Den andre seksualiteten

Det franske forlaget L’Herne utgav nylig Les Inséparables (oversatt til dansk som De uadskillelige), en hittil upublisert novelle av Simone de Beauvoir, med forord skrevet og tittel valgt av Beauvoirs datter og testamentforvalter Sylvie Le Bon de Beauvoir. 

Kort fortalt handler den om lidenskapelig forelskelse og dyp skuffelse i en lesbisk kjærlighetshistorie mellom to unge jenter fra det katolske borgerskapet i the fucking heart of mellomkrigstidens franske filosofi.

Historien: Sylvie (Simone de Beauvoir) møter Andrée (Elisabeth Lacoin, kalt Zaza) på en katolsk pikeskole da de er ni år gamle. Mellom dem oppstår et vennskap som til tross for deres unge alder ikke kan betegnes som platonisk, ettersom de føler et sterkt behov for å være fysisk nær hverandre og blir uadskillelige. Sylvie forelsker seg i Andrée, og bekjenner forelskelsen i form av eruptive, lidenskapelige kjærlighetserklæringer. Men Andrée, som er oppvokst i en konservativ katolsk familie, kan ikke akseptere konsekvensene av å leve ut den lesbiske kjærligheten med Sylvie. Hun avslår tilnærmingene og vender seg i stedet – svært bluferdig – mot Pascal (Maurice Merleau-Ponty).

Hvorfor motsatte Beauvoir seg å utgi novellen?

Sylvie opplever sin første kjærlighetssorg, og forstår at den eneste muligheten for en kvinne på 1920-tallet til å utfolde seg sosialt, går via heteroseksuell kjærlighet. Derfor begynner hun litt etter litt å interessere seg for en tre år eldre filosofistudent hun har møtt – Jean-Paul Sartre. Hun går ikke direkte inn på ham i novellen, men nevner ham i sine Mémoires og i brev til Zaza. Sylvie innser at på samme måte som at det finnes et deuxième sexe, finnes det også en deuxième sexualité: Mens kvinnen er «det annet kjønn» i forhold til den dominerende mannen, er hennes lesbiske kjærlighet «den andre seksualiteten» – en marginal og risikabel posisjon vis-à-vis den heteroseksuelle normen.

Beauvoirs lesere kjenner historien om Zaza fra Mémoires d’une jeune fille rangée («En veloppdragen ung pikes erindringer», Pax 1996). Den eneste forskjellen: I sine memoarer forteller Beauvoir aldri om verken den seksuelle tiltrekningen til Zaza eller om skuffelsen hun opplevde.

Hvorfor motsatte Beauvoir seg å utgi novellen i sin levetid? Fryktet hun at utgivelsen av hennes første lesbiske kjærlighetshistorie, fem år etter utgivelsen av Det annet kjønn, ville føre til enda mer kritikk og hån enn denne boken allerede hadde avstedkommet? Men hvorfor skrev hun den møysommelig ned på skrivemaskin og lot være å ødelegge manuskriptet hvis hun ikke ville at det skulle publiseres? Hvorfor dette selvmotsigende ønsket om å både redde ogutradere novellen? Og det hos en forfatter som viet mer enn 3000 sider til å fortelle om sitt eget liv i hver minste detalj fra fødselen 9. januar 1908 klokka fire om morgenen og nesten frem til sin død 14. april 1986? Hvordan henger meddelelsestrang og taushet, skriving og kontroll, arkivering og sensur sammen hos Simone de Beauvoir?

Rådet Jean-Paul Sartre Beauvoir til ikke å publisere novellen?

Det sies at det var Jean-Paul Sartre selv som rådet Beauvoir til ikke å publisere novellen, ettersom han anså den som ufullendt og uinteressant. Hvilken rolle spilte Sartre i å begrense Simone de Beauvoirs kritikk av patriarkatet, hennes tilkjennegivelse av sin egen panseksualitet, hennes veksling mellom homo- og heteroseksualitet og hennes utlevelse av hva man i dag ville kalt polyamori, og som den gang rett og slett het fri kjærlighet? Og hvorfor utgis novellen først nå, 66 år etter den ble skrevet og lagt bort?

Hvorfor motsatte Beauvoir seg å utgi novellen i sin levetid? Fryktet hun at utgivelsen av den lesbiske kjærlighetshistorie, fem år etter utgivelsen av Det annet kjønn, ville føre til enda mer kritikk og hån?

Er teksten vi har mellom hendene en fullstendig versjon (enkelte brev i boka er forkortet) eller får vi en ny, pornografisk utgave om 66 år til? Snur Sartre seg i graven eller er det Beauvoir som endelig forlater Sartres grav? Som vi vet, ble hun gravlavt sammen med Sartre på Montparnasse seks år etter ham. Er utgivelsen en siste oppdatering fra sjefen for vestlig, hvit feminisme? Beauvoir speiler feminismens endringer gjennom historien: Hun fremsto som anfører for abortkampen på 70-tallet, som initiativtaker til den konstruktivistiske feminismen på 80-tallet, som en foregangsfigur for queer-feminismen på 90-tallet … og nå? Vil hun bli amasonenes dronning?

«Jeg betalte min frihet med hennes død»

På sitt beste minner Beauvoirs novelle om Se en kvinne av Annemarie Schwarzenbach (posthumt utgitt i 2008) eller den nå glemte klassikeren Svevende svar (1927, norsk utgave 1930) av Rosamond Lehmann, som Beauvoir ganske sikkert kjente til. På sitt verste leder den tankene hen til Mark Rydells film The Fox (1967), der lesbisk begjær følges av frustrasjon, bestraffelse og død. Som i The Fox ender historien mellom de uadskillelige tragisk med Andrées død, en direkte referanse til Zazas brutale endelikt i 1929, i en alder av 22 år. Kjærligheten til Zaza og hennes død hjemsøkte Beauvoir: «Jeg betalte min frihet med hennes død.»

Men det er ikke bare Zazas død som plager Beauvoir. Også muligheten for en lesbisk identitet var død. Det hun kaller sin frihet, var et liv i offentligheten som filosof sammen med Sartre, som til tross for at han bare var hennes seksualpartner i en kort periode, sørget for å gi dem en offentlig rolle som «par» og sikret Beauvoir en heteroseksuell identitet i tråd med normene for resten av hennes liv.

Ingen Fifty Shades of Beauvoir

Ikke forvent verken seksuelle eller litterære utskeielser i denne boka. Simone de Beauvoir er ikke Violette Leduc, og Sylvie og Andrée er ikke Thérèse og Isabelle. Dette er ingen Fifty Shades of Beauvoir. Andrées glødende kjønn nevnes bare indirekte, i form av arret fra et brannsår på høyre lår, som til tross for at det ikke synes, tiltrekker Sylvie som en magnet. «Jeg tenkte på hevelsen på låret hennes under det korte foldeskjørtet.» Skjørtene i den heteroseksuelle kvinneligheten dekker over brannsåret fra et lesbisk begjær. Men det er Simone, ikke Zaza, som brenner av begjær, et begjær hun må sublimere i det Sylvie Le Bon de Beauvoir kaller et «stort og gåtefullt vennskap». 

Nei, det var ikke vennskap. Det var lesbisk lidenskap.

Første gang publisert i Libération, 2. oktober 2020. Oversatt av Snorre Fjeldstad.