Skrivekunstakademiet i Bergen har ingen fulltidsansatte. De seks som jobber der i dag, deler på om lag to og et halvt årsverk. I slutten av mai ble det klart at Erlend O. Nødtvedt tar over som skrivelærer etter Rolf Enger. Samtidig fortsetter han å jobbe deltid som litteraturformidler ved Bergen Offentlige Bibliotek.
Utover sitt mangslungne forfatterskap har Nødtvedt engasjert seg i en rekke sideprosjekter. Et av disse er Black Hauge, hvor han sampler og samtaler med Olav H. Hauges røst, akkompagnert av Erlend Apneseth trio. Nødtvedt har dessuten kledd seg ut som poetkollega Henning H. Bergsvåg, for så å legge seg i en sovepose utenfor Norli på Torgallmenningen.
Erlend O. Nødtvedt, gratulerer med din nye stilling som skrivelærer ved Skrivekunstakademiet (SKA). Det er drøyt 18 år siden du selv var student der. Hvordan vil du si at årskurset påvirket din skriving?
– Takk! Det var først og fremst eggende å komme inn i et rom der litteraturen ble fremholdt som noe man faktisk kunne vie livet til. Vinnskipeligheten var stor, dette var på den tiden da man med selvfølgelighet leste seg opp på både residerende og inviterte lærere, også fordi man på fest kunne bli avkrevd en i hvert fall halvveis fundert mening om for eksempel minimalismeoverskridelsene i datidig akademileiar Tormod Hauglands roman Heller fra 1997. Ja, det var et år for å skrive og lese seg i filler. En Apollons bootcamp som for en stakket stund bøtet på svekkelsen i sjelsevnene mine i den grad at jeg debuterte året etter.
Da Morten Langeland tok over for Cecilie Løveid som skrivelærer i 2019, rettet begge en viss kritikk mot SKA. De etterlyste visjoner og en større villighet til å utfordre undervisningsopplegget og det fastsatte pensumet. Du har selv holdt noen romankurs ved SKA. Er dette en berettiget kritikk?
– Nå tiltrer jeg ikke før i august, men absolutt, sett fra utsiden virker det som om de trenger en solid vårrengjøring der ute. Et øyeblikk, jeg må bare ta denne.
Hvem var det som ringte?
– Det var faktisk den nye sjefen min, akademileiar Sivert N. Nesbø. Hvor var vi? Jo, pensum vart nyleg revidert, og akademiet har naturlegvis ein løpande dialog om tekstar vi nyttar og korleis dei fungerer i klassen. Så er det alltid ein diskusjon om korleis ein best kan tilpasse seg dei skiftande studentane sine preferansar og behov utan å misse av syne at ein utdanningsinstitusjon òg har eit danningsaspekt.
Løveid og Langeland hevdet også at det er en tendens til at studenter ved skriveutdanningene blir håndtert mer varsomt enn før, og at det kan gå utover de gode diskusjonene i klasserommet. Er dette et problem, synes du?
– Her vil jeg sitere David Foster Wallace, som i et introduksjonsbrev til et av sine universitetskurs skrev: «I am deadly-serious about creating a classroom environment where everyone feels free to ask or speak about anything she wishes. So any student who groans, smirks, mimes machines-gunning or onanism, chortles, eye-rolls, or in any way ridicules some other student’s in-class question/comment will be warned once in private and on the second offense will be kicked out of class and flunked, no matter what week it is.» Jeg gjør klokest i ikke å ta med siste setning: «If the offender is male, I am also apt to find him off-campus and beat him up.»
Ved Forfatterstudiet i Tromsø er ingen lærere ansatt fulltid. Likevel tilbyr de treårige undervisningsopplegg. Hva er det dere gjør annerledes ved Skrivekunstakademiet?
– Det er et poeng for Skrivekunstakademiet at de ansatte kan kombinere undervisningen med eget forfatterskap, derfor har man mange ansatte i små stillinger, i tillegg til at gjestelærere er innom i kortere perioder i forbindelse med tekstgjennomgang. Akademiet har også eksterne gjestelærere i dramatikk, essay og oversettelse. Kanskje kan undervisningen bli en forlengelse av skrivingen, forfatteren legger ned pennen midt i en setning og stiger skjelvende med blekk i pannen og blodskutte øyne ned fra skriveloftet og inn i klasserommet. Men også SKA tilbyr mer enn grunnkurset på ett år: Det finnes påbyggingskurs, sommerkurs og responskurs.
