Wilhelmsen, «Skal debatten om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk legges i svart etter Russlands angrepskrig mot Ukraina?».

[11] DN, 21. januar 2022, Jens M. Johansson, «– Jeg er tross alt persona non grata i Russland», portrettintervju med Julie Wilhelmsen.

[12] Khrono.no, 24. november 2022, Solveig Mikkelsen, «Tror de ble skyteskiver fordi ønsket om ensretting var så stort etter invasjonen». Uttalelsen om å «ta henne ned» gjengir intervjuerens formulering av hva Wilhelmsen mente, det er altså ikke en direkte gjengivelse av Wilhelmsens egne ord. I denne og andre sammenhenger der jeg viser til intervjuer, legger jeg til grunn at den intervjuede, i tråd med vanlig praksis som jeg selv kjenner fra kontakt med media, har hatt anledning til sitatsjekk.

[13] Klassekampen, 13. mai 2023, Yngvild Gotaas Torvik, « – Putin skulle hørt på meg».

[14] I annonseringen av hennes samtale med Heier og Wilhelmsen 24. november 2022, i UiO-serien Ubehagelige samtaler. At Kierulf ikke fant grunn til å ta kritikken av Heier og Wilhelmsens på alvor, underbygges av hennes nedsettende karakteristikk av enkeltpersoner i selve samtalen.

[15] Aftenposten, 7. juni 2024, «Hva kan begrunne en ny verdenskrig?».

[16] Aftenposten, 10. juni 2025, «Er det rom for uenighet om krigen i Ukraina?».

[17] Ny Tid, 28. februar 2024, John Y. Jones, «Hvordan skapes fred?».

[18] Klassekampen, 19. oktober 2023, Bjørgulv Braanen, «Alt er ikke enten ondt eller godt», intervju med Danby Choi.

[19] En slik kategorisering er selvsagt et stykke på vei vilkårlig – andre inndelinger er mulige. Jeg håper at dette problemet løses ved at bildet utdypes og nyanseres i eksemplene og redegjørelsene som følger.

[20] Tallene som presenteres i denne artikkelen, er basert på en variant av Retriever som er tilgjengelig for FHS-ansatte gjennom biblioteket ved Forsvarets høgskole. Denne varianten har mangelfull dekning av tv og radio. Jeg fikk skaffet meg derfor tilgang til en variant av Retriever med bedre, men fortsatt ikke fullgod, dekning av ikke-skriftlige redaksjonelle kilder. Søk i denne varianten av Retriever ga flere treff, men endret ikke vesentlig på mine hovedfunn og grunnlaget for mine konklusjoner. Retriever har også svak dekning av fagpresse- og tidsskriftkategorien. Når oppslag fra slike medier fører til offentlig debatt i aviser, fanges de gjerne opp av Retriever.

[21] Ved å legge * til søkeordet genereres det treff også på varianter av ordet med et tillegg, som for eksempel genitiv-s (Ukrainas).

[22] Et uttrykk som ble særlig hyppig brukt av Heier som respons på kritikk av hans ulike uttalelser.

[23] Uttrykkene og påstanden etter det foregående fotnotetegnet er hentet fra Kai Eides uttalelser i Dagsnytt 18, 25. mai 2022. Tilsvarende påstander, med samme eller tilsvarende ordbruk, finnes i en rekke kilder.

[24] Fra begrunnelsen for tildelingen av Fritt Ords Pris til Julie Wilhelmsen i 2023, Julie Wilhelmsen – Fritt Ord.

[25] Klassekampen, 9. april 2022, Jon Hellesnes, «Om einsrettinga».

[26] Klassekampen, 24. desember 2022, «Et kontrært neshorn». Også Anine Kierulf brukte haggel-metaforen: «nå haglet beskyldningene [mot Heier og Wilhelmsen] fra nære forskerkollegaer og ledende politikere». Se note 14.

