«Så här förvandlas även litteraturen till Mello», begynte litteraturprofessor Sven Anders Johansson sin kommentar i Aftonbladet 22. september, med et stille sukk. Helgen før hadde Svenska Dagbladet viet sitt kulturbilag til en kåring av Sveriges 20 beste forfattere, basert på en rundspørring blant 101 «eksperter». Johansson, hvis siste utgivelse i en rekke av kulturkritiske langessays heter Till ambivalensens försvar, var ambivalent. Han syntes ikke kåringen vitnet om noen «blomstringstid» for svensk litteratur. (Kerstin Ekman, som toppet listen, er et uomgjengelig navn, men tross alt 93 år gammel.) Han begynte å sammenligne den svenske samtidslitteraturen med den norske: «Dom har Fosse, Knausgård, Lykke, Tiller, Nesbø, Hjorth, Kjærstad, Seierstad, [Matias] Faldbakken – ja, ni fattar.»
Dessuten var Sven Anders Johansson ambivalent til kåringen som form: «I en tid när litteraturens betydelse blir allt mindre finns det uppenbarligen ett behov av den sortens manifestationer. De kommer från regeringen, från redaktionerna, från strömningstjänsterna. Varje vecka, helst dagligen. Som ett ständigt statement: litteratur är viktigt! Vår bästalista är ett bevis!» skrev han utsøkt syrlig, før han sluttet slik han begynte: «Så förvandlas även litteraturen till Mello», eller Melodi Grand Prix, som noen kaller det.
Den ultimate plassen
Svenska Dagbladets kåring var timet opp mot Bokmässan i Göteborg (24.–27. september). Takknemlig nok for Sven Anders Johanssons argumentasjon ble Sveriges fremste Melodi Grand Prix-artist gjennom tidene, selvbiografiaktuelle Carola Häggkvist, trukket frem som et trekkplaster av messesjef Oscar Ekström i en pressemelding. Han beskrev også messen som «en manifestation för folkbildningen» og «den ultimata platsen där vi kan mötas i vår kärlek till litteraturen». Årets messe var den største noensinne, i alle fall basert på antall forhåndssolgte billetter. Messeområdet, som ligger vis-à-vis Liseberg, var fullbooket, med 811 utstillere og over 4000 programposter fordelt på to etasjer, 34 scener og drøye 10 000 kvadratmeter. Over gaten sto berg-og-dal-banen stille, som i andakt.
Den første posten jeg hadde blinket meg ut på programmet, etter ankomst fredag ettermiddag, var et intervju i forlaget Polaris’ monter med deres nye forfatterprofil Mikael Yvesand, som ikke nådde Topp 20-listen til Svenska Dagbladet, noe som er smått sjokkerende. Men nå skal ikke jeg begynne også. Han romandebuterte med oppvekstskildringen Häng City (2022), en umiddelbar klassiker i sin sjanger, og har siden skrevet to romaner til i en løst forbundet «Luleå-trilogi» hvorav den andre, Våran pojke (2025), ble nominert til Augustprisen og den tredje, Ha en nice dag, nettopp er utgitt. Denne dagen pryder han forsiden av Göteborgs-Postens kulturbilag som «Sveriges just nu mest komiskt begåvade författare» og er en av messens mest omsvermede gjester. Han har syv programposter på to dager og ledsages konstant av en forlagsrepresentant med en pensjonist-tralle full av signeringsklare bøker, en litterær caddy. Men Mikael Yvesand geberder seg ikke som et naturlig midtpunkt: Han snakker lavt, med monoton røst og halvt lukkede øyne, om hvor lite han føler seg som en ordentlig romanforfatter – han finner aldri på ting, henter bare stoff fra virkeligheten og egne barndomsminner, og sitter mest på pub og skriver setninger på mobilen. «Stapper du litteratur inn i den her?» sier intervjueren og holder frem mobilen sin. «Jeg vet, jeg er en veldig dårlig forfatter», mumler Yvesand.
Snart blir han også overdøvet av nabomonteren til Piratförlaget, hvor Anne Holt intervjues om sin 13. og siste bok om politidetektiven Hanne Wilhelmsen, sammen med sin svenske krimkollega Tina Norin. De snakker, på dette tidspunkt uvisst av hvilken grunn, om den svenske erfaringen av andre verdenskrig. «Anne, det her er kanskje et veldig perifert tema for deg?» spør intervjueren. «Det er klart at Norge og Sverige var i veldig forskjellige posisjoner under krigen, i og med at dere fortsatt var både nøytrale og frie, mens vi var okkupert», begynner Holt. «Men vi skal ha det trivelig, så vi snakker ikke om det. Don’t mention the war.» Hun holder imidlertid på med en bok hvor andre verdenskrig danner bakteppet, legger hun til, så det blir mer snakk om krigen likevel, stadig mer høylytt, og snart er både den svenske krigserfaringen og Sveriges mest komisk begavede forfatter for tiden stilt i skyggen.
