Tyngden i lyset Som et spedbarns kloke blikk

31. oktober 2025 åpnet Henie Onstad kunstsenter den første store retrospektive utstillingen med Tom Sandberg (1953–2014) i et norsk museum. Alf van der Hagen samarbeidet med Sandberg om flere bøker på 1990-tallet, og i 1995 gjorde han ett av de ytterst få lengre intervjuene med Tom Sandberg. Anledningen den gangen var ny utstilling på Galleri Riis og bok på Forlaget Oktober, med tekst av kunsthistorikeren Karin Blehr. Som en trettiårsmarkering publiserer Vagant intervjuet som opprinnelig ble trykket i tidsskriftet Hyperfoto.

*

«En nestor i norsk kunstliv», skrev professor i fotografi Robert Meyer om Tom Sandberg, en kunstner som «setter sitt arbeid foran offentlighet og rampelys». Like fullt har Sandberg vært en viktig premissleverandør for den nonfigurative delen av norsk kunstfotografi. Hans uttrykk kan best karakteriseres som «rått». Bildene er kontrastrike, strengt formale, og ekstremt subjektive. Tom Sandberg lar betrakteren se mer enn det som er fotografert, enten han retter kameraet rett mot et ansikt, eller rett ned mot bakken, eller derfra 180 grader oppover mot himmelen. Tom er ikke den som bestemmer seg for å finne et motiv. Han går snarere og søker, inn i en bakgård eller ut i åpent terreng. Han følger sin intuisjon, og ser. En liten detalj eller et stort rom.

Ja, det er slik jeg jobber. Kanskje gjør jeg noe på vei herfra og ned til byen, når jeg er på vei til noe annet. Derfor har jeg alltid kameraet med. Men jeg har aldri gått ut med det for øye at jeg skal fotografere. La oss heller si det slik at jeg gjør bildene mine på vei herfra og ned til apoteket, der jeg for eksempel skal kjøpe en fotkrem. Jeg prøver å ta tak hverdagen, og jobber ut fra det. Plutselig oppstår det noe, en klang … et eller annet. Jeg er jo glad i å se. Det handler om det en ser. For meg har det også handlet om å oppnå en trygghet i min måte å være på. Jeg tror ikke det dreier seg om å finne noe nytt, men snarere om å finne en klang i seg selv.

Det har sikkert vært dager hvor det har tatt deg ekstra lang tid å gå på apoteket?

Det har det. Du sier noe der. Den måten å jobbe på blir en del av en væremåte. Det har selvfølgelig hendt at apoteket har stengt før jeg kom fram. Det har skjedd ganske mange ganger.

Du gjør deg mottakelig for impulser?

Det har å gjøre med en type intuisjon som du utvikler og trener opp hele tiden. En form for varhet overfor lyset og stemningen, en kunnskap som forteller at det vil oppstå noe, kanskje et møte mellom mennesker. Jeg tror jeg har utviklet en slik intuisjon, men jeg vet ikke hvordan jeg skal definere det. Det ligger på et helt abstrakt plan.

«Tom behøver bare fire–fem minutter på å spikre et ansikt», sa en kollega av deg.

Alle portrettene mine er i hvert fall gjort veldig kjapt. Jeg vet ikke hvor jeg har det fra, men det er stort sett sånn det foregår. Du har selv opplevd det da du intervjuet forfatteren Ben Okri for Vagant.

Leter du deg på forhånd fram til et sted der lyset er riktig?

Lyset er jævlig viktig. Tyngden i lyset.

Hva betyr det?

Tyngden i lyset? Mange av portrettene mine er gjort i bakgårder. Og tyngden i lyset … det er vel en grunn til at de fleste atelierer har overlys. Her vi nå sitter er det et ganske tungt lys. Ikke så flatt som det kan være utendørs. Lyset fremhever ansiktet. Folk som gjør motebilder, der damene eller herrene ikke skal ha rynker, kjører lyset rett på, for å blåse ut urenhetene.

Mens du vil det motsatte?

Det er ikke slik at jeg går inn for å få fram mest mulig rynker og porer. Det er vel heller lyset som skulpturerer fysiognomien. Det høres flott ut, men det har å gjøre med å finne en type lys som står til en type fysiognomi, for å få fram et slags volum.

