Hjem til mor

I Susie Wangs Burnt Toast får man følelsen av at hva som helst kan skje.

Da Jan Eggum sang «Mor, jeg vil tilbake / Til ditt myke, mørke leie», tror jeg neppe han mente det bokstavelig. Det gjør derimot den norske teatergruppa Susie Wang. Deres forestilling Burnt Toast fra 2020 får et av sine mange høydepunkter når stykkets mannlige hovedperson kryper inn i en kvinnes keisersnittsår med hodet først, og, for å parafrasere Eggum, forsvinner i henne. Da har det på scenen allerede blitt fortært store mengder blod, morsmelk og eggelikør.  

Burnt Toast inngår i Susie Wangs horrortrilogi om menneskenaturen, sammen med The Hum (2017) og den teaterkritikerprisvinnende oppsetningen Mumiebrun (2018), som begge hadde premiere på Rom for dans i Oslo. Teatergruppa ble etablert i 2017 av Trine Falch, Mona Solhaug, Martin Langlie og Bo Krister Wallström. Det er også Falch som har skrevet og regissert Burn Toast, som i år var invitert til FIND (Festival Internationale Neue Dramatik) på Schaubühne i Berlin. Her spilte det norske ensemblet for teaterets fullsatte studioscene tre dager på rad.

Lekent og skummelt

Oppsetningen, som best kan beskrives som en slags krysning mellom teater og performance, utspiller seg i et glorete hotells polstrede plysj-lobby, der alt holdes i skrikende sjatteringer av rosa og rødt. Heisen til venstre går bare oppover, den til høyre kun ned. Fire beige saccosekker ligger henslengt som daukjøtt rundt om i lobbyen. Den kroppslige fargepaletten og mangelen på vinduer gjør at settingen føles utpreget klaustrofobisk.

Mystiske Danny Iwas (Kim Atle Hansen) sjekker inn på omstendelig vis, assistert av den barmfagre resepsjonisten Betty (Julie Solberg). Hun hjelper ham med den ene kofferten – den andre er lenket til håndleddet hans – og informerer ham om når det er mating i den lokale reptilparken. Danny har hatt mareritt, og sier han har «en dårlig følelse». Han slår seg ned i lobbyen med Violet (Mona Solhaug), som venter på sin forsvunne bagasje. 

Danny og Violet utveksler den mest meningsløse småprat, og en absurd flørt oppstår. Violet mener babyen hennes, Miracle, likner Danny. Danny vil på sin side se keisersnittsåret hennes. Han putter et langt gummirør inn i den lenkede kofferten og slurper innholdet i seg mens Violet ammer. I mellomtiden knastrer Betty på datamaskinen, snakker i telefonen og deler ut gratis eggebaserte drinker. Når det trengs masserer hun også gjestene. 

I Susie Wangs kitsch-lobby finnes det ingen fortid eller fremtid, bare et underlig, trykkende . Alle snakker engelsk med maniert sørstatsaksent og en hjelpeløs mangel på innlevelse, som i en B-film fra 80-tallet («I never meant to hurt you!»). Det er lekent og skummelt på samme tid. Stykkets absurde intensjoner etableres i rekordfart, og innen Danny får halve armen revet av i en heisulykke og fortvilet innrømmet at det er restene av hans gamle mor han stadig livnærer seg på fra den bittelille kofferten, har vi lenge ant at noe er i gjære. 

Russisk dukke i revers

Susie Wangs scenekunst har blitt beskrevet som splatterteater, der overraskende og tidvis sjokkerende visuelle virkemidler står i sentrum (i Mumiebrun endte en av hovedpersonene opp med tarmene utenfor kroppen). I Burnt Toast er Martin Langlies lyddesign grøssende effektivt – slurpingen fra Dannys koffertsugerør spilles av over høyttalerne, det samme gjør den slafsete lyden når han pirker borti Violets væskende sår. Lange, pregnante (!) pauser avløses av melodiøs, suggererende, og etter hvert ganske foruroligende musikk. 

