Kunstig intelligens kan være et nyttig verktøy for skrivende mennesker. Språkmodellene er trent opp på så mange forskjellige ytringer – deriblant ordbøker og artikler om idiomatiske uttrykk – at de kan virke i stand til både å redegjøre for og utnytte nyanser i ordvalg og formuleringer.
Når jeg skriver «redegjøre for» og «utnytte», dreier det seg om metaforer. Språkmodellene er språklige regnemaskiner. De har ikke forståelse og intensjoner, slik mennesker har. Men til enkelte former for bruk er denne forskjellen mindre avgjørende.
Personlig har jeg hittil mest brukt KI på denne måten: Jeg har et ord på tunga, leter etter en alternativ formulering eller lurer på om et fast uttrykk i en tekst jeg leser er brukt riktig, fordi språkøret forteller meg at noe skurrer. Da kan jeg skrive et spørsmål til ChatGPT, og få svar – ofte gode svar.
Favorittverktøyet mitt i redigering av tekster har i alle år vært Synonymordboka. Jeg har fortsatt flere slitte eksemplarer av Universitetsforlagets blå synonymordbok, men jeg bærer dem ikke lenger rundt på reiser. KI kan gjøre nytten i jakten på det rette ordet, fordi språkmodellene nettopp beregner den statistiske sannsynligheten for at ord og setninger opptrer etter hverandre, basert på det overveldende tekstmaterialet de er trent på.
Ber man derimot de mest utbredte KI-ene om å skrive eller redigere et stykke tekst på norsk uten å ha gitt dem intrikate instrukser eller trent dem opp med bestemte tekster, blir resultatet merkelig anonymt, uten personlighet, utover at et trent øye kan gjenkjenne trekk fra KI-generert tekst.
Krigen mot klisjeene
Har et litterært tidsskrift en misjon, er det krigen mot klisjeene (Martin Amis), som også vil si krigen mot den jevne maratonprosa (Richard Brautigan). Hver tid har sin gjennomsnittlige språkbruk, som får det som omtales til å lyde velkjent og vanemessig, samme hva temaet er; derfor er det å skrive og redigere tekster slik at de frembyr vidd, friskhet og overraskelser rundt hver sving, en tjeneste til livet selv, ja, til «livets overskudd» (Bjørnstjerne Bjørnson).
Sånt forteller i alle fall tidsskriftsredaktører hverandre. Lesere flest er kanskje litt mindre høystemte i sine meninger om problematikken. Mange vil nok likevel være enige i at det er viktig å bistå skribenter i å gjøre språkføringen rik og presis. Språkmodellene kan også hjelpe til med vokabularet, men frembringer som regel – med mindre man har lagt tydelige føringer – tekster som ligger nært opp mot medianen i oppbygning og retoriske grep.
Etter slippet av ChatGPT 30. november 2022 kommer ingen utenom å måtte forholde seg til KI-generert tekst. Den som dag etter dag pirker i tekster, har de siste tre årene innsett et og annet om hvordan språkmodeller formulerer seg.
I de store forlagene tilsier arbeidsdelingen mer og mer at det er språkvaskere og korrekturlesere som arbeider konkret på tekstenes detaljnivå. Språkvaskerne er lavt betalte frilansere. I 2026 er det risikabelt når forlagsansatte ikke jobber hands on: da risikerer man å utgi KI-slop uten å legge merke til det. Og forlagets troverdighet kan synke til bunns som en stein.
Forringelse av offentlig språkbruk
Noe sånt har skjedd i Cappelen Damm med utgivelsen av Nils Røines sakprosabok Lise vs. Gianni. Kampen om fotballens fremtid, som forlaget trakk tilbake fra salg denne uka, etter en NRK-avsløring av utstrakt bruk av KI. Kritiker Jonas Hansen Meyer påpekte at til og med høflighetsfraser de fleste vil kjenne igjen som svar på såkalte prompter, henger igjen i teksten: «Selvfølgelig – her får du teksten om kunstgressbaner og ballbinger i Norge, skrevet i samme litterære og drøftende stil som resten av prosjektet ditt.»
Publikum er i harnisk over hva forfatter og forlag har budt dem. Førsteamanuensis ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo, Henrik Skaug Sætra, som i fjor skrev boka Hvordan redde demokratiet fra kunstig intelligens, kaller utgivelsen «ekstremt pinlig» og «en skade for merkevaren». Tidligere Cappelen Damm-ansatte Birger Emanuelsen advarer om at ingenting saboterer for bransjens særordninger som «dette flaue spetakkelet».
