Forfatteren og oversetteren Tom Lotherington døde 21. august, etter et langt liv i litteraturens tjeneste. Han er særlig kjent for sine oversettelser av fransk litteratur, blant annet storverk som Jonathan Littells De velvillige (2006, utgitt på norsk i 2008) og Michel Houellebecqs tilintetgjøre (2022).

Han skrev selv poesi og romaner, fra debuten med diktsamlingen Hverdagsfantasier i 1972 til Gamleveien hjem i 2020. I tillegg forfattet han biografier om Herman Wildenwey, Harald Sverdrup og Thor Lundh, og en rekke kultur­historiske artikler i ulike sjangre er blitt publisert i et mangfold av publikasjoner.

I 2016 ble Lotherington valgt inn i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. Lotherington var i sin ungdom riksmåls­bruker; senere utviklet han et bevegelig stilistisk register med stor språklig presisjon.

Vagant har her samlet minneord fra et knippe venner og kolleger.

Skarpt intellekt og underfundig humor

Tom Lotherington var en allsidig litterat. Diktene hans er kjennetegnet av en slentrende og sylskarp observasjonsevne, som for øvrig karakteriserte ham generelt.

Tom kjente det litterære liv, ja, livet generelt, fra mange sider. Han fulgte den klassiske forfatterveien til størrelser som Jack London, Hamsun og Whitman, nemlig å sanke erfaringer og gjøre bruk av dem litterært. Han var jungmann i Handelsflåten og sambands­offiser i Brigade Nord, truckfører, anleggs­arbeider og korrekturleser. Etter 20 år i Frankrike flyttet han tilbake til Norge og ble ansatt i Norsk Forfatter­sentrum som daglig leder.

Som forfatter og fransk­­oversetter var han en kresen stilist. Hans biografier er fremdeles høyst lesverdige. Mange husker hans glimrende og omtalte biografier over Herman Wildenvey (Wildenvey – et dikterliv, 1993) og Harald Sverdrup (Med solen ytterst i nebbet, 1998). Hans merittliste er lang og imponerende, og han mottok høythengende litterære priser som Mads Wiels Legat, Hartvig Kirans Minnepris, Norsk Oversetter­forenings Bastianpris og Wildenveyprisen. Kunstner­foreningen, der Tom også virket, hedret ham ved å utnevne ham først til ridder og så til kommandør av den prestisje­fylte Purpurnæse­ordenen.

Tom debuterte i 1972 med diktsamlingen Hverdagsfantasier, som ble etterfulgt av andre diktsamlinger og romaner som Den tredje tjeneren (2012), satiren Delt løsning (2010) og romanen om Henrik Wergelands store ungdoms­forelskelse Elise Wolff, Et dikt om Elise (2015). Hans siste publiserte arbeid er fra i år, en oversettelse av den legendariske franske forfatterinnen Colettes Demringen (1928).

Tom vil bli sterkt savnet i alle miljøer han har ferdes i. Han etterlater seg et rikt og mangfoldig forfatterskap og oversettelsene hans er i mesterklassen. Han vil bli husket som et vennlig menneske, kollegial, verdig og med et skarpt intellekt og underfundig humor.

Geir Uthaug er forfatter og oversetter.

Mannen med fortreffelige egenskaper

Rundt årtusenskiftet var Norsk Forfattersentrum av ulike årsaker inne i en turbulent periode, og Tom Lotherington takket ja til å overta som daglig leder på kort varsel. Det viste seg å være et lykketreff. Som styreleder hadde jeg naturlig nok mye med ham å gjøre, og Tom slo meg straks ikke som mannen uten egenskaper, for å parafrasere Robert Musil, men tvert imot utrustet med en rekke fortreffelige egenskaper: Ryddig, avbalansert, prinsipielt klartenkt og i besittelse av en slepen og forløsende humoristisk sans.

Tom var i mine øyne ganske enkelt et dannet og kultivert menneske av den gamle skolen, ikke uten skarpe kanter når det var nødvendig. De av oss (dessverre altfor få, men som kjent er det ikke noe som heter litterær rettferdighet) som har dykket ned i forfatter­skapet hans, vil dessuten vite at han var en usedvanlig kresen stilist som maktet det kunststykke å smi det alltid like gjenstridige språket om til den ene lysende setningen etter den andre.

Pål Gerhard Olsen er forfatter.

Usedvanlig vennlig

Er det lov å si at man har favoritter blant oversettere? Ja, det må det være, når en som Tom alltid leverte, ikke bare til avtalt tid, men med et bredt repertoar og med sterk kvalitetssans i alt han gjorde. Han oversatte Michel Houellebecqs kjølige prosa til like klinisk og presis norsk, uten å gjøre teksten flat. Samtidig kunne han overføre Patrick Modianos dempede stil til et norsk ladet med melankoli.

Jeg traff aldri Tom privat, var aldri hjemme hos ham, møtte ikke familien. Likevel kjentes det som å snakke med en venn hver gang vi møttes. Han var en usedvanlig vennlig mann, som det alltid var en glede lage bøker med. Hele forlaget vil savne ham som kollega, samarbeidspartner og menneske.

Dagfinn Møller er redaksjonssjef for oversatt litteratur i Cappelen Damm.

Sober og presis

Tom hadde tatt farge av sitt lange forhold til Frankrike og det er ingen tvil om at han behersket språket til fingerspissene, ja også kulturen. Men som for enhver god oversetter, var hans fremste fortrinn hans egen språkføring, sober og presis. For meg knyttes oversetterarbeidet hans først og fremst til to forfattere.

