Skjerpete sjangerkrav utfordrer dagens dominerende litteraturhistorieskriving: forfatterbiografiene.
Lederartikkel i Vagant 2/2012.
Litteraturkritikkens svakeste ledd er historiebevisstheten. Kritikernes behandling av samtidslitteraturen står alltid i fare for å bli «historieløs», ute av stand til å svare på verk som tydelig kommuniserer med forbilder og tradisjoner kritikerne ikke har kjennskap til. Naturligvis er leseren aldri allvitende, men Friedrich Nietzsches vitalistiske forsvar for glemselen kan bare med forbehold overføres til dagskritikken – det kreves en skolert essayist som Stig Sæterbakken for å lykkes i å snu ryggen til den historisk orienterte fremstillingen.
Tradisjonelt har kritikerne bidratt til å spre kunnskap også om fortidens forfattere gjennom essays og monografier. Eksempler på dette finner vi særlig i mellomkrigstiden, der litteratene like gjerne skrev om de foregående århundrenes forfattere og tenkere – Holberg, Treschow og Skram – som sine samtidige. I dag er slike forsøk på å orientere seg nesten ikke-eksisterende; Henning Hagerups Vinternotater (1998) er her et tydelig unntak som bekrefter regelen. Med visshet om disse forholdene er det nærliggende å spørre seg: Hvordan kan forbindelseslinjene mellom fortid og nåtid holdes i hevd i en offentlighet der litteraturhistorien som disiplin – den syntetiserende, bredt anlagte undersøkelsen av forfatterskap og tiden de utspilte seg i – er blitt skjøvet til side?
Francis Bull og Edvard Beyers tid er forbi, og med unntak av Øystein Rottems nokså mangelfulle trebindsverk om etterkrigslitteraturen (1996–98) er det ikke blitt produsert noen større oversiktsverk over norske forfatterskap de senere årene. Mer enn noen annen sjanger er det biografiene som tar seg av det litteraturhistoriske grovarbeidet. Litteraturhistorien har skiftet beite og vegeterer nå inne mellom brev og legerapporter, plantegninger for sommerhytter og børsnoteringer. Men er dette en heldig situasjon?
I sin nå berømte anmeldelse av Fredrik Wandrups biografi Olaf Bull og hans samtid (1995) ergret Dag Solstad seg over vrengebildet boken ga av dikteren:
Det som Fredrik Wandrup er så levende opptatt av greier bare å vekke min interesse sånn passe. Og det skyldes ikke at jeg ikke interesserer meg for Olaf Bulls skjebne som alkoholisert poet, med stadige fyllekuler, pengebekymringer og umulige kjærlighetshistorier, jo, jeg er opptatt av det, men jeg greier ikke det tabloidiserte språket jeg får det anrettet på. Jeg er ikke vant til at folk behandler meg på den måten.
Solstads skuffelse og Wandrups fremstilling av Bulls «umulige» kjærlighetshistorier bærer begge preg av å være skrevet før de store biografidebattenes tiår. 2000-tallet ble innledet med Marianne Egelands bok Hvem bestemmer over livet (2000), en utgivelse som med betydelig hell forsøkte å hale «biografien ut av sin slumrende uskyldstilstand». Med polemisk kraft pekte Egeland på hvordan forfatterbiografiene sier like mye om tiden den er skrevet i, som tiden den beskriver. Mot en naiv innlevelse i og identifikasjon med fortiden, understreket hun nødvendigheten av etterrettelighet og kildekritikk.
Diskusjonen i etterkant av Egelands bok tok mange veier, men hovedlinjene synes klare nok: Hvilke krav skal vi stille til biografen? Hvordan forteller man ansvarlig og leseverdig om et helt liv? Og kan en biografi overhodet være «sann»? De senere årenes utgivelser kan tyde på at debatten har båret frukter og at norske biografier i dag forholder seg mer bevisst til sine egne forutsetninger. Et av de mest skjerpende eksemplene kom i 2010, i form av en biografi som ikke omhandler en forfatter, men psykiateren og biografen Johan Scharffenberg. Espen Søbyes En mann fra forgangne århundrer (2010) presenterer seg slagkraftig og polemisk allerede i undertittelen: «en arkivstudie». I det mye omtalte metodeessayet i Klassekampen 11.06.2011 fulgte Søbye opp og gjorde rede for hva han legger i begrepet, med en klar brodd mot den mer konvensjonelle delen av sjangeren:
Arkivstudien må skape en enhet og utgjøre et sluttet hele, for å bli et verk. Dette må den gjøre på en annen måte enn gjennom fortellingen. Fortellingen er i grunnen en lettvint og billig måte å skape enhet på. Biografien som arkivstudie, kan ikke etterlikne romanen. Hvorfor ikke? Jeg vil ikke påstå at romanen ikke kan være sann, men det er ikke noe hovedkrav til den at den skal være det. Romaner er like gjerne bygget opp rundt narrativer, disse er like farlige som metaforer, de inneholder som vi har kunnet forvisse oss om forestillinger om årsak og virkning, om spøkelsesaktige sammenhenger som ikke er annet enn ideologisk slagg som destabiliserer tanken. Derfor kan ikke arkivstudien etterlikne romanen. Arkivstudiemetoden er deskriptiv og antimetafysisk, arkivstudiemetoden er realitetsorientert og har sannhetspretensjoner.
Søbyes kompromissløse sannhetssøken er imponerende; i hans virke som kritiker viser den seg ofte å ha fruktbare ideologikritiske implikasjoner (se for eksempel anmeldelsen av Kristenn Einarssons En bokpushers bekjennelser i Morgenbladet, 8.3.2012). Men som imperativ for den litterære biografien, og for kritikerens interesse i et verk og dets samtid, blir idealet for snevert. Metaforene og narrativene står ikke nødvendigvis i fare for å villede litteraturkritikken; like ofte utgjør de påminnelser om sider ved språket som unndrar seg den rene sannhetspretensjonen.
Den gode litteraturhistorien holder seg slik sett med et mer løssluppent begrep om sannhet enn Søbyes arkivstudie. Det kan selvsagt diskuteres hvorvidt boken om Scharffenberg er representativ for biografien som sådan eller ikke. Sikkert er det likevel at den med kraft og eleganse har blottlagt grensene mellom den løse og inkluderende levnetsbeskrivelsen og en selvrefleksiv biografi med ambisjoner i retning av historieskriving. Men dermed oppgir den også kritikkens fremste styrke, der tolkninger og vurderinger flettes inn underveis. Spørsmålet blir da om en biografi som skyr fortellingen og som anser metaforer for farlige, fortsatt kan skjøtte den litteraturhistoriske oppgaven sjangeren har påtatt seg?
Forfatterbiografienes forvaltning av litteraturhistorien lar seg vanskelig kombinere med de strenge sjangerkravene hos Egeland og Søbye. Men snarere enn å ønske oss tilbake til en løsere og mer inkluderende biografi, av typen Wandrup, slår Vagant et slag for det informerte essayet og den formbevisste monografien. Eksemplene til etterfølgelse ligger der, og den økte arbeidsfordelingen mellom biografi, kritikk og litteraturhistorie ønskes herved velkommen!