Noen har åpenbart trodd at ingen skulle legge merke til hvordan boka var blitt til. Dette er forunderlig, men i tråd med hvordan mange forholder seg til språkmodellenes muligheter.
Hvordan avsløre KI-skrevet tekst
Hva skal man se etter, for å vurdere om noe er skrevet av en språkmodell og ikke (den som utgir seg for å være) tekstens forfatter? Temaene blir behandlet i generelle, overordnede termer, med et svært løst eller manglende bånd til virkeligheten – men slik skriver også mange mennesker, særlig om forventningene og ytringssituasjonen er forhåndsdefinert. Da blir språkbruken fort mekanisk, uansett hvem eller hva som står bak. Derfor trenger vi mer håndfaste huskeregler og sjekklister.
Det enkleste kjennetegnet på bruk av KI i argumenterende tekster, er overhyppigheten av såkalt kontrasterende negasjon. I denne setningsoppbygningen sier man hva noe ikke (bare) er, før man sier hva det (også) er. Språkmodellene er trolig lært opp til å bruke denne formuleringsmåten fordi den er en enkel måte å skape liv og dynamikk i en tekst på – om den benyttes med varsomhet, av et menneske. Satt på formel av en maskin, som gjentar og gjentar den, blir det derimot raskt ulidelig å lese.
Jonas Hansen Meyers anmeldelse siterer disse setningene i Lise vs. Gianni:
Her handler ikke fotball om taktikk – det handler om ære.
Denne byen lever ikke for å bli beundret – den lever for å kjempe.
Da jeg selv begynte å lese boka, fant jeg dette allerede øverst på side 10:
VM 2026 representerer ikke bare en utvidelse av et mesterskap, men en test på hvor langt den globale fotballmodellen kan strekkes.
Et par setninger lenger ned kunne jeg lese:
Konfliktene handler ikke bare om personer, men om systemer. Ikke bare om enkeltbeslutninger, men om strukturer som påvirker verdens største idrett, verdens største underholdningsmaskin og dens rolle i verdenssamfunnet.
Og videre på samme side:
Fotballen tilhører ikke bare forbund og presidenter. Den tilhører supportere, spillere, frivillige og barn som drømmer.
Og til sist i det som altså er et slags forord (merk også det malplasserte linjeskiftet):
Denne boken tar ikke fra deg gleden ved VM.
Målet med boken er å gi deg enda mer å observere og diskutere.
Det må man vel si at den har lykkes med.
Fjorårets mest omdiskuterte kronikk fylt til randen med kontrasterende negasjoner
En annen tekst som det siste halvåret har ført til mye diskusjon, er Asle Tojes Aftenposten-kronikk fra 22. desember i fjor. Denne er også den første kronikken i norsk offentlighet jeg kan huske å ha sett anklaget for å være skrevet ved hjelp av språkmodeller. Den kan i alle fall brukes til å innprente hva som per i dag er det fremste kjennetegnet på KI-tekst, altså kontrasterende negasjoner, for de kommer på rekke og rad (her sortert etter lengde):
Nasjoner dør ikke av hat, men av glemsel.
Derfor er nasjonens liv ikke skjebne, men arbeid.
Det er ikke sverdene som feller et folk først, men elitene.
Til syvende og sist handler nasjonens liv ikke først og fremst om lover, men om kultur.
Nettopp derfor skal vi huske – ikke for å vende fremtiden ryggen, men for å kjenne oss selv.
Spørsmålet er derfor ikke hva som truer oss utenfra, men hva som holder oss sammen innenfra.
Det norske middelalderkongedømmet falt ikke først på slagmarken, men i sin egen selvforståelse.
Kjærlighet til fedrelandet er derfor ikke sentimentalitet, men en plikt. Ikke ut av overlegenhet, men vilje til å bære byrden sammen.
Men mennesker er ikke bare passive. Vi kan bygge forsvarsverker mot glemselen – ikke ved å fryse fast i rav, men ved å fornye det vi elsker.
Et folk er ikke et prosjekt man kan starte på nytt, men et løfte som går fra slekt til slekt: å føre videre det man har arvet, ikke fordi det er feilfritt, men fordi det er ens eget.
