Hvis man strener i nordøstlig retning over Nedre Korskirkeallmenningen i Bergen, og kikker mer ned mot fortauet enn opp mot fjellsiden, kan man komme til å støte på underlige ord i metall, som «Nazar» og «Pekel Emi».
Disse bokstavkombinasjonene har nok mystifisert mange. Løser man rebusen, utgjør de påminnelser om at det finnes andre verdener inni den verden vi mener å kjenne, om at innbyggerne i en av dem er talende trær, og om at de, hvis de får øye på et villfarent menneske, kan komme til å kalle ham en «merkelig apekatt» – eller altså «Pekel Emi».
I Ludvig Holbergs roman Nils Klims reise til den underjordiske verden (1741) undersøker tittelpersonen en fjellhule på Fløyen. Som et resultat av hulekravlingen, ramler han ned til jordas indre, som viser seg å romme et eget planetsystem, Nazar. En av planetene heter Potu; det er innbyggerne der som lar apekattreplikken falle.
Det skal ikke mer til enn to-tre ord foran ens føtter, så kan en komme i tanker om mye rart. For eksempel om at litteraturen rommer alternative kosmologier, fantastiske tradisjoner og forfattere som har grublet og spekulert seg langt vekk fra sitt opphav.
Det vil si: For de fleste er nok Holberg-sitatene på Nedre Korskirkeallmenningen gresk, men de kan få enhver til å fundere, og så står man fritt til å søke på telefonen eller spørre noen om hva nå dette er for noe underlig noe.
Ord i stein til det norske folk
De siste 20 årene har det blitt stadig vanligere å inngravere eller nedfelle forfatteres ord i stein. I avgangshallen og pirene på Oslo Lufthavn Gardermoen finnes et rikt oppbud av «gulvpoesi»: norske og samiske ordtak og vers fra Håvamål, Ibsen, Olav H. Hauge og Jan Erik Vold, formgitt i år 2000 av designeren Kai Gjelseth.
I Oslo kan man siden 2005 lese 69 sentenser fra Ibsens hånd langs en rute fra boligen hans i Arbsens gate til et stykke ned på Karl Johan, der den eldre, uforstyrrelige dikteren gikk sin daglige tur til Grand Café. Sitatene er støpt i sandblåste stålbokstaver og utformet av Ingrid Falk og Gustavo Aguerre.
I Lillehammer sentrum kan man snuble over 25 sitater fra den norske litterære tradisjonen, som siden 2008 er blitt gjengitt i skinnende metall rundt omkring i gater og på plasser – fra blant annet gudediktet Voluspå i Den eldre Edda, Sigrid Undsets Kransen (1920) og Øyvind Rimbereids Solaris korrigert (2004).
Dikterstier
Det sies ofte at Norge er «et diktet land». På 2000-tallet dreier dette seg ikke lenger bare om poetiseringer av landskapet, men også om at tekster føres direkte inn i det, forandrer det. For det er ikke bare i byene vi kan lese mens vi går.
Minst tre steder i landet finnes «dikterstier». Ved Billingen Seterpensjonat i Skjåk i Gudbrandsdalen dreier det seg om en rundtur på 700 meter med utplasserte dikt av Jan-Magnus Bruheim. Rundt Herjevatnet i Rauma kommune i Møre og Romsdal er 24 dikttavler spredt over en ti kilometers løype, åpnet i 2020.
I mindre format har Hardanger Folkemuseum hvert år siden 1992 som en hommage til fremstående forfattere i et av museetas tun avduket en ny steinhelle med dikt og diktutdrag inngravert av Cecilie Broch Knudsen. Til sammen utgjør hellene en invitasjon til en spasertur i norsk poesi.
En personlig favoritt befinner seg i Larvik havn. Der er det ofte voldsomme bølger å se. Inngravert i en svær stein ved bryggekanten finner man Jan Erik Volds dikt «BØLGE», fra Mor godhjertas glade versjon. Ja (1968).
I motsetning til dansk og svensk poesi har norske dikt hatt få eksponenter for konkretistisk og typografisk eksperimentvilje, men den unge Vold var et unntak, og her har et av eksemplene på det, fått en fiffig kanonisering. Kanskje sier installasjonen litt av det bølgene vet, på norsk.
