Kritikk av den kyniske ufornuft Trier og Haugerud i Trumps tidsalder

I det nye året har hele verden snakket om Norden, og den siste halvannen uka har Norge vært mer fremme i det inter­nasjonale nyhets­bildet enn på svært lenge.

Den viktigste årsaken til det siste er en melding fra president Donald Trump til statsminister Jonas Gahr Støre. Fordi han ikke fikk Nobels fredspris, sto Grønland nå på menyen. Meldings­virksomheten gjorde at fremstående demokrater i USA raslet med det 25. grunnlovs­tillegget (som sier at regjeringen kan erklære presidenten uskikket til sitt embete). I dagene som fulgte lot Trump til å trekke truslene tilbake, nok fordi opinion, offentlighet og politikere i både EU og USA reagerte så tydelig og Dow Jones-indeksen svarte med et språk Trump forstår: kursfall på børsen.

Den nest viktigste årsaken til oppmerksomheten er norske spillefilmer.

Priser og festivaler

15. januar 2026 åpnet en filmfestival på kinoen Babylon i Berlin som bød på over 80 visninger av 32 norske filmer (det ble også noen ekstravisninger etter den offisielle avslutningen). 17. januar gikk European Film Awards av stabelen i samme by, med storeslem for Joachim Triers Affeksjonsverdi (2025). Familie­dramaet ble tildelt seks priser, blant dem for beste film, beste regi og beste manus. I tillegg gikk æresprisen til Liv Ullmann.

22. januar ble det klart at Affeksjonsverdi er nominert til ni Oscar-priser, mens Emilie Blichfeldts Den stygge stesøsteren (2025) har fått én nominasjon for hår og sminke og norske Espen Nordahl er nominert for beste effekter som del av laget bak amerikanske Sinners (2025). Dette skjer kort tid etter at filmer som Armand, Ibelin, Elskling og Håndtering av udøde (alle fra 2024) har nådd vidt ut i en rekke land.

Samme kveld som hele den tyske kulturpressen overvar utdelingen av European Film Awards, var jeg til stede på en visning av Dag Johan Haugeruds Drømmer (2024) på Babylon, fulgt av et intervju med regissøren. Et knapt år tidligere ble filmen møtt med overveldende begeistring og flere minutters stående applaus på utenlands­premieren under Berlinalen. Ved festivalens slutt ble Haugerud og kompani tildelt Gullbjørnen, en av verdens mest høythengende filmpriser, til unison begeistring fra kritikere fra alle verdenshjørner.

I løpet av det siste året har flere norske filmer oppnådd en anerkjennelse som tidligere var utenkelig. I samme tidsrom har verdens­situasjonen tilspisset seg dramatisk. Kan det være at den nye internasjonale uordenen gjør at filmene forstås annerledes, ja, som desto mer betydningsfulle?

Kjærlighet, demokrati og ytringsfrihet

Snakker man med folk fra andre europeiske land om Affeksjonsverdi, fremhever de gjerne at filmen setter i gang utvekslinger om forsurede familieforhold, patriarkalske væremåter og om behovet for å «gjøre opp». Ubearbeidete traumer dirrer mellom rollefigurene. Mange er dypt beveget over hvordan filmen likevel fastholder muligheten for å møtes i øyenhøyde.

Affeksjonsverdi er kompositorisk og filmestetisk utsøkt; samtidig kan man innvende at handlingen og rollefigurenes psykologi går vel restløst opp. Man forstår hvem de er, hva konfliktene mellom dem skyldes og at kunsten forløser der språket ikke strekker til. Dag Johan Haugeruds Oslo-trilogi (2024) er vanskeligere å få tak på, og filmene blir snodigere jo mer man tenker på dem; de ansporer til vidtrekkende samtaler. Felles med Affeksjonsverdi er det implisitte idealet om åpen kommunikasjon.

Drømmer har en nesten gjennom­gående voiceover. Det meste som sies er hentet fra en dagbokaktig tekst hoved­personen Johanne skriver om erfaringen av å bli forelsket som 16-åring, en tekst som mot slutten av filmen blir antatt av et forlag og utgitt som roman. Filmen fremstår som «fortalt» av Johanne på ulike tidspunkter og med forskjellige nivåer av innsikt. Hun legger for dagen en holdning til tilværelsen som er bemerkelsesverdig frimodig.