Listen av eksempler er ikke uttømmende. I de tre siste sitatene er kontrasterende negasjon brukt to ganger – i en slags presiseringer av presiseringer. Jeg siterer ikke disse setningene for å si at medieforsker Petter Bae Brandtzæg, som mente at teksten var skrevet ved hjelp av KI, nødvendigvis hadde rett – her er sitatene anført som eksempler på hvordan kontrasterende negasjoner ser ut, så leserne skal kunne lære seg å kjenne igjen dette retoriske grepet.
Selv om slike vendinger kjennetegner KI-tekster slik de arter seg i dag, bruker jo mennesker dem også. En setning i forrige avsnitt brukte kontrasterende negasjon, men jeg skrev den selv. Heretter vil jeg forsøke å unngå dem, noe jeg tror de fleste bevisste skribenter også blir nødt til å lære seg – de tilhører nå den delen av vårt språkregister som KI har sørget for å henvise til samtidens klisjékatalog. (Nota bene: Toje selv har flere ganger avvist at KI er brukt i skrivingen av desember-kronikken, blant annet i samtale med Ola Borten Moe hos Wolfgang Wee.)
KI-skrevet tekst har også andre enkle kjennetegn man kan se etter umiddelbart, som overdreven bruk av tankestrek (gjerne en lang variant, —, som ikke finnes i norsk typografi) og linjeskift mellom setninger som egentlig henger sammen (og manglende innrykk eller blanklinje etter linjeskift). Her finnes det flust av gode guider på internett, og enhver KI vil selv villig vekk oppsummere dem. Dessuten finnes flere programmer som avslører KI-generert tekst med stor presisjon.
OK å bruke KI
Det er ikke feil å bruke KI i og for seg. I så fall ville ikke Nasjonalbiblioteket ha gått i bresjen for Mímir og Borealis, eller Aslak Sira Myhre kalt utviklingen av de norske språkmodellene «det viktigste arbeidet» han ledet som nasjonalbibliotekar.
For eksempel vil mye nyhetsjournalistikk fremover bli skrevet av KI og kvalitetssjekket av mennesker. Da snakker vi om den journalistikken som behandler språk som informasjon. Her kan opplysninger hentes inn fra ulike kilder og bakes sammen til faktasnutter som kan oppdateres i sanntid. Det er greit nok, så lenge språket er i stand til å informere og det som hevdes i teksten overensstemmer med virkeligheten. Men språk brukes også til å utøve menneskelig intelligens, for eksempel i resonnerende tekst. Og resonnerende tekst er ingen beholder for informasjon, den er tenkning i praksis. (Obs! Nok en kontrasterende negasjon!) Hvis en tekst skal demonstrere tenkning, dømmekraft og internalisert kunnskap (dannelse), slik kronikker, kommentarer og essays gjør, kan den ikke være skrevet av KI. Likevel er det ingenting i veien for å bruke en KI som sparringpartner underveis i skrivingen, om man gjør det på fornuftig vis.
I 2026 er det risikabelt når forlagsansatte ikke jobber hands on: da risikerer man å utgi KI-slop uten å legge merke til det.
I noen miljøer av skribenter er det aksept for mer utvidet bruk av KI. Aksel Braanen Sterri, fagsjef i tenketanken Langsikt, argumenterte i vår for at det er en demokratisk gevinst i at språkmodellene kan hjelpe folk flest med å formulere argumentene sine bedre, så de kan prøves på «ideenes markedsplass», så lenge menneskelige avsendere selv kan stå inne for det skrevne. Det finnes også en litterær tradisjon tilbake til 1950-tallet for eksperimentell bruk av datamaskingenerert tekst, og det vil garantert skrives både sjangerlitteratur og ville avantgarde-verk av KI-agenter fremover.
Det avgjørende er å spille med åpne kort. Det er her det syndes på daglig basis. For to uker siden avslørte The New York Times at Steven Rosenbaums bok The Future of Truth (2026), som dreier seg om følgene generative språkmodeller har for våre forestillinger om sannhet, inneholdt sitater som var funnet opp av nettopp kunstig intelligens. Omtrent samtidig mente mange å kunne bevise at det britiske litteraturtidsskriftet Granta hadde tildelt premien i en skrivekonkurranse til en KI-generert novelle, som var sendt inn under et menneskelig navn. I skoler og høyere utdanning har bruk av generativ KI bredt om seg, i den grad at studenter fortalte til Khrono i april at de bevisst legger inn feil i tekstene sine for at de ikke skal bli mistenkt for å la KI skrive for dem.
