Det som finnes på Internett både er der og er der ikke, hevder Elfride Jelinek.
Tidligere publisert i Vagant 3/2013.
På forsiden til Elfride Jelineks framesbaserte hjemmeside – som allerede er over 15 år gammel – fratas nettsurferen den lovfestede retten til å sitere. Kun med ettertrykkelig tillatelse fra Jelinek selv kan små utdrag brukes andre steder på nettet eller i trykte publikasjoner. Stammer formaningen fra en naiv tid da mange trodde de selv kunne kontrollere materialet de publiserte? Aner ikke, men jeg konstaterer at ordren er fulgt og at ingenting er sitert i de få omtalene jeg finner av Jelineks hjemmeside i tyskspråklige aviser. Rose-Maria Gropp i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) skriver 16. april 2007 enkelt og greit at særegne regler gjelder når man skriver om Jelinek.
Den østerrikske nobelprisvinneren kommer ofte med formaninger til leserne sine. I en av de første romanene hennes, Wir sind lockvögel, baby! (1970), er det bundet inn en ekstra side med alternative romantitler rammet inn av stiplede linjer. Disse skal leseren klippe ut og lime inn på bokens aller første oppslag. På motsatt side av tittelforslagene finnes en bruksanvisning hvor leseren beordres til å skjære gjennom og endre teksten i boken med én eneste gang. Hvorfor? Gjennom å redigere teksten, endrer leseren også seg selv, skriver hun.
Jeg har ikke fulgt ordren, det har heller ikke personen jeg kjøpte boken av gjennom Amazon. Den kom uoppklipt i posten og deler av den ser ut som om den aldri har blitt lest, enda mindre endret.
Når Jelinek mellom 3. mars 2007 og 24. april 2008, kapittel for kapittel, laster opp romanen Neid på www.elfridejelinek.com, følger det også med en slags bruksanvisning. Teksten «Keine Anweisung, keine Auszahlung, kein Betrag, kein Betrug» («Ingen anvisning, ingen utbetaling, intet beløp, intet bedrag») legges ut 26. juni 2008. Her avviser hun at de fem kapitlene, som sammen utgjør en over 600 siders lang pdf, skal leses fra start til slutt. Leseren skal i stedet oppholde seg i teksten, for eksempel ved hjelp av telefonen eller nettbrettet sitt, skumme den i hverdagslige pauser på trikken, på bussen, hoppe inn og ut av den, være der i enkelte setninger, springe over andre. Romanen er tenkt som en ikke-tekst, som et gjenferd: «Den skal være der og forsvinne samtidig eller etter hverandre, det skal ha en spøkelsesaktig fremtoningsform, dette skrivende foran deg.»
Gjenferdsmotivet dukker opp på flere nivåer i romanen, som har fått betegnelsen «privatroman». Dette betyr ganske bokstavelig at den er privat utgitt, og samtidig, hevder forfatteren, inneholder beskrivelser av mer private hendelser enn en offentlig utgitt bok ville gjort. Sjangerbetegnelsen sender dessuten tankene til tradisjonen for bekjennelseslitteratur etter Augustin og Rousseau, til ønsket om en personligere og ærligere skrift. Romanen er forfatterens første siden Gier (2000), og handler ifølge henne selv om misunnelsen overfor dem som lever, blant dem som ikke kan leve (som hun regner seg selv blant). Dette motivet – de levende mot de døde – er en gjenganger i forfatterskapet, kanskje tydeligst artikulert offentlig i det etter hvert så berømte intervjuet hun ga til André Müller i 1990 med den dramatiske tittelen «Ich lebe nicht» («Jeg lever ikke»).
Jelinek-forskeren Bärbel Lücke skrev fem essays om romanen i takt med at den ble lagt ut på nettsidene (tilgjengelig på www.vermessungsseiten.de/luecke/ og utgitt i 2009 som Diskurse.Kontexte.Impulse (Praesens Verlag)) hvor hun er mer interessert i hvordan publiseringskanalen gjenspeiles i romanens form, enn i de biografiske sporene Jelinek har lagt ut i teksten. Internett er, mener Lücke, den kongeniale utgivelsesformen for en roman som Neid: Romanen forteller ikke en historie, men skaper former som blir spilt og gjenspilt, slik innholdet på nettet stadig reproduserer seg selv med minimale forskjeller. Stedet det fortelles fra i romanen, mener Lücke, er som et ormehull, en tunnel mellom fortid og fremtid, som umuliggjør at fortellingen blir lineær og helhetlig; ved hjelp av ormehullet er fortelleren flere steder og i flere tidsperioder samtidig og gjør stadig endringer som utfordrer stillaset fortellingen holdes oppe av.
