Er det noe den norske, litterære offentligheten har nok av, er det vel angloamerikanske impulser. Vagant ønsker helhjertet å avhjelpe den språklige og kulturelle skjevheten vi lider under, for eksempel gjennom initiativ som Vagant Europa. Også det nordiske har en beklagelig tendens til å komme i skyggen av hva som til enhver tid preger litteratursidene i The Guardian og The New York Times. De norske avisene vender seg nesten uten unntak til slike kilder når de skal formidle «nyheter» fra den litterære verden. Når så du sist en notis i Klassekampen eller Morgenbladet med henvisning til El Pais eller Le Monde, eller for den sakens skyld Helsingborgs Dagblad og Information?
Så langt elendigheten – denne lille spalten kommer nemlig bare til å bidra til den. Det er blitt mitt lodd (selv om det ærlig talt oppleves som en glede) å arbeide som amerikanist. Jeg skriver på en avhandling i litteraturvitenskap om jødisk-amerikanske romaner fra 1960-tallet og er ualminnelig opptatt av hva som foregår i den amerikanske samtidslitteraturen og i samtalen om den. Jeg ser frem til New York Times’ ukentlige bokbilag, og kaster meg begjærlig over de seneste tekstene fra Daniel Mendelsohn, James Wood, Pankaj Mishra, Dwight Garner, Katie Roiphe og Charles McGrath. Redaktører som Sam Tanenhaus og David Remnick imponerer meg stadig, og jeg blir glad av tanken på litteraturdekningen til The New Republic og nettsteder som The Millions og Tablet Magazine. Slik sett er jeg altså et nokså fornøyd, men likevel kullsort får i Vagant-redaksjonen. Men det får stå sin prøve: Tanken med denne lille serien er å dele lenker til smått og stort i den engelskspråklige litteraturen, mest i den amerikanske. Alt etter lystprinsippet, utelukkende styrt av idiosynkrasier og hva som tilfeldigvis dukker opp i synsfeltet.
Here goes.
I 1982 kom første bind av Robert Caros biografi om Lyndon Johnson, The Path to Power, som dekker perioden frem til han for første gang forsøkte å bli valgt til senatet i 1941. Nylig utkom bind fire, og denne gangen har Caro brukt 605 sider på årene mellom 1960 og 1964. Det burde være åpenbart for de fleste at biografen har lagt seg på et oppsiktsvekkende detaljnivå, og når hans analyse av makt i det tyvende århundre av anmeldere er blitt sammenlignet med Gibbons The History of the Decline and Fall of the Roman Empire vekkes nysgjerrigheten for alvor. Caro har vært gjenstand for flere interessante artikler de siste ukene, og den klart beste er portrettet av ham i New York Times. Charles McGrath gir et strålende bilde av den nidtide biografen – høydepunktet er når han velger å etterligne Caros særegne stil i beskrivelsen av en konflikt med New Yorker-redaksjonen. Samme avis kan dessuten avsløre hvordan Caro tilbringer sine søndager. At LBJ-biografien i seg selv også er svært lesverdig får man prov på i en smakebit som sto å lese i The New Yorker for en tid tilbake, og Caros bedrifter har til og med pustet litt liv i det tidligere så interessante (men nå av pinuper pregede) mannebladet Esquire.
Det klages over kritikkens tilstand i alle verdenshjørner, men Sarah Fay – redaksjonsmedlem i The Paris Review – gir i en kommentar i The Atlantic gode bud på hva som gjør kritikken sterk, livskraftig og minneverdig. Underveis minner hun oss på flere kritikere det er verdt å vende tilbake til, eller stifte bekjentskap med (for eksempel Margaret Fuller, Edgar Allan Poe, H.L. Mencken, Edmund Wilson, Elizabeth Hardwick og John Updike). Samme skribent fortsetter tankerekken inn i kritikkens digitale mulighetsrom med en kommentar som strekker seg fra George Orwells jastrauske fortvilelse via interessante podcaster og bokbloggere til Michiko Kakutanis mildt sagt uforutsigbare anmeldelser. Som en bonus får vi en lenke til Orwells eget essay «Confessions of a Book Reviewer».
Så, det var alt for denne gang. Mer Amerika-surfing om en uke eller to, da med flere lenker og færre unnskyldninger.