Gatelangs med Jon Fosse
Det nyeste initiativet innen det å skrive i stein, er at Senterpartiet i Bergens bystyre denne uka fremmet en merknad som ber byrådet om å sette i gang en prosess for å plassere Jon Fosse-sitater i det bergenske gatelegemet. Tanken skal først ha vært fremmet av Det Vestnorske Teateret.
Dette vil bli en utfordring: Å bestandiggjøre tekststeder fra forfatteren som aldri setter punktum, den tidligere kvekeren Jon Fosse, mannen som sammenførte strandebarmsk innadvendthet, fransk skrifttenkning, tysk filosofi og gnostisk metafysikk i et egenartet litterært uttrykk som vel så mye dreier seg om stillhet som uttalte ord.
Men den politiske viljen springer neppe ut av at Senterpartiet eller andre i byrådet har begynt å innta poetologiske standpunkter. Den skyldes at Fosse endegyldig har satt det norske Vestlandet på det litterære verdenskartet. Inkludert Bergen, der han studerte, underviste og bodde i flere år. Eller Bjørgvin, som byen heter i flere av romanene hans.
«Eg går ikkje ut lenger»
På Facebook 25. januar ble initiativet bejaet av lederen i Noregs Mållag, Peder Lofnes Hauge. Forslaget kom i forlengelsen av en ny språkpolitisk plan for kommunen, som vil styrke nynorskens stilling i det bergenske bysamfunnet.
Når Bergens byråd for klima, miljø og byutvikling, Ingrid Nergaard Fjeldstad fra Venstre, i Hauges Facebook-tråd spurte hvor sitatene burde plasseres, var Hauges forslag å sette dem ned «i kulturlysløypa frå Den blå steinen og opp Øvre Ole Bulls plass».
Skrivekunstakademiets leder Sivert Nikolai Nesbø svarte på sin side:
Det kunne òg vore fint å tenke stort og langt – ei slags spreiing, frå Litteraturhuset via teatera og heilt ut til Verftet, der Fosse var lærar på Skrivekunstakademiet fram til tidleg nittital. Denne stripa vert ikkje lenger enn Ibsen-stripa i Drammensveien og ned på Karl Johan, og samlar på fleire vis mykje av Fosse si gjerning på semi-symbolsk vis. Elles samd [… :] ta sats og krev eigarskap før Oslo gjer det. Gater, statuer, allmenningar, sitatløyper. Lykter og horn!
Forslagene er verdt å stoppe opp ved. Hvis man først snakker om en risiko for at noen «utenfra» skal kunne gjøre krav på Fosse, og slik etablerer et slags autentisitetsideal for hvor sitatene bør være, der plasseringen også skal si noe om forfatterskapets tilhørighet, kan det være verdt å legge seg på minnet at forfatteren selv utallige ganger har gjort oppmerksom på at han ikke føler seg hjemme i offisiøse sammenhenger, i teatre og kulturhus.
Jon Fosses steder har alltid vært hverdagsfolkets og sliternes steder. Det finnes vel ikke en eneste kulturpersonlighet eller samfunnsmessig sentralt plassert person i Fosses omfattende forfatterskap? Jeg kommer i alle fall ikke på noen.
For halvannet år siden, da Fosse hadde bodd i Statens æresbolig Grotten (i Oslo!) i ti år, uttalte han til Bergens Tidende: «Då eg takka ja til å overta ‹Grotten›, sa eg at eg aldri skulle gå på Litteraturhuset eller Kunstnernes Hus rett bort i gata her. Og det har eg klart å halde.»
Fosse insisterer altså, selv i forfatterskapets feterte fase, på at han føler mer samhørighet med det marginale og de marginale enn markante institusjoner og de vellykkede menneskene som frekventerer dem. Ville det ikke da være mer i forfatterskapets ånd å forsøke å rekonstruere deler av traseen til flaskesamleren i Flaskesamlaren (1991)? Eller å plassere ut noen paradoksalt håpefulle – mørkt lysende – sitater i rennesteiner og dunkle hjørner?
