Royal Shakespeare Companys sceneversjon av Min nabo Totoro, basert på Hayao Miyazakis høyt elskede Studio Ghibli-tegnefilm fra 1988, ble av kritikerne møtt med panegyrikk da den hadde premiere i London i oktober 2022. De høye besøkstallene kombinert med anmeldernes superlativer («fortryllende», mente The Guardian; «bemerkelsesverdig vakker», hevdet Financial Times) gjorde at det tidlig ble snakk om å ta forestillingen til utlandet, og produsenter fra New York og flere andre byer var raskt ute med å vise sin interesse.
Gjenværende billetter til London-oppsetningen begynte å selge ut i rekordfart – så utsolgt var det at undertegnede til slutt måtte sitte og overvåke returnerte billetter, som når som helst kunne bli sluppet ut på markedet igjen, ofte til svært lite barnevennlige priser. Da bransjen skulle hylle seg selv under teaterprisutdelingen Olivier Awards i april 2023, var Min nabo Totoro nominert til hele ni priser, flere enn noen av de andre nominerte det året.
Nå er forestillingen, som gjør utstrakt bruk av dukker og dukkespill, igjen satt opp på Barbican Theatre – enda en gang skal små svarte sotmonstre svinse over scenen, og en fire meter høy plysjfigur bli mottatt som en rockestjerne.
Skogsguden i kamfertreet
I Min nabo Totoro møter vi familien Kusakabe. Far og to døtre har flyttet fra Tokyo og ut på landet for å bo nærmere moren Yasuko, som har vært innlagt på sanatorium med det som mest sannsynlig er tuberkulose. På landet lærer byjentene Satsuki og Mei å pumpe vann og plukke grønnsaker, de utforsker nærområdet og blir kjent med en gammel kvinne de kaller bestemor.
Totoro er mer mummitroll enn dovregubbe, stor og rund og pelsete som han er.
Da jeg så stykket bød skuespillerne Ami Okumura Jones og Mei Mac på maniert spill i rollene som de to søstrene, med stemmebruk og fakter tatt rett ut av tegnefilmen; de ristet og spratt av iver og nysgjerrighet, fire år gamle Mei med sine store hvite underbukser, ti år gamle Satsuki som den ansvarlige veslevoksne, akkurat gammel nok til å forstå alvoret i det som skjer rundt dem.
Dette er et univers der ting som i utgangspunktet virker skremmende, etter hvert viser seg å være forunderlige og vakre. Jentene oppdager at det nye huset er bebodd av merkelige små sotmonstre, de finner eikenøtter på uvante steder og følger etter noen blå og hvite dyr som leder dem til skogguden Totoros hi, dypt inne i nabolagets eldgamle kamfertre.
Tororu og bukkene Bruse
Royal Shakespeare Company, som i tillegg til å sette opp tradisjonelle Shakespeare-stykker i bardens fødeby Stratford-Upon-Avon har hatt flere gjestespill på Barbican Theatre, skor seg på denne forestillingen. Etterspørselen har gjort det mulig å overprise setene, og i pausen ble det solgt T-skjorter og Totorokosebamser til den store gullmedaljen ute i Barbicans brutalistiske foaje.
Men den voldsomme oppmerksomheten oppsetningen har fått er ikke ufortjent – det er ikke slik at produsentene og regissør Phelim McDermott vanner ut teatermediets særegenhet ved simpelthen å hente en populær film til scenen. Her gjøres nemlig alt med dukker, tråder og stoff, og de analoge effektene er denne forestillingens store styrke i en tid der så mye barnekultur foregår på skjerm.
Allerede før teppet gikk opp danset bokstaver, larver, frosker og marihøner rundt på jernteppet, kun ved hjelp av tråder. På et tidspunkt kom ensemblet skrittende ut iført rismarkdekkede sandaler, noe som fikk et helt landskap til plutselig å vokse frem på scenen. Sykler og overlessede små biler kom kjørende; her var planter tynget av overmodne tomater og en hel labyrint av mais.
Dukkene var likevel det beste. Har man først et nært forhold til tegnefilmen er det morsomt å se lille hvite Chibi-Totoro og den litt større blå Chuu-Totoro stirre ut mot publikum med trillrunde øyne, for så å svinse nervøst av gårde på små stutte bein, med dukkeførerne hakk i hæl. Da Totoro var i nærheten, lukket de todimensjonale trærne seg om scenen nesten som i gammeldags kartongteater, lag på lag, innover og innover. Totoro selv var et pelsberg – først hørte vi bare de hvalsang-aktige snorkene hans, før vi så den digre magen i silhuett, der han lå og slumrer inne i kamfertreet.
