«Fra skogen lød livlige trommeslag»

Serhij Zjadan: Anarchy in the UKR, oversatt fra ukrainsk av Dagfinn Foldøy

Anarchy in the UKR av Serhij Zjadan (f. 1974) utkommer i disse dager som den første ukrainskspråklige romanen på norsk. Ukrainsk litteratur, hevder Peter Pomerantsev i en artikkel på Salon 55, er først nå i ferd med å skape seg en plass både på den nasjonale og den internasjonale litteraturscenen. På 1900-tallet ble intellektuelle som skrev på ukrainsk ofte forfulgt. «Over 500 ukrainske forfattere blev skudt eller fængslet på grund af nationalisme under sovjettiden,» fastslår Pomerantsev. Etter 1991 har den ukrainske litteraturen langsomt trådt i karakter. «Og i modsætning til politikken, er den værd at være stolt af.» Talende nok publiserte tidsskriftet 10-tal i 2014 et fyldig temanummer om ukrainsk litteratur.

Anarchy in the UKR ble opprinnelig utgitt i 2005, og oversatt til svensk i 2011. Da skrev Rasmus Landström i Arbeterbladet: «När jag läser igenom mina anteckningar i boken upptäcker jag att jag har skrivit ‹Punk!› i marginalen på ett flertal ställen.» Expressens anmelder, Malena Rydell, sammenlignet den med Douglas Couplands Generation X, mens Ulf Eriksson i Svenska Dagbladet hevdet at boken er lesverdig, til tross for en til tider automatisert rebellsjargong.

Zjadan debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1995, har skrevet poesi og prosa – blant annet romanen Depeche Mode (2004) – og er vokalist i bandet Sobaky v kosmossi (Hunder i verdensrommet). Anarchy in the UKR er oversatt til norsk av Dagfinn Foldøy, og blir av Pax Forlag kalt en «poetisk road trip gjennom Ukrainas postsovjetiske landskap».

Det følgende utdraget er hentet fra romanens fjerde del, «Lev raskt, dø ung (ti låter jeg ville likt å høre i gravølet mitt)».

George Harrison. Hear Me Lord

Min dialog med buddhismen ble brutt samtidig med den ukrainske revolusjonens nederlag i 2001. Dette var ting som ikke er innbyrdes forbundet, det må medgis, bare det å forestille seg den store buddhistiske oktoberrevolusjonen er for meg en umulighet, det skjedde bare rent tilfeldig at samtidig som de fåtallige og spredte revolusjonære massene etter beste evne forsøkte å styrte et folke endtlig regime, begynte det like i nærheten, helt tilfeldig, det gjentar jeg, sporadisk å dukke opp buddhister. Disse begivenhetene har derfor festet seg i hukommelsen med en sterk buddhistisk aksent. Det hadde seg sånn at jeg i år 2000 stiftet bekjentskap med den buddhistiske menigheten i Kharkiv. Vi arrangerte en antikrigskonsert, den andre tsjetsjenske krigen hadde akkurat begynt da, og representanter for byens buddhister kom og hørte på. De kom som en broket rød-oransje pioneravdeling, de holdt tett sammen og forsøkte å ikke splittes. Som i en virkelig pioneravdeling hadde de trommer som de slo på med lange trepinner, de laget spetakkel og uorden og skremte opp Kharkivs mistroiske beboere overalt hvor de gikk. Da buddhistene fikk vite om konserten vår, bestemte de seg for å støtte oss, de sa at de var mot krig, de også, tilbød oss hjelp og viste oss et bilde av guruen sin, han holdt til i Tibet etsteds, men fra tid til annen reiste han rundt i verden og kjempet for mellomreligiøs forståelse. Han fikk ikke lov til å komme inn i Ukraina, det tok buddhistene fryktelig tungt, de så det som uttrykk for et folkefiendtlig regime, hvilket det til alt uhell også var. «Men hva kan dere hjelpe med, da?» spurte vi. «Vi kan komme og lese en fredsbønn,» svarte buddhistene. «Hva er det for en bønn?» Buddhistene stilte seg raskt opp på geledd, tok fram pionertrommene sine og ga seg til å mumle rituelt i kor. Fredsbønnen var på russisk og utmerket seg med et stort antall retoriske vendinger og floskler. Alt i alt minnet bønnen om sovjetsoldatens ed – noe sånt som: Foran mine buddhistkameraters åsyn lover jeg å kjempe for fred og behandle den militærteknikk jeg blir betrodd med forsiktighet. Som nevnt holdt de sammen i en gruppe, enkeltvis gjorde de et heller udefinerbart inntrykk, de kunne minne om unge straffanger som man hadde kledt i oransje kjortler og tvunget til å mumle bønner for fred. I øynene deres luet den religiøse ild med en rosa avglans av schizofreni. Jeg likte dem.