Da Joachim Trier holdt sin takketale under årets European Film Awards, fremholdt han verdien av at språk­mangfoldet i Europa også kommer til uttrykk på film.

I en dialog beskriver mormor Karin hvordan hun av og til ser for seg Gud som en atletisk svenske med kjempepenis. Johannes mor er mer pragmatisk anlagt. På spørsmål om hva «de» (familien) tror på, siden de ikke er kristne, lyder svaret: «Kjærlighet, demokrati og ytringsfrihet.»

Første gang jeg så filmen, lo jeg høyt her. Så byråkratisk – og typisk norsk – kan man altså svare på menneskers lengsler etter noe større! Det er gode grunner til at Haugeruds filmer heter Sex, Drømmer og Kjærlighet, tenkte jeg, heller enn Samfunn, Demokrati og Ytringsfrihet. Hvem vil vel se filmer med titler som lyder som tørre, selvgratulerende skall?

Siden kom Affeksjonsverdi og minnet om at skandinaver faktisk kan legge oppriktig mening i abstrakte ord som beskriver en egenskap, funksjon eller idé (noe IKEA-produkter som Envis og Ödmjuk er uttrykk for). Og da jeg for andre gang så Drømmer, slo det meg at filmen faktisk kunne ha hett nettopp Demokrati eller Ytringsfrihet.

Filmen tar usedvanlig direkte opp frihetens vilkår og individets møte med samfunnets normer. De drømmene Johanne hengir seg til og deler med familien og offentligheten, kan virke små, private og intime, men er vokst ut av en lang, kollektiv frigjøringsprosess. De oppstår av tenåringens følelse av at livet ligger åpent foran henne, og at hun har rett til å handle som hun vil og skrive det hun ønsker.

Det blir ikke i familien

Der man i Teheran leser Lolita i skjul, finner Johanne en Det Beste-utgave av Janine Boissards roman Det blir i familien (1979) på hytta og forsøker så å leve ut de kriblende fornemmelsene som oppsto under lesningen.

Romanen dreier seg om en 16-årings forelskelse, begjær og idealisering av en over dobbelt så gammel kunstner i et miljø som riktignok er fransk og frigjort, men som holder seg med visse idealer om diskresjon – forholdet bagatelliseres gjennom stillhet. Johanne holder på sin side lenge forelskelsen i læreren Johanna for seg selv, men later ikke til å kjempe med noen skamfølelse. Hun opplever heller ingen fordømmelse fra familien da hun lar dem lese manuset, som de så medvirker til å få utgitt; hennes drama utspiller seg i en historisk situasjon som skiller seg fra Boissards franske 1970-tall.

Det er omsorgen for og vekt­leggingen av samtale som kjennetegner vår europeiske sivilisasjon.

Den sterke troen på selvstendighet og fri utfoldelse som Johanne legger for dagen, fyller etter hvert handlingen, dialogen og fortellingen hennes med en mening som er larger than life. Dette er historien til et menneske som velger, og som så analyserer sine egne valg og andres reaksjoner på dem. Men filmen dreier seg om noe mer enn sed og skikk. Det er som om den utvider mulighets­rommet for menneskelig samhandling. Hvordan kan dette ha seg?

Seansen på Babylon var andre gang jeg hørte et internasjonalt publikum stille Haugerud spørsmål om filmen, og igjen var nysgjerrigheten stor på det radikale i den, på den åpne, lyttende, prøvende måten å omgås på. For folk er vel sjelden så rolige og fordomsfrie i virkeligheten? Eller er nordmenn faktisk sånn?

Kommunen, det er meg

I filmen Kjærlighet, som avslutter trilogien, står det utopiske i Haugeruds fremstilling av individ og samfunn i full blomst.