Hjemmesiden til Jelinek er ikke laget for nettleseren Safari, og min gamle iPhone 3 kan ikke åpne pdf-en som utgjør romanen, så den forblir en pc-roman for meg: et Adobe-symbol med navnet NEID.pdf. I stedet for å utnytte hverdagens naturlige små lesepauser på buss og holdeplasser (som det uansett finnes få av når man befinner seg i det syklende København), benytter jeg meg derfor av søvnløse netter til å lese om Birgitte K., en bedratt kone og fiolinlærer som bor i Erzberg i Østerrike – en fraflyttet industriby som blir hjemsøkt av grusomheter fra andre verdenskrig og som nå opplever konsekvensene av finansverdenens spøkelsesaktige logikk. Birgitta K. selv lever som et gjenferd, og ender til slutt opp som morder.
Ved flere tilfeller fristes jeg til å lese romanen annerledes, og benytter meg av Adobe Readers utvidede søkefunksjon. Hvor mange ganger blir for eksempel romanens tittelord, misunnelse, nevnt i teksten? 254 ganger. Hva med verbet «beneiden», å være misunnelig? 74 ganger. «Frau» blir nevnt 545 ganger, «Mann» 183, «Kind» 123 ganger, «Vater» 36. «Mutter» 85, «Gott» 127 ganger. «Ehrgeiz» (ærgjerrighet) blir kun nevnt 3 ganger – det samme gjelder «Eifersucht» (sjalusi). «Gleich» (lik) blir nevnt 362 ganger, «Gleichheit» (likhet) bare 3 ganger, første gang som «Pseudogleichheit», andre gang som «Ungleichheit» og tredje gang som «Gleichheit». «Ich» opptrer 7040 ganger, «Du» 361. Jeg tenker meg om, kopierer hele romanen og lager en wordcloud. Alt dette kan jeg gjøre – eller kan jeg det? Romanen blir til et dokument det nærmest er umulig ikke å bli fristet til å endre og klippe i, bryte opp i mindre deler, overføre til andre dokumenter, kjøre stavekontroll på og endre skriftstørrelsen i.
Jelinek gir sjelden intervjuer, møter kun motvillig opp til slippfester og prisutdelinger – og etter at nobelprisen sikret henne en viss økonomisk frihet, er hun lettet over ikke lenger å behøve å forholde seg til den litterære offentligheten. Nå kan hun bare skrive og legge ut tekstene selv.
Nettsiden hennes, spøkelsesbyen, er derfor full av tekster. Blant lengre og kortere innlegg om Peter Handkes Balkanskriverier, venninnen og komponistens Olga Neuwirths musikk og Lars von Triers Antichrist, finnes «Zu Carneval of souls», skrevet i 1997 – yndlingsteksten til Bärbel Lücke – om Jelineks favorittfilm, horrorfilmen Carnival of Souls (1962).
Hank Harveys film foregår på det Jelinek kaller et ikke-sted. Den kvinnelige hovedpersonen, som på mirakuløst vis har overlevd en bilulykke, befinner seg gjennom hele filmen i en tilstand mellom levende og død: kroppen hennes og ulykkesbilen er ennå ikke funnet i den sumpete elven den ved et uhell kjørte ned i. Det ubetydelige stedet hun flykter til etter ulykken ligner flere andre småbyer i den amerikanske delstaten Utah, og ligger like i nærheten av et forlatt badehus ved en inntørket innsjø. Kvinnen dras mot dette stedet, som tidligere huset både dans og karneval, og det er også her filmen ender og hun forsvinner sporløst, idet bilen omsider blir heist opp av vannet.
Det særegne ved kvinnens spøkelsesaktige fremtreden i filmen, skriver Jelinek, er at menneskene ikke – noe som er typisk for horrorfilmer – går gjennom henne som om kun sinnet og ikke kroppen hennes eksisterte, men at legemet hennes fortsatt tar opp plass i de levendes verden. Mannen som skal kjøpe billett til bussen sniker seg inn ved siden av kvinnen, men stadig uten å gjøre tegn til bevisst å legge merke til henne. Hos Harvey er det gjenferdet som må vike for de levende. Carnival of Souls beskriver ikke for Jelinek en død som beveger seg umerkelig på jorden, men et menneske i en mellomtilstand, hvor kroppen veksler mellom å tilhøre dødsriket og jordoverflaten.
Kvinnens kropp fungerer dermed som en parallell til Jelineks egne tekster på nettet. I et intervju med FAZ beskriver hun Internett som et sted for skriftemål, en plass som verken er offentlig eller privat, hvor du ikke har ansvar, men heller ikke er ansvarsløs, hvor skriften flyttes og distribueres mer eller mindre umerkelig over landegrenser og klasserom. Det som finnes der både er og er ikke. «Jeg har skrevet noe, men det var ikke meg,» sier hun. Dette later også til å være idealet for tekstene hennes: Som gjenferd bærer de med seg beskjeder overalt hvor de kommer, tar opp plass og gjør seg betydningsfulle, men med muligheten til å oppløse seg selv så snart oppgaven er fullført.