Før konserten kom det bort til meg en representant for det folkefiendtlige regimet, en som der, i det folkfiendtlige regimet, hadde ansvaret for arbeidet med religiøse samfunn. «Venter dere buddhister her hos dere?» spurte han strengt. «Ja, det gjør vi,» svarte jeg. «Hva har de tenkt å gjøre?» «De skal mumle rituelt,» svarte jeg, «det vil si, de kommer til å lese en fredsbønn.» «Aha,» sa han foruroliget, «en fredsbønn. Kunne jeg få se teksten til denne bønnen?» «Hør her,» sa jeg, «pleier dere å kreve at den ortodokse kirke legger fram bønnetekstene før påske også, for å sjekke at Kristus faktisk blir oppstanden og at det ikke blir noen ugreie overraskelser i år?» «Vet du,» – han bestemte seg for å skifte taktikk og tok et fortrolig skritt nærmere – «jeg forstår deg ikke: Her kjemper du mot et antifolkelig regime, det vil si mot oss,» – stemmen hans virket varm og dempet, hvor hadde han lært det, den faens KGB-jævelen? – «men hva vil dere med de der buddhistene?» «Hva vi vil, hva mener du,» sa jeg og forsøkte å rygge, «de er for fred.» «Jeg, for eksempel, er jo også for fred,» sa han. «Men kan du mumle bønner, da?» innvendte jeg. «Uansett forstår jeg deg ikke,» fortsatte han. «Men når dere nå inviterer dem, skulle dere kreve penger av dem også, la dem punge ut, aner du hvor mye gryn de har?» «Nei,» medga jeg. Fyren bare ristet melankolsk på hodet, noe som fikk meg til å forstå at de hadde jævlig mye penger.

 

Snodig, tenkte jeg, det ser ikke ut til at han liker representantene for den buddhistiske menigheten noe særlig, gadd vite hvordan han jobber mot de andre religiøse samfunnene, kanskje han ikke liker dem heller? Kanskje han er ateist? Eller noe enda verre – medlem i en eller annen satanistisk kult, kanskje han ble utnevnt til leder for arbeidet med religiøse samfunn på grunn av sin satanistiske fortid, de tenkte at her i vårt antifolkelige regime har vi nok å gjøre selv uten de religiøse menighetene, så den jobben delegerer vi til en erfaren satanist, han kommer til å gjøre helvetet hett for alle disse frimurerne. Så han fikk carte blanche og skred til verket; hver morgen går han til sitt kontor der det står på et messingskilt: «Komite for arbeidet med religiøse samfunn», på skrivebordet ligger det håndbøker i okkultisme og en satanistisk bibel, og der begynner han å innkalle representanter for religionssamfunnene til samtale. Når han så er blitt alene med enda en syvendedagsadventist, kaster han seg over det forsvarsløse offeret, binder ham på armer og bein og utfører forskjellige rituelle handlinger over hans legeme – i profylaktisk øyemed, så å si. Offeret utstøter redselsskrik, representanter for andre religionssamfunn som sitter i gangen og venter, skutter seg nervøst, den siste besøkende river han leveren og hjertet ut på, legger dem i en stor plastpose fra supermarkedet Target, og med følelsen av en vel utført plikt går han hjem. Og politimannen i vaktburet gjør honnør til ham og sier ærbødig: Nå tar Ivan Mykhajlovytsj med seg rester hjem igjen.

