Å danse med døden

«Hvordan hår dø dø?» utbryter Svein Jarvoll småhøyt, som med en annens stemme, inn i mikrofonen, denne varme augustkvelden på Kafé Hærverk i Oslo. Det er en beruselsens plutselige påkallelse i en ellers nøktern og lavmælt opplesning, spørrende med fyllikens særegne intonasjon. Diktet som leses opp er «Danse macabre», som første gang ble publisert i Dagbladet i 1980 og fire år senere i Jarvolls første bok, Thanatos: et polyfont dikt om døden. Nå leses det opp på en markering av bokens førtiårsdag, arrangert av Jørn H. Sværen og Mazdak Shafieian, og publikum skvetter til. Diktet iscenesetter dødsdansen, og bildene opptrer i fyk og fei, med ferjer og jord og gebiss og en slattenpatte. (Og hva er egentlig en slattenpatte? Jo, en slattenpatte er et trollkvinnevesen fra dansk folketro, med lange, flagrende bryster, som stjeler brød fra de dødelige, naturligvis.) Det er som om døden er utålmodig, den bryter inn i livet for å hente oss, for å leie oss inn i den vordende natten, smilende som en hodeskalle, og syngende, innover i dette andre. Få kjenner døden slik Svein Jarvoll gjorde, og likevel var man uforberedt på at den faktisk skulle kunne ramme ham, han hvis skrift snakket i munnen på de døde, hvis nysgjerrighet og ydmykhet var enestående, så uforklarlig å kun ha denne gapende tomheten tilbake. Jeg forstår ikke. Hvahen og når er dette?

Tilde Strand Bogen (f. 2001) er poet.

Paratakse paratakse

Svein Jarvoll lærte meg å forstå syntaks. Det er ingen overdrivelse å gi den gode essayist – for meg var han nok først og fremst dét – skylden for at jeg i dag har en litt barnslig preferanse for tekster som inneholder setninger av en bestemt type. Setninger som ikke slutter før de må, eller før de har rukket å gjøre noe det sikkert finnes en teknisk betegnelse for i stilistikken eller retorikken, setninger som tar konsekvensen av at de ikke alltid vet hva de skal eller hvor de vil, som snur og vender på seg, ser an sine muligheter underveis, men likevel når frem til steder som kommer både overrumplende og selvsagt på leseren. Svein Jarvolls setninger demonstrerte at det som foregikk på syntaksnivå var et slags grunnleggende forståelses­arbeid, at det å skrive var å tenke og omvendt. Å skjønne dette i 20-21-22-23-årsalderen, hvordan en setning på ganske vanlig norsk skriftspråk kunne ha både en egen vilje og oppføre seg som en muntlig, leken, enesamtaleaktig skapning, var øyeåpnende. Å forstå at ikke bare finnes det setninger som på labyrintisk vis forsvinner i dypet av seg selv, men at det også satt en som så seg selv som en «marginal aktør med en marginal beskjeftigelse», som det heter i åpnings­essayet i Melbourne-forelesningene (1995), og rørte i ordstrømmen slik at den ønskede tiksotropiske effekten fant sted, der kunnskap ble til innsikt, var avgjørende. Den jarvollske stemme blandet seg sant nok ofte med diksjoner som langtfra var marginale, og som mange av oss møtte for første gang i denne legeringen av det nære og det fjerne, enten de kom fra gammelgresk og het Arkhilokhos eller Sapfo, eller de var Jarvolls fornorskinger av menneskene i Adam Thorpes historisk-fiktive Ulverton-univers, harde tak for enhver oversetter, ettersom historiene fra og om denne oppdiktede engelske landsbyen gjengir tale- og skriftspråkets utvikling gjennom 300 år, noe som ga Jarvoll muligheten til å utforske Lom/Skjåk-dialektens potensial som litterært skriftspråk, men også til å forsøke å fastholde den, gi den et etterliv, for også det er oversetterens oppgave:

Hvor mange språk er det ikke som for alltid er gått tapt, hvor mange dialekter er det ikke som stillferdig tar sitt kors og planter det i jorden, med myriader av engang levende ord om dem, ord i hat og ord i kjærlighet som begraves dypere enn menneskene som tok dem i sin munn. (Melbourne-forelesningene, 1995, s. 31)

Når kapittelet om Svein Jarvoll skal skrives i en fremtidig eller hinsidig Norsk litteratur­historie, må et viktig poeng være å understreke hvilket pionerarbeid han gjorde for en ofte utskjelt og konkluderings­vegrende parataktisk skrive- og tenkemåte på norsk. Sideordning, fortsettelse, utsettelse, gleden ved hele tiden å skyve punktumet foran seg.