[27] Klassekampen, 9. april 2022, Jon Hellesnes, «Om einsrettinga».

[28] Vagants redaksjon og jeg har skjermdump av utvekslingen. Berger tar for øvrig dette med stor ro: Han er vant til at hans offentlige innsats for å påvise spor i media etter russisk propaganda utløser sterke følelser.

[29] Et par referanser, blant mange mulige, finnes i Hans-Petter Sjølis kommentar i VG 6. februar 2023, «En offerposisjon du ikke kan motstå». Her ser man for eksempel at Torbjørn Jagland mente at noen, implisitt deltakere i Ukraina-debatten, ble utsatt for offentlig «lynsjing». Sosiale medier har sine berikende topper av innsikt og kunnskap, men også sine bunnløse dybder av meningsløsheter og kunnskapsløshet.

[30] Jeg har til gode å se en undersøkelse av uttalelser i sosiale medier som har løst disse problemene.

[31] Søkestrengene «Julie Wilhelmsen» AND apologet* (23 treff, 23 inkl. lignende) og «Tormod Heier» AND apologet* (17 treff, 17 inkl. lignende). Søk gjennomført 11. september 2025.

[32] Minerva.no, 19. januar 2022, «Om å «forstå» Russland».

[33] Klassekampen, 1. mars 2022, Kateryna Pedersen, «Forstår dere nå, apologeter?». Å sette overskrifter er en redaksjonell beslutning. Hvorvidt denne overskriften var avtalt med Pedersen, kjenner jeg ikke til.

[34] Klassekampen, 17. desember 2022, Kateryna G. Pedersen, «Fred – uten våpen?»

[35] VG, 25. februar 2022, «Mange har trodd for godt om Putin».

[36] Klassekampen, 11. januar 2023, Jonas Bals, «Fredsvenner for imperialisme», og samme avis 13. januar 2023, «Opplysende, Leraand».

[37] Vårt Land, 25. februar 2022, Eirik Løkke, «De norske Putin-klakørene».

[38] Ibid.

[39] Khrono.no, 15. juni 2022, Eirik Løkke, «Sofie Marhaug har rett».

[40] Det gjelder om man søker på bare uttrykket «Putin-klakør» eller om man kombinerer dette med navn. Søk gjennomført 11. september 2025.

[41] DN, 25. mars 2022, Frithjof Jacobsen, «De som hatet Amerika».

[42] Klassekampen, 13. januar 2023, «Ut mot Raudt». Søk på relevante kombinasjoner med «ærend*» gir samme resultat som for «apologet*» og «klakør*». Søk gjennomført 11. september 2025.

[43] Aftenposten, 11. mai 2023, Julie Wilhelmsen, «Noen har hevdet at mitt moralske kompass er gått i stykker».

[44] Se for eksempel Klassekampen, 13. mai 2023, Yngvild Gotaas Torvik, «– Putin skulle hørt på meg».

[45] VG, 8. november 2023, Lisa Esohel Knudsen, «Kanselleringsdebatten handler ikke om ytringsfrihet».

[46] Klassekampen, 13. mai 2023, Yngvild Gotaas Torvik, «– Putin skulle hørt på meg», intervju med Tormod Heier.

[47] Klassekampen, 24. desember 2022, Eirik Grasaas-Stavenes, «Et kontrært neshorn», intervju med Julie Wilhelmsen.

[48] DN, 6. april 2022, Julie Wilhelmsen, «Skal debatten om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk legges i svart etter Russlands angrepskrig mot Ukraina?».

[49] Alle søk gjennomført 11. september 2025.

[50] Klassekampen, 24. januar 2023, Magnus E. Marsdal, «Hyklernes hylekor».

[51] Ny Tid, 1. november 2022, Marielle Leraand, «Ingen seier for folkeretten».

[52] Bergens Tidende, 15. februar 2023, Katharina Sass, «Skal vi sende soldater til fronten?».

