Sand som faller over sand som har falt

Jeg lå på rygg i et mørkt rom, sammen med fire fremmede mennesker. Over meg, under meg og langs kroppen min fløy neonfargede kråker over en stjernehimmel, slepende på glinsende komethaler. Det opplevdes som om jeg var i ferd med å gå fullstendig i oppløsning. Det eneste som fortalte meg hva som var opp og hva som var ned, var vekten av min egen kropp mot gulvet. Det var vanskelig å skjelne mellom innside og utside, drøm og virkelighet. Jeg var beruset – av et kunstverk.

Da jeg noen minutter senere snublet ut av rommet, fikk jeg øyekontakt med mannen som hadde ligget ved siden av meg i mørket. Han var middelaldrende, kledd i svart dress, og det grånende håret sto rett til værs. Det var en uvanlig fortrolighet i blikket vi utvekslet, i et land der blikkontakt med fremmede helst unngås.

Året var 2016, og jeg hadde snublet over installasjonen Crows are Chased and the Chasing Crows are Destined to be Chased as Well, Transcending Space i et galleri høyt oppe i en av de mange sky­skraperne i bydelen Roppongi i Tokyo. Jeg ante ikke da at den var laget av det som skulle bli et av de mest Instagram-vennlige og populære kunst­kollektivene i verden. Japanske teamLab, som ble grunnlagt i 2001, er en gruppe bestående av selverklærte «ultra-teknologer». Den omfatter ikke bare kunstnere, men også programmerere, matematikere og ingeniører, til sammen rundt 1000 ansatte. I dag har de utstillinger, permanente og temporære, over store deler av verden. Kunstverkene er gjerne interaktive video­installasjoner, eller foranderlige landskaper med elementer som lar betrakterens bevegelser påvirke det visuelle uttrykket. De er også et stort, kommersielt foretak. Alt de tar i blir til turist­attraksjoner.

Den grunnleggende påstanden til den såkalt immersive kunsten er at her ligger alt til rette for å bli ett med det sublime.

I 2023, sju år etter mitt første møte med teamLab, er jeg tilbake i Tokyo og på jakt etter en ny kunstnerisk fix. I 2018 åpnet kollektivet en enorm, permanent utstilling i Toyosu distriktet, kalt teamLab Planets. Jeg har studert bilder og videoer på forhånd, sulten på å gjenoppleve begeistringen. Det ser lovende ut: teamLab Planets er større og dyrere enn kråkeflokken som virket så sterkt på meg den gang. Kan jeg simpelthen multiplisere opplevelsen, og la meg overvelde desto mer?

Opplevelsen begynner så som så: Jeg befinner meg i en lang, sikkerhets­kontroll­aktig kø i et usjarmerende nabolag, sammen med en kontinuerlig strøm av turister som meg selv. I puljer på 30-40 blir vi sluset inn i et forberedende rom, et slags kunstens trykkammer, og dørene blir lukket bak oss. En stemme ønsker velkommen, og en skjerm på veggen byr på fraser om at vi nå skal immerse the entire body og become one with the world i en continuity between the self, the art, and others. Deretter får vi beskjed om å ta av oss på bena, og inn i wunder­kammeret bærer det.

Forbløffelsens kraft

Jeg har i det stille fryktet at jeg mangler evnen til å la meg henføre av visuell kunst. At jeg er blasert eller avstumpet, eller kanskje også litt dum, selv i møte med store verk. Jeg har besøkt det sixtinske kapell og Uffizi-galleriet uten å føle annet enn mild tilfredsstillelse over å krysse dem av på en må-se-liste. Men det finnes unn tak: Å se Anicka Yis svevende maneter i Tate Moderns turbinhall i 2021, et verk med den passende tittelen In Love With the World, var en oppløftende rystelse. Jeg kom uforberedt dit, akkurat som til galleriet i Roppongi, uten å ha lest så mye som en katalogtekst. Brått sto jeg overfor digre skapninger med late tentakler som duvet gjennom luften i det enorme rommet, tilsynelatende uten at noe holdt dem oppe, trege og truende. Det er kanskje det næreste jeg har vært å stå overfor noe fullstendig fremmed, noe som eksisterer til tross for fornuften og hinsides fatteevnen – selv om jeg visste at de var konstruerte kunstverk. Kanskje er det det som skal til for å bevege meg? Noe halvt ubegripelig, som får kroppen til å gå i alarmberedskap. Noe jeg ikke har kunnet tenke gjennom, pønske på og gardere meg mot.