Hva sier du til menneskene du portretterer?

Det viktigste er å oppnå kontakt veldig fort. En forståelse man egentlig ikke snakker så mye om. Jeg tror jeg har fått det med de fleste. Krzysztof Penderecki var vanskelig. Han kom der med to livvakter som sa at «du får ham i fire minutter». De hentet ham etter halvannet, men da hadde jeg allerede tatt bildet. Han sa nesten ingen ting, men smilte og tok meg ordentlig i hånden. Arne Nordheim formidlet kontakten. Christo og John Cage gikk gjennom Per Hovdenakk og Ole Henrik Moe. Det er for øvrig disse to jeg har ansett som mine største støtte­spillere gjennom årene. Jeg stilte ut på Høvikodden allerede i 1978, sammen med en annen fotograf, Jamie Parslow.

Husker du det første bildet du tok?

Det var et bilde av en taustump som hang og dinglet i en portal på Torshov. Den hang der i sollyset og vinden. Bildet var sikkert banalt, men jeg var veldig fascinert av det som sekstenåring. Jeg begynte å jobbe tidlig, arbeidet som assistent for en amerikansk og en norsk fotograf i Arizona og Oslo: Dan Young og Stein Collett Thue. Senere var jeg en periode i New York som ganske ung. Jeg kunne nesten ikke snakke engelsk. Det var kanskje bare en fordel. Men jeg havnet i England, til sammen tre år på Trent Polytechnic og Derby College of Art. Dette var en av de få fotoskolene i Europa som ikke var kommersielle, i den forstand at man utdanner fotografer til å tilpasse seg et eller annet kommersielt marked. Det ble mye diskusjon og bråk i England på grunn av skolen, fordi man ikke la spesielt stor vekt på å lage dokumentar­bilder av mennesker. Det var mer abstrakte ting på gang. Blant lærerne var John Blakemore, Paul Hill og Thomas Joshua Cooper. Vi hadde tre akademiske fag: kunsthistorie, filmhistorie og fotohistorie. For meg har den delen vært viktig å ha med seg.

Den legendariske amerikanske fotografen Minor White gjesteforeleste også på skolen?

Han så noen av bildene mine og ga meg tilbud om å studere hos ham i USA på Massachusetts Institute of Technology. Men White døde av hjerteinfarkt kort tid etterpå, så det ble aldri noe av. For en ung fotostudent som meg var det viktig å møte en så etablert fotograf som hadde brukt et helt liv på å jobbe med fotografi. Minor White blir stående i fotohistorien, både som fotograf og pedagog. Etterhvert kom det andre nordmenn over til England, blant andre Per Berntsen, og også Dag Alveng hospiterte ved skolen. På den tiden ble ideen til Fotogalleriet klekket ut. Det ble raskt et arbeids­kollektiv i Oscars gate, hvor en rekke mennesker var involvert. Vi begynte å vise utstillinger fra utlandet, historiske utstillinger såvel som samtids­fotografi, og etterhvert også norske ting. Fotogalleriet og Forbundet Frie Fotografer, som allerede eksisterte, gjorde nok sitt til at norsk fotografi er hva det er i dag.

Hva tenkte du omkring ditt eget arbeid på den tiden?

Jeg lurte på om jeg skulle forbli i England eller flytte tilbake til Norge. Det har vært ganske tøft å jobbe konsekvent med fotografi i Norge så lenge som noen av oss har gjort. Det er først de senere årene det har skjedd noe ordentlig, synes jeg. Det har gått an å selge litt, oppnå anstendige priser. Også stipend­ordningen har vært til enorm hjelp, det hadde ikke gått uten.

Du har jobbet konsekvent som fotograf?

Hundre prosent. Hele tiden.

Er det fordi du ikke kan noe annet?

La oss si det slik. Jeg kan ikke noe annet. Det er det jeg kan og det er det jeg gjør.

Robert Meyer sier at du ikke har vært trendfølger, men trendskaper. Har du forholdt deg til trender i internasjonalt samtidsfotografi?