Til helvete på første klasse
Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales, som gjester messen i anledning den svenske oversettelsen av hans intellektuelle memoarer The Seven Rules of Trust, hyller Nynorsk Wikipedia i en av sine seminarposter. Under en debatt ledet av nyopprettede Svenskt kulturskribent- och kritikerlag løftes NRKs innføring av terningkast på bokanmeldelser fram som en foregangsmodell («Om erfaringene fra Norge viser at det trekker lesere … fine by me», sier kritikernestoren Ingrid Elam). Og vesle Flo Förlag, den mest utrettelige formidleren av norsk litteratur i Sverige, pusher sin ferske oversettelse av Leander Djønnes Alt et med en merkelig uimotståelig blurb av NRKs Knut A. Hoem («ÅT HELVETE I FÖRSTA KLASS!»).
Ellers får jeg ikke med meg at norsk eksepsjonalisme tar så mye mer plass under messen. Og fredagens best besøkte litteraturdebatt er helsvensk. Den foregår i regi av Göteborgs-Posten, som har den desidert mest smakfulle monteren. Avisens representanter er kledd i franske arbeidsjakker med GP-logo og frister med lekre tøynett og Moleskine-dagbøker som vervepremier, alt sammen i en blåfarge som minner om Fitzcarraldo Editions’ foretrukne International Klein Blue. Göteborgs-Posten har dessuten som eneste mediehus gratis espressobar og litteraturkritikeren Mikaela Blomqvist, den siste hovedanmelderen i svensk presse. Tidligere i høst tok hun dissens på mottakelsen av Tone Schunnessons familiekrønike Ultravåld, den mestselgende romanen i Sverige i skrivende stund, som er blitt «närmast unisont hyllad, själv om den låter som en dålig översättning från engelska» og «bildspråket glappar hej vilt», ifølge Blomqvist. «Vad sysslar kritikerkollegorna med», spurte hun seg i en kommentar. Denne ettermiddagen møter hun kritikerkollegaen Maria G. Francke, kultursjef i Malmö-avisen Sydsvenskan, som oppfattet kommentaren som «ett hån mot dig och mig och alla andra som gillat Ultravåld». Skillelinjene er tydelige: Francke, som har bakgrunn som kjendisreporter og er forfatter av en bok om Madonna, oser begeistring; Blomqvist, som er utdannet psykolog og etter krisen i Svenska Akademien for snart ti år siden ble den yngste eksterne representanten i komiteen for Nobelprisen i litteratur, oser integritet.
En samtale på et visst nivå
Innledningsvis prøver Maria G. Francke seg med at det muntlige språket Mikaela Blomqvist kritiserer, er en gestaltning av romanfigurenes språk i Ultravåld. «Det fins jo mange her som ikke kan uttrykke seg … ikke her, men på den andre siden» – utenfor messeområdet, formodentlig – «og det er deres språk», foreslår hun.
«Man kan også lese det som at Tone Schunnesson ikke har språket for det», sier Blomqvist.
«Du sier at det er en forfatter som ikke kan skrive, og lesere som ikke kan lese?»
«Nei, jeg sier vel bare det jeg sier.»
Etter hvert blir debatten mer spesifikk. Blomqvist ber om å få ta frem mobilen, hvor hun har notert seg noen eksempler på overflødige og blandede metaforer i Ultravåld, som hun språkvasker på direkten. Innvendingene mot anglisismene i boken fremstår som en anklage om det engelske språkets hegemoni, hun foreslår at Schunnesson heller burde latt seg inspirere av arabisk eller bosnisk, for eksempel.
«Vi kommer ikke til å bli enige», sier Francke. Før hun diplomatisk så vel som begeistret legger til: «Når hadde vi en sånn debatt om en svensk roman sist? Det er veldig viktig for å holde liv i litteraturinteressen.»
Blomqvist ler kort. «Mitt mål er ikke å holde liv i disse bøkene, det er liksom ikke det som opptar meg», sier hun. «Det handler om at vi skal ha en samtale om litteratur i Sverige som holder et visst nivå.»
Like bortenfor står Tone Schunnesson selv og gjør seg klar til en av sine 15 programposter i løpet av messen.
En gigantisk fuckup
Bokmässan i Göteborg er mange messer i en. Det er en egen fløy for både religiøse institusjoner (noe kryptisk kalt «Se människan»), NGO-er («Demokratitorget»), småforlag (kalt «Den stora trädgården», etter et dikt av Edith Södergran), serie- og fantasylitteratur, lærebøker og skrivesaker. Mange av disse er som planeter i et harmonisk solsystem, andre krasjer uvegerlig inn i hverandre.
