Stieg Larssons romanheltinne Lisbeth Salander får full oppreisning i siste bind av Millennium-trilogien. Underveis i rettssaken som avholdes mot slutten av Luftslottet som sprengtes (2007), blir det klart at den unge kvinnen som inntil da har blitt mistrodd og umyndiggjort på bakgrunn av en antatt, men diffust diagnostisert sinnslidelse, hele veien har kjempet for sitt liv og sin integritet. Den eksplosive volden var en form for selvforsvar. Spisevegringen var et resultat av at det ble blandet sløvende og angstfremkallende psykofarmaka i maten hennes. Den nærmest autistiske uviljen mot å snakke kom av å ikke ha blitt lyttet til i utgangspunktet.
De ubehagelige likhetene er mange mellom justismordet på den fiktive Salander og behandlingen psykolog og forfatter Johanne Rogndal beskriver i sin nye bok Instukid. Mine år på ungdomsavdelingen. Her er systematisk neddoping av mindreårige, og voksne som ser utagering og antisosial oppførsel som en karakterbrist hos barnet heller enn et resultat av egen tilkortkommenhet. Og så er det belteleggingen. Under rettssaken i Luftslottet som sprengtes hevder Salander seg beltelagt i 380 netter. Aktoratets hovedvitne fnyser av denne påstanden, helt til Salanders journal viser at hun faktisk lå fastspent i 381 netter, «altså til og med mer enn det min klient påstår», som hennes advokat uttrykker det. I Instukid får Rogndal tilgang på egen journal og går gjennom alle gangene hun ble beltelagt i løpet av det drøyt halvannet året hun tilbragte på ungdomspsykiatrisk avdeling. Hun slutter å telle når hun kommer til 264.
Håpløshet
Begrepet «Instukid» ble popularisert av en NRK-dokumentar fra 2024, som tok for seg ulike ungdommers utfordrende liv i norske barnevernsinstitusjoner. Psykolog Rogndal debuterte som faglitterær forfatter i 2020, og i Instukid skriver hun om seg selv, og om hvordan hun som 15-åring i 2005 ble plassert på en ungdomspsykiatrisk klinikk – «UK». Tenåringen Rogndal er en innesluttet jente som ikke makter å kommunisere sine egne problemer til hjelpeapparatet, og på klinikken blir alt verre. Snart utagerer hun på samme måte som ungdommene hun fryktet da hun kom til UK, og etter hvert føler hun en grotesk trang til å «svare til forventningene om å ødelegge og skade». Hun som egentlig bare vil ha ro, og som innerst inne vet at hun er snill. Hun som savner mamma, men ikke får ringe hjem.
Det blir etter hvert klart at institusjonen er like hjelpeløs i møte med Rogndals utagering som hun selv er. Løsningen blir å holde henne fast, den første tiden ved at ansatte presser henne ned mot gulvet. Senere, når hun har fylt 16, spennes hun fast i belteseng. Flere ganger plasseres hun også på isolat, og til slutt blir hun nektet å gå utenfor avdelingen i et helt år. Her er flere tilfeller av grell newspeak som tilslører hva som egentlig foregår: Å legge henne i bakken blir beskrevet som å gi henne muligheten til å ta «kontroll». De bruker begrepet «kortvarig fastholding» om de mange timene Rogndal tilbringer på gulvet med flere voksne over seg, og «behovsmedisin» om de beroligende medikamentene som ungdommene selv bare kaller «fengselsdop», da det også benyttes på hardbarka kriminelle.
Boken veksler mellom korte rapporter fra UK mellom 2005 og 2007, og den voksne forfatterens tanker i nåtid.
Rogndal blir etter hvert så institusjonalisert at hun sliter med å gå oppreist og å feste blikket. Oppholdet på UK likner det marerittet der man kaver uten å kunne redde seg, skriker uten lyd, forsøker å signalisere til omgivelsene at man er i fare, uten å få noen reaksjon. På et tidspunkt lurer de på om hun grenser til å være psykotisk, og gir henne antipsykotisk medisin i fire måneder bare for å være på den sikre siden. Medisinene gir henne luft i magen, og noen ganger promper hun ufrivillig når hun blir lagt i bakken. Det hender personalet ler. «Når jeg forteller om det, får jeg lyst til å overgi meg helt til håpløsheten», skriver Rogndal.
Det er like fullt godt gjort å komme med en såpass graverende rapport over personalets maktmisbruk uten å gjøre noen av dem til onde arketyper. Her er ingen søster Ratched fra Ken Keseys roman Gjøkeredet (1962), bare feilbarlige mennesker som følger regler uten å stille spørsmål ved dem, og blir rådville eller oppgitte på feil tidspunkt. Som oftest beskriver Rogndal dem på en nøytral måte, og får på denne måten frem den velmenende hverdagsligheten i de UK-ansattes traumatiserende tvangstiltak. Da blir det også ekstra tydelig når noe avviker fra det rutinemessige.