Da buddhistene hadde mumlet fra seg, stilte de seg på geledd og gikk hjem. Trommeslagene gjenlød lenge etterpå.

Om sommeren året etter dukket de opp igjen, og jeg fikk en invitasjon fra dem. Revolusjonen hadde lidd nederlag, de reaksjonære kreftene feiret en total og ugjenkallelig seier, bare dritt så langt øyet rakk, bare drittsekker, alle hadde solgt seg til det folkefiendtlige regimet med dets komiteduster og satanister, vennene var spredt for alle vinder, sommeren var lang, men høsten var ikke langt unna, den var faktisk ganske nær. De telefonerte og sa at de skulle åpne en fredsstupa, og de ville gjerne invitere meg til åpningen. Aha, tenkte jeg, endelig noen som ikke har latt seg knekke, som er standhaftige og urokkelige, som ikke lar noe regime drive ut sin schizo, selv ikke et så folkfiendtlig regime som vårt. Jeg likte ordet «fredsstupa» og dro til åpningen.

Det at de bodde i en pionerleir forundret meg ikke i det hele tatt, alt i orden, tenkte jeg, det er som det skal være – hvor skulle de ellers leve, om ikke i en pionerleir, de folka minner jo uansett om en pioneravdeling, pionertroppen av det høyere chakra, liksom. Pionerleiren befant seg på territoriet til Kharkivs byskog, under sovjettiden hadde den tilhørt en eller annen fabrikk som nå var konkurs, leiren forfalt, og buddhistene hadde okkupert den. De hadde okkupert den og prøvde å forskanse seg der. Det antifolkelige regimet, fremfor alt vår venn satanisten Ivan Mykhajlovytsj, kjempet mot dem med alle midler og forsøkte å drive dem bort fra pionerleiren og inn i tjukkeste furuskogen, eller enda bedre, inn på territoriet til det vennligsinnede nabolandet Den russiske føderasjon. Buddhistene kjempet tappert imot, og for å styrke seg i ånden hadde de bygget en fredsstupa i pionerleiren, og til innvielsen hadde de budt inn representanter for media og andre organisasjoner. Det viste seg at jeg også var representant for en vennligsinnet organisasjon, selv om jeg selv ikke egentlig forsto hvilken.

Fra motorveien gikk det en grusvei inn i tjukkeste skogen. Jeg gikk av bussen og så meg mismodig rundt. Det kunne være artig å vite hvor den stupaen var, tenkte jeg. Fra skogen lød det livlige trommeslag, aha, sa jeg til meg selv.

Stupaen var bygget på en idrettsplass og minnet om en reklamesøyle, den var omtrent to meter høy, og jeg klarte ikke å assosiere den med noe spesielt fredelig. Men la gå. Rundt stupaen sto mine buddhistvenner med trommene parat, omkring dem igjen vimset representantene for media, litt lenger borte sto representantene for vennligsinnete organisasjoner og observerte det hele oppmerksomt. To straffangebuddhister fikk øye på meg og kom gledes- strålende imot meg. «God dag,» sa de, «og fred til deg.» Det lød mer som om de sa «føkk deg». «Takk,» sa jeg. «Fint at du kom, vi begynner straks.» Hovedbuddhisten, eller for å si det sånn, pionerlederen deres, gjorde en håndbevegelse, og buddhistene satte i gang med ritualsyngingen sin. De ritualsang lenge og henført, og kikket med kjærlighet bort på reklamesøyla si. Etter et kvarters tid holdt de opp. «Og nå,» sa pionerlederen, «stiller vi oss alle i ring og leser en bønn for fred.» Representantene for de vennligsinnete organisasjonene slepte seg oppgitt bort til stupaen. Artig stupa, tenkte jeg og gikk tilbake til motorveien. Men særlig mye penger tror jeg nå likevel ikke de hadde.

 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.