INTERVJU. Khaleel Etwebi debuterer med Nu klinger det igjennom Bartebyen. Tegneserieromanen fikk ham til å se verden fra andre minoriteters perspektiv, sier han.
Khaleel Etwebi (f. 1991) er mastergradsstudent i filmvitenskap ved NTNU, og under pensumlesingen på Dragvoll bibliotek skrotet han drømmen om et filmmanus, og begynte i stedet å skissere det som ville bli Nu klinger det igjennom bartebyen. Fortellingen sirkler rundt vennskap, dating, trønderbart, poesi og prostatakreft, og trekker på Etwebis egen erfaring som asylsøker.
Hovedpersonen Khalid kom til Trondheim fra Libya sammen med sin far, og når han husker tilbake til begynnelsen, er forventningene til å ta og føle på – bare bynavnet inneholder lovord om at de vil komme til å føle seg hjemme. Men etter fire år strever de med å finne seg til rette. NAV. Obligatoriske språkkurs. Aune Sand. Søppelkasser like ved innleveringsautomaten til Trondheim folkebibliotek. Og mens Khalid strever med å finne sin plass i studentmiljøet, sitter faren fast i fortiden.
Avstanden mellom far og sønn er et gjennomgående tema i romanen. Hva skaper denne distansen mellom Khalid og faren?
– Khalid er opptatt av å skape et nytt liv for seg selv, og han ser på faren som et hinder for å etablere dette livet. Det finnes ingen scener i boka der de har en åpen samtale. Forholdet deres er inspirert av forholdet jeg har til min egen far. Da vi kom til Trondheim var han ikke i en fase av livet hvor han kunne se for seg en ny framtid. Han hadde behov for å prosessere det han hadde opplevd.
Mens Khalid tar bilder, ser faren på bilder av det som har vært. Mens Khalid leser masse, skriver faren. Hva skjer med forholdet mellom dem når han ber sønnen om å oversette diktene hans fra arabisk til norsk?
– Da han ber sønnen oversette diktene, oppstår en ny nærhet. I poesien uttrykker han følelsene sine, og underveis i oversettingen opplever Khalid å få innsikt i farens virkelighet. Vi beskytter oss med mange lag, og unngår å vise sårbarhet. Før trodde jeg at det bare var folk i Midtøsten som hadde utfordringer med å snakke om følelser, men det gjelder jo også i Norge. Jeg liker godt når folk viser sårbarhet. Mennesket er sårbart, ingen kan leve dette livet uten å bli såret.
Khalids gode venn Mathias het tidligere Marte. Mathias er i samme Samfundet-gjeng som Khalid. Begge drømmer om å få seg kjæreste. Mathias begynner å date Guro som sitter i rullestol. Hvordan har det vært å inndra andre minoriteters perspektiv?
– I skriveprosessen har jeg spurt meg selv hvorvidt jeg har rett til å skrive om transkjønnede personer og personer med funksjonsnedsettelse. Å lage denne boken tvang meg til å se verden fra andres perspektiv, og det var en stor utfordring. Jeg var usikker på hvor stort nummer jeg skulle gjøre av at Guro har denne funksjonsnedsettelsen. På mange måter er det irrelevant, men å ignorere det ville være det samme som å si at man ikke ser en annens hudfarge. Jeg ønsket å anerkjenne at Guro tilhører en minoritet uten å stakkarsliggjøre henne eller fremstille henne som et supermenneske. Jeg ville vise sårbarheten hennes.
En stor tegning av Studentersamfundet pryder bokas første side, og personene vi følger deltar eller lengter etter å delta i miljøet i det røde runde huset. Tittelen leker også med den tradisjonelle Studentersamfundet-sangen «Nu klinger vi igjennom den gamle stad». Hvilken rolle spiller Trondheim i tegneserieromanen?
– Trondheim skaper forventninger om lykke for Khalid og faren. Restauranten Lyche og Lykkens portal over Nidelven. Da jeg fikk asyl her googlet jeg byen og Studentersamfundet var det første som dukket opp. Jeg fikk store forventninger. Du har også studert i Trondheim, hva hadde du av tanker da du kom hit?
Jeg hadde bare en vag idé om hva Trondheim var. Det sterkeste inntrykket var min fars historie om raddisene på Dragvoll kledd i frakk, til hans skrekk, som jeg bare hadde ledd av, og tenkt at et sånt skille måtte høre 80-tallet til. Da jeg kom dit i 2015, bodde jeg som eneste «dragvolling» sammen med fem «gløsinger», og da jeg kom ut på kjøkkenet en dag for å hente en sixpack i kjøleskapet, spurte en av dem om jeg skulle på karneval. Der sto jeg med hatten og frakken min og forsto at faren min hadde hatt rett.
– Da jeg begynte på NTNU trodde jeg at jeg skulle få ta del i studentmiljøet. Jeg har søkt opptak på Samfundet i flere gjenger uten å bli tatt opp. Hver gang jeg får avslag, kjenner jeg på en skam over ikke å være norsk nok. Da jeg skrev boka lurte jeg på: Hva skjer hvis hovedpersonen får ta del i studentmiljøet? Blir livet enklere da? Eller skal personene i romanen skape hindringer for seg selv? Alle sliter de på en eller annen måte og forsøker å gjøre livet litt bedre.
Hvilke hindringer stiller de opp for seg selv?
– Som en del av en minoritet her i Norge, har jeg lett etter tilhørighet til majoriteten. Hver gang jeg får avslag etter et jobbintervju eller fra en gjeng på Studentersamfundet, er min første tanke at det er fordi jeg er en del av en minoritet. Selv om det ikke er tilfellet. Man skylder heller på andre enn å tenke at en selv ikke er kvalifisert nok. Når man har disse tankene, klarer man ikke å komme seg ut av den onde sirkelen. Khalid og jeg har til felles at når vi får positivt svar og blir godt tatt imot, føler vi ikke glede eller den lykken vi drømte om, men fortsetter heller å gruble på det som skiller oss fra de andre. Vi tenker at disse tingene vil hindre oss i å bli integrert eller elsket. På Khalids første fest med Fotogjengen tenker han at hvis han begynner å drikke, vil han fjerne et hinder mellom seg selv og de andre studentene, men å drikke alkohol er ingen garanti for å få nye venner. Istedenfor å jobbe med det han har til felles med andre og bygge opp sine sosiale ferdigheter, vektlegger Khalid det som skiller ham fra de andre. Han tenker at det er nødvendig at han endrer seg, om han skal bli lykkelig.
Har du noen forbilder blant tegneseriekunstnere?
– Chris Ware. Særlig Jimmy Corrigan: The Smartest kid on Earth, som forteller en historie om en far og en sønn. Han viste meg at det gikk an. Ware inspirerte meg også til å tørre å tegne. Jeg har ikke tegnet mye før, men jeg tenker i bilder.
Du tegnet lite før du begynte på Nu klinger det igjennom bartebyen?
– Det er egentlig film jeg interesserer meg for. Jeg studerer film og ville gjerne skrive et filmmanus, men siden jeg er mer visuelt anlagt, ga det mening å konsentrere seg om bildene. Derfor kjøpte jeg noen billige tegnesaker og begynte å lage skisser mellom pensumlesningen innerst i biblioteket på Dragvoll. Da jeg først hadde begynt, vokste historien fram.
