BJØRGVINERS. Stig Holmås er aktuell med teateroppsetning og diktsamlingen Innom. Vi snakket med ham om apacheindianere og fargen på Toros spinatsuppe.
Stig Holmås, hvilket dyr identifiserer du deg med, og hvorfor?
– Jeg har lenge vært interessert i fugler. Apacheindianerne, som jeg har skrevet flere bøker om, var nomadiske jegere og sankere som fulgte årstidene og viltets vandringer. De var svært bevisste på at de selv var en del av naturen, og de så på plantene og dyrene som sine søstre og brødre. De sa at når et menneske mister respekten for naturen, mister det også snart selvrespekten. Mange av dem hadde et bestemt dyr de søkte kunnskap om, lærte av og identifiserte seg med. Dette prøver også jeg på, og jeg har valgt meg havørnen. Den flyr med rolige vingeslag, holder stø kurs, hviler på vindene, har oversikt – og samtidig et blikk for detaljer.
Hvordan utfordrer du helst din litterære komfortsone?
– Ved å prøve å lese José Saramagos Historia del cerco de Lisboa (Beleiringen av Lisboa, 1989) på portugisisk.
Hvilket halv- eller helfabrikata er favoritten din på kjøkkenet?
– Av økonomiske grunner har det blitt en del posesupper i mitt liv. Så å si alle har jeg lagt for hat. Bortsett fra Toros spinatsuppe. Tilsatt en skvett fløte får den en lys og myk grønnfarge jeg ikke kan motstå. Smaken er sånn passe.
Hvilket spørsmål har du alltid drømt om å bli stilt?
– Er det ok at vi sletter gjelden din, Stig?
Vagant tar både kritikken og arven etter Hemingway på alvor, og presenterer forfatteranmeldelser på seks ord – uten øvrige begrensninger. Vær så god!
– Under et forfatterbesøk i en femteklasse for noen år siden, kom jeg og elevene opp i en liten diskusjon om religion, og der hørte jeg denne, som får stå som en anmeldelse av Bibelen: «Etter slangen ble alt bare rot.»
Bjørgviners er en fast intervjuspalte der fem spørsmål blir stilt til aktuelle vestlandsforfattere.