Jeg har alltid fulgt med på trender. I disse såkalte trendene kommer det jo stort sett alltid ut noe interessant. Med mine egne bilder har jeg kun jobbet på min egen måte, der har jeg ikke vært opptatt av trender i det hele tatt.

Tilhører du dem som sier at det viktigste skjer i mørkerommet?

Det som skjer i mørkerommet er viktig, men eksponerings­øyeblikket er og blir det viktigste. Det har med å omsette verdier og toner og lys til sort og hvitt. Jeg jobber bare i sort-hvitt. Sort-hvitt er i seg selv en form for abstraksjon. Man blir på en måte besatt av tonene i sort-hvitt-fotografiet. Det å stå i mørke­rommet er også en meditativ del av å jobbe med bilder. Jeg trenger ekstremt mye ro for å få fram tingene, jeg bruker lang tid for å svelge bilder, komme inn i det, skjønne hva jeg driver med.

Er ikke fotografiet blitt trivialisert, nå som det er bilder overalt?

Det er mye av dette såkalt trivielle som er interessant. Jeg synes det er gøy å se på andre folks bilder. Bla i et familiealbum for den saks skyld. Det var et fellestrekk ved mange av dem jeg har møtt, de ordentlige folkene. Jeg husker Minor White og hans nysgjerrighet, hans oppriktige interesse overfor andre som jobbet med fotografi. Han hadde ikke de der konkurranse­vibrasjonene som du kan merke hos mindre betydningsfulle kunstnere.

Liker du å lære bort det du kan?

Til en viss grad. Jo da, jeg liker det, men det er fryktelig slitsomt. Jeg er ingen lærer. Det koster mye å bevare den konsentrasjons­evnen som kreves i mitt eget arbeid. Hele tiden er det snakk om en finjustering. Jeg må være helt i vater for å jobbe godt.

Har du reflektert over hva det innebærer for den profesjonelle vurderingen av samtidsfotografi at foto nå er langt mer integrert i resten av kunstverdenen?

Det har skjedd mye med fotografiet fra begynnelsen av åttitallet og til i dag. Mange kuratorer som har fått sitt kunstsyn fra andre kunstarter, er nå plutselig blitt veldig interessert i fotografi. På åttitallet fantes det mange rene fotogallerier, det førte også med seg en viss ekspertise. Jeg tror nok en del av dagens kuratorer kunne hatt godt av en smule fotohistorisk skolering.

Kunnskap om fotohistorien er nødvendig for å forstå samtidsfotografiet?

Opplagt. I det hele tatt blir kunsthistorien mer og mer viktig for meg. Jeg har alltid hatt flere venner blant andre kunstnere enn blant fotografer. Noen av de andre kunstnerne her oppe på Ekely var tidlig ute og støttet fotografiet. Mens andre har … vel, du vet, det blir litt kamp om stipender og offentlige midler. En av kollegene mine fikk avslag på å bo her, man mente det var tilstrekkelig med én fotograf, blant femti husstander. Dette ble sagt på Ekely i 1994! Herregud, Munch jobbet jo selv aktivt med fotografi. Men jeg kan ikke tro at dette var holdningen til flertallet av dem som bor her oppe.

Hvor lenge har du bodd på Ekely?

Fire år.

Er det en ære å bo her?

Jeg tror ikke det. Men du skal ha de riktige poengene, det er en jury som ser på fartstiden din. Jeg trives godt her, du har ikke følelsen av å bo i en kunstnerghetto. Det ligger så spredt, og det er mye grønt innimellom.

Har du tidligere bodd mer kummerlig nede i sentrum?

Jeg har bodd kummerlig nede i sentrum, ja. På cirka førti forskjellige steder.

Hvor tøft har du levd?

Så det holder. Jeg hadde en lang destruktiv periode, selv om jeg ikke er sikker på at det er det riktige ordet, for det har også hatt noe å gjøre med den jeg er, og med måten jeg har jobbet på. Jeg har levd tøft, men jeg har alltid jobbet mye. Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt ting på gang hele tiden. Det har vært en drivkraft. Jeg lever et mye mer strukturert liv nå, det er første gang jeg bor ordentlig på et sted hvor jeg har et stort rom der jeg kan sitte og se på tingene mine og tenke i ro og fred. Jeg har levd tøft. men jeg angrer ikke på det. Det er en erfaring.

