Behov for å huske, behov for å glemme

INTERVJU. Poesien kan overleve gjennom hvilket som helst medium, sier irakiskfødte Selma M. Yonus. Hennes nye, tospråklige bok startet som notater på Facebook.

Selma M. Yonus var åtte år da Iran-Irak-krigen brøt ut, tyve da sanksjonene etter den irakiske invasjonen av Kuwait ble innført, trettito da USA invaderte og trettiåtte da hun forlot Irak. 

2. april 2009 landet hun på Sola flyplass med sine to barn. Hun hadde fått asyl som gjesteforfatter i Stavanger. Fem år senere, i juni 2014, okkuperte Islamsk Stat (IS) Irak. Over natten mistet hun forbindelsen med venner og familie.

– IS kontrollerte internett og telefontjenestene, og folk hadde ikke tilgang til sosiale medier. Aktivister og andre som publiserte på nettet, ble sporet av IS. Restriksjonene varte til 2017, da Mosul ble frigjort, sier Yonus over en Zoom-linje mellom Stavanger og Berlin. 

Den parallellspråklige utgivelsen Vuggesang for liten kriger utkom på Aschehoug i vår.

  – Da all kontakt til Irak ble brutt, begynte jeg å skrive tekster, og postet dem på Facebook for bare meg. Jeg visste ikke om familien min og vennene mine levde eller om de var døde. Jeg skrev tekstene for å berolige meg selv. Jeg ante ikke at de ville ende opp som en bok. Diktene er inspirert av sørirakiske vuggesanger for barn. Toneleiet mødrene synger i, avslører at de sørger, at de gråter. Å synge sørgelige sanger er en merkelig måte å få barn til å sove på.

I diktene henvender et lyrisk jeg seg til ett eller flere du, etter å ha forlatt «Krigens sol»og dratt til «Nordens sol». Samtidig som jeget ønsker å falle i søvn, motsetter det seg søvnen. Samtidig som jeget ønsker å glemme, frykter det hva som vil opphøre om det slipper taket i hukommelsen. 

Mens folk kriger 
skriver jeg. 
Ikke fordi jeg lever i luksus. 
Kall det heller en annen måte  
å dø på.

– Døgnet rundt fulgte jeg med på dekningen. Jeg kjente alle gatene. Jeg så opptak av skolen barna mine hadde gått på og av teateret der jeg hadde fremført poesi. Når du er midt i en konflikt, har du ikke tid til å tenke deg om, men denne gangen observerte jeg det som skjedde fra utsiden. Sorgen var den samme, men det var smertefullt på en annen måte. På avstand så jeg enda tydeligere hvor grusomt det var.

Nå 
venter jeg på natten 
ikke fordi jeg skal sove 
men fordi jeg skal våke over døden. 
Jeg vil ikke at den 
skal ta deg fra meg 
hvis jeg sovner.

– For første gang skrev jeg ut fra meg selv. Det var en stor utfordring å bruke de følelsene jeg har for andre, som nå var borte for meg. Uansett hva jeg skrev, var de ikke her, og de ville ikke komme tilbake.

I 2019 ble Yonus kontaktet av Hanna Bovim Bugge i foreningen Leser søker bok. Yonus ble invitert til å være med et prosjekt som skulle munne ut i en serie med tospråklige diktsamlinger, Parallell. I utgangspunktet vegret hun seg. 

– Da jeg kom til Stavanger, fikk jeg skrivesperre. Jeg hadde hørt at det er vanlig å få for forfattere som flykter til et annet land. Jeg skriver ikke på bestilling og ønsket ikke å gå på akkord med det arabiske språket for å tilpasse meg et norsk publikum. 

Men en dag så hun over Facebook-veggen sin, og gjenoppdaget tekstene hun skrev til seg selv under IS’ okkupasjon av Irak. 

Leser søker bok var fremdeles interessert i Yonus’ bidrag. Under pandemien fløy hun til Oslo flere ganger for å sitte sammen med redaktør, oversetter og rådgiver, med avstand, på Litteraturhuset. Sammen arbeidet de frem diktsamlingen, både på arabisk og norsk.

– Møtene våre gjorde veldig inntrykk på meg, og jeg husker fremdeles hvert eneste av dem. Jeg lærte mye om forskjellene mellom arabisk og norsk poesi.

– Hvilke forskjeller merket du deg?

– Jeg ble klar over en stor kulturforskjell i hvordan man behandler følelser. Jeg tror alle som sørger har det samme tomrommet i seg, men måten vi ser det på, måten vi håndterer det på, er litt annerledes. Det har jeg også merket meg hos de norske dikterne jeg har lest. I norsk poesi skrives det ofte ut fra personlige erfaringer. I min kultur har man ikke samme rett til sin personlige erfaring, hvordan man skal forstå den er i større grad bestemt av samfunnet. Poesi på arabisk er mindre direkte, mindre tydelig. For å unngå å være eksplisitt, anvendes det mange metaforer og dobbeltbetydninger. Dette har forandret seg det siste tiåret.

– Hvordan har poesien forandret seg? Og hvorfor, tror du?

– Da jeg bodde i Irak, hadde vi ikke internett eller sosiale medier. Det var begrenset med utkikksposter til verden. Det ble ført nøye oppsyn med tilbudet av litteratur – mange viktige bøker ble bannlyst på 1980- og 90-tallet. Begrensningene påvirket min generasjons poesi på en negativ måte. Med internett har irakiske forfattere fått frihet til selv å velge hva de vil lese og skrive. Selv om det fremdeles er sensur i Irak, og selvsensur, har poetene i dag større muligheter til å uttrykke seg enn før. Jeg opplevde aldri denne friheten som forfatter i Irak, men jeg opplever den nå. Ikke bare fordi jeg lever i Norge, men fordi kunnskapen min har utvidet seg. 

– Hvilke norske poeter har gjort inntrykk på deg?

– Da jeg kom til Norge, kunne jeg ingenting av språket, men etter 12 år setter jeg pris på det. Jeg liker godt Tor Ulven og Sigbjørn Obstfelder. Da jeg begynte å lese dem, ante jeg hva jeg savnet i poesien jeg kjente fra før av. 

– Hvordan ser du på at det er blitt dikt ut av Facebook-notater og at poesien kommer til uttrykk gjennom nye medieteknologier?

– I vår tid lever vi alle gjennom medieteknologi. Og poesien kan overleve gjennom et hvilket som helst medium. Det er følelsene mine og motivasjon min for å leve som gjør poesien mulig. Målet mitt med å skrive er å overleve og la skrivingen min bevege seg fritt. Å få utgitt denne boka var veldig viktig for at jeg skulle føle meg fri igjen.