[53] Klassekampen 9. februar 2022, leder, «Propaganda».

[54] Klassekampen, 9. februar 2022, leder, «Propaganda».

[55] Avisa Nordland, 11. juli 2022, Thor Krefting Nissen, «Løgnpropagandisten Katerina G. Pedersen».

[56] Dette inntrykket ble bekreftet gjennom søk i Retriever på ord som «krigshisser», «USA-lakei» og andre som faktisk ble brukt i enkelte tilfeller. Det ser for eksempel ikke ut til at det var andre som skrev om Nato-sjefens «papegøyer (Marstrand) eller «ja-menneskene» i forsvarsdebatten (Wilhelmsen).

[57] Klassekampen, 11. februar 2022, Karen-Anna Eggen, «Merkelig om propaganda fra Braanen».

[58] Slike forsøk forekom. Daværende direktør for Institutt for forsvarsstudier mottok flere skriftlige og muntlige oppfordringer om å gripe inn overfor navngitte ansatte ved IFS, blant andre forfatteren av denne artikkelen. Slike oppfordringer kom også fra kolleger ved andre FHS-avdelinger enn IFS og fra andre personer som undertegnet oppropet i Khrono til forsvar av ytringsfriheten. Det gikk også slike meldinger til sjef/rektor ved FHS og dekan ved FHS. Oppfordringene ble ikke etterkommet. Etter forespørsel ble jeg i etterkant informert og fikk forevist utdrag av disse meldingene. Hvorvidt direktøren ved NUPI eller andre forskningsinstitusjoner opplevde det samme, kjenner jeg ikke til. Noen av de som kontaktet min arbeidsgiver, hadde også friske kommentarer på sosiale medier, uten, fornuftig nok, at verken vi, Khrono eller andre gjorde noen sak ut av dette.

[59] DN, 6. april 2022, Julie Wilhelmsen, «Skal debatten om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk legges i svart etter Russlands angrepskrig mot Ukraina?»; tilsvarende i en tidligere tekst i Morgenbladet, 28. januar 2022, Julie Wilhelmsen: «NUPI-forsker: Nato bør fortsatt vurdere å ta et lite skritt tilbake i Ukraina» og i DN, 21. januar 2022, Jens M. Johansson, «– Jeg er tross alt persona non grata i Russland», portrettintervju med Nupi-forsker Julie Wilhelmsen.

[60] Klassekampen, 14. mai 2022, Eirik Grasaas-Stavenes, «Advarer mot farlig forenkling», intervju med Julie Wilhelmsen.

[61] Store norske leksikon omtaler Mccarthyismen som en «aktiv og rigid antikommunisme blandet med autoritære metoder, men også mer generelt alvorlige offentlige anklager og ideologisk forfølgelse uten bevis og heksejakt på politiske motstandere».

[62] Denne påstanden ble overtatt, uten at den ble forsøkt belagt, av Fritt Ords styreleder i hennes tale ved prisoverrekkelsen i 2023.

[63] Klassekampen, 25. mai 2022, Eirik Grasaas-Stavenes, «Frykter taktfast marsj», intervju med Kai Eide.

[64] Klassekampen, 13. mai 2023, Yngvild Gotaas Torvik, «Putin skulle hørt på meg», intervju med Tormod Heier.

[65] Klassekampen, 24. februar 2023, Anne Kari Hinna, Aleksander Åsnes, Frida Holsten Gullestad og Lars Vegstein, «Et år i krigens tidsalder» (intervjuer med flere personer).

[66] Dagsavisen, 20. januar 2023, Linn Stalsberg, «Rød tvil, tvilsom kritikk». Stalsberg ga senere ut en mye omtalt bok, noe som i seg selv antyder at det var mulig for henne og hennes meningsfeller å ytre seg.

[67] Siden 2025 direktør for Nobelinstituttet og dermed nobelkomiteens sekretær.