Den ene er Jean Echenoz, som jeg tror sto ham veldig nær. De hadde den skakke, lune humoren og det presise språket til felles. Jonathan Littell var den andre. De velvillige står som en oversetterbragd, og av alle bøker jeg har vært redaktør for, er dette den eneste boka, ved siden av Edgar Hilsenraths Natt, der jeg har tenkt at oversetteren må ha slitt mentalt med å fullføre arbeidet. Ikke minst når man vet hvor dypt en oversetter må trenge inn i materien. Jeg kjenner flere som ikke har orket å fullføre lesingen av denne fabelaktige boka, og er Tom evig takknemlig for hans store innsats.

Asbjørn Øverås er pensjonist, tidligere mangeårig redaktør for oversatt skjønnlitteratur i Aschehoug.

Ufattelig oversikt

Tom Lotherington var med i redaksjonen i Norsk Oversetter­leksikon fra starten av i 2016 til sommeren 2025. Han var et høyt verdsatt redaksjons­medlem som stadig imponerte oss med sin ufattelige oversikt over person­galleriet i norsk kulturliv. Tom var en belest herre, og ikke bare innen fransk litteratur. Han bød på kloke og innsiktsfulle kommentarer om det han hadde lest, og om sine kollegaers oversettelser.

Når redaksjonen strevde med å finne noen som kunne skrive om en gitt oversetter, hendte det ikke så rent sjelden at våre blikk etter en stund falt på Tom: Kanskje han kunne skrive noe? Jo, det kunne han vel, humret han da, og leverte etter kort tid en konsis og ikke minst velskrevet biografi over angjeldende oversetter.

I oversetterbiografien fant Tom en ny sjanger å beherske, i tillegg til poesien, romankunsten og oversettelsene han ellers befattet seg med. Og han briljerte. Han skrev over tjue artikler – om Bjørnsons oversettelser av Victor Hugo, om Wergeland, Wildenvey – og om mindre kjente størrelser som Sven Storelv og Haakon Bugge Mahrt. 

Vi savner ham dypt, han er uerstattelig. Vi takker for de nesten ti årene han var med og satte sitt preg på det nybrottsarbeidet som Norsk Oversetterleksikon er.

Ika Kaminka er oversetter og redaktør i Norsk Oversetterleksikon.

Det aller siste strekket av Gamleveien hjem

Tom Lotherington har gått bort, og det er så mye mer enn en god, nei, en fremragende kollega som har forsvunnet: Med ham mister den oversatte litteraturen – og framfor alt den oversatte franske litteraturen – noe av en søyle.

Da jeg selv ble en del av lauget, sto Tom for meg som selve innbegrepet av en litterær oversetter: en fullblods litterat med en inderlig interesse for den gode litteraturen og en bred og innforlivet kjennskap til den kulturen bøkene var skapt i. At han også var forfatter, med flere respekterte utgivelser bak seg, og dessuten, som meg, kom fra Vestfold, Norges minst litterære fylke, styrket følelsen av affinitet, selv om vi nok aldri representerte helt det samme.

Sett utenfra kunne Tom framstå som inkarnasjonen av en frankofil forestilling om det franske – alltid elegant i framtoningen og pen i tøyet, veltalende og kunnskapsrik, beleven og vittig, og med et mangeårig opphold i Provence bak seg. Men Tom var helt uten den arrogansen som ofte hefter ved det franske (for den finnes); fra første gang jeg troppet opp på et møte i Oversetter­­foreningen, med en alder langt under gjennoms­nittet i forsamlingen, var han åpen, nysgjerrig på hva jeg drev med, støttende, ja, han virket bent fram begeistret over å ha fått en ny kollega med tilsvarende interesser, selv om han uttrykte en viss skepsis til planene mine om å oversette Raymond Queneaus Zazie dans le métro («Du er gæren»).

Det er ikke mange jeg ville finne på å bruke adjektivet elokvent om, men jeg synes det kler Tom: Få kunne riste en velformulert og poengtert jubileumstale, en jurybegrunnelse eller et kåseri så utvungent ut av ermet som ham. Han kunne også være skarp og kritisk, til og med infam når det trengtes (les gjerne epistlene, en annen sjanger han eksellerte i, på grassator.blogspot.com), og om han tilsynelatende hadde så lett for det, var han først og fremst en arbeidsom og grundig fagmann. Alle som ser en oversikt over utgivelsene hans, skjønner hvilket imponerende, omfattende og ikke minst mangslungent og rikholdig arbeid han etterlater seg. Patrick Modiano, J.M.G. Le Clézio, og – en personlig favoritt i porteføljen hans – Jean Echenoz og så mange andre, med den Bastianpris-belønnede De velvillige av Jonathan Littell som et av flere høydepunkter.

Som oversetter behersket Tom både det nøkternt konsise og det sprelsk eksperimentelle, både det post­koloniale og det parisisk erkefranske, både poesi og prosa. Da jeg skjønte at de stadig kortere innleverings­fristene for Houellebecqs nye utgivelser ble for snaue for meg, var det en lettelse å kunne overlate forfatter­skapet til Tom. Så god tur på det aller siste strekket av Gamleveien hjem: Om det er vemodig, er det også noe fortrøstningsfullt med at Toms siste egne bok ble en ordentlig fin, og dypt rørende, liten diktsamling som med blikket mot den døden som venter, oppsummerer et rikt liv, i takknemlighet. Jeg vil gjerne få takke selv.

Thomas Lundbo er forfatter og oversetter.