Eirik Vassenden (f. 1971) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen.

Å fastholde sitt liv i skrift

FORFLYKTIGE. 2.1 REFLEKSIVT forflyktige seg NÅ SJELDEN svinne bort; utviskes // FENOMENAL 1 FILOSOFI som har karakter av et fenomen // FRUKT 4 frembringelse; produkt

Seks dager etter hans død blir jeg oppmerksom på at Jarvoll siteres hele tjue ganger i NAOB, nesten utelukkende fra Et hvilket som helst glass vann fra 2001 jeg merker meg treff nr. 17, 18 og 20, forflyktige, fenomenal, frukt, åpner artiklene og plukker ut boka fra hylla, «individet både bevares», heter det på s. 38, «og forflyktiger seg (…) i et forsvinnings­perspektiv», og senere, på s. 92, om haecceitas-begrepet i Gerald Manley Hopkins’ poesi, «en åpenbaring ikke av det rene Gudslys, men av den fenomenale verdens karakter slik Gud hadde skapt den», og til slutt, fra essayet om demonveggen i Sauherad kirke, på side 131, «de få fysiognomiene man tror seg å se fort vekk, går i oppløsning og forsvinner og kan virke som frukter av innbilningen», tre korte passasjer fra denne essay­samlingen som inneholder verkets essens: memento mori, sanselighet og dikte­kunstens vesen, det vil på den ene siden si det enkelte mennesket, ansikt til ansikt med «den navnløse tid hinsides slekten», og med sitt forsøk på å fastholde sitt eget liv i skrift, på den annen side de små tingene i verden, enten de opptrer i større mengder eller mer individuelt, som for eksempel det hallusinatoriske fenomenet i En Australiareise, se s. 246, «lette krusninger som lignet fine duggdråper på et objektivglass», noen linjer senere nærmere karakterisert som «ideoretinalt lys, fotoma, fotismer», og fascinasjonen for språkets musikalitet, som plosiver og dunkle vokaler, «anstaltens mosjonsgamp (…) slapp et plopp-plopp av flott glinsende pærer», i Melbourne-forelesningene, på s. 53, og kunstnerisk arbeid, «hvorfor må vi alltid skape bilder av døden», s. 205 av En Australiareise, «selv til ørkenen bringer jeg min romerske retorikk, disse klingende frasene som trenger søyler eller ihvertfall et triklinium for å lyde riktig», og hva er mer jarvollsk enn denne treklangen av thanatologi, phanopoeia og melopoeia, tenker jeg, i en lykkelig epifani, midt i sorgen.

Matthias Friedrich (f. 1992) oversetter norsk litteratur til tysk.