[68] Aftenposten, 6. juni 2022, Ingrid Vik og Kristian Berg Harpviken, «Russlands krig mot Ukraina er en stresstest av det norske ordskiftet».

[69] Ibid.

[70] Klassekampen, 13. mai 2023, Jonas Bals, «Katastrofalt lastverk».

[71] NRK, Dagsnytt 18, 15. mai 2023.

[72] DN, 6. april 2022, Julie Wilhelmsen, «Skal debatten om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk legges i svart etter Russlands angrepskrig mot Ukraina?» Heier sa noe tilsvarende i flere sammenhenger, som for eksempel i NMT-artikkelen som er sitert tidligere (se fotnote 8). Noen ganger ble påstanden knyttet til det akademiske miljøet i Forsvaret, som i Norsk PENs begrunnelse for å tildele Ossietzkyprisen til Tormod Heier og i Eldrid Løwers tale ved utdelingen. Se Tormod Heier tildeles Ossietzkyprisen 2017 – Norsk PEN, og på YouTube Ossietzkyprisen 2017 og Fengslede Forfatteres Dag, fra ca. 37:31.

[73] Fritt Ords Pris til Julie Wilhelmsen 2023, fra begrunnelsen, Julie Wilhelmsen – Fritt Ord.

[74] Fritt Ords Pris til Julie Wilhelmsen 2023, fra begrunnelsen, Julie Wilhelmsen – Fritt Ord. Uten at det ble nevnt, kan Fritt Ord ha hentet denne påstanden fra Kierulf-rapporten, uten at det innebærer at påstanden er empirisk belagt. For en kritikk av grunnlaget for det som synes å være Kierulf-rapportens empiriske utgangsposisjon, se Aftenposten, 18. april 2022, Torunn Haaland og Sven G. Holtsmark, «Kierulf-rapporten – formidling for enhver pris?».

[75] Fritt Ords Pris til Julie Wilhelmsen 2023, fra begrunnelsen, Julie Wilhelmsen – Fritt Ord.

[76] Ibid.

[77] Fritt Ords Pris til Julie Wilhelmsen 2023, fra styreleder Brochmanns talte ved overrekkelsen, Julie Wilhelmsen – Fritt Ord.

[78] Klassekampen, 24. desember 2022, «Et kontrært neshorn», fra juryens begrunnelse.

[79] Ibid.

[80] Tormod Heier tildeles Ossietzkyprisen 2017 – Norsk PEN.

[81] Fra Eldbjørg Löwers tale under tildelingen av Ossietzkyprisen 2017, YouTube, Ossietzkyprisen 2017 og Fengslede Forfatteres Dag, fra ca. 37:31.

[82] I alfabetisk rekkefølge: Tor Bukkvoll, Sverre Diesen, Karen-Anna Eggen, Karsten Friis, Cecilie Hellestveit, Sven G. Holtsmark, Geir Hågen Karlsen, Tom Røseth, Palle Ydstebø.

[83] https://substack.com/@svengholtsmark.

[84] Når dette skrives, ledes programmet av Karen-Anna Eggen ved IFS.

[85] Søk gjennomført 3. september 2025.

[86] Han er sitert på at «det relativt raskt tok seg opp igjen». Klassekampen, 13. mai 2023, Yngvild Gotaas Torvik, «– Putin skulle hørt på meg», intervju med Tormod Heier. Hellestveits sterke stilling i akkurat denne perioden hadde å gjøre med diskusjoner som oppsto som følge av Hellestveits utsagn om folkerettslige konsekvenser av at Norge sendte våpen til Ukraina. Hellestveits tolkninger møtte motbør fra andre folkerettsjurister. Her er to av flere innlegg: Aftenposten, 3. mars 2022, Cecilie Hellestveit, «Hva skjer med folkeretten når Norge sender våpen til Ukraina?», og VG, 13. mars 2022, Knut Einar Skodvin, Geir Ulfstein, Malcolm Langford, «Vi er ikke part i konflikten».