Og teamLab er vel mestere i det å overraske og forbløffe? Det er i hvert fall artig å bokstavelig talt vasse inn i teamLab Planets gjennom en konstruert bekk, i halvmørke. Riktignok er det noe litt forsoffent over det hele, etter fem år med turisttråkk. Jeg aner at mørket skjuler slitne installasjoner og skrapemerker på veggene.

Vi får utdelt et håndkle og tørker bena før vi går inn i den første installasjonen. I et dunkelt opplyst rom dekker et mørkt teppe det myke, gyngende underlaget. Midt i denne dynen av mykt, puteaktig materiale, mellom to folder, ligger et par og fotograferer seg selv. Der jeg står og ser de to kjærlig velte seg i det grisete teppestoffet, under led-blitzens avfortryllende måneskinn, er det umulig å ikke tenke på det vesle kunstverket jeg bærer i lommen. Mitt litterære reisefølge, en pocketutgave av Kōbō Abes roman The Woman in the Dunes (1962), en bok som – selv om den i sin eksistensialistiske pessimisme vil føles kjent for mange – tar leseren med inn i et fremmed, ukategoriserbart og nifst landskap.

Sisyfos i sanden

Lærer og insektsentusiast Jumpei Niki legger ut på en reise til en landsby ved havet, der han håper å finne spennende insekter i sanddynene. Da han mister skyssen hjem, tilbyr en landsbybeboer ham å overnatte i et lite hus som ligger i en dyp sandgrop. Der bor en enke som Jumpei vekselvis vemmes og tiltrekkes av, og disse følelsene skal han få rikelig med tid til å utforske. Det viser seg nemlig at han er offer for et komplott; taustigen som gir tilgang til huset blir trukket opp i løpet av natten, og så er han fanget der, dømt til å hjelpe enken med å lempe bort sanden som stadig raser ned over huset. Hele landsbyen er avhengig av at de to holder sanden på avstand. I bytte får de knappe rasjoner av mat og vann, heller ikke de fri for sand. Det knaser i hver eneste setning, og i munnen på leseren.

Mens kvinnen tilsynelatende har akseptert sin skjebne, nekter Jumpei Niki å slå seg til ro med at dette skal være hans virkelighet resten av livet. Likevel blir det slik. Ingen kommer for å lete etter ham når han uteblir fra jobb. Alle forsøk på flukt mislykkes, og han er dømt til å prøve å finne mening i sitt Sisyfos-arbeid og forholdet til kvinnen han bor sammen med.

De evinnelige andre

Litteraturen og lesingen har appellert til meg ikke minst fordi den er en ensom affære, noe som foregår mellom meg og teksten, der ingen kan trenge inn utenfra og tilskygge, braute, dulte, fotografere, rope, søle eller bemerke. Selvfølgelig kan kritikernes vurderinger sive inn, og den øvrige offentlige omtalen, og fortellingene som verserer om verket og forfatteren. Men selve lesetilstanden er ubesudlet, og min alene.