I rammefortellingen forberedes jubileums­feiringen av 100 år med «Oslo» som bynavn. Tidlig følger vi en omvisning med noen fantasi­fulle og aldeles absurde utlegninger av skulpturene på rådhusets fasade som en kommunal velsignelse av eksperimentelt sam- og seksualliv. Hva er dette – en parodi på kunst­historikere som ser alt gjennom queer­teori? Et signal om at vi står fritt i våre tolkninger av kunsten og livet, at vi godt kan forsøke å kaste fra oss byrden av en autoritativ tradisjon, selv om det ikke alltid lykkes? Morsomt er det, i alle fall. Resten av filmen følger opp dette frisinnede i start­sekvensen, om enn mer dempet, ja, noen ganger nesten umerkelig, slik at man først senere, når man tenker tilbake på handlingen, innser hvor underlig den var.

Men noe står umiddelbart klart: Hvordan personene i filmen åpner dør etter dør for hverandre til mer oppriktige måter å kommunisere på. Enten møtene mellom dem er planlagte eller spontane, diskuterer de sine personlige valg ivrig og inderlig, både før og etter at valgene har blitt gjort og fått følger.

De sentrale personene i Kjærlighet er eksistensielt fristilte – ikke som Michel Houellebecqs isolerte individer, men genuint selvstendige, med en gnist til å handle aktivt og bringe noe nytt inn i verden. Hele tiden er felles­skapet, muligheten for sammen­smeltning, en del av overveielsene deres. Til sist erklærer legen Andrea på Nesodd­båten på vei mot Oslo sentrum, med blikket mot rådhuset, at kommunen, ja, den er henne.

Litt som sykepleieren Tor flørter hemningsløst med mange som kommer hans vei, flørter filmens Oslo-fremstilling med ideen om å leve i et samfunn der mennesker i alle aldre og med ulik samlivsstatus kan snakke med hverandre om hva som helst, se seg selv som deler av en fungerende helhet og synes det er greit liksom tilfeldig å våkne opp i hverandres senger.  

Verden og vi

Selv ble jeg sittende i kinosetet og lure: Hva om utlandet (o, store utland!) ikke fornemmer de subtile overdrivelsene, ikke forstår at dette er skøyeraktige filmer med en hel masse humor og eksperimentelt tankegods, og tar dem for 1:1-fremstillinger av det norske sosialdemokratiet, der velferd og rettferdighet har trengt all brutalitet og elendighet til side, og ingen har hørt om at dominans og konkurranse skal være menneskehetens grunntilstand?

På et vis vil det ikke gjøre noe. At man idealiserer (og ønsker å etterligne) noe i et annet land, er ikke uvanlig, snarere er det en sentral mekanisme i både kultur og politikk.

Samtidig ville det være synd for forståelsen av hva Haugeruds mesterskap består i, for det er i de sekvensene filmene på overraskende måter beveger seg ut av den «realistiske» fremstillingen at de blir mest givende å forholde seg til. Det er når de tilfører noe grunn­leggende annerledes i virkelighets­skildringen, at de skaper et refleksjonsrom hvor vi kan granske normaliteten kritisk.

Å få utvidet området for det mulige

Den særegne overdrivelses­estetikken i Haugeruds Oslo-trilogi gjør menneskelige håp, lengsler og tilkortkommenheter ekstra tydelige. Her brukes ikke språket til å dominere, og tabuer finnes knapt. Folk møter hverandre blottstilte og begjærende. Å se disse filmene er å bli hensatt til et litt annet sted, en mer ønskelig tilstand; som å bli tilbudt andre mulige måter å ordne tilværelsen på.

Larger than life-aspektet er viktig å fremheve for å unngå at kritikken skal tolke filmene gjennom den matrisen Sigurd Tenningen i et polemisk essay i tidsskriftet Cloaca Maxima (23.04.2025) har kalt «småborgerlig universalisme». Denne utlegger han som en «gjenkjennelsens estetikk», der «‹gripende› og ‹innsiktsfulle› kvaliteter dypest sett springer ut av filmens evne til å speile publikums egne oppfatninger og erfaringer», «en tenke- og følemåte der middelklassens hverdagskvaler gjøres til norm for vurdering av kunstnerisk kvalitet og relevans».

Overflaten i Haugeruds filmer kan nok få enkelte til å tenke at slike karakteristikker passer også på dem. Men selv om filmene ofte handler om mennesker fra middelklassen (den norske mottakelsen har vektlagt dette), er deres anliggender noen ganske andre enn de som regnes opp i Tenningens beskrivelse av norsk middelkultur.

