Polsk film lider ikke lenger av berøringsangst. En ny generasjon filmskapere forlater historiske helteskildringer til fordel for samtidskritikk.
Tidligere publisert i Vagant 3/2012.
Lenin skal en gang ha sagt, i en samtale med Anatol Łunczarski: «Av alle kunstarter er filmen viktigst for oss.» Filmen når ut og berører massene, det vet alle moderne diktatorer, men den har også et aktivistisk potensial, noe polsk film endelig har gjenoppdaget. Etter noen hvileskjær, som da regissørene og produsentene forelsket seg i den amerikanske gangsterfilmen eller den romantiske komedien (en ulykkelig kjærlighetshistorie som varte i flere tiår), er politikken på vei tilbake inn i kinosalen.
Det skorter ikke på samfunnsfenomener å beskrive. Da Dag Solstad for ett år siden deltok på Norwegia Fest, en festival for norsk kultur i Gdańsk, sa han: «De rødgrønne vil jo at vi skal bli som dere, som Polen!» Intervjueren spurte hva han mente med det. Solstad svarte: «Ja, du vet, superkapitalistiske!» Å bli som Polen er altså ikke nødvendigvis å anbefale, med mindre man har sans for deregulering, skattelettelser og svak fagbevegelse.
Ellers ligger den fjerne historien paradoksalt nok nærmere enn den nylige, og ofte som en tung potetsekk på skuldrene til seeren. Fenomenet var lett å få øye på under årets Gdynia Film Festival (7.–12. mai), som hver vår samler bransjen til kjendisbonanza og filmatisk gladiatorkamp. Historien var også gjest på festivalen: Fire av de 14 konkurransefilmene handler om krig. I mørket (W Ciemności, 2011) – om jøder som gjemmer seg under bakken i Lviv – fikk hovedprisen Gulløven på festivalen, Jakten (Obława, 2012) – om geriljakrig under andre verdenskrig – fikk Sølvløven. Utdelingen var mildt sagt skuffende for alle andre enn mainstream-mediene, og et tegn på juryens konservative holdning. I stedet for å velge noe mer kontroversielt, premierte den teknisk gode, Hollywood-inspirerte filmer som ikke hevet seg en millimeter over underholdningens selvtilstrekkelige målsetninger. Overraskende nok er det de store regissørene som sakker akterut: Andrzej Wajda (Katyń), Roman Polański (Pianisten) og Agnieszka Holland (I mørket) fortsetter å søke tilflukt i historien der polakken er en helt som skyter på tyskere og redder jøder. Hvor ble det av det kritiske potensialet som lå i «Den polske skolen» (1955-1965), da de – inspirert av den italienske neorealismen – lagde store, realistiske verk med samfunnsmessig brodd? Både Polański og Wajda blir regnet med i denne bevegelsen.
Den eldre generasjonens vinnerfilmer i Gdynia vedlikeholder en polert virkelighet, med skurker og helter, dramatiske vendinger og happy ending; den unge generasjonen lider snarere av virkelighetshunger enn berøringsangst. Flere eksempler nører under håpet om en «Ny polsk skole» der regissørene ikke lenger er redd for å gå utover doxa. Maria Sadowska tar over stafettpinnen fra Agnieszka Hollands 80-tallsfilmer (fra for eksempel En ensom kvinne (Kobieta samotna, 1981)). Sadowskas film Kvinnenes dag (Dzień kobiet, 2012) handler om kjedemakt, arbeidernes rettigheter og klassekamp. Sadowska kaller filmen «en feministisk western», og cowboy-motivet, med en tøff, ensom helt som tar på seg å redde fellesskapet har vist seg å være en velkommen vri på samfunnskritikken. Historieoppbygningen med «én mot røkla» ser man tydelig både i Sadowskas film og i Supermarkedet (Supermarket, 2012), der vekteres maktmisbruk blitt satt under lupen. Estetikken i begge filmer spiller på forskjellen mellom kjøpesenterets glorete fasade og de mørke, støvete bakrommene. Skiftet fra sterke farger, manisk belysning og altfor nærgående kameraføring på den ene siden til dempet belysning og lyssky aktiviteter (ofte filmet fra en «kikkers» synsvinkel) på den andre, leder tanken hen mot forskjellen mellom scene og kulisser eller den kapitalistiske økonomiens utstillingsrom i glass kontra produksjonshallene ingen kan se.
Mange har snakket om mangelen på kvinner innen polsk film, men i år måtte kritikerne si seg fornøyde. Både tungvekteren Agnieszka Holland og stjerneskuddet Małgorzata Szumowska viste de nyeste filmene sine på festivalen. Mannssjåvinismen fikk seg dessuten et skudd for baugen med komedien Kvinnene er annerledes, liksom (Baby są jakieś inne, 2011) laget av Polens intellektuelle komediekonge, Marek Koterski. Spilt inn i talking heads-tradisjonen tar den for seg to aldrende akademikere som kjører bil gjennom natten, mens de underholder hverandre med en ramsalt raljering over kvinnekjønnet og alle dets lyter.