Det samme kan ikke sies om teamLab Planets. Snart vader jeg gjennom en folkerik fiskedam der fargerike karper blir projisert på overflaten. De flytter seg når de kommer i kontakt med kroppene våre, og eksploderer etter hvert i blomsterliknende mønstre. Det er festlig. Men rystende, undringsskapende? Nei. Det finnes absolutt lyspunkter her, og kan skje, hvis jeg var mindre gretten og folkesky, og hvis det hadde vært mulig å oppleve disse installasjonene adskilt, i mindre doser, kunne de virket like sterkt på meg som den gangen i Roppongi. Men slik det er nå, mens jeg blir skyndet på av vakter, og ufrivillig rekvisitt i hundre Instagram-bilder, et blekt og grettent måneansikt i bakgrunnen av postkortet som forteller om avsenderens rikdom, smak og dannelse, blir helheten dessverre skuffende.

Når jeg leser om Phenomena går min indre mistro nok en gang i full alarm beredskap.

I mitt første møte med teamLab var jeg ubevisst de andre i rommet, innhyllet i mørke og opplevd isolasjon. Her inntar andre mennesker hovedrollen. Det fører meg inn i en lite produktiv, mistroisk tilstand.

For vil teamLab meg egentlig noe mer enn å blende og suggerere, bak veggen av post-rock-aktige verktitler? Postrocken som byr på lydlandskaper som den ene dagen – gitt min evne til å la meg henføre akkurat da – kan føles sinnsutvidende. En annen dag kan det samme verket minne om produksjonsmusikken til en bilreklame med dronebilder av fjell og fjord, noe som bare skal forføre, som ikke har betydelig tyngde eller brodd i seg selv, men som har som sin fremste kvalitet at det kan forsterke en stemning, skape atmosfære. Noe av den grunn leggende påstanden til den såkalt immersive kunsten er at her ligger alt til rette for å bli ett med det sublime, bare man klarer å leve seg tilstrekkelig inn i det, la seg senke ned i det. Og klarer man det ikke, ja, da er det vel betrakteren det er noe galt med, og ikke kunsten?

Idet jeg kommer inn i en hall med store, lysende kuler, en megaloman ballbinge, blir det vanskelig å si om jeg befinner meg i en fornøyelsespark eller en kunsthall. Jeg kunne levd med den usikkerheten, hadde det ikke vært for de mettede påstandene om at man her skal komme nærmere verden og hverandre, frasene om at dette er viktig og vektig. De tilfører en ekstra hulhet til den konsumeristiske opplevelsen av å gå og stå i kø. Stedet, og kunsten som vises her, fungerer godt som en kulisse for å uttrykke noe om seg selv i sosiale medier. Som virkemiddel for å forstå seg på eller undre seg over verden rundt en, er det ikke like effektivt.

Kunstens oase, eller fornøyelsespark for de rike?

Eksportvaren teamLab vil stige til nye høyder. I april 2025 åpnet dørene til gigant­prosjektet Phenomena i Abu Dhabi (for øvrig også hjem for verdens største sammen­hengende sanddyne, Rub’ al Khali). 17 000 kvadratmeter med kunst­installasjoner, ledsaget av sitater som Life is a miraculous phenomenon that emerges from a flow in a continuous world. Byggingen er det kultur- og turist­departementet DCT Abu Dhabi som står bak, og driften er sponset av det japanske olje­konsernet Inpex. I et intervju med The New York Times (07.12.2024) sier teamLab-grunnleggeren Toshiyuki Inoko at innholdet skal speile «hvordan miljøet skaper naturfenomener».

