Oversatt av Arild Vange.
09.04.08 – 14.04.08 er Nora Gomringer og Lisa Charlotte Baudoin Lie annet forfatterpar i serien Norsk-tysk forfattertandem, arrangert av Goethe Institut i samarbeid med Arild Vange. De tyske forfatterne presenteres i Vagant i forkant av rundreisene.
Diktene er oversatt fra: Sag doch mal was zu Nacht (Si noe om natten da vel) Verlag Voland & Quist, Dresden og Leipzig, 2006.
Hviske
Denne teksten finnes slett ikke
Denne teksten gir ikke lyd fra seg
Denne teksten mukker ikke
Farer ikke opp og murrer nesten ikke
Den kommer stille og der bor den
Går fra scenen, som om den aldri har vært der
Tekstens forfatter er død, budskapet kan overhøres
Denne teksten har et problem
Den klinger ikke, lyder aspirert og altfor lavmælt
Eldre folk kan ikke høre den, de unge er utålmodige
Teksten rimer ikke, den må graves ned
Hold spaden, du, så pakker jeg den inn
Vi senker den langt ned, helt til grunnvannet
Vannet hvisker den videre, røper den til havet
Eller i en suppe til magen din
Den er sannsynligvis lett å fordøye
Ligger ikke lenge i magen
Snor seg uten problemer ned i avløpet
Ikke hør etter
For det finnes ingen tekst uten bråk
Bare det å skrive på et tastatur
Slå millioner av ganger på bokstaver
På millioner av tastaturer lager så mye bråk
Så mye babel, et tårnbygg av tekst og leire
Fint at denne teksten ikke finnes og
At disse bekymringene ikke spretter opp som troll av eske
For vi skal jo ha gjester
Og må småpludre og lytte til det
De forteller om barna sine og pensjonsforsikring
Det skal bli herlig med et liv uten tekst
For da kan vi være høylytte igjen og lage bråk
Men hva er det jeg sier
Sier jeg noe
Det har aldri blitt sagt noe her som ikke også kunne
Ha blitt ikke-hørt
Jeg må innrømme at tanken på en tekst dukket opp
Med denne teksten finnes slett ikke
Si noe om natten da vel
Si noe om natten da vel, denne natten med stjernene og steinene på bakken under pleddet på haugen, som månen har lagt seg ned på, med ansiktet i hendene, du sier jo ingenting om den vakre natten, denne natten, prydet med nelliker, smykket med roser, du sier i det hele tatt altfor sjelden noe, du kunne jo si noe nå, si noe, si noe om natten, om denne natten, fremfor alle, fremfor alt, kunne jo, kunne, kunne jo si noe om stjernene, om steinene, om månen som skinner på haugen, om havet, om stormen, MEN DET ER JO BARE VIND, ja der ser du, du kan jo si noe, si noe om stormen, som ikke er noen storm, MEN BARE VIND, om stormVINDEN, som jeg blir helt rufsete av, du sier ingenting om meg, om at jeg blir helt rufsete, sier absolutt ingenting, jeg står helt rufsete foran deg, helt pjuskete, du sier alltid aldri noe om å være helt rufsete, om å være helt stormrufsete, AV VINDEN, ja, du har rett, bli helt rufsete, AV VINDEN, helt vill, AV VINDEN, helt rufsete, du sier heller ikke noe ordentlig om natten og stjernene over hodene og om føttene på steinene, VAKKER, ser du, det synes du også, ser du, det synes du også, jeg visste at jeg en gang ville kunne si: det synes du også, for den er jo VAKKER, det visste jeg med en gang at du ville synes, så VAKKER, denne natten, som du kaller VAKKER, du er en dikter, en dikter er du, en dikter, er du ikke enig, en dikter, det er det du er, en herlig DIKTER, ja, en DIKTER, si noe om natten da vel, noe om stormen, om å være helt rufsete i stormen, om å være VAKKERi VINDEN, om denne stormen, om denne natten i stormen på haugen, hvor månelyset, ja, det vet du jo, vet det jo, DET VET JEG JO, ser du, jeg visste at du visste det og jeg visste at du vet det, for vi er jo enige på denne haugen om natten, om natten på haugen, så VAKKER den er.