Er det ikke akkurat dette filmene i Oslo-trilogien gjør: Å undersøke muligheten for radikal frihet hinsides de fleste stengsler, og utenfor psykologiens vante skjemaer?

Hvis man vil behandle Haugeruds trilogi som en slags lun mimesis, som Thorbjørn Egner for voksne, slik Live Lundh nylig (14.01.2026) gjorde i Morgenbladet, må man se bort fra filmenes absurde scener, store humor og løsslupne sluttsekvenser, som er rene feiringer av filmatisk innfallsrikdom. Da treffer kritikeren Zachary Barnes i The Wall Street Journal (15.05.2025) bedre i sin omtale av Kjærlighet: «Mr. Haugerud has fashioned a film with a rich complexity of feelings, navigated by people taking full advantage of their own freedoms.»

For er det ikke akkurat dette filmene i Oslo-trilogien gjør: Å undersøke muligheten for radikal frihet hinsides de fleste stengsler, og utenfor psykologiens vante skjemaer? Kanskje er det også tilsidesettelsen av slike modeller som skiller dem fra Triers Affeksjonsverdi, som i sin stilsikre innsirkling av mamma-pappa-barn-forhold blir en slags psykologisk rebus, der den katarsiske virkningen oppstår idet man innser den vel tilrettelagte sammenhengen.

Svenske tilstander

Så vidt jeg kan se, er det ikke Norge som er ideal­samfunnet eller ønske­tilstanden i Haugeruds Oslo-trilogi. Snarere er det stadig vekk forestillingen om Sverige som napper i virkelighets­fremstillingen og tilfører den en utopisk kvalitet.

I Drømmer opptrer sitater fra dikt av Gunnar Ekelöf og Lars Gyllensten. I Kjærlighet henger to fotografier på soveroms­veggen hjemme hos psykologen Bjørn: det ene er tatt av Sveriges store diplomat Dag Hammarskjöld, det andre er Jean Hermansons ikoniske fotografi av statsminister Olof Palme og en bygnings­arbeider i bar overkropp på Hornstull i 1968 («subtil homoerotikk», kaller sykepleieren Tor det).

Sex legger seg allerede i tittelen opp mot svenska synden; filmen handler om intellektualisert intimitet, og utgjør et ytterliggående eksempel på det sosial­demokratiske idealet selvreflekterende dialog (en svensk dyd). I Drømmer forestiller mormor Karin seg Gud som en naken, grasiøs og velutstyrt svenske, i enden av en trapp som får karakter av Jakobsstigen (det dreier seg i virkelig­heten om Skibakketrappa på Frysja, kan vi lese i Dag Sødtholts anbefalelses­verdige analyse av filmen i Montages).

Internasjonalt var Sverige i flere tiår idealbildet på en fremtidsrettet stat der samvirket mellom sosialistiske ideer, et nyskapende næringsliv og moderne kunstnere tillot mennesker å utfolde seg med en i verdens­historien inntil da uhørt frihet. Dette bildet ble særlig skapt gjennom eksport av svensk film.

Verdens mest demokratiske mennesker?

Da Joachim Trier holdt sin takketale under årets European Film Awards, fremholdt han verdien av at språk­mangfoldet i Europa også kommer til uttrykk på film, og av den europeiske infra­strukturen som er bygd opp for filmvisning og ‑produksjon i etterkrigs­tiden. Han understreket at han tilhører 89-generasjonen, som opplevde Berlin­murens fall og lot seg forme av den nyvunne europeiske samhørigheten.

Dagen etter ble verden kjent med Trumps såkalte Norway Letter, som ifølge The New York Times’ kommentator Jamelle Bouie viser en president som har «spiraled into self-destructive mania» – «it reads like the product of a disordered mind». Litt av en kontrast til Triers varme og veloverveide tale!

Før jul fikk Støre en annen tekstmelding. Dagens Næringsliv rapporterte 20. januar at nettopp Joachim Trier «[t]o dager før julaften sendte (…) en tekstmelding til Støre»:

Kjære Jonas

Et lite hjertesukk før jul. Mange vil at jeg skal uttale meg om at du har sagt at fotball er viktigere enn film. Men jeg regner med at det var en dårlig spøk ettersom jeg tror både du og jeg vet hvor viktig kunst er for å styrke ytrings­friheten og demokratiet i vanskelige tider. Dessverre sender dette et dårlig signal fordi filmbransjen står i en krise. Samtidig har vi enorm kunstnerisk suksess ute (og hjemme). Nå er det tidenes mulighetsrom for norsk film og vi opplever ikke at kultur­ministeren eller Arbeider­partiet griper dette i det hele tatt. Håper dere vil benytte anledningen til å gjøre noe godt for norsk film i tiden fremover.