Gater, streder, smau
Lederen ved Litteraturhuset i Bergen, Kristin Helle-Valle, skrev i Peder Lofnes Hauges Facebook-tråd at «vi på Litteraturhuset har allerede tenkt at Østre Skostredet som skal graves opp og settes i stand om ikke lenge (?) er perfekt for sitater».
Kanskje er det noe i dette.
Selv om Fosse ikke henger på – eller etter eget utsagn aldri har oppsøkt – Litteraturhuset i Oslo, er Litteraturhuset i Bergen tross alt noe annet. Norsk samfunnslivs evige konflikt mellom sentrum og periferi, gjør at alt som er bergensk, automatisk blir forstått som del av en motkultur.
Det dreier seg heller ikke om et storslått litteraturhus i et ambassadestrøk, men om en inneklemt, tidligere saneringstruet bygning i en sliten og trang gate. Når vi snakker om outsidernes forfatter Jon Fosse, er det nok mer sakssvarende å støte på ordene hans i et strede eller i et smau enn i bredt beferdete gågater.
Litteraturhuset i Bergen har allerede Fossestova, et eget rom viet lesning, med et navn som henspiller på Fosses favorittsted i Oslo, Kaffistova i Hotell Bondeheimen.
Han har dessuten satt sine føtter i huset. Er man lokalpatriotisk nok, og dessuten følger Fosse en smule på hans religiøse vei, kan man forstå dét som at han i dette tilfellet allerede så å si har vigslet tilknytningen mellom stedet og litteraturen.
Hvis Østre Skostredet er startpunktet, kunne traseen gå videre til nettopp Nedre Korskirkeallmenningen, og derfra til Hollendergaten, Smalgangen, Dyvekegangen og/eller Nedre Hamburgersmauet. I dette området er tettheten stor av både skjenkesteder og samfunnets utstøtte. Ja, her møtes kirkelige tradisjoner med samtidig nød – akkurat som i Fosses tekster.
Det skulle heller ikke være nødvendig med en lineær trasé. Fosse startet tross alt opp som en av Norges få utpreget postmoderne forfattere: En fragmentert utspredning av sitater ville ikke være helt feil.
Skrift i rørsle
Men beliggenheten er én ting – hva slags ord er det som bør nedfelles? Fosses tekster er jo kjennetegnet av å være i rørsle. Fosses skrift er rørsle, og den er i rørsla, og rørsla er rytmen den skrider frem i. Ingen er vel mindre orientert mot klassisk velformede setninger blant norske forfattere enn Jon Fosse.
Man kan se for seg at den aldri tegnsettende prosaisten Fosse fikk nedfelt en hektisk kjempesetning med stadig nye innskudd og sidestilte ledd på en plass i sentrum; den kunne ha tatt opp hele Fisketorget.
Og likevel har han utmyntet mange enkle og sitatverdige formuleringer. Ikke bare om fjell, hav, vind og lys, men også om indre uro, moderne fenomener og mellommenneskelige forhold; om hunder og metafysikk.
Her vil komiteen av Fosse-lesere som etterhvert vil konstitueres, få en krevende oppgave. Løsningen de faller ned på, vil indirekte bli en påstand om hva slags forfatterskap det egentlig dreier seg om.
Litteratur i offentlige rom
Litteratur på gateplan bør omfattes av samme kritiske interesse som annen kunst i offentlige rom.
Jeg nevnte at jeg har sans for «BØLGE» i Larvik. Utførelsen skjemmes imidlertid av en overdimensjonert logo for «Poesiparken»; et eksempel på at man med fordel kan være diskré, selv om man arbeider i og med stein. Og selv om hensikten fra politisk hold er byutvikling og byprofilering, bør man neppe være eksplisitt på denne intensjonen i selve utformingen.
I den forbindelse kan det være verdt å legge seg på minnet noe som ble sagt av Guri Asak Nilsen, da hun som en av fire bakpersoner som lanserte dikterstien rundt Herjevatnet i Rauma, i forbindelse med Fjellfestivalen i 2020 sa dette til Åndalsnes Avis om tekstene i landskapet:
«– De skal ikke være påtrengende men heller litt tilbaketrukne.»
En lignende holdning vil passe presentasjonen av Fosses ord, når de løftes ut av boksidene og inn i byens rom.
