Skybrudd

Hvor fri er tanken når den ikke kan forsvinne?

Tidligere publisert i Vagant 1/2015.

Nathalie Sarrautes novellesamling Tropismer (1939) beskrev hvordan oppfatninger forplanter seg i sosiale rom. Skildringene hennes siktet mot å gripe mennesket der det er aller mest utflytende, hvor skillet mellom mine og dine tanker ikke er mulig å opprettholde. Med den biologiske termen «tropisme», som betegner en ytre påvirknings konsekvenser for indre prosesser, eksempelvis plantenes bevegelse mot lys, billedliggjorde hun tilblivelsen av meningene og holdningene våre; i enhver diskusjon skapes en uro som setter tankene i bevegelse. En uro som ikke bare fremprovoseres av andres replikker, men også av blikk, beinplassering og kroppstemperatur. 24 år senere, i romanen Gullfruktene (1963), reduserte Sarraute romanpersonene sine til replikkvekslende enheter som diskuterer en nyutgitt roman i en elegant fransk salong. Samtalen svinger frem og tilbake, den registrerende fortelleren ter seg som en nervøs pil på en løgndetektor.

I dag fremstår dette forsøket på å dokumentere noe man ikke kan dokumentere, spore årsakskjeder ingen er seg bevisst, temmelig off. Klikking og deling har tatt over for blikk og bevegelser, og umerkelig, men sporbart, kan vi via programmer som Issue Crawler følge hvilke retninger diskusjonene tar. Den uoverskuelige signalskyen av egne tanker og ytre påvirkninger blir abrupt oversatt til rådata, kvantifisert og lagret, senere fôret til Acxiom og andre sorteringsmaskiner for at de skal få klistret enda mer på profilen «deg».

Udefinerbare fornemmelser, plutselig innfall og vage assosiasjoner – dette er bare en brøkdel av de prosessene som opprinnelig var ugjennomtrengelige, men som dagens teknologi mener å kunne spore utviklingen til. Det vi tidligere kalte privatliv er bare en bunt av slike fenomener, hevder Jill Lepore i sin artikkel «The Prism» i The New Yorker (24. juni, 2013). Det meste av det vi i dag argumenterer for at er «private data» – hvor vi er på vei hen, hvem vi har pratet med, hva vi har tenkt å handle – har rett og slett vært uregistrerbart. Plutselig finnes de der, alle disse dataene som hver og en av oss produserer i hopetall, klare til å analyseres av programvarer, gi meg nye anbefalinger til tekster å lese, produkter å kjøpe, søkeord å bruke og mennesker å kjenne, basert på min profil. Hvordan lar denne informasjonen seg overhodet oversette? Er vi ikke så kompliserte som vi tror, eller forenkler vi oss for å ligne identiteten vi har fått utlevert? Uansett, er det så ille? Amazon viser større forståelse for meg enn mange av vennene mine.

I Fritt Ords rapport om ytringsfrihetens status i Norge i 2014, konkluderer samfunnsforskerne Bernard Enjolras og Kari Steen-Johnsen med at det råder en forsiktighetskultur på nettmediene: Facebook og Twitter tilbyr ikke et «frirom der man kan tillate seg hva som helst». Rapporten legger delvis skylden på netthets og sjikane. Mange er blitt brennmerket på nettet – «retten til å bli glemt» er knesatt av europeiske domstoler, og Google har fulgt opp. Uroen forsvinner imidlertid ikke av at Google tar ansvar, den forsterkes like mye av ikke å vite hva som registreres, hvilke data som kombineres med hva, hvem som blir igjen når vi logger oss av nettet. Hva har jeg ubevisst fortalt om meg selv ved å sjekke priser på en flybillett til Madrid? Noen har telt meg et sted, plutselig blir jeg foreslått tapaskurs og får opp bilder i sidemenyene til mellomstore aviser av sandete, solbrun hud. Kulturteoretikeren Wendy Hui Kyong Chun hevder i boken Control and Freedom – Power and Paranoia in the Age of Fiber Optics (mit Press, 2006) at paranoia er den tilstanden som best uttrykker vår tid. Når livene våre rammes inn av kontrollteknologi, er det nærliggende å mistenke at vi overvåkes og kontrolleres av statlige og kommersielle aktører, selv når vi ikke er på nett.

Det er en tvisynt erkjennelse at tanken er fri, men har mistet sin rett til å være midlertidig og mangetydig. Hvor mye skyldes den vonde smaken i munnen en barnslig redsel for å bli holdt ansvarlig for det man sier, og hvor mye er en legitim frykt for å måtte inngå evig partnerskap med samtlige ledd i tankeprosessene dine?

På 1970-tallet mente enkelte det var nødvendig å gå med aluminiumshatter for å beskytte seg mot faren for tankelesningsforsøk fra satellittene som svevde over atmosfæren. Nå kan klikkene, nettsøkene, lenkedelingene og kommentarene som har ledet oss til å danne meninger – de skjøre krykkene vi raskest mulig burde ha kastet fra oss – bli til metaytringer i det virtuelle spindelvevet, for evig knyttet til vår egen nettidentitet. Betyr dette at paranoiaen er velbegrunnet? Flere og flere lærer seg programmering og kryptering – eller føler i hvert fall at de burde – fordi de ønsker å ta del i diskusjoner som kun lagres i mangetydige medier som nervebaner og porer i interagerende kropper. I Laura Poitras dokumentarfilm Citizenfour (2014) ser vi Edward Snowden taste passordene sine gjemt under en stor rød hette, i et forsøk på å beskytte seg mot eventuelle droner utenfor hotellrommet i Hongkong. Troen på at satellitter kan lese tankene dine er lett å latterliggjøre, men jeg ler ikke av Snowden. Og egentlig ikke av papiljottene av metall, heller – frykten de var et uttrykk for var kanskje nettopp denne: At de utflytende, spontane rommene skulle forsvinne. At vi i fremtiden, selv når vi står ansikt-til-ansikt med hverandre, umerkelig og ubevisst unngår å forfølge innfall og vage fornemmelser vi ikke vil ha transportert opp til det digitale moderskipet.