INTERVJU. Ingen visste at Fanfare-forlegger Synne Øverland Knudsen skrev roman om det litterære miljøet. Heller ikke hun selv.
I 2013 stiftet Synne Øverland Knudsen tidsskriftet Fanfare. Tre år senere ble forlaget Fanfare etablert. Nå debuterer hun som forfatter med romanen Gode lesere (Forlaget Oktober). Det var en høy terskel å innrømme at hun selv ville ta opp plass som forfatter.
Kan du oppsummere hva du har gjort i de ti årene du har deltatt i det litterære kretsløpet?
– Helst ikke.
Gode lesere varsler med både alvor og komikk om hva kommersialiseringen kan være i ferd med å gjøre med litteraturen. Har Øverland Knudsen villet sende et varsko ut i offentligheten?
– Boka er ikke ment som polemikk om hva som er galt med den norske litteraturen. Den prøver å beskrive disse rommene, og spør om kommersialiseringen gjør dem til trangere steder å være. Det skjer en gradvis kommersialisering av institusjonene. Komplekse prosjekter blir vanskeligere å holde i live. Kulturen må huske på verdiene sine, før det er for sent og hele bransjen har forandra seg.
Fortellingens hovedperson er en idealistisk, ung kvinne uten navn som befinner seg i en desperat situasjon. Hun driver et eget forlag i Oslo, men pengene strekker ikke til. Derfor står hun, når vi møter henne, foran en innskuddsautomat i et bankbygg ikledd en hullete jakke og med kontanter i en gjennomsiktig brødpose. Pengene har hun har skrapt sammen ved å selge eiendeler hun har bedømt som overflødige, blant annet et nesten komplett porselensservise.
– Det er vanskelig å overleve i kulturbransjen. Det tror jeg mange opplever og river seg i håret over, sier Øverland Knudsen.
Den navnløse kvinnen i romanen viser at den litterære institusjonen kan være et frustrerende sted å være. Hva driver henne til å fortsette?
– Troen på at litteratur er viktig, og at man kan forandre noe … Kritikken hun baler med av de litterære strukturene er nok en del av å finne tilbake til motivasjonen for det hun driver med.
For å redde det lille forlaget sitt tar hovedpersonen på seg ansvaret for en litteraturfestival som er sponset av to av landets tre største forlag. Hun beveger seg rundt på innsiden av den litterære institusjonen med varsomme skritt og stor selvtillit.
– Det handler om en hovedperson som vil jobbe med bøker, men bare kan tjene penger som event-planlegger. Det handler om det lille litteraturtidsskriftet som bruker alle møtene sine på å snakke om hvordan de kan få tak i penger til å ansette noen som kan markedsføring. Det handler om den ulykkelige bokhandleren som ikke har anledning til å gjøre egne prioriteringer om hva som skal selges i butikken. I boka finnes det til og med en sjef for kommunikasjon og marked som er desillusjonert på vegne av bransjens framtid.
Et alternativ til det etablerte
Arbeidet med litteraturfestivalen foregår i samarbeid med Johan Bøygen og Torjus Munter, markedsansvarlige i de nevnte forlagene: «Den ene med en effektiv gange og munnen snurpet sammen til den grad at det så ut som han var ute i et alvorlig ærend, den andre med et humør like mykt og avrundet som ei kjøttpølse», som det står i romanen.
Torjus Munter er kronisk opptatt av terningkast og fullt oppdatert på «de store snakkisene i bransjen om dagen», mens det for Johan Bøygen fører til en og annen aha-opplevelse å arbeide med noen som ikke går på akkord med litteratursynet sitt. Det får ham til å gjøre noen merkelige ting.
«For da hun var ferdig med presentasjonen, var det ingen av de andre i rommet som fikk komme med en eneste reaksjon før Johan Bøygen overrasket, nesten målbundet, konstaterte at det var veldig, veldig kult. Han virket til og med begeistret, og fortalte velvillig at han nettopp hadde lest to av forfatterne, som var utrolig spennende stemmer. De var skikkelig up and coming og helt riktige for festivalens publikum, som han sa. Det hun hengte seg opp i var likevel hva han sa om den siste forfatteren. For navnet lød kjent – hvem var det igjen? – og så kavet han i noen sekunder for å finne ut av det. Som om det at han ikke visste hvem denne siste forfatteren var, betød noe for balansen mellom dem, at hun hadde truffet over hodet på ham, satt ham på plass.»
Synne Øverland Knudsen har selv vært festivalsjef for God natt, Oslo og gjennom Fanfare forsøkt å skape en motkraft til kommersialiseringen av litteraturen.
Hvordan arbeider Fanfare for å være et alternativ til de etablerte forlagene?
– Det er et langsomt, tungt arbeid. Det tar lang tid å bygge opp det man ønsker å bli. Vi har i hvert fall prøvd å være et alternativ. I all ydmykhet, da.
Tidsskriftet og forlaget har sett etter talenter på nye steder, forteller hun:
– Det handler om å jobbe fram en større bredde av folk. Man må rekruttere stemmer. Ikke alle får selv den ideen at de kan skrive. Når den ideen plantes i enda flere hoder, kan noe skje. Med den retningen de store institusjonene går i, er det viktig at det finnes alternativer som kan jobbe med det de mener er viktig. Da får man kanskje en litt annerledes litteratur, litt flere titler og større bredde.
– I de etablerte forlagene finnes det mye resignasjon. Og tilpasning, uten at man er sikre på at det er veien å gå. Mange er opptatt av å sette kvalitet først, men forlagene har alltid stått i spenn mellom å tjene penger og være kompromissløse. Den balansen må man minne seg selv på igjen og igjen. Og man må hele tiden tenke på hvordan man kan beholde en infrastruktur som faktisk setter kvalitet først.
Hva er du særlig opptatt av som forlegger?
– Hva er det som oversettes av litteratur, hvilke forfattere slipper til med sine historier og hva skjer når de historiene kommer ut i offentligheten? I hvilken grad er man villig til å gå rundene for at det skal bli så bra som mulig, hvordan fungerer samarbeidene og hva gjør man når boka skal ut? Kvalitet er umulig å sette fingeren på, men kommer i alle fall ikke fra latskap eller av at markedet fikser det. Vi trenger infrastrukturer som bærer fram kvalitet. Det har forlagene tradisjonelt sett vært gode på i dette landet. Og det håper jeg de fortsetter å være.
Selv hadde hun ikke planer om å skrive bok. Korte tekster skrevet utenfor arbeidstid begynte å ta form som et manus. Men det strittet i Øverland Knudsen da hun skjønte det var en roman hun hadde på gang. Derfor sa hun ikke et ord til noen.
– Jeg hadde laget meg en ideologi om at jeg ikke skulle ta plass selv, men hjelpe fram andre. Det tok tid før jeg innså at jeg ikke hadde slike forventninger til andre, bare til meg selv. En ting er klisjeen om at alle redaktører egentlig har en drøm om å skrive, men jeg har lyst til å lage en infrastruktur for andre. Jeg måtte over en terskel for å forstå at man kan gjøre begge deler samtidig. Jeg fortalte ingen om romanen før den var i trykken.
Så, kommer du til å fortsette å skrive nå som den terskelen er steget over?
– Jeg har veldig lyst til å skrive mer. Jeg tror det er nødvendig å beholde en ydmyk holdning til hva skriving og bøker er. Å skrive er en ensom handling, og kan bli veldig, veldig viktig for den som gjør det. Å ha et utenfrablikk på den viktigheten man føler overfor sin egen tekst, tror jeg er nødvendig.
