Paolo Sorrentinos Den store skjønnheten skildrer en strengt etisk verden, der alt som er uskjønt også er umoralsk.
En dundrende fest avholdes på et av Romas tak. Elegant kledde kvinner og menn, de fleste av dem i godt voksen alder, vrir og vender på seg til bassbølgene. I bakgrunnen danser opplyste burlesqueartister bak skiver av glass. Anledningen er Jep Gambardellas 65-årsdag, en avholdt levemann og toneangivende kulturjournalist i Romas absolutte tetsjikt. Energien som utfolder seg på terrassen står i komisk kontrast til de aldrende ansiktene og utrente kroppene som helhjertet fester seg inn i alderdommen.
Jep er estet og avskyr det vulgære. Da den rike og vakre kvinnen han ender opp med etter festen forlater sengen for å hente nakenbilder av seg selv, sniker han seg usett ut av leiligheten. Senere oppsøker han et strippeetablissement, men bare for å snakke med innehaveren, en gammel venn. Lokalet fylles snart opp av polske ungjenter som gjør sitt beste for å fange den stilfulle Jeps oppmerksomhet. Med sin sans for proporsjoner vender han seg i stedet mot Romana, den godt voksne datteren til innehaveren, som i farens øyne er altfor gammel til å kle av seg på podiet.
Jep behersker alle former og kutymer til fingerspissene, så godt at han tidvis tillater seg å bryte med dem. Strippersken han ankommer en av festene med har en klesstil som så vidt vekker forargelse og hevede øyenbryn blant de eldre damene, akkurat nok til at det hele blir mer interessant. «Jep har tapt seg,» lyder den litt desperate dommen fra en venninne i 60-årene. Senere, i begravelsen til hennes sønn, tillater han seg å gråte åpenlyst, til tross for sjiktets uskrevne regler om å overlate den synlige sorgen til de pårørende.
Underveis hintes det om en litterær erindringstematikk, en nostalgi. Jep har 40 år tidligere skrevet en prisbelønnet roman. Hans tiltakende grublerier på nåtidsplan skyldes at han oppga en løfterik forfatterkarriere til fordel for en endeløs rekke av middager og terrassefester. «Roma er en by med mange adspredelser,» forteller han en venninne. Filmen bærer imidlertid ingen bud om at kunsten kunne ha reddet Jep. Svermingen for de litterære mesterne (Flaubert, Pirandello, Moravia) er rituell og uten intendert tyngde. Selv det lange sitatet fra Célines Reise til nattens ende innledningsvis, fremstår med sine henvisninger til skuffelser og tretthet som ironisk. I en av festscenene snakker en ung kokainsnusende skuespiller om at det ikke lenger finnes interessante kvinneroller i Italia – i stedet vil hun skrive noe selv, «noe proustiansk».
Og da den asketiske nonnen Santa, en olding på 104 som snart skal helligkåres, bebreider Jep for at han ikke har skrevet flere bøker, beveger Sorrentino seg inn i en uklar sone av ironisk katolisisme og litterær kitsch, med klare forelegg i italiensk film. Men til forskjell fra i Fellinis La dolce vita og Antonionis La notte tilbyr ikke litteraturen noe troverdig alternativ til drikkegildene og eskapadene. Kjedsomheten som følger med serien av utskeielser døyves med fornærmelser og halvhjertet kurtise, uten at det ville falle noen av personene inn å skrive et mesterverk av andre grunner enn å presentere det på neste fest. Jeps kvaler gir ham i høyden en furet panne, noe som bare forsterker inntrykket av smakfullhet og eleganse. Stillstanden blir etter hvert påtakelig, og mens rekken av dansende toger seg gjennom lokalet under nok en festa, uttaler Jep til kvinnen ved siden av seg: «Det er vakre tog vi har på festene våre. Det er de vakreste i hele verden … for de går ikke noe sted.»
I sitt portrett av klikken rundt Jep nærmer Sorrentino seg tidvis karikaturer man kjenner fra Michel Houellebecqs romaner. Livet på toppen er ikke uten omkostninger, men motsatt Houellebecq slår Den store skjønnheten aldri over i kjølig moralisme. Den fasjonable botox-legen som tar 1200 Euro for å sette en sprøyte i den pløsete overleppen på en skakkjørt og avdanket tv-personlighet, er verken særlig ond eller skremmende, og blir forbigått i stillhet. Heller ikke Jeps tilkneppede nabo er ment å vekke videre interesse. Under et kort møte i heisen fester Jep seg ved mannens antrekk, og vil vite hvilken skredder han bruker. Som hyperoppmerksom estet drar han kjensel på snittet i dressen, men ikke ansiktet til den internasjonalt etterlyste storforbryteren med det klingende navnet Moneta … De overtydelige tegnene på lyssky aktiviteter signaliserer i stedet at noe trivielt er på ferde.
Det har vært fristende for mange kommentatorer å se på Jeps tiltagende grubleri og nostalgi som en gradvis oppvåkning fra hans estetiske livsførsel. Stillstanden og «tomheten» i de sosiale ritene kontres med øyeblikk av introspeksjon og utsikter til en ny erkjennelse. Men det er lite i filmen som gir dekning for å snakke om noen omvendelse i etisk eller religiøs forstand. Som i all sann estetisme blir det gode tatt opp i det skjønne. Estetiske overtramp blir gjennomgående avskrevet som umoralske – immorali. Da Jep nærmer seg den kjente kardinalen Bellucci på en hagefest for å stille ham «et åndelig spørsmål», famler han og blir stående målløs og tåpelig tilbake. Og da han senere, etter nok en middag på terrassen, endelig får ham på tomannshånd, er journalisten Jep mest interessert i å vite om kardinalen virkelig har vært den store eksorsisten som ryktet skal ha ham til – altså noe pikant som vil gjøre seg utmerket i kommende selskaper.