Morten Langeland har uttalt: «I Sverige og i Danmark er dei orienterte mot verda i ein heilt annan grad enn på dei norske skulane.» Stemmer dette med din erfaring, og er det i så fall bra eller dårlig?
– «Eg vikje være i din verden – eg har min egen, eg har min egen», for å sitere en annen poet fra Fyllingsdalen, Store P.
Du har overtatt etter Rolf Enger, som er mest kjent for sine kurs i novelleskriving og science fiction. Selv har du skrevet både romaner og poesi. Er det fruktbart at undervisningen er lagt opp etter sjanger?
– Det var knyttet spenning til om Skrivekunstakademiet ville ratifisere eksistensen av hybride sjangre, men de landet på nei. Ellers er det vel klart at man skal tvinge prosaister til å prøve seg uti poesien, den eneste sjangeren det ikke kleber noe, i mangel på et bedre ord, goofy ved.
Vil du vektlegge lesning av historiske dikt og anerkjent samtidspoesi, eller hoppe rett inn i studentenes egne tekster?
– Det er lesningen av studenttekster i plenum som er og forblir kjernen i Skrivekunstakademiets praksis. Men pensumet har vokst betraktelig siden jeg selv var student.
Er det viktig at studentene får tydelige forfattere som lærere, som de så kan modellere seg selv etter, eller er det snarere studentenes særmerker som skal stå i høysetet?
– Jeg leste en gang et intervju der Rolf Sagen, grunnleggeren av Skrivekunstakademiet, fikk spørsmålet: Hvilken litterær tradisjon eller familie føler du deg beslektet med? Til det svarte han: «Ja, forferdelig.» Så det svarer jeg også.
Paul Bjerke og Lars Julius Halvorsen hevder i en artikkel i den nye boka Det skal vera tid. Det skal vera skrift at man bør se på tidsskriftene som en del av landets infrastruktur for utdanning. Du har selv bakgrunn fra Vagant. Er du enig i at tidsskriftene har likhetstrekk med skriveutdanningene?
– Jeg lærte norsk av å sitte i Vagant-redaksjonen. At litteratur er så mye mer enn det som utgis i bokform av store norske forlag, ikke minst i tidsskriftene, er noe jeg vil forsøke å innprente i studentene.
Jeg lader revolveren, og stiller noen kjappe avsluttende spørsmål. Din egen favorittlærer fra tiden på SKA, og hvorfor?
– Det er vanskelig å trekke frem bare en. Jeg hadde stor glede og nytte av Torild Wardenærs åpnende poesikurs, Tormod Hauglands no nonsense-tekstlesninger og Rolf Sagens vestlandsunderfundigheter. Fremdeles må jeg møte ukentlig til en rehabiliteringsklinikk etter en særlig brutal slakt fra Øyvind Rimbereid, som til gjengjeld var fortjent og nødvendig. Ellers hørte jeg tendenser til basun da østlandsforfatteren Dag Solstad roste en novelle jeg hadde skrevet, men så var det bare Danskebåten som anløp.
Thure Erik Lund har hevdet at «[d]et individuelle er en kollektiv farsott». Er du enig i påstanden?
– Dette høres ikke helt ut som noe Thure Erik Lund ville ha sagt? Jeg kan si så mye at jeg er geniestetiker.
Regelpoetikk eller ujevn høyremarg?
– Noen må rehabilitere Johann Christoph Gottsched.
Olav Nygard eller Jan Erik Vold?
– Siden jeg faktisk mottok Voldposten i går, et oppkopiert kompendium av alle avisartiklene JEV likte i året som gikk, svarer jeg ham. La de døde begrave sine døde.
Ditt absolutte drømmested å ha en opplesning?
– Langt bak i miksen på demotapen til «Back in a Mayback», Fjorden baby! sin nye singel.
