Om filosofiens overlevelse i det sovjetiserte, østlige Mellom-Europa.
Neue Zürcher Zeitung, 16. januar 2010
En klok europeer drar på reise i det 20. århundre. Etter å ha nådd grensen til et fremmed land, så snart han har passert pass- og tollkontrollen, vender han seg til en innfødt med følgende forespørsel: «Jeg er fremmed i dette landet. Vær så vennlig og fortell meg hvilke løgner som verserer hos dere for tiden.» – Denne anekdoten er en del av et essay skrevet av den ungarske filosofen Béla Hamvas, født i 1897. Det ble forfattet i etterkrigstiden, under stjernen til «proletariatets diktatur», og bærer den sarkastiske tittelen «Ode til det 20. århundre». Midt i all ideologisk ensretting i det sovjetiserte, østlige Mellom-Europa fantes det forbausende tilfeller av uavhengig tenkning.
Nye eremitter
Her er det ikke snakk om mangfoldet av nymarxistiske ansatser, ei heller om konvensjonell dissidens, men om en tenkning som klarte seg i ly av anonymitet, uten noen relasjon til makten. Dens opphavsmenn var eneboere, eremitter og enstøinger, mennesker som var i besittelse av en nå sjelden evne til å gi avkall på offentlig selvfremstilling. Til forskjell fra nymarxistene og dem som under denne merkelappen benyttet seg av den resterende offentligheten i det lukkede samfunnet, disse som agiterte under kamuflasje, holdt de nye eremittene seg til gjemselsprinsippet. De innordnet seg i et banalt yrkesliv, i en tilsvarende hverdag. I etterretningstjenestens sjargong: De gikk under jorden.
Det gjorde også Hamvas, som allerede hadde et godt befestet rykte som essayist da staliniseringen av Ungarn gikk sin gang. Hans studie om avantgarden, utgitt i 1947, hvor han undersøkte dens metafysiske grunnlag og magiske røtter – og pådro seg opplysningsvokteren Georg Lukács’ raseri – førte til at han umiddelbart ble bannlyst fra publiseringssektoren. Hamvas mistet sin stilling som bibliotekar, han forlot Budapest og livnærte seg som arbeider i provinsen. Inntil sin død i 1968 hengav han seg utrettelig til sine essayistiske eskapader, uten å kunne utgi noe av det. Først på åttitallet ble hans etterlatte skrifter kjent. I dag har Hamvas kultstatus.
«Sannheten er ingen objektiv rettesnor, men et krav om at vi skal være absolutt forpliktet av vårt indre livs imperativ.» Denne strenge maksimen stammer fra den tjekkiske idéhistorikeren Jan Patocka (1907–1977). Han hadde vært elev av Husserl og tok under annen verdenskrig fatt på stort anlagte studier om modernismens åndshistoriske genealogi mellom renessanse og romantikk, hvor han la tydelig vekt på overgangene istedenfor bruddene.
Filosofen Karel Kosík forteller følgende historie om den egensindige tenkeren: «På en av våre spaserturer gjennom Prahas bydeler Brevnov og Strahov stoppet Patocka plutselig opp og sa til meg: ’Hør her, iblant blir jeg helt ør når jeg gjør det klart for meg hvor skrekkelig lik jeg er Comenius på ett punkt: Vi er fjols, begge to.’» Kosík tilføyer: «To sublime fjols som sprer visdom.»
Jan Patockas siste studie fra 1976 bærer den betegnende tittelen Die Sinnfrage im Zeitalter des Nihilismus (Spørsmålet om mening i nihilismens tidsalder). Sammen med Václav Havel ble filosofen talsmann for Charta 77, noe som for ham var et mislykket forsøk på å overvinne anonymiteten på politisk vis. Diktaturet lot seg ikke ryste i sine grunnvoller på denne tiden. Det skulle gå mer enn et tiår før det skjedde. Patocka dør i 1977, etter å ha blitt forhørt av etterretningstjenesten. Men hans idéhistoriske måltagninger har ikke minst vært medbestemmende for Václav Havels moralske stikkord til Forsøk på å leve i sannhet.
Det mulige
Det er to begreper som på påfallende vis preger tenkeren i skjul: biblioteket og melankolien. Det samme gjelder Alexandru Dragomir i Romania. En innkallelsesordre til den rumenske hæren tok i 1943 den 27-årige Heidegger-eleven ut av mesterens doktorgradsseminar. Etter krigen kom han seg ikke lenger vekk fra Romania. Der holdt han seg til uanselige yrker, fremfor alt på byggeplasser, og takket være sine språkkunnskaper ble han til slutt tolk i noen år, for sjefen for et trelastfirma som eksporterte til utlandet.
Dragomir skrev i flere tiår ned sine tanker, for det meste i aforistisk kortfattethet og pregnans, men på sett og vis også som et forarbeid til noe større som det aldri ble noe av. Han, som levde i diktaturets stillestående tid, var i påfallende grad opptatt av Chronos. En av hans opptegnelser begynner slik: «Fortiden er gitt oss, fremtiden ikke. Men også den er på en viss måte gitt oss. Det som på samme tid er gitt oss og ikke gitt oss, det er det mulige.» Dragomir døde i 2002. Hans fragmentariske opptegnelser er blitt utgitt posthumt i Bucureşti, så langt i fire bind.
Den eneste som kunne omsette «det mulige» i offentlig politikk på en ordentlig måte, var Jozef Tischner (1931–2000), pioner og prest for fagforeningen Solidaritet i Polen. Der var også filosofiens frirom langt større enn i resten av østblokken. Foruten logikk og analytisk skole i Warzawa kunne det bedrives katolsk tenkning på det kirkelige universitetet i Lublin og det teologiske akademiet i Kraków, og likeledes med fenomenologien til en Roman Ingarden, også i Kraków. Ingarden sørget for å forfremme Tischner. Han, som klarte å utlede et begrep om det menneskelige drama fra dramaets filosofi, forstod senere, i anledning opprøret, at han måtte utvikle og formidle en solidaritetsetikk også i sine prekener. Med Tischner vendte den ikke-doktrinære filosofien tilbake til samfunnet i det østlige Mellom-Europa. Problemene i den østeuropeiske tenkningen var riktignok ikke løst, hverken i forhold til seg selv eller til vestlig filosofi, men igjen var det fritt mulig å sette navn på den.
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