Burnt Toast med teatergruppen Susie Wang. Foto: Alette Schei Rørvik

Det at handlingen beveger seg så langsomt fremover mot det som bare kan være et fryktinngytende klimaks, gir en inntrengende følelse av uhygge, til tross for den tøysete dialogen og det parodiske spillet. De voldsomme virkemidlene gjør at tankene går til mer utflytende former for performancekunst, men Burnt Toast er like fullt en oppsetning med en tydelig retning og en stram dramaturgi, noe som særlig kommer til syne i forestillingens siste akt.  

Danny spør flere ganger om lille Miracle er jomfru, og det viser seg til slutt at babyen er gravid. Violet utfører et amatørmessig keisersnitt på sin nyfødte, og forelsker seg helt i sitt nye barnebarn – som også viser seg å være gravid, som en russisk dukke. Det samme gjelder oldebarnet – tippoldebarnet som hentes ut er så lite at det får plass på Violets utstrakte pekefinger, og hun mister det straks ned i det dype, blodrøde gulvteppet. Etter dette blir fosteret trygt oppbevart i et lite smykkeskrin.

Når klimakset kommer, er det som om den russiske dukken settes i revers. Koffertlokket vrenges opp, og så må Danny hjem til mor. Han drar med seg Violet, som huker tak i navlestrengen til Miracles lille datter, og slik går hele slekta med i dragsuget. Bettys siste, heroiske handling blir å verne om det bittelille mikrofosteret i smykkeskrinet, før også hun blir halt ned i kofferten. Smykkeskrinet begynner deretter å hoppe optimistisk bort mot heisen (den som går opp, ikke ned), og den surrealistiske voldsorgien ender derfor overraskende håpefullt. 

«Wahnsinnig!»

Susie Wang imponerer først og fremst med sin ekstreme estetikk og skuespillernes fysiske prestasjoner. Det de begir seg ut på er rett og slett veldig interessant løst. Babydukkene det opereres på ser ubarmhjertig realistiske ut, men vi blir spart for den verste blodspruten. Regissør Trine Falch gjør spektakulær bruk av hulrommet under scenen, som viser seg å bli viktig etter hvert som flere og flere voksne mennesker forsvinner ned gjennom en liten åpning i scenegulvet. Her kreves enormt med presisjon, og antakelig også en stram koreografi når skuespillerne liksom dras ned i kofferten; det er som om scenerommet utvider seg og får en ny dimensjon. 

På vei ut etter endt forestilling blir en medpublikummer spurt hvordan det var av en kamerat. Svaret kommer raskt: «Wahnsinnig!» Og Burnt Toast er virkelig en sprø opplevelse, med et åpent tolkningsrom man kan forsyne seg like grådig av som karakterene i oppsetningen forsyner seg av hverandres kroppsvæsker. Siden trilogien sies å handle om menneskenaturen, er det kanskje menneskets kannibalisering på andres liv og ressurser som kommer til syne, eller mannens infantile avhengighet av morsfiguren, understreket av den rødrosa hotellobbyen, som både kan likne et bordell og innsiden av en livmor.

Et overraskende rørende øyeblikk helt på tampen av oppsetningen gjør at tankene går til foreldreskap og slekt som følger slekters gang. Det er når Betty, halvt svimeslått, flytter smykkeskrinet med Violets tippeoldebarn ut av kampsonen, slik at det kan bli mulig for neste generasjon å slippe unna elendigheten. Da har Danny og Violet først drenert lille Miracle for blod, og deretter forkastet det ene nyfødte fosteret etter det andre så snart et nyere og søtere og mindre et kom til syne. Det avsluttende koffertdragsuget blir nærmest en manifestering av arvesynden, som kan sluke generasjon etter generasjon med mindre noen tar affære.

Ikke for ingenting har Burnt Toast blitt plukket opp av FIND over tre år etter premieren på Black Box teater i Oslo; med sin seige oppbygning, sitt åpne tolkningsrom og sine intenst kroppslige uttrykk viser oppsetningen at teaterrommet fortsatt er en av veldig få arenaer der hva som helst kan skje.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.