Fånga en bit luft

I höstas besökte jag Lörudden intill Bottenhavet för att utforska en av många stenlabyrinter som pryder den svenska Norrlandskusten, vilket jag inte hade gjort om jag inte vid den aktuella tidpunkten hade läst om Melbourne-forelesningene (1995) av Svein Jarvoll, en bok om labyrinter såväl som resor, en labyrintisk, vindlande och ambulerande bok i egen rätt. Det är som att labyrintfiguren, resan och läsningen sammanfaller hos Jarvoll, han vandrar i marginalerna till ett annat verk och lämnar efter sig en skara av slingrande meningar som innefattar allt mellan himmel och jord, en vandring som är desto mer levande på grund av de privata och ofta också obscena detaljer han klottrar i dokumenten. Jag upptäckte Jarvoll via Au petit garages första nummer från 2006 som också blev en inkörsport till Ole Robert Sunde, en av dessa andra inte så obetydliga röster i marginalerna till Jarvolls texter; parhästar, motröster, buktalare. Sådana här essäister fanns inte i Sverige. »Da jeg var nitten år gammel, brente jeg alle bøkene mine«, lyder den första raden i Jarvolls Ustadighet ustadighet (2004), en inledningsrad om det någonsin har funnits en. Klassicisten Jarvoll behandlar traditionen med samma skalpellblick som sitt eget jag. Hos honom känner man aldrig ett avstånd till historien. På ett paradoxalt sätt rör den sig närmare ju djupare han gräver i sig själv, »Svein Jarvoll«, som jaget benämns i de så kallade föreläsningarna, i tredje person, alltså, ytterligare ett studieobjekt i en av de få böcker jag har på riktigt svårt att genrebestämma, varför man nu skulle vilja göra det. Jag har inte heller velat veta för mycket om personen Jarvoll och har i stället försökt bevara mystiken genom en dos godhjärtad ignorans, inte minst för att han gett upphov till en läsning vars krav på uppmärksamhet skänker en så sällsam eufori, ja, ja, ja, det är så här det ska göras, har jag tänkt, detta är en essäist, »en armslig laborant som labbet rundt sine egne labyrinter«, med Jarvolls ord om sig själv eller om det är karaktären i boken eller kanske också den här läsaren, fångad i ett ögonblick av underlig njutning i badkaret. När jag nu lyssnar på mina ljudinspelningar från labyrinten i Lörudden, gjorda strax innan Jarvoll gick bort, så slås jag av kraften hos vinden, den kastar mig nästan omkull när jag, uppstigen ur badet, möter den i mina högtalare och anteckningar. En rådande teori gör gällande att labyrinterna uppfördes längs kusterna för att infånga vinden och på ett magiskt vis bringa lycka åt fiskarna på havet, vilket jag på sätt och vis har gjort, jag fångade en bit luft, jag gjorde det så som jag tecknar ner detta för att önska Svein Jarvoll lycka på sin fortsatta resa.

Joni Hyvönen (f. 1981) är skribent, tidigare Vagant-redaktör och numera doktorand i litteraturvetenskap vid Mittuniversitetet.

Hapax

På side 13 i Melbourne-forelesningene (1995) skriver Svein Jarvoll at verket Alexandra av Lykofron (ca. 330–251 f.Kr.) inneholder den høyeste frekvensen av hapax legomena – unike ord – i antikkens litteratur. Vi diskuterte ofte begrepet hapax legomenon når vi underviste sammen i essayistikk og prosa ved forfatterstudiet i Bø. Men hvordan visste Svein dette om Alexandra?

Svein hadde lest den bysantinske kommentatoren Johannes Tzetzes (ca. 1110–1180), som påpekte Lykofrons ekstreme ordforråd. Tzetzes enorme Chiliades fungerer som et leksikon over tapte tekster, og hans kommentarer til Alexandra ble avgjørende for senere filologers forståelse av dette verket, som er fullt av obskure og sjeldne ord.

Lykofron selv var forskningsbibliotekar ved biblioteket i Alexandria. På oppdrag fra Ptolemaios II katalogiserte han bibliotekets komediesamling. Han skrev også en avhandling om komedien som form, en rekke tragedier, samt altså verket Alexandra, en 1474 linjers dikterisk monolog i jambiske trimetre. I diktet rapporterer en navnløs vakt til kong Priamos om profetiene som hans datter Kassandra nettopp har ytret om trojanerkrigen, i en tilstand av inspirert ekstase. Vakten gjengir og fortolker profetiene hennes. Budskapet er filtrert og kanskje forvrengt. Vi bibliotekarer fascineres av skjulte betydninger og budbringerkaos.

Svein omtalte i essayene sine ofte seg selv i tredje person entall. Han kunne også dramatisere lesningens rekvisitter, kilder og kommentarer. Etter et drikkegilde på vertshuset Den gode nabo i Bø på slutten av 1990-tallet, glemte Svein en italiensk kommentarutgave til Dantes Divina Commedia med over 6500 fotnoter, på bordet. Neste dag så han på meg med det blikket han ofte hadde om morgenkvisten når vi møttes, ikke skeptisk og innadvendt, men motsatt, med et ungdommelig og lysende åsyn som uttrykte at han ventet på at noe vakkert skulle skje, at du skulle fortelle ham om en uventet oppdagelse fra nattens lesning av kommentarene til Divina Commedia.

