ANMELDELSE. Korrigerende historieskriving om plyndringen og ødeleggelsen av nasjonalmuseet i Bagdad under krigen mot Irak i 2003.
Tidligere publisert i Vagant 1/2015.
Hans Petter Blad
Museum
Flamme forlag, 2014
Hans Petter Blads nye diktsamling innledes med et sitat fra Carl von Clausewitz’ ufullførte verk Om krigen, gjengitt etter Steinar Mathisens oversettelse (1972). Her fremhever Clausewitz betydningen av å forfølge fienden når et slag er blitt vunnet, og som vanlig er han både konsis og interessant, skjønt ikke direkte sympatisk:
Selv om seieren i dette øyeblikk er uomtvistelig, så er den dog liten og svak, og den ville ikke innebære noen positive fordeler hvis den ikke ble styrket og gjort fullstendig ved at man neste dag forfulgte fienden. Det er da, som vi tidligere har sagt, at de fleste troféer blir høstet, og at seieren virkelig får omfang.
Blads poengterte og meditative dikt befatter seg med disse «trofeene», det er de erobrede og eksilerte tingenes historie forfatteren ønsker å skrive. Som det heter i «nomadene», samlingens dikt nummer to: «Å se verden fra tingenes ståsted. / Å finne et språk for deres vandring gjennom ørkenen / er oppgaven jeg har satt meg fore.» Denne oppgaven – å skildre tingenes eksistens i ørkenen og diasporaen – er imidlertid alt annet enn enkel, noe en mytologisk henspilling bidrar til å anskueliggjøre:
Hvor lett er det ikke å stanse, å snu seg!
Gjenstandene mister seg selv når de endelig
kommer til syne.
Deres verden er under jorden.
For å kunne betrakte verden fra tingenes egen synsvinkel, må vi først studere tingene og bli fortrolige med dem. Men som de siterte linjene påpeker, risikerer vi dermed å miste dem av syne; Eurydike måtte vende tilbake til dødsriket da Orfeus snudde seg for å se på henne, og slik truer også tingene med å bli borte når vi gransker dem – de blir eliminert av vårt dissekerende blikk. En annen type fare blir illustrert av skjebnen til en skikkelse i Bibelen: Lots hustru, som ble forvandlet til en saltstøtte da hun snudde seg for å få et glimt av Sodomas og Gomorras undergang. «The most despotic of our senses» er Wordsworths karakteristikk av synet i The Prelude, siden synssansen gjør oss til slaver av materien og stiller seg i veien for tanken og imaginasjonen. Lots hustru er et porøst monument over denne slavetilstanden, mens den greske sangeren mistet sin elskede fordi han ville gripe henne med blikket.
Referanserammen for Blads bok er plyndringen og ødeleggelsen av nasjonalmuseet i Bagdad under krigen mot irak i 2003. Forfatteren nærmer seg den katastrofale hendelsen fra flere hold, blant annet sirkler han den inn ved å gi ordet til de viktigste aktørene – som gjerningsmennene selv og kjøperne av tyvegodset, samt de menneskene som prøvde å finne de stjålne gjenstandene og bygge museet opp igjen. Andre steder lar jeget seg i mindre grad lokalisere, men kulturhistoriske, etiske og politiske betraktninger spiller gjennomgående en viktig rolle. Fra diktet «Devaluering» siterer jeg noen linjer som gjør en interessant vri på uttrykket «tid er penger»:
Fortiden er for valuta å regne, og i et slikt perspektiv kan
enkelte nasjoner sies å ha en overflod av historie, flere
gårsdager enn de klarer å huske. Hva som blir borte, vet de
ikke selv.
India, Mexico, Irak, Guatemala, Egypt, Hellas, Kambodsja,
de trenger ikke tenke tilbake. Det er fornemme land, holdt
nede av minnene, maktesløse på en måte bare den brutalt
tilstedeværende historien kan gjøre dem.
Landene Blad nevner, er rike på fortid, men befinner seg nettopp derfor i en avmektig posisjon; paradoksalt nok har denne rikdommen en utarmende effekt. Historien er i stand til å tynge oss med sin massive autoritet, slik Nietzsche var frenetisk klar over: Et land som Hellas vil aldri kunne få den samme kulturbærende funksjonen som det hadde i antikken, uansett hvor tiltalende mye av den moderne greske kulturen måtte være (for øvrig er jo landet i dag rikt på symbolsk fortidsvaluta, men fattig på nåtidige kontanter). USA – som har en relativt sett kort historie – bobler derimot over av en energi som ved altfor mange anledninger har vist seg å være ødeleggende og har kunnet tvinge en gammel kulturnasjon som Irak i kne.
Flere av diktene i Museum henviser til Gilgamesj, vårt første bevarte, virkelig verdifulle lengre litterære verk, som oppsto i det gamle Mesopotamia – det vil si i det sørlige Irak. Dette bunnløst fascinerende eposet later det til at Blad har et spesielt nært forhold til; han dveler for eksempel ved skildringen av hvordan diktets tittelfigur – en konge med delvis guddommelig opphav – hugger ned en sedertrelund som blir voktet over av en brutal kjempe med det velklin gende navnet Humbaba:
Sedertreskogen beskrives, og hvordan den felles av guder og
konger, der skogen nådde til himmelen. Trærne er det som
ble sagt før litteraturen, ørkenen fulgte, som skrift. Herfra
går ødeleggelsen og beskrivelsen av den hånd i hånd.
