Selotiske skrik fra parnasset

I serien «Gjenoppfinnelser av hjul» bringer vi dag et kommentarapparat, som er under arbeid.

I did not work every day.

– S. Beckett, «The End»1

For å kunne tro på livet må en først tro på døden, tror jeg.

(Påstanden kunne kalles morbid, men ikke mer grunnleggende morbid enn for eksempel tanken på evig liv etter døden. Det hender jeg ser meg selv for meg som en gammel mann. Frisert som koptisk munk. Det er også en måte (i tanken) å nærme seg døden på.)

Hvordan bli mos? Spørsmålet skjuler et dypere spørsmål: Hvorfor overhodet ønske å bli mos?

Gå på elgjakt med luftgevær.

Vær alltid bedre enn din neste.

Det er bedre med en fugl i hånden enn ti på taket, men du må ikke ta på fugler. Fugler er uhygieniske.

Ett eller annet sted er det er alltid noen som står opp og påbegynner dagen sin.

Berlin (en by med for mange døde) var en by med mange okkuperte hus – færre ettersom ordensmakten lærer samtidens bjeff og bit. Da okkupantene i Liebigstraße 14 ble fjernet 2. februar 2011, dukket det opp grafittier med slagordet «Liebig14 bleibt» («Liebig14 blir»), og i forbindelse med demonstrasjonene på ettårsdagen, så slagordet flere steder tillegget «unvergessen» klattet videre på veggen; et ekko fra kirkegårdene, hvor en kan finne innskriften «bleibt unvergessen» («forblir uglemt») på visse gravsteiner, på de velpleide gravene såvel som de overgrodde, de som nå forlengst er glemt (noen av disse oppført så sent som på 90-tallet, i vest og i øst). Også i 2013 ble årsdagen for tvangsryddingen av Liebig14 markert, under slagordet: «Zombies aller Länder!  Heraus zum 2. Februar!» («Zombier i alle land! Ut [og demonstrer] den 2. februar!»)

Jeg er full av betennelser som vil ut av øye, øre, negl; sitter med fingeren i et jodfylt fingerbøl.

Dette selvfølgelig knapt nevnt i media.

Kun en barbar ville skrevet et essay uten å si noe om været.

Eller Grete Faremo med reptiløynene sine!

Om jeg i disse tekstene iscenesetter meg selv som en nedrig fyr, er det for å ha en unnskyldning til å fornedre meg selv i min egen hverdag og kalle det forskning på ironisk fiksjon. Slik gjorde jeg det til min jobb å nivellere meg selv, for at det alltid skulle være kortest mulig vei til toppen. Men ønsketanken på meg som «en annen, en ubehagelig fremmed» røper kun min egen priviligerte og for selvinnsikt blottede provinsialitet.

Avfortrolling er alltid bra.

Gjør gode gjerninger, kun i hemmelighet.

Lær å røyke og drikke.

Hold tilbake det Vårherre vil ha.

Dekk taket med kaker!

Etterlat spor; de kan finnes etter din død.

(Listen fortsetter uendelig.)

En venn av meg som ble født i Romania i andre halvdel av 80-tallet, har fortalt at da Ceausescu ble henrettet, mottok barnehagebarna nyheten med tårevåt sorg. Personalet, som selv hadde vært med på å innprente propagandabildet av den store Leder og hans Gullalder, forsøkte å forklare ungene at det var bra at epoken nå var forbi.

Allerede i redigeringsarbeidet til denne teksten, var døgnflua Thatchers død oldtidshistorie; kanskje finnes det rettferdighet i verden, tross alt.

  1. Samuel Beckett, The Complete Short Prose (Grove Press, 1996) (http://books.google.com/books?id=fwutl11zsdMC&pg=PA95)
Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.