[87] Søk gjennomført 3. september 2025.

[88] En oversikt for perioden september 2023–1. mars 2024 viser Heier på topp og Wilhelmsen på nest siste plass foran Holtsmark.

[89] Som i Khrono, 9. november 2022, Siw Ellen Jacobsen, Tormod Heier og Julie Wilhelmsen havnet i skuddlinja da Ukraina-krigen brøt ut, intervju med Heier og Wilhelmsen; Dag og Tid, 19. mai 2023, Sofie May Rånes, «– Eit spørsmål om tryggleiken vår. Det må vere mogleg å tilby fleire analyser av ei sak, seier Julie Wilhelmsen», intervju med Wilhelmsen. Det siste i rekken når dette skrives i november 2025, er et omfattende intervju med Julie Wilhelmsen i Khrono 8. oktober 2025, Sverre Gunnar Haga, «Vi kan ikke bare stå sammen».

[90] Fra Francis Sejersteds Tale ved overrekkelsen av Fritt Ords Pris 2009 til Nina Karin Monsen, 5. mai 2009.

[91] Se VG, 6. februar 2023, Sjølis kommentar med Mørlands tegning, En offerposisjon du ikke kan motstå.

[92] NOU 2022: 2 – regjeringen.no.

[93] Pkt. 5 i rapportens forslag til «ytringsvettregler».

[94] Fra tid til annen blir det hevdet at det er problematisk å bruke ord som «sannhet» og «sannhetssøken» uten å problematisere dem. Mot dette vil jeg hevde at alt vi foretar oss, i dagliglivet så vel som når vi forsker og skriver, er avhengig av at vi evner å skille mellom sannhet og løgn, i disse ordenes intuitive betydning. Mye er selvsagt skrevet om dette. Selv har jeg hatt glede av blant annet Bernhard Williams’ bok Truth and Truthfulness. An Essay in Genealogy (Princeton og Oxford: Princeton University Press, 2002) og Thomas Nagel, The Last Word (Oxford University Press, 1997).

[95] Sejersted-kommisjonen la til grunn at ytringsfriheten skulle verne tre «prosesser», nemlig «sannhetssøkningen, demokratiet og individets frie meningsdannelse». NOU 1999: 27, s. 4. Stavrum-kommisjonen (NOU 2022: 9) holdt fast ved dette grunnsynet, og vektla i tillegg mangfold som et likeverdig mål.

[96] Professor emeritus Anders Johansen er gjengitt med interessante synspunkter om disse tingene i Kjersti Løken Stavrum, Uhørt! Angsten for det frie ord (Oslo: Aschehoug, 2024), s. 105ff. Johansen, med utgangspunkt i hans omfattende bok Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814–1913 (Oslo: Universitetsforlaget, 2019), understreker at strid, gjerne hissig strid, om «felles spørsmål» bidrar til å bringe samfunnet sammen. Johansen så vel som Stavrum problematiserer den utbredte påstanden om en angivelig økende «polarisering» som et samfunnsmessig problem.

[97] Dette står ikke i motsetning til at noen slike begrensninger på ytringsfriheten blir ansett som nødvendige, som rasismeparagrafen i straffeloven og muligheten til sivilrettslig å forfølge injurierende usannheter. Selv om en innskrenkning i ytringsfriheten er godt begrunnet, er den fortsatt en innskrenkning.

[98] DN, 27. november 2022, «To rapporter om kjernekraft i Norge med stikk motsatt konklusjon». En oversikt over saken, med lenker i Khrono.no 5. januar 2024, «10 dager som rystet NTNU».

[99] Presentert slik av initiativtakeren i epost til mulige interessenter.

