Lederartikkel fra Vagant 3–4/2021.
Det tilhører sjeldenhetene at hele bøker signert utenlandske kritikere blir oversatt til og utgitt på norsk. Like fullt er dette hva Arild Linneberg, Janne Sund og Vidarforlaget/Solum Bokvennen har gjort, i og med vinterens samlevolum med to titler av Siegfried Kracauer (1889–1966). Den tyske kritikeren var en pioner i å gjøre populærkulturen til gjenstand for analyse: å granske den i sammenheng med samfunnsmessige omveltninger og å ransake hvordan menneskets syn på seg selv blir påvirket av nye medieteknologier og kulturindustriens produksjonsforhold.
Masseornamentet og Gater i Berlin og andre steder ble opprinnelig utgitt på tysk i 1963 og 1964, og besto av essays skrevet mellom 1920 og 1933. I Linneberg og Sunds oversettelse fremstår opptil hundre år gamle tekster som nye, og gir dagens lesere en anledning til å stoppe opp og spørre om det kan være noe å lære av en annen tids kritiske praksis.
Kritikeren omtales i dag gjerne som en representant for «fagekspertise» som vurderer ett og ett kulturprodukt innenfor sitt «felt». Anmeldelsen er blitt kritikkens hovedsjanger. Men en kritisk praksis kan bestå av så mye mer enn anmeldelser – og har ikke kritikeren historisk sett nettopp vært en som motsetter seg den oppsplittingen i ulike spesialiserte kompetanser som kjennetegner det moderne kultur- og yrkeslivet? Kritikken har vært et av de få stedene i journalistikken der en tekst kan ta nesten hva som helst opp til behandling, og der man kan koble, beskrive og kommentere samtidsfenomener fritt og ubundet. Den har utgjort en slags essayistikkens rest innenfor en mer og mer spesialisert journalistikk.
Her er Kracauer en emblematisk figur. Ikke bare fordi han var overbevist om at historiske prosesser kan fortolkes ut fra «epokens overflatefenomener» («Masseornamentet», 1927), men også på grunn av mangfoldet i sitt virke: Han var film-, teater-, litteratur- og arkitekturkritiker, i tillegg til å dyrke de assosiative tekstene føljetongsidene i Frankfurter Zeitung åpnet for. I løpet av en tiårsperiode skrev han her nesten to tusen artikler, om stort og smått, og ofte med utgangspunkt i observasjoner av gate- og dagligliv. Han betraktet kritikken som «en mulighet til å si noe sosiologisk og filosofisk» (fra et brev til Wolfgang Weyrauch, 4.6.1962), og siktet mot å få virkeligheten til å tre frem gjennom en meningssøkende mosaikk. Samlet sett fremstår Kracauers kommentarer til kulturelle uttrykksformer under Weimarrepublikken som et mangefasettert kritisk verk med blikk for både overgripende sosiale tendenser og politiske understrømmer. Med tanke på parallellene mellom Weimartiden og vår egen tid – demokratiets tiltakende ustabilitet, forsterket av kriser og rystelser, polariseringen mellom radikalt nye levemåter og konservative motreaksjoner – taler Kracauers tekster direkte også til vårt historiske øyeblikk.
Linneberg og Sund konstaterer i innledningen til oversettelsen om Kracauers «plass i historien»: «Lite påaktet, men perfekt plassert midt i det strømmende livet, åpen mot alle sider. Å være åpen for livets strøm danner en kjerne i Kracauers tenkning.» Den «livets strøm» han observerte på nært hold, var først Frankfurts og så Berlins puls i Weimarrepublikken, deretter, etter å ha flyktet fra Tyskland i 1933, eksiltilværelsen for flyktninger i Paris og så den amerikanske kulturens hektiske aktivitet gjennom krigsårene og etterkrigstiden; etter 1946 var Kracauer amerikansk statsborger. Hans ledsagerske gjennom disse skiftende sammenhengene, Elizabeth «Lili» Ehrenreich Kracauer (1893–1971), var de første årene av forholdet deres bibliotekar ved Institut für Sozialforschung i Frankfurt – bedre kjent som Frankfurterskolen. Til tross for Weimartidens radikale ideer om likestilling var kvinners yrkesmuligheter fortsatt underlagt begrensninger, og hennes intellektuelle ambisjoner ble kanalisert inn i ektemannens arbeid. Etter at de giftet seg i 1930, var Lili Siegfrieds assistent, og hun leverte avgjørende bidrag til monografiene han forfattet i eksil. I 1950 skrev ekteparet Kracauer i et brev til Annemarie og Fritz Wahl: «Det ville aldri ha falt oss inn å tenke på å dra tilbake til Tyskland. Ikke at vi tror det ikke finnes anstendige mennesker der, og så videre, men luften er blitt forgiftet for lang, lang tid, og man aner ikke hvem man utveksler håndtrykk med. Dessuten har vi fortsatt å leve og lære i løpet av de 17 årene siden vi dro. Å skulle bevege seg blant fortidens spøkelser, ville innebære en fornektelse og ødeleggelse av dette helt nye livet.»