Koterski er ellers kjent for å ha oppfunnet karakteren Adam Miauczyński: en avdanket, bitter humanist hvis misantropiske utfall og manglende tilpasningsevne til den nye, kapitalistiske virkeligheten ble mottatt som et uttrykk for det polske samfunnets «andre stemme», en slags mørk, halvfortrengt ytring som går i klinsj med fremskrittsoptimismen. Flere kultfilmer har blitt laget med Miauczyński i hovedrollen, blant andre Gærningens dag (Dzień Świra, 2002) eller Vi er alle Jesus (Wszyscy jesteśmy Chrystusami, 2006). Polens svar på Woody Allen er kanskje ikke like florlett vittig, men i stedet mørkere, mer nevrotisk, bannende og vulgær.
Agnieszka wiśniewska, en kritiker assosiert med forlaget Krytyka Polityczna (Politisk Kritikk), skriver i innledningen til Kino polskie 1989-2009. Historia krytyczna (Polsk kino 1989-2009: En kritisk historie, 2010): «Av en eller annen grunn er det soldater og prester som blir ansett som store polakker og ikke forskere eller aktivister.» Ved en tilfeldighet står hun foran Vagants utsending i billettkøen på festivalen, en enestående sjanse til å spørre om tilstanden har endret seg:
– I Polen må enhver kjent soldat ha en film om livet sitt. Overalt i byene har man «Heltens gate» og «Bataljonens plass». Det eneste man ellers ser er kirker og statuer av paven. Regissører som vokser opp i en slik virkelighet lager også filmer om den. Man kan skjelne en forandring, men den går sakte. Polsk kino er redd for å bli sosiologisk. Regissørene synes at det er forskjell på kunst og journalistikk. I stedet lager de krigsfilmer. Samtiden smerter, så vi flykter tilbake – til historien, til heltene.
– Hva er nytt på årets festival?
– To filmer viser oss tendenser i samtidens Polen. Hovedpersonen i Kvinnenes dag er en kassadame fra en kjedebutikk med dårlig rykte. Historien sier mye om de siste årenes deregulering av arbeidsmarkedet: freelance-jobbing, oppdrag uten fast kontrakt og andre søppelavtaler. Lenge ble de fremstilt som et fremskritt: Vi kommer til å ha frihet, være fleksible. Men avtalene ble misbrukt. Mange arbeidere også utenfor de frie yrkene ble ansatt som frilansere. Arbeiderne i kjedebutikkene har ofte ikke kontrakter om fast ansettelse, noe som lover dårlig for pensjon og sykefravær. For øyeblikket er ikke særlig mange organiserte i fagforeninger, heller. På 80-tallet fant en stor streik sted på skipsverftet i Gdańsk, ledet av Lech Wałęsa, som kjempet frem en lov som tillot å etablere fagforeninger. Det var Wałęsa og fagforeningene som bygde «det frie Polen», men er de viktige nå? Absolutt ikke – i stedet fikk vi kapitalisme og fleksible arbeidsformer. Nylig avslørte avisene at ansatte satt i kassa med bleier, fordi de ikke fikk innvilget toalettpauser. Lech Wałęsas mål var ikke at kvinner skal sitte i butikkassene iført bleier.
– En annen film som skiller seg ut er Supermarkedet, der et sjokoladetyveri ender i drap. Filmen handler om vektere som vikler seg inn i en intrige som i begynnelsen virker komisk, men ender tragisk. I Polen er vektere som oftest pensjonerte politimenn og soldater. Yrket har lite anseelse. I filmen er supermarkedet en verden for seg selv, nesten et eget land. Sjefen sier: «Vi må ha orden, jeg bryr meg ikke om hvilke midler dere tar i bruk.» Utenom butikken eksisterer ingenting.
– Og her er butikksjefen viktigere enn politikeren og vekteren viktigere enn politiet? Supermarkedet blir et mikrokosmos der de offisielle autoritetenes avmakt blir synlig?
– Vi ser hva som utspiller seg i maktens kulisser – der er det forretningsmannen som er politikerens partner. Og sånn er det i Polen – her er politikken uatskillelig fra det frie markedet.
Analysen er dyster, men konklusjonen optimistisk. Sakte, men sikkert forlates heltenes forgylte verden til fordel for røffere kulisser: gangen bak kjøttdisken, rettssalen der en rumener dømmes for et tyveri, overvåknings-rommene, avkrokene. Trenden ønskes velkommen av et økende kinopublikum. For øyeblikket går hver tredje kinobillett til en polsk film, en dobling siden 2010. Og hva hadde Lenin sagt? Kanskje: «Gi oss to timer i en kinosal, så kommer du til å være bolsjevik for alltid.»