Etter Göteborgs-postens kritikerdebatt bærer det i flokk rundt hjørnet til Expressens monter, hvor en av avisens forvirrende mange kulturredaktører, Kristin Lundell, leder en kort og hektisk rundebordsamtale om «misslyckandets vackra konst» med tegneserieskaperen Moa Romanova, romandebutanten Nanna Olasdotter Hallberg, krigshistoriker og tidligere ständiga sekreterare Peter Englund og journalisten Emil Persson, kjent for podkasten «Fördomspodden» og som fast paneldeltaker sammen med Tone Schunnesson i SVT-programmet «Cycklopernas land». Det er Englund som har gitt tema til samtalen med sin nyeste bok Om att misslyckas, en kulturhistorie om store menneskelige fiaskoer – og så har han, som Lundell sier, «vært involvert i en gigantisk fuckup i Svenska Akademien, uten at vi kan bebreide deg for det». Men Englund er også en travel mann, han er booket til ti programposter og nevner stadig at han må gå om to minutter, samtidig som Lundell forsøker å engasjere ham i slaget ved Karánsebes under den østerriksk-tyrkiske krigen i 1788, hvor fordrukne habsburgske soldater åpnet ild mot vennlige styrker de forvekslet med ottomanerne, og opptil 10 000 menn skal ha mistet livet. Englund kjenner ikke til dette slaget.
«Aha, et indie-slag», sier Emil Persson imponert.
Så begynner et klezmer-band å spille vegg i vegg. Det er Den judiska scenen som har innledet sin Jewish Happy Hour, musikken er øredøvende og publikum bryter ut i en hora, gruppedans i ring med holdede hender. Peter Englund ser sitt snitt til å snike seg ut gjennom en skjult dør i pappveggen. Dette er imidlertid ingenting mot tumultene som oppstår i nabobygget dagen etter, da den tidligere høydehopperen og feelgoodromanforfatteren Stefan Holm tar kvelertak på Emil Persson utenfor heisen til takbaren i konferansehotellet Gothia Towers, som represalie for en spøk Persson gjorde på hans bekostning i det «Nytt på nytt»-aktige tv-programmet «Breaking News» åtte år tidligere. Hendelsen blir politianmeldt og en bredt omtalt nyhetssak. Noen dager senere, i Aftonbladet, spør Sven Anders Johansson seg om «kanske något så enkelt som den litterära dimensionen» i spøken burde diskuteres i stedet, i det minste på kultursidene.
Apokalypsen er her
Etter klezmer-konserten forlater jeg messeområdet og krysser Göteborg i retning det gamle havnekvarteret Skeppsbron, hvor kulturtidsskriftet Glänta lanserer sitt nye dobbeltnummer. I døren står sjefredaktør Göran Dahlberg, som kommer rett fra sin messestand til det som han ikke legger skjul på er årets begivenhet for hans del. «I kveld blir det DJ!» sier han, og kan tilsynelatende ikke tro verken sin egen eller andres lykke. Han har lagt festen til Kinesiska Muren, en forfallen murbygning som en gang huset Sveriges første kinamatrestaurant. Bygget har stått tomt i ti år, inntil dokumentarfilmskaperen Johannes Wahlström, som en periode var Wikileaks’ talsmann i Skandinavia, tok over leiekontrakten for å selge fisk med en app – rett fra kaia til kundene, uten fordyrende mellomledd – og satte inn et kjølerom i kjelleren. Men først startet han jazzklubb på gatenivået. Det er der det er fest for det nye nummeret av Glänta, som har «postapokalypsen» som tema og ifølge lederartikkelen «fortsätter att hålla skeppet sjunkande», og undergangsromantikken kler bygget. Det er stappfullt av unge, smårufsete tidsskriftarbeidere i frakk og palestinaskjerf. I et hjørne står en statue av en gigantisk kinesisk lykkekatt. Dørene i et garderobeskap leder, Narnia-aktig, ned til en underjordisk vernissasje for en ukrainsk protestkunstner. Videre innover i lokalet er det rigget til spoken word fra Haiti, som skal simultanoversettes fra fransk med en prosjektor på murveggen. «Det finnes ingen stoler her, så dere må holde dere litt i bevegelse», sier Göran Dahlberg da han introduserer kveldens program. Så gir han ordet til sosiologiprofessoren Håkan Thörn, som skal lese opp sitt 56-punkters postapokalyptiske manifest fra det nye nummeret. «Den grønne politikken er dømt til å mislykkes av en enkelt grunn: Apokalypsen er allerede her», begynner han.