Så lenge man kommer igjennom.

Hvis man gjør det, ja. Det var rart, jeg følte meg merkelig hjemme ved forfatteren Tor Ulven, da vi gjorde det portrettet for Vagant for et par år siden. Vi kommer nesten fra samme sted, han var fra Årvoll, jeg er fra Sletteløkka ved Veitvet.

Et såkalt belastet miljø?

Ekstremt belastet. Jeg gikk på dagen fra den Veitvet-gjengen da det første drapet skjedde.

Hvor gammel var du da?

Femten. Og et halvt. Tor Ulven hadde også vært i periferien av det miljøet og visste mye om det, kanskje det var derfor vi fikk så fort kontakt. Slitet til Tor, det kjente jeg veldig, veldig godt igjen. Det er vanskelig å sette ord på det … den tungheten, det slitet hans, som også var en nødvendig del av forfatterskapet hans. Følsomheten for ting.

Det lå en angst under mye av det han gjorde. Har du hatt det slik, vært redd for å gå ut og være i verden?

Jeg mener, nerver, det er faen meg … Jeg snakket med en malerkollega, den nye kjæresten hans er lege og har nok en litt annen omgangskrets enn det han har. Hun fortalte at flere av vennene hennes hadde spurt om mannen hadde nerver. «Ja, ja, han har da det», svarte hun, «det er jo det han lever av.» Haha. Det er det han lever av! Og det er jo det. Har du ikke nerver, så … Men klart det hjelper å arbeide under press. Det er et bra utgangspunkt. Jeg tror mange av de store arbeidene er grunnet i angst og nerver, for mange er det i alle fall slik … Jeg må ha en kaffe til. Skal vi ta en pause?

*

Hva mener du om norsk samtidsfotografi?

Jeg synes det skjer veldig mye spennende i Norge i dag. Det er mange talentfulle mennesker som jobber.

Det later til å herske enighet om at du er en mann med integritet. Hvordan holder man sin sti ren i det norske fotomiljøet?

Ved å ikke uttale seg om kolleger, kanskje? Jeg har jobbet lenge med foto i Norge. Jeg merker meg at det er lett å gå seg bort og si ting man ikke skulle sagt. Mange har sagt ting bak ryggen min: «Der går han asfaltfotografen! Herregud, holder han på med de der asfalt-greiene ennå?» Men jeg har jo aldri fotografert asfalt. Jeg velger å si at det handler om uvitenhet. Jeg må i hvert fall jobbe lenge med ting for å få noe ut av det. Fordype meg i ting for at det skal synke. Du må jobbe det fram. Jeg har fulgt min intuisjon. Jeg liker ikke kravet om at alle må fornye seg. Forståelsen av hva jeg gjør kommer via bildene. Slik er det for meg.

Du har ikke eksponert deg selv i utlandet på en stund?

Det er riktig. På begynnelsen av åttitallet gjorde jeg det, og fikk god respons blant annet på fotofestivalen i Arles. Jeg sa nei til det meste, var bare med på enkelte gruppeutstillinger rundt i Europa. Jeg følte meg ikke moden for det i det hele tatt, og trakk meg unna. I dag har jeg på følelsen at det var ganske lurt. Noen av dem som sto bak meg i køen den gangen, syntes jeg var dum som ikke tok sjansen. Et par av de gutta fikk en voldsom eksponering tidlig på åttitallet. Du hører ikke lenger noe om dem i dag.

Det fortelles at Alfred Stieglitz, fotografen som stilte ut både Picasso og Matisse i New York ved begynnelsen av århundret, gjorde portrett­fotografier som var så gode at det oppsto rykter om at han hypnotiserte sine modeller. Det likte han dårlig. Så dårlig at han sluttet å lage portretter og heller begynte å fotografere skyformasjoner. Han ville vende seg mot noe ingen kunne påstå var hypnotisert!