teamLab er ikke alene om å gi av sin kunstneriske integritet og attraksjonsverdi til De forente arabiske emirater. På Saadiyat-øya finnes også kunstmuseet Louvre Abu Dhabi, som åpnet i 2017. Bygningen med den enorme, flate kuppelen – slik man kan se den på utallige bilder på internett – minner mest av alt om fremtidsvisjonen av Kennedy International Airport som man får et glimt av i Luc Bessons’ Det femte element (1997), idet romfergen tar av mot luksus­resorten Fhloston Paradise. Navnet Louvre er på utlån fra Frankrike fram til 2047, takket være en avtale som i 2007 kostet Abu Dhabi 334 millioner pund for bruken av merkevaren alene. Og jammen står ikke åpningen av Guggenheim Abu Dhabi også for tur, det største og mest futuristiske bygget av dem alle, tegnet av den legendariske arkitekten Frank Gehry. Hvis J. G. Ballards visjon av luksus­reisemålet Vermillion Sands (1971) skal bli virkelig, der skulpturer skjæres ut av skyene og syngende planter finnes, er det nok på Saadiyat-øya det skal skje. «Saadiyat Island promises to be a highbrow and high-rolling amusement park», skrev The Guardian i en lengre kommentar­artikkel (01.12.2015), der avisen diskuterte hvorvidt museene er del av en kampanje som bruker kunsten for å profilere statens fortreffelighet, eller om de er «tegn på en mer opplyst fremtid».

Når jeg leser om Phenomena, går min indre mistro nok en gang i full alarm­beredskap. Denne gang av etiske, ikke estetiske årsaker. Er sportsvasking og kunst­vasking to sider av samme sak? Er oppkjøpet av Manchester City, VM i Qatar og byggingen av kjempe­gallerier ledd i samme strategi? Eller kommer min instinktive avsmak for blandingen av kunst og oljestenket storkapital i veien for å anerkjenne noe som kan bli et virkelig under verk? For jeg vil jo også, når jeg ser bildene av disse megalomane prosjektene, at de skal materialisere seg i verden, at de skal stå der og skrike om både hybris og makt og skjønnhet, fornufts­stridige som de er. Spørsmålet er hvor mange omkring­liggende kjens­gjerninger jeg er villig til å overse.

Eventifiseringen av kunsten

Også den dansk-islandske kunstneren Olafur Eliasson manøvrerer i farvannet mellom immersiv kunst, underholdning og storkapital. Tåkemaskiner og blendende lys stilles side om side med treretters vegetarmenyer og tiltrekker seg de opplevelseslystne, mens det hele pakkes inn i blomstrende retorikk. Noe med kloden. Noe med konsumerisme. Og alle hadde det moro underveis. Jeg har ikke opplevd Eliassons kunst selv, men jeg kjenner meg igjen i tankene flere sitter igjen med: «Does enjoying these aspects of the display mean automatically surrendering our critical faculties?», spurte anmelder Gabrielle Schwartz i Apollo Magazine (01.08.2019), under hans utstilling In real life på Tate Modern. Svaret er selvfølgelig nei. Eliasson legger heller ikke skjul på at han er ute etter å underholde og forføre. Jeg er enig i at et kunstsyn som ekskluderer det, hører fortiden til. Samtidig er Eliasson (også han med en stor stab av ansatte under seg) ikke fremmed for å ta oppdrag for store tek-selskaper, Louis Vuitton-stiftelsen og søkkrike NFT-samlere. Akkurat dette er mindre i takt med mine og mange andres ideer om hva kunsten skal gjøre, enn hangen til publikumsfrieri. Kan kunst som peker på miljøødeleggelser, avstanden mellom moderne mennesker og kapitalismens konsekvenser tillate seg å ta imot penger fra oljeindustri, som i teamLabs tilfelle, eller teknologiselskaper og luksusveskemerker, som i Eliassons?

All kunst som lener seg mot det kommersielle vil før eller siden møte slik kritikk, som sellout, tilsmusset av under­liggende motiver. Hvor går grensen før det blir så problematisk at det undergraver troverdigheten? Kanskje er teamLab Phenomena del av en ny æra av japansk kultur­eksport, til et nytt marked. Teknologidrevet opplevelses­kunst treffer tids ånden, om ikke annet. Byggingen er uansett vinn-vinn for Japan og Emiratene. Nettavisen Observer peker på (04.09.2022) hvordan japansk populær­kultur, etter