Spist opp av kapitalismen
Jeg får ikke med meg hele manifestet, for jeg må til hotellet og strømme SVT Play på laptopen. Tidligere i år kom en timelang K Special-dokumentar, kalt It Pays to Belong, som tar sitt navn fra en mini-hit av den kompromissløse og selverklært «idébaserte» popduoen The Embassy og handler om dem og Göteborgs «indiebølge», som de sammen med sitt undergrunnslabel Service mer eller mindre skapte på begynnelsen av 2000-tallet. På grunn av nasjonale sonebegrensninger har jeg ikke lyktes å se It Pays to Belong hjemme i Norge, og møter ingen på festen som ikke har forståelse for at jeg må ta en tidlig kveld av den grunn. The Embassy, som består av sanger og gitarist Fredrik Lindson og keyboardist Torbjörn Håkansson, er da også uløselig knyttet til byens moderne selvforståelse. «Man må gå tilbake til at Göteborg var en veldig töntig by», sier Jens Lekman i dokumentaren. «Og helt plutselig kommer Service som et slags … jeg vet ikke engang hvordan man skal beskrive det … som et lys, kombinert med alle kunstskoler», sier Alexander Palmestål, en annen lokal indiemusiker. «Plutselig ble Göteborg som en stor kunstskole.»
Men vi skal ha det trivelig, så vi snakker ikke om det. Don’t mention the war.
The Embassy kommer med album høyst hvert femte år og har sjelden gjennomført en konsert uten at det er noe galt med instrumentene deres eller at de selv ødelegger dem underveis. Fredrik Lindson snakker om hvordan de «motsetter seg å la seg bli representert. Og å bli representert er en forutsetning for å bli kommersialisert.» Torbjörn Håkansson «vet ikke lenger hva jeg mener, for alt spises jo opp av kapitalismen». It Pays to Belong slutter med at han ligger i en pram, som Lindson ror over et sund, mens Håkansson leser Göteborg-forlaget Daidalos’ utgivelse av den franske kulturteoretikeren Paul Virilios Krig och film. Perceptionens logistik (1984, sv. overs. 2006). Alt er ennå ikke tapt for Sven Anders Johansson.
Et snedig sammentreff
Lørdag ettermiddag går bokmessen inn i sin mest intense fase, publikumsmessig, men også litt på tomgang. Ved en monter er temaet «Melkepudding vs chiapudding»; ved en annen er spørsmålet «om det overhodet finnes en original idé igjen?» En forlegger og en forfatter sitter med hver sin mikrofon, selv om ingen hører på. Ved standen til Daidalos ligger Paul Virilios Krig och film på billigsalg.
Hos Piratförlaget snakker fortsatt Anne Holt om sitt forhold til Sverige, denne gang om krimforfatterduoen Sjöwall & Wahlöö. Mikael Yvesand blir intervjuet for siste gang denne helgen, nå av Aftonbladets kulturredaktør Karin Pettersson, som vil snakke om Luleå-trilogiens tematisering av mannlig fellesskap og toxic masculinity. «Det er dessverre heller ikke noe jeg tenker på», sier Yvesand. «Det ble bare sånn. Beklager.» Pettersson, som skal rett over i en livesending av sin podkast med Tone Schunnesson, runder av med å spørre hva som er planen videre, nå som han er ferdig med trilogien sin. Yvesand sier han allerede har skrevet ferdig en fjerde bok. «Det er den eneste boken jeg liker. Så den kommer sikkert alle til å hate. Og så vet jeg ikke om jeg skal skrive noe mer.»
Jeg begynner å lete etter utgangen, men havner i en malstrøm av publikummere og sikkerhetsvakter. Det er fordi Carola Häggkvist har dagens sjette signering av Jag är Carola. Det er ikke det jeg kom hit for, men det er, som Lars Monsen sa en gang, da han ikke rakk å filme en forbipasserende ulv, «moro å få et gløtt av ‘n uansett, altså».
Helt til slutt støter jeg på Tobias Regnell igjen, som jeg hilste på kvelden i forveien. Han grunnla i sin tid fotballmagasinet Offside og er i dag redaktør for deres søstermagasin Skriva, som begge har redaksjon i samme hus som Glänta.
Han sier at det var et snedig sammentreff at jeg dro hjem for å se på Embassy-dokumentaren, for seinere på kvelden dukket Fredrik Lindson opp på festen.
De har kanskje verken Fosse, Knausgård, Lykke, Tiller, Nesbø, Hjorth, Kjærstad, Seierstad eller Faldbakken. Men de har, en helg i september, en bokmesse som kan føre til at et hundretalls hipstere (og minst én halvdel av The Embassy) kommer sammen i en ruin av en kinarestaurant for å feire lanseringen av et kulturtidsskrift om postapokalysen. Det er ikke synd på Sverige.