Så kan skeptikere spørre: Hvordan bidrar egentlig spillefilmer til den demokratiske samtalen? Filmer som er så tvetydige som Haugerud sine, lar seg ikke lett bruke til politiske prosjekter. Men det er nettopp dét som gjør dem demokratisk verdifulle, hvis denne styreformen skal innebære noe mer enn tvekamp mellom partier: De får oss til å tøye tanken og prøve innlevelses­evnen. De gir oss felles referanse­punkter samtidig som de gjør at vi stiller spørsmål ved gitte sannheter. De representerer egenskaper demokrater ønsker at samfunnet og enkelt­menneskene skal ha.

De mest ideologi­kritiske vil kanskje være skeptiske til sammenfallet mellom kultur­politiske mål og filmenes mottakelse, og bli mistenksomme når kunst så tydelig lever opp til stats­støttens begrunnelse i ytringsfrihet og fredelig ordskifte – eller kunstnere er på hils med statsministeren.

Det kan være, men man må velge sine kamper, og januar 2026 er et dårlig tidspunkt for å forsøke å avkle sosialdemokratiet og den norske offentligheten som et ideologisk blendverk.

Samtale som styrke

I en Rushprint-kommentar (19.01.2026) skriver redaktør og kritiker Kjetil Lismoen at Joachim Trier og Dag Johan Haugeruds filmer har oppnådd et så stort gjennomslag ikke minst fordi de uttrykker «en moderne livsanskuelse der demokratiske og liberale verdier står helt sentralt». Er det noe det siste året har vist, er det at det er verdt å kjempe for disse verdiene.

Autoritære land bedriver i dag kognitiv krigføring mot verdens demokratier, med det mål å polarisere og svekke borgernes evne til å skille fornuft og ufornuft. Det gjelder mer enn noen gang å dyrke evnen til kritisk refleksjon – enhvers mulighet til å erhverve kunnskap og utvikle vidsyn. Og kritisk refleksjon handler blant annet om å prøve sine oppfatninger på andres, og justere dem i møte med en omskiftelig virkelighet.

Dag Johan Haugerud hevder selv i et intervju gjort av Astrid Hygen Meyer i Klassekampen (21.12.2024): «Det er egentlig ingen konflikter i filmene mine. Det er ingen som sier nei, dette vil jeg ikke høre om, eller sånn kan det ikke være. Det er fordi en konflikt stort sett alltid stenger for tanken og dialogen.» Dette stemmer neppe fullt og helt, men er interessant som betraktning – særlig i en offentlighet der mange på både høyre- og venstresiden har plukket opp igjen Carl Schmitts tanke om at all politikk begynner med å definere en fiende.

Det moderne demokratiet er feilbarlig og uperfekt. Men det fostrer, som Trier og Haugeruds filmer viser, tillit, kreativitet og innforlivede idealer. USAs nåværende administrasjon og deres bakmenn forsøker å fremstille viljen til å føre samtaler som en svakhet. Men det er omsorgen for og vekt­leggingen av samtale som kjennetegner vår europeiske sivilisasjon; det er dette offentlighets­filosofen Jürgen Habermas kaller det deliberative demokratiet.

I 2026 fremstår ord som «demokrati» og «ytringsfrihet» slett ikke som tomme abstraksjoner. Filmer som Haugeruds fyller dem med ytterligere mening og menneskelig nærvær. De tiltar i betydning for hver dag den amerikanske presidenten bjeffer videre på Truth Social.

Trump kommer neppe noensinne til å se en ny norsk film. Men det finnes mange andre mennesker på kloden, og en hel del av dem går jevnlig på kino. En liten, men virkningsfull del av motstanden mot kynismen vil være å fortsette å gjøre det mulig å lage gode norske filmer og å vise dem, innenlands som utenlands.