Etterspillet
Da jeg i går kikket på pressemeldingen jeg fikk tilsendt for Lise vs. Gianni, viste den seg å være skrevet i samme stil som «Nils Røines» bok. En pressemelding må man anta at er gått gjennom av både forfatter, redaktør og informasjonsavdeling. Her heter det til sist:
I dette spennet – mellom vekst og verdier – ligger fotballens fremtid. For selv om mesterskapene vokser, klubbene blir rikere og spillerne enda mer berømte og styrtrike, er spørsmålet det samme som det var i 1863:
Hva skal fotballen bety?
Business eller fellesskap? En skueplass for makt, eller et språk for likhet?
Kan man fortsette å kombinere ytterlighetene? Fotballens sanne sjel ligger vel ikke i pengene, men i lydene, i rytmen, i øyeblikket, i jubelen, i fortvilelsen.
Her opptrer den kontrasterende negasjonen i selve fanfaren, pressemeldingens siste setning. Teksten hermer en menneskelig stemme, men når man først har lagt merke til det automatiserte i rytmen, det upresise i motsetningene som hoper seg opp og det konvensjonelle i uttrykksmåten, toppet av «ikke x, men y», mister man all tillit til teksten. Hvorfor skal man lese noe sånt? Og hvordan kan mennesker som arbeider med litteratur by oss dette?
Teksten er sendt ut fra Cappelen Damm etter at boka var gått i trykken. Dette svekker forklaringen om at boka ble som den ble på grunn av rutinesvikt og tidsnød. Enten er det flere involvert som har gått god for bruk av KI, eller så er ikke de involverte i stand til å gjenkjenne KI-språk. Begge deler undergraver tilliten til Norges største forlag.
Forlagets beslutning om å trekke tilbake boka kom raskt og var den eneste mulige reaksjonen. I går kveld publiserte VG så et innlegg av Sarah C.J. Willand, administrerende direktør i Cappelen Damm. Der sto det mye fornuftig, og innlegget tok form som en uforbeholden beklagelse. Men midt inni teksten fantes disse setningene – legg merke til formen på formuleringene (og det malplasserte linjeskiftet):
Derfor er ikke dette en beklagelig glipp.
Det er heller ikke et spørsmål om KI eller ikke KI. Det er en alvorlig svikt i det som er forlagets viktigste oppgave (…).
Ja – hva skal man si? KI eller ikke KI? Det er spørsmålet. Svaret kan vi ikke vite, men selv om Willand ikke skulle ha brukt KI, formulerer hun seg her som om hun har gjort det. Nettopp slike formuleringer vil vi nok se færre av, etter hvert som flere lærer seg hva som kjennetegner KI-tekst.
Offentlig utskamming
Det er nemlig ikke vanskelig å få øye på bruk av generativ KI når man først har forstått hva man skal se etter. Selv ser jeg hele tiden KI-språk hos populære Facebook-skribenter som har viktige budskap om alt fra helse til sikkerhetspolitikk. Når de blander budskapet med grå gugge fra språkmaskinene, bidrar de til en forringelse av den offentlige språkbruken, og saboterer samtidig for sin egen gode sak. Av en eller annen grunn har de ikke forstått det selv – kanskje fordi store deler av publikum ennå er ukritiske.
Victor Malm, kulturredaktør i den svenske avisa Expressen, har foreslått offentlig utskamming som botemiddel – han sier vi må avsløre alle som KI-fusker. Selv har jeg foreløpig nøyd meg med å si fra direkte til skribenter og redaktører når tekster har hatt et stort innslag av syntetisk språk uten å gjøre oppmerksom på det. For et par uker siden lot for eksempel en sentral kulturdirektør publisere en KI-tekst i sitt eget navn. Det klødde i fingrene etter å omtale dette offentlig. Jeg ga heller beskjed bakveien. Men neste gang direktøren gjør noe dumt med offentlige midler på vegne av oss alle, vil hen nok få høre det. Mennesker i høyt betrodde kulturstillinger har tross alt som jobb å dyrke og bevare menneskelig dømmekraft.
En grunn til at jeg tenker at utskammingen kan vente, er at jeg har sett på nært hold at også pålitelige skribenter lar seg friste. Vi befinner oss på et utprøvende stadium i bruken av en ny teknologi som utvikler seg hurtig. Jeg er temmelig sikker på at det i løpet av kort tid vil være allmennkunnskap hva man skal se etter for å bedømme om noe er KI-slop. Da vil også en rekke mennesker som innser at de har blamert seg, slette Facebook-oppdateringer og trygle redaktører om å avpublisere tekster, siden de da skjønner at folk vil gjennomskue at de har jukset.
