Da den tyske oversettelsen av David Foster Wallaces Infinite Jest utkom i 2009, førte det til et skred av omtaler og artikler i de toneangivende avisene.
Tidligere publisert i Vagant 3/2009.
«Jeg trur ikke at dere trur meg engang hvis jeg sier det, men jeg sier det likevel, at en kritikk av ei bok kunne gå som en føljetong, for eksempel i Morgenbladet – Merrabladet, blir det kalt av Vinje – for eksempel over femten nummer, altså en anmeldelse av ei bok, femten nummer på første side som føljetong.»
Dette sa Arild Linneberg under seminaret «Lillesand hundre år etter» i 1990, dokumentert i antologien med samme navn, og nå, nesten to tiår senere, er føljetongkritikken for alvor på vei tilbake. I hvert fall i Tyskland, der utgivelsen av Unendlicher Spaß – den tyske oversettelsen av David Foster Wallaces Infinite Jest, gigantromanen fra 1996 – er årets litterære sensasjon. Siden lanseringen i august har boka skapt et skred av omtaler og artikler i samtlige av de toneangivende avisene, de fleste av dem euforiske. Oversetteren, Ulrich Blumenbach, forteller i FAZ (Frankfurter Allgemeine Zeitung) om et arbeid som har pågått i mer enn seks år, og at oversettelsen kom i gang etter en forespørsel fra forlaget Kiepenheuer & Witsch.
Foruten romanen, som i tysk språkdrakt er blitt på 1600 sider, utgir forlaget også et eget innbundet hefte «Zusatzmaterial» – tilleggsartikler og essays om boka og mannen bak. I filmbransjestil er det opprettet en egen hjemmeside, der nyheter, aktuelle arrangementer og omtaler annonseres fortløpende. Litteraturredaktør i FAZ og jurymedlem for årets tyske bokpris, Richard Kämmerlings, mener i det hele å se et heroisk tilfelle av forlagsvirksomhet, som i sin tur vil være bestemmende for bokas utbredelse i det tyske språkområdet. Og han er ikke alene om begeistringen: I avisa Die Welt påkaller forfatteren Thomas von Steinaecker en ny litterær tidsregning, med 1996 som år null: «Hadde det ikke vært for Infinite Jest, ville etter eget utsagn Jonathan Franzen, Dave Eggers, Zadie Smith og til og med en mester som Don DeLillo, ha skrevet annerledes i dag.»
Foruten en usedvanlig mengde bakgrunns- og featurestoff, har Die Welt satt i gang en gigantisk kritikkampanje: I føljetong nærleses hver dag seksten sider av boka, som etter 100 dager vil være dekket fra perm til perm. Tekstene, som tar form av de ulike Die Welt-skribentenes lesedagbok, publiseres på nett og har ført til viltvoksende kommentarfelt der forfattere, kritikere og oversettere bidrar i stor stil. Vel vitende om det høye aktivitetsnivået, henvender Elmar Krekeler seg da også i sitt innlegg 29. august – dag fem ifølge den nye tyske tidsregningen – med følgende spørsmål til leserne: «Hva gjør vi med alle fotnotene?»
Hab ein Problem, das immer drängender wird. Die Fußnoten. Es gibt immer mehr Fußnoten. Lese ich die jetzt, lese ich sie später, lese ich sie gar nicht? Würde ich sie direkt lesen, würden sie mich weiter bringen oder weiter wegbringen, vom Wasauchimmerhiereigentlicherzählt wird?
Og mens svarene forgrener seg i nettspaltene: Hvem vet, kanskje kunne noe lignende inntreffe her til lands? Med utgivelsen av Karl Ove Knausgårds Min kamp i seks månedlige firehundre siders bind fram til mars neste år, kan også norske kulturredaktører motvillig måtte gi seg føljetongen i vold.