[100] Khrono.no, 7. mars 2022, «Opprop: Akademisk frihet». Sammen med kollega Torunn Haaland hadde jeg et kort tilsvar i VG 10. mars 2022, «Rapport fra den akademiske andedammen».

[101] Rent språklig er formuleringen meningsløs: Om noen bryter med en antatt regel, hvordan kan dette innebære at denne regelen blir «innskrenket»? Det hjelper heller ikke å tolke teksten i «beste mening – for den selv», for da må man først identifisere en mening.

[102] Oppropet var initiert av direktøren ved Fridthjof Nansens institutt, Iver B. Neumann, gjennom møtevirksomhet og korrespondanse. Et stort antall personer ble kontaktet, deriblant et utvalg av mine kolleger ved Forsvarets høgskole og Institutt for forsvarsstudier. 36 personer undertegnet. Takket være eposter som ble sendt ut i forkant, er jeg kjent med at oppropet var rettet mot kollega Torunn Haaland og meg på bakgrunn av kronikker vi hadde publisert i dagene før: Dagbladet, 5. mars 2022, «Krigen i Ukraina: – Kampen om fortellingen»; VG, 5. mars 2022, «De feilbarlige «ekspertene». Hver enkelt kan selv gjøre seg opp en mening om hvorvidt disse tekstene var skjemmet av utidige «personkarakteristikker», eller om vi faktisk førte en argumentasjon og utfordret til debatt. Jeg antar at Neumann heller ikke likte denne teksten i Trønderdebatt 23. februar 2022, «Heiers og Wilhelmsens analyse».

Flere av dem som skrev under, ble senere klar over hva som lå bak og beklaget overfor Haaland eller meg at de ga sin støtte til oppropet. Noen av underskriverne har senere markert seg i Ukraina-debatten med synspunkter som slett ikke plasserer dem blant de kontrære. Dette gjelder også Neumann.

Neumann gjentok bruken av liksom-anonymisering i et spesialnummer av Internasjonal Politikk om den norske Ukraina-debatten: Debatten hadde, med «ett signifikant unntak», fulgt «faglige, snarere enn personlige, institusjonelle eller politiske, linjer». En av de viktigste faktorene for forskerens etiske yrkesutøvelse eller -etos, nemlig respekt for kolleger, var derfor gjennomgående god. Unntaket var «en konflikt innad i Forsvaret der den ene part også var i polemikk med en rekke andre forskere». Ingen navn, ingen eksempler, ingen begrunnelse, men alle som fulgte med i debatten, ville vite hvem Neumann siktet til. For øvrig er det ikke opplagt at «respekt for kolleger» i seg selv er et grunnkrav i forskningsetikken: Det har til enhver tid fantes, og vil til enhver tid finnes, akademikere (eller representanter for andre profesjoner) som ikke kan forvente kollegial respekt. Å bli møtt med respekt er noe man eventuelt gjør seg fortjent til, ikke noe man har rett til å kreve i kraft av sin profesjonelle status. Iver B. Neumann, «Russland-forskere som kommentatorer», i Internasjonal Politikk, 2022/4, ss. 441–451, s. 445.

[103] Som i dette intervjuet med FFI-forsker Tor Bukkvoll i Adresseavisen, 25. februar 2023, Geir Svardal, «Ingen fred for Bukkvoll».

[104] DN, 6. april 2022, Julie Wilhelmsen, «Skal debatten om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk legges i svart etter Russlands angrepskrig mot Ukraina?».

[105] Jeg viste til DN, 21. januar 2022, Jens M. Johansson, «– Jeg er tross alt persona non grata i Russland», portrettintervju med Julie Wilhelmsen og Khrono.no, 24. november 2022, Solveig Mikkelsen, «Tror de ble skyteskiver fordi ønsket om ensretting var så stort etter invasjonen».

[106] Aftenposten, 28. februar 2022, Julie Wilhelmsen, «Det er forstemmende når noen uttaler seg som om de har visst at krig var Putins plan A».