Eivind Røssaak (f. 1964) er Forsker I ved Nasjonalbiblioteket.

Lærdom og svette

Svein Jarvolls litteratur har ledet flere mennesker jeg kjenner dypt inn i essayistikken, etymologien og epistemologien. Mindre kjent er det at den også har ført enkelte av sine lesere ut i naturen.

Vinteren 2008/09 foreslo jeg for en krets venner at vi som rettesnor for en ukes vandretur i Jotunheimen kunne bruke det som på denne tiden var den tidligste Jarvoll-teksten jeg kjente til, nemlig et bidrag til Fjell & Vidde 2/1982, «Fra hytte til hytte i Utladalen». Via omveier hadde jeg fått høre at forfatteren rundt denne tiden hadde bodd en periode i denne dalen i Sogn, i telt, slik han senere gjorde i Nordmarka utenfor Oslo vinteren 1982/83 (jf. Ole Robert Sundes beretninger om sitt første møte med mannen i anledning publiseringen av noen av diktene hans i Poesi Magasin 1/1983). I slutten av juli 2009 bar det derfor til Nordvestjotunheimen for en gruppe på seks.

Den vidt bereiste Jarvoll fulgte ingen gjengse stier, verken i livet eller i litteraturen, og heller ikke, skulle det vise seg, som fjell-los. I dag ser jeg at artikkelen gir klar beskjed allerede i ingressen: «Ruta er […] dårlig kjent»; Jarvoll beskrev noen av de mer krevende traseene og mer avsidesliggende tråkkene i et i utgangspunktet lite befart område. Vår gruppe hadde en forventning om å komme oss fra den ene hytta til den andre i løpet av klart planlagte dagsstrekk, så vi valgte å gå motsatt vei av Jarvolls tur, som begynner i Øvre Årdal, og vi fulgte hovedstiene. Lesningen var uansett turens foranledning og en ypperlig forberedelse til utsikten mot Hurrungane på vei fra Skogadalsbøen til Vetti gard, synet av den mektige Vettisfossen, de frodige furuene og de mange døde trærne i Vettismorki og ikke minst den krevende stigningen opp mot Avdalen.

Når jeg nå gjenleser «Fra hytte til hytte i Utladalen», finner jeg flere jarvollske trekk, særlig opptattheten av ords klang og historie – «Vormeli», «Gjertvasstind» «Fleskedalsfossen» – og evnen til gjennom en presis formulering å utsi noe om et fenomens beskaffenhet. Jarvoll var kjent for sin ekspansive skrivemåte, der han kunne borre i en detalj til den stirret som et uhyre tilbake, men forpliktet seg samtidig til det konsise, så også her: «Stølsmaradalen er vakker, med sin regelmessige trauform. Alt liv her har harde betingelser som blir synlige ved snøen innerst i dalen, og ved de mørke veggene som knuger hver blomst og hver busk.»

Fjell & Vidde-bidraget (hans eneste, så vidt jeg har bragt på det rene) følger konvensjonene fra fjellvandringslitteraturen. Den beskriver gåturene med få, konkrete ord, og opplyser om hva kjentfolk sier og hva man kan se fra hvilke utsiktspunkter og hvor man kan raste og sove. Jarvoll må altså ha studert også denne litterære formen, slik han gransket, praktiserte og kommenterte så mange andre litterære former og tradisjoner, troper og figurer, regler og regelbrudd. Og ganske riktig, i Melbourne-forelesningene (1995) kan man lese denne historiske refleksjonen om den lite påaktede sjangeren DNT-prosa (s. 122): «Et år, på begynnelsen av åtittallet, var Svein Jarvoll ansatt som fjell- og brefører i Vestjotunheimen, og i den forbindelse leste han på fürabend alle de tidligste snusbrune årgangene av Den Norske Turistforenings årbøker, såvel som de siste gilde, og konstaterte at der de første luktet av lær, lærdom og svette, luktet de siste bare svette.»

Audun Lindholm (f. 1980) er ansvarlig redaktør i Vagant.