Ørkenen blir skrift i sand – nærmest bokstavelig talt. Den avsluttende setningen i sitatet fortoner seg som en variant av Walter Benjamins kjente utsagn om at et kulturelt dokument bestandig også er et dokument over barbariet, men den kan samtidig leses som en konkret påminnelse om at trær må hugges for at det som inntil nylig var skriftens viktigste forutsetning – papiret – skal oppstå, også på denne helt materielle måten er destruksjonen en forutsetning for sivilisasjonen. Dette siste er en ugjendrivelig kjensgjerning, men likevel gis ikke slike deprimerende tanker status som fullstendig og ufravikelig gyldige, hverken hos Benjamin eller hos Blad. Begge lar det skinne igjennom at skriften og litteraturen kan yte motstand mot barbariet ved å presen tere andre versjoner av vår historie enn den offisielle, ved å la de neglisjerte hendelsene og tingene få komme til orde. Hele Museum kan forstås som et eksempel på denne typen korrigerende historieskriving, noe som fremgår tydelig av et dikt med den benjaminske tittelen «Aura»: Her snakker Blad om de cirka 3000 gjenstandene som ble stjålet fra irakiske museer i kjølvannet av Gulfkrigen; disse tyveriene får en bevarende funksjon, i motsetning til erobrernes herjinger. Likevel må tyvene betegnes som skyldige – i alle fall i juridisk forstand – når de begår slike handlinger. De ofrer sin egen uskyld for å verne om de uskyldige:
Vi bestemte oss for å gjemme det vi kunne. Men hvordan
velge? Det ble et hemmelig museum. Mange trodde om oss
at vi stjal, når vi smuglet ut det mest verdifulle. En sorg
å la noe bli tilbake, uskyldige ofre. Slik fikk kunsten liv, og
vi mistet vår uskyld.
Etter alt å dømme er Blad her inne på noe ytterst vesentlig i forbindelse med kunstneriske frembringelser. Finnes det en reelt uskyldig kunst – og har den i så fall noen verdi? Det eksisterer riktignok naivistisk kunst, og det eksisterer stor naiv kunst i Schillers betydning av ordet, men «uskyldige» kan disse estetiske ytringene neppe kalles. Og de eldste litterære tekstene vi er i besittelse av – Gilgamesj, de homeriske epos, Det gamle testamente – tematiserer tapet av uskyld i møte med verdens realiteter, som døden, krigen, menneskelig ondskap. Vi har spist av kunnskapens tre, og hvert kulturdokument bærer bud om syndefallet.
Mytiske forestillinger er viktige i Museum. I et av diktene skildrer Blad hvordan en statues hode blir adskilt fra kroppen, og diktets tittel, «Salome», kobler dette til beretningen om Herodes’ stedatter som ba kongen om å gi henne hodet til Johannes Døperen på et fat. Slike avhugde hoder dukker også opp i andre dikt, for eksempel i beskrivelsen av hvordan man rev ned en statue av Saddam Hussein eller i linjene om et maorihode som i 1875 ble gitt i gave til byen Rouen. Også her utgjør den bibelske fortellingen et bakteppe (uten at dette blir uttalt), men kan hende alluderes det samtidig til Orfeus’ skjebne: Da rasende menader hadde sønderrevet ham, kastet de hodet hans i elven Hebros, som førte det med seg til havs mens det fortsatte å synge – inntil det nådde Sapfos øy Lesbos. slik ender Orfeus med å bli en stemme uten bevissthet, en materiell gjenstand som vitner om en skjenselsdåd.
Diktene er forsynt med fotnoter, noe som umiddelbart kan gi assosiasjoner til fenomener som T. S. Eliots famøse merknader i The Waste Land (1922), samt til Nabokovs overdådige Pale Fire (1962), som forteller en svært spesiell historie i noteapparatet til et dikt av den fiktive poeten John Shade; boken kan karakteriseres som en fotnotens absurde apoteose. Notene i Museum er knappe og informative og gir relevante saksopplysninger, blant annet om anvendt litteratur, de er altså fullstendig på sin plass.
La meg til slutt presisere at Blad ikke bare er en sikker og språkbevisst poetisk tenker, men også kan skrive uhyre vakre dikt, han har etter hvert rendyrket en rik, plastisk uttrykksform som gir ham et stort litterært spillerom. Diktet «Nøklene» er et av samlingens smykker og burde kunne bli en antologigjenganger:
Hildringer er minner,
de tilhører
fortidens døde, lik skogen før heltenes inntog.
Inngangsdøren
visket vekk i en storm som aldri stilner.
I beretninger om berømte slag er
dagliglivet
den tapende part,
søndagene, kortstokken, et vak nær bredden.
Les også Christine Strandmose Tofts anmeldelse av to bøker med motiver fra krigen i Irak: «Sporene fra slagmarken».