«Jeg klarer det ikke», sier en av dem når de skal tvangsmate Rogndal med sonde. «Jo, bare fortsett», svarer den andre. En ekstravakt skriker «drittunge» til henne under en av de daglige kampene mellom barn og personale på avdelingsgulvet. «Nei, hjelp henne i stedet, kunne noen si da de var i ferd med å gripe tak i meg», skriver hun om den langvarige holdingen. «En gang så jeg at en av dem gråt mens hun gjorde som de andre. Det var fint, men også forvirrende.» Det mest negativt vinklede karakterportrettet er av Erlend, som presser den unge Rogndal så hardt ned i gulvet at hun mister pusten og tror hun skal dø. Hans motsats er Martin, som får ungdommene til å føle seg sett og som selvsagt ikke får fornyet vikariatet sitt. Mest og best hjelp får hun fra den middelaldrende barnepsykiateren Håkon, som bestemmer seg for å slutte å møte «mitt kaos (…) med kaos». Han blir starten på hennes vei ut og tilbake til livet.
Instukid har allerede fått ord på seg for å være usedvanlig velskrevet. Rogndal kjenner virkelig vekten av en god setning, og har et blikk for detaljer, bilder og formuleringer som er enkle, men slående. Hun beskriver gråten, som hvis man prøver å holde den inne velter ut «som oppkast». Institusjonsfrokostene, der de satt «samlet som en familie, som om». Når hun blir tvangsmatet lukter det «fiber av pusten», og midt i boken kommer det kunstferdige lille kapittelet «Alarm», om alarmen som går hver gang en beboer stikker av eller forsøker å begå selvmord. Her skriver Rogndal simpelthen ordet «alarmen» nærmere seksti ganger.
Alarmen, alarmen
Boken veksler mellom korte rapporter fra UK mellom 2005 og 2007, og den voksne forfatterens tanker i nåtid. På nåtidsplanet løper hun for å klarne hodet og bli kvitt uro. Med løpeturene får vi sanselige, men aldri overlessede naturbeskrivelser av årstidenes gang, av klorofyll som er «syrlig» eller «insisterende grønt», alt sammen i sterk kontrast til de monotone sanseinntrykkene på institusjonen, der lyset «var helt flatt» og hun ikke fikk se «solen gå hverken opp eller ned på tolv måneder». Hun beskriver også svært godt hvor utslettende det er å ha fått sin kroppslige integritet krenket over lang tid, og inntrykkene som sitter igjen: «Lydene av temposkifte» før noen legges i bakken, lukten og tyngden av de som ligger oppå henne.
Instukid er rett og slett så godt håndverk at man får lyst til å pirke. Boken kunne vært strammere redigert med tanke på syntaks og overflødige eller repeterende småord, og kronologien er tidvis forvirrende. Rogndal gjør det også klart at hun ikke vil «fortelle med diagnosespråket, vil ikke fortelle om symptomer og avvik». Det er greit nok, men dette gjør også at vi gjennom deler av boken ikke helt får tak på hvilke problemer som gjorde at hun havnet på UK i utgangspunktet. Vi hører om utstrakt selvskading, en overdose smertestillende og et ønske om å ikke leve lenger som lyder halvhjertet, men som likevel utløser alarmen hos hjelpeapparatet. «Hvis jeg fikk spørsmål, var det som om jeg mistet tilgang på språket. Det var ingen setninger å ta tak i på innsiden», skriver Rogndal. Dette er en glimrende beskrivelse av språkløshet i møte med egne utfordringer, men tidvis skulle jeg ønske den voksne psykologutdannede forfatteren hadde gått lenger i å formulere det barnet ikke greide.
Tenåringen Rogndal er en innesluttet jente som ikke makter å kommunisere sine egne problemer til hjelpeapparatet, og på klinikken blir alt verre.
Etter hvert kan man likevel få inntrykk av at denne forvirrende, diffuse formen har en hensikt. Det at det er vanskelig for leseren å orientere seg, å forstå UKs hensikter med den harde tvangsbehandlingen, speiler på sett og vis barnets forvirring i møte med stadige regelendringer og frihetsinnskrenkelser. Og til slutt kommer det, i en uttalelse fra den nåværende ledelsen på avdelingen: «De påpeker at det ikke finnes noen vurderinger knyttet til hovedkriteriet for innleggelsen. Ingen plan for oppholdet, eller evalueringer underveis. De peker på mangelfull dokumentasjon og nærmest fravær av vedtak knyttet til tvang og restriksjoner.»
Rogndal medgir at «[t]vang kan forhindre at mennesker forfaller, og tvang kan redde liv». Men på UK blir tvang løsningen på alt, «det var tvang på automatikk over lang tid», og når Rogndal går gjennom journalen sin kommer det tydelig frem at denne ekstreme integritetskrenkelsen ikke sto i forhold til faren den unge jenta faktisk utgjorde for seg selv og omgivelsene sine. Journalnotatene bekrefter kaoset som ligger bak den forvirrende formen i Instukid, og det er ekstremt rammende for institusjonen:
Johanne reiste seg og forsøkte å gå ut av rommet, men ble stoppet og beltelagt.
Vi fikk ikke kontakt med henne, så hun ble beltelagt.
Grunnet bemanningssituasjonen ble hun beltelagt.
Pasienten sitter på gulvet og hyperventilerer. Hun er ikke kontaktbar og blir lagt i belter.
Hun var ikke tilgjengelig for refleksjon, så vi beltela henne.
Hun satt i sengen med hodet i fanget og hyperventilerte. Hun reiste seg og forsøkte å komme ut, men ble stoppet av personalet. Hun ble lagt i belter.