Den har jeg aldri hørt! Stieglitz gjorde en del flotte ting, han gjorde det … De ser jo litt hypnotiserte ut, en del av dem jeg har portrettert også. Portretter vil jeg nok alltid fortsette med, i og med at vi nettopp har fått en datter. Fra før av har jeg gjort et bilde av sønnen min Nikolaj da han var seks dager gammel. Se på de øynene hans! De er ikke mye påvirket av noe dritt de har sett her i verden. Jeg vil jobbe mer med disse blikkene som nyfødte har. Jeg tok et bilde av datteren vår første gang hun åpnet øynene! Ungen lå der på magen til Elise, jeg fokuserte på kameraet, og plutselig åpnet hun øynene. Det var helt svart. En hel uendelighet. De øynene er så kloke, det ser faen meg ut som de har skjønt det meste. Det fascinerer meg enormt.

Det er øynene som er viktig i portrettene dine?

Jeg er i ikke så opptatt av hvordan folk ser ut på håret, nei. Men du kan se på bildet av Penderecki. Selv om øynene er borte bak brillene, er de likevel i høy grad til stede.

Blikket vender liksom innover?

Jeg synes det er et av mine bedre portretter, ja.

Mens John Cages øyne minner om et spedbarns blikk.

Særlig John Cage, det gjør det. Rart, er det ikke?

Kan du formulere noe om det? Tror du at enkelte kunstnerne finner tilbake til barnets ståsted? Et fristed, noe som hverken er påvirket eller ødelagt?

Du sa det selv. Vi vet ikke hvor kloke barna er som nyfødte, men de ser ganske kloke ut. Det er ganske kloke øyne det der. I hvert fall er det ganske ærlige og rene øyne. De er ikke ødelagte, eller formet av andre ting. De ser omtrent ut som om de kommer rett i fra verdensrommet.

Renheten i bildet av seks dager gamle Nikolaj står i kontrast til en del av de skitnere bakgårdsbildene dine? Møkkete snø, mur og asfalt …

Jo, jeg begynner å få et spenn i det jeg har gjort, og det vil ble ganske synlig i boka som nå kommer på Forlaget Oktober.

Du har sagt i et intervju at du er fornøyd med fem bilder i året som holder. Står du på det ennå?

Har jeg sagt det? Denne boka er ikke noe typisk tilbakeblikk over tiden jeg har jobbet med fotografi. Likevel inneholder den stort sett det jeg synes jeg har laget i løpet av tjue år. Og det er cirka førti bilder.

Med bare førti bilder i boka, hvor har du gjort av negativene?

Jeg har kastet mye. I perioder har jeg det. Jeg liker ikke å gjenta meg selv hvis jeg kan unngå det. Jeg tar heller ikke så veldig mange bilder. Ser du den lille svarte boksen der på gulvet? Der har du min produksjon. Den kan jeg ta med hvis jeg måtte rømme. Der er de tingene jeg synes er viktig. Jeg har aldri hatt noe høyt forbruk av film. De nyeste negativene har jeg alltid samlet i en boks, dermed må jeg bla igjennom alt jeg har gjort de siste par årene, hver gang jeg leter etter et negativ. Det er en god måte å minne meg selv på hva jeg holder på med. Det er fryktelig lett å gjenta seg selv, jeg tror det er mange som sliter med det, kanskje mer enn de er klar over.

Jeg gjorde et intervju med deg for Dagbladet i forbindelse med din forrige utstilling på Galleri Riis i 1989. Den gangen var det femten små bilder, og du sa at «det er det lille utsnittet som betyr noe, å se helheten ved hjelp av detaljen. Om utstillingen kan vekke noen til å forstå tingenes språk, til å oppdage det hverdagslige på en ny måte, da har jeg kanskje oppnådd noe».

Nei, jeg vet da faen, altså. Jeg er vel egentlig ikke ute etter å få folk til å forstå så forferdelig mye. Nei, der er jeg ego. Jeg jobber først og fremst for meg selv. Forstå helheten? Jeg kan ikke påstå at det er der det ligger. Hvilken helhet er det da jeg snakker om? Men jeg har alltid hatt en, kall det en minimalistisk hang til små, enkle ting.

Hva har du lært av å bøye hodet og se ned i bakken i tjue år?