De norske folkeeventyrene har faktisk også sin plass i dette universet, selv om det ikke kommer frem i teaterstykket. Navnet «Totoro» er det lille Mei som finner på, og er et homonym av det japanskuttalte «tororu», som betyr troll. «Totoro, mener du trollet i eventyrboken?» spør storesøster Satsuki i filmen. Forklaringen får vi under rulleteksten, der vi ser barna ligge inntil moren sin i sengen mens hun leser for dem fra «De tre bukkene Bruse».
Selvbevisst dukkespill
Men Totoro er mer mummitroll enn dovregubbe, stor og rund og pelsete som han er. Alle dukkene i Min nabo Totoro beveget seg ved hjelp av synlige dukkeførere iført nattehimmelblå, nesten nonneaktige drakter. Chibi-Totoro og Chuu-Totoro var begge stangdukker, det samme var sotmonstrene og en skokk bebreidende høns. Dukkeførerens samspill med og bevissthet rundt dukken og egen tilstedeværelse på scenen er en integrert og humoristisk del av forestillingen, der illusjonen rundt de ellers så elegant usynlige dukkespillerne flere ganger brytes for komisk effekt – plutselig stod de der og fomlet i nonnedraktene sine, til latter fra salen.
Det var i det hele tatt munter stemning blant et publikum bestående av både frydefullt hvinende barn og begeistrede voksne. Sistnevnte var nok allerede Ghibli-fans – det var lyden av gjensynsglede som steg opp fra publikum idet de første Totoro-dukkene entret scenen.
Sparsommelig bruk av de største figurene gjør det plent umulig å se seg mett på dem. Den flyvende Kattebussens øyne var først bare to lommelykter i mørket, før den åpenbarte seg i all sin oppblåsbare prakt, med Filurkatt-smil, tolv bein og baller. Totoro selv klødde seg høylytt, mens nesen og de meterlange værhårene beveget seg, og da han åpnet kjeften i et av sine karakteristiske brøl vibrerte det gjennom setene i salen, og det ble klart at et helt menneske spilte den sprellende tungens hans, et syn så fantastisk at det ble snakket om på do i pausen.
I skyggen av atombomben
Bakerst på den roterende scenen, liksom oppe i trærne, står et alltid nærværende orkester og spilte Joe Hisaishis lystig-underfundig filmmusikk, med sang på vekselsvis engelsk og japansk. En stor sirkel høyt oppe på bakveggen fungerte som både sol og måne, og blir blodrød når mamma Yasukos tilstand forverres.
For selv om filmen og teaterstykket er ublygt sentimentale, med sin pastellpallett og patosfylte stemningsmusikk, finnes det et luskende alvor i alt det knusekoselige, og dette ble overraskende nok viet større plass i sceneversjonen enn i filmen. Kalendere og telegrammer daterer handlingen til en gang på 1950-tallet. Krigen og atombomben kaster lange skygger, og på denne måten likner Min nabo Totoro Studio Ghiblis film av året, Gutten og hegren, om unge Mahito som må flytte på landet etter å ha mistet moren sin under stillehavskrigen i 1945.
Som med spøkelset i Shakespeares Hamlet er det legitimt å spørre seg om Totoro faktisk eksisterer.
I sceneoppsetningen av Min nabo Totoro ble det snakket åpent og likefremt om døden. Morens prognose var langt dårligere i stykket enn i filmen, og på et tidspunkt mintes bestemoren en slektning, hvorpå lille Mei spurte om han var død. «Ja», svarte bestemoren, mer matt enn sorgtungt. Dette er mennesker som er vant til å miste.
Stykkets alvor ble også understreket av at Totoro og vennene hans stort sett viste seg da barna følte seg spesielt fortvilte eller forlatt. Som med spøkelset i Shakespeares Hamlet er det legitimt å spørre seg om Totoro faktisk eksisterer, eller om han representerer et slags betryggende drømmebilde som barna kan ty til når det røyner på. For det var først idet savnet etter foreldrene ble uutholdelig at Totoros stirrende øyne og store smil lyste opp i mørket.
