James Wood anmelder Karl Ove Knausgård, og i Slate har Jacob Silverman skjønt at Twitter-meldinger ikke er det samme som litteraturkritikk.
Forrige ukes utgave av The New Yorker bød på en liten sensasjon sett med norske øyne. Som de fleste vel nå har fått med seg, har James Wood anmeldt Karl Ove Knausgårds Min kamp 1, og han er like positiv som han er grundig. Mest oppsiktsvekkende er det at Wood – som må kunne kalles den viktigste engelskspråklige kritikeren de siste ti årene – er enig med de mest entusiastiske av de norske anmelderne, ikke bare i selve vurderingen, men også i hva det er som fungerer og hva som er viktig: Han skriver at de trivielle detaljene er nødvendige for romanens forsøk på å nærme seg en form for sannhet, at det nå berømte vaskepartiet er høydepunktet, at Proust er en selvfølgelig referanse og at Knausgård tilhører den inderlighetssøkende 2000-tallslitteraturen:
Where many contemporary writers would reflexively turn to irony, Knausgaard is intense and utterly honest, unafraid to voice universal anxieties, unafraid to appear naïve or awkward. Although his sentences are long and loose, they are not cutely or aimlessly digressive: truth is repeatedly being struck at, not chatted up.
Above all, this is a kind of writing that accommodates variety—narrative and essay, the concrete and the theoretical, the general and the metaphorical (that image of our lives like boats in a lock, waiting for the sluice gates to open). As in Proust, we get surprising and vivid shifts when we move from reflection to example (that quick narrowing, from thinking about the sociology of death to an actual corpse, the author’s father). There is something ceaselessly compelling about Knausgaard’s book: even when I was bored, I was interested.
Ikke bare trekker Wood frem Rilkes helt Malte Laurids Brigge for å kaste lys over den unge mannens behov for å skrive sitt liv, han forteller også sine amerikanske lesere at Knausgård er en del av en større bevegelse i norsk litteratur, med Tomas Espedal som den andre tydelige representanten.
Illustrasjon: Andreas TöpferFor de av oss som har diskutert Knausgårds romanverk flittig de siste tre årene, er det ikke så mye nytt å hente hos Wood, men måten romanen blir utlagt på – av en kritiker så tydelig situert på et annet kontinent og i en annen litteratur – har en friskhet over seg. Dødsbevissthet og sorg er naturligvis omdreiningspunkt i det første bindet, og Wood tenker på den gamle skinnsofaen Tolstoj hadde stående på sitt kontor: På den ble han født, det samme ble de fleste av hans tretten søsken, fem av dem døde under fødselen. Knausgård er, ifølge Wood, blant de få samtidsforfatterne som skriver med en slik sofa på kontoret; med en aldri vikende følelse av livets mest uforsonlige realitet. I møte med denne anmeldelsen er det lett å tenke at vel er litterære priser à la IMPAC viktig for en forfatters mulighet til et internasjonalt gjennombrudd, men en god lesning er betydelig mer varig.
Mindre opplagt er det kanskje at anmeldelsen også kan leses som et slags gjennombrudd for kritikeren selv. I mine øyne har Wood de senere årene stivnet i en for estetiserende tilnærming til romankunsten. Tydeligst kommer dette frem i hans anmeldelse av Michel Houellebecqs Kartet og terrenget, en roman han overhodet ikke kommer inn på livet fordi franskmannens prosa er for hverdagslig og grovkornet. Best har Wood alltid vært i møte med forfattere som selv er stilister i tradisjonen etter Henry James og Jane Austen: Når han skriver om en Alan Hollinghurst eller en Edward St. Aubyn gnistrer det av lesningene, både når begeistringen bobler og når de skyhøye forventningene ikke innfris. Denne lille manøveren avstedkom mange protester, men er like fullt sublim:
It does a writer as talented as Hollinghurst few favors to be fossicking in fustian in this way; I spent too much time, while reading this often beautiful novel, itching to write a parody of Hollinghurst’s Jamesianism. (“Ralph’s cock was small but sincere; in the afternoon’s fading light, thinned by winter’s quick transit, it seemed to Hugh almost shyly noble. The two men could hear Lady Soames’s little lacquered laugh, somewhere downstairs. . . .” And so on.)
Knausgård-lesningen bridges the gap for Wood: I stedet for å avvise romanen på grunn av de partiene som er «densely ordinary» (slik han har for vane), leser han videre med åpent sinn og gjør med det Min kamp 1s trivialiteter til en forutsetning for dens vellykkethet:
But Knausgaard’s omnivorousness proves anything but accidental. Again, the banality is so extreme that it turns into its opposite, and becomes distinctive, curious in its radical transparency. The need for totality that brings pages about playing the guitar, about drinking tea, about wearing his Doc Martens and listening to his Walkman, about how his brother, Yngve, has always thought the music of Queen unfairly underestimated, about the name of the band that he later formed with his brother (named, rather wonderfully, Kafkatrakterne), also brings superb, lingering, celestial passages, like the one in which Knausgaard cannot sleep, and paces his apartment.
Jeg er så enig, så enig – og hvor befriende det er at Wood ikke stiller med sitt sedvanlige enten–eller!
*
I et annet hjørne av verdensveven, nærmere bestemt i nettmagasinet Slates nystartede Book Review, skriver kritikeren og journalisten Jacob Silverman om hvordan entusiasmen som preger den litterære samtalen på sosiale medier svekker stridslysten i litteraturkritikken: «Not to share in the lit world’s online slumber party can seem strange and mark a person as unlikable or (a worse offense in this age) unfollowable.» Vagant har tidligere vært inne på noe lignende, men Silverman går grundigere til verks – og reaksjonene har selvfølgelig ikke latt vente på seg. Prøv et google-søk på «Silverman+against+enthusiasm».
Forhåpentligvis er det idealistiske og perspektivrike nettstedet Los Angeles Review of Books velkjent for mange. I anledning Gore Vidals bortgang 31. juli publiserte de hans anmeldelse av Norman Mailers kanskje mest ansporende verk, essaysamlingen Advertisements for Myself (1959). Den sto første gang på trykk i tidsskriftet The Nation i 1960, før den berømte feiden mellom dem brøt ut, og generøsiteten er overraskende og elegant: «Yet of all my contemporaries I retain the greatest affection for Mailer as a force and as an artist. He is a man whose faults, though many, add to rather than subtract from the sum of his natural achievement.» Anmeldelsen er et glimt av den gamle bølla på sitt aller beste, og dessuten et eksempel på at arkivet kan være en overraskende fruktbar kilde for unge nettidsskrifter.
«Surfing USA I» kan leses her.