Ja, det var det da? Det handler vel om en type varhet. Prøve å holde kjeft og lytte litt til ting. Men hva jeg har lært? Det er umulig å svare på. Jeg må jo ha lært noe, i så fall håper jeg at svaret ligger i de nye bildene mine.

Apropos Stieglitz og dine egne nye bilder: Når begynte du å vende blikket fra bakken og opp mot himmelen?

Det har jeg vel alltid gjort. Jeg hadde faktisk en periode i England da jeg fotograferte skyer i seks–sju måneder. Bare for å gjøre det. Det var formen på skyene jeg var ute etter den gangen. I de nye bildene handler det mer om et volum eller et rom. Men disse widelux-bildene er noe helt nytt for meg, hvor jeg jobber med et kamera som dekker et synsfelt på 180 grader. Det er ganske store områder, så det er begrenset hvor du kan stå, og når du kan fotografere i forhold til sola.

Du tar bildene når sola har gått ned?

Når den er på vei ned. I sommer har jeg jobbet om kvelden, ved ti–elleve tiden. Du vil alltid få en stigning, bildene er litt lysere nede, så stiger det mørkere oppover. Hvorfor jeg gjør det, det vet jeg ikke. Jeg vet det egentlig, men å sette ord på det? Jeg har oppsøkt åpne steder. Kan være på et sted i mange dager, for å vente på det rette, ikke det rette lyset, men det rette trykket …

Det vil sikkert bli sagt at dine nye bilder innevarsler en fornyelse. Det ligger en frihetsfølelse her: Utsynet åpner seg, horisonten vider seg ut. Samtidig drar du den langt ut i nesten rene, monokrome flater, eller som du selv sier: rom, volum. Føler du at du har gjort deg ferdig med en periode og står på terskelen til noe annet?

Det er en måte å si det på. Det er veldig nytt for meg, dette her. Men kanskje det går i sirkler alt sammen? Erfaringen jeg fikk da jeg jobbet med skyer i England, sitter i ennå. Men disse tingene er helt nye for meg. Når den nye utstillingen snart henger på veggen i Galleri Riis, kan det hende jeg skjønner litt mer av hva jeg driver med. Det er kanskje en litt mer moden Sandberg i de nye bildene? En forandret Sandberg? Jeg har ikke bevisst gått inn for å lage en serie om himler. Men jeg har jobbet to–tre år med ti nye bilder. Jeg har fotografert jordoverflaten i lang tid, men jeg har jo alltid sett på himmelen. Det har hendt at de tidligere bildene har inneholdt både asfalt, vann på bakken og speilbilde av himmelen. Eller avtrykk av vann. Forstenet vann. Jordens overflate og himmelen er med på å danne det rommet vi beveger oss i, hvis vi kan kalle det et rom.

Noe utenomjordisk kan man også fornemme her?

Jo mer bevisst jeg blir på at jeg virkelig er her, blir jeg på at det også er noe der ute. Jeg er veldig interessert i det … det er jeg. Tor Nørretranders bok Merk verden avsluttes med ordene: «Merk verden, den merker deg.» Det er vakkert sagt. Det handler også om en bevissthet overfor andre mennesker. Den egoismen som er overalt, moralen blant kunstnerne som bare er borte … Jeg har lært mye av naboen min her på Ekely, Nils Aas, og hva han er som menneske. Han har skjønt et eller annet.

Har det også med arbeidsdisiplin å gjøre?

Det er klart det er viktig å jobbe. Disiplin kommer fra en interesse for det man driver med. Disiplin handler om lyst. Du kan ikke gjøre noe for bare å gjøre det, du må gjøre noe fordi du har et behov for det.

På veggen her har du klippet ut utsnitt fra egne fotografier og hengt dem opp som rene former. Nærmer du deg skulpturen?

Jeg har alltid vært fascinert av skulptur. Per Inge Bjørlo og jeg skal etterhvert gjøre et prosjekt sammen på Astrup Fearnley-museet. Kanskje er jeg i gang med en prosess, vi får se. Av og til føler jeg at fotografiet blir for flatt. Den kan jeg si. Det blir for flatt.

Ekely, 19. august 1995