Siegfried Kracauer beholdt likevel forbindelsen med den tyske offentligheten, ikke minst gjennom Theodor W. Adorno, som blant annet sørget for den tyske utgivelsen av de to bindene som nå foreligger samlet på norsk. Adorno studerte som yngling sammen med sin eldre venn Kracauer hver lørdag ettermiddag i flere år et av hovedverkene i den tyske idealistiske filosofien og den europeiske opplysningstiden, Kritikk av dømmekraften (1790), og vitnet senere om betydningen av denne tomannslesesirkelen (i essayet «Der wunderliche Realist», 1964): «Jeg overdriver overhodet ikke når jeg sier at jeg skylder mer til denne lesningen enn til mine akademiske lærere. Kracauer var usedvanlig begavet som pedagog, og gjorde Kant levende for meg.»
Kracauer oppnådde bred anerkjennelse i sin samtid, noe to nordiske oversettelser fra hans levetid vitner om: Offenbach och hans glada Paris, oversatt av Monica Wasastjerna og utgitt av forlaget Fahlcrantz i 1938, og Udlændinge i amerikansk film, oversatt av Karl Roos og utgitt av Det Danske Filmmuseum i 1951. Offenbach-boka dreide seg om operetter, og komponistens livsløp tillot Kracauer «å portrettere Det andre keiserriket som en ‹dans på vulkanen›, med påtakelige paralleller til Weimarrepublikkens skumringstime», som Johannes von Moltke formulerer det i sin bok om Kracauer i Amerika, The Curious Humanist (2016).
Kracauer utarbeidet tidlig manuset til «en filosofisk traktat» om kriminallitteratur (ferdigstilt i 1925, men først utgitt i 1971), og to av bøkene hans dreide seg om spillefilm: From Caligari to Hitler (1947) og Theory of Film(1960). At han fordypet seg i film og skrev i en dagsavis med den produksjonstakten det innebar, forhindret ikke at forholdet hans til mediene og underholdningskulturens produkter var preget av tvisyn. Om den moderne massekommunikasjonen skrev han (i essayet «Kjedsomhet», 1924): «Siden mange tror det å sende er en nødvendighet, befinner man seg i en tilstand av konstant mottakelighet.» Mens det i samme tekst heter om hans egen favorittsyssel, å gå på kino: «Man glemmer seg selv og bare stirrer, og det store mørke hullet blir levende med illusjonen av et liv som ikke tilhører noen og bruker opp alle.»
I dag, når skillet mellom høyt og lavt i kulturen er mindre relevant enn noensinne, og den nye fortellende hovedformen er blitt audiovisuelle serier strømmet online, har vi kanskje desto mer utbytte av å lese Kracauer, som hadde et våkent øye for endringer i kommunikasjonsteknologi og hvordan den nye tidens uttrykk ledet og formet publikums begjær. Her er dagens kritikere og forskere ofte på etterskudd, siden deres profesjonelle «arbeidsdeling» er oppstått ut fra gårsdagens produksjons- og distribusjonssystemer, og påvirket av hvor aviser og nisjepublikasjoner kan finne annonsekroner. Hvor mange kritikere i 2021 fordyper seg i mer enn én kunstart, eller skriver om nettets mange nye former for fiksjonsdannelser, eller hvordan fan-kulturer etter hvert overlapper med konspirasjonsmiljøer? Hvor er stemmene som sonderer denne utviklingen fortløpende?
Strømmeplattformer som Netflix ville utvilsomt ha fanget Kracauers interesse – alt fra seriene og den logaritmebaserte påvirkningen av seervanene til de kommersielle kreftene som har ført filmen bort fra kinosalene og inn i stuene via flatskjermer, inn på soverommene via bærbare datamaskiner, ut i by og natur via smarttelefoner og opp i lufta via lesebrett. Weimarrepublikken har til og med fått sin egen serie i den tyske tv-produksjonen Babylon Berlin (2017–), som setter i scene den tidens kulturelle kriser og traumatiserte sinn. «Rommet vi lever i er forvirrende: Atmosfæren er mettet med ideologier, og grunnen vi står på beveger seg,» fortvilte Kracauer ansikt til ansikt med den turbulente republikkens siste fase, i en anmeldelse av Phil Jutzis filmatisering av Berlin-Alexanderplatz (13.10.1931).
En annen lærdom fra Kracauer er at historiske drama sier mindre om epoken filmen hevder å fremstille, enn om tiden filmen blir produsert og sett i. Lest som vår egen samtid kamuflert som mellomkrigstiden i Tyskland, deler Babylon Berlin sentrale rekke trekk med en serie som Mad Men (2007–2015), der den stadig fallende mannen i introduksjonsvignetten ymter om at USA ikke er det samme etter 11. september. Som Berkeley-professoren Mark Sandberg skrev i artikkelen «Mad Men’s Serially Falling Man» i tidsskriftet The Velvet Light Trap (2017): Hvilken katastrofe blir den neste? Begge tv-serier griper til historiske miljøer for å behandle sosiale kriser i vår egen tid. Er det en sammenheng mellom den konstante katastrofebevisstheten i strømmen av serier og hvordan klikkrater drives opp av frykt i den digitale medielogikken? Med et kracauersk blikk på de serielle fortelleformene merker man at fortiden snakker til nåtiden og mulige fremtider. Slik bærer tekstene hans med seg en stadig relevans. De kan vise seg å romme svar på spørsmål som ennå ikke er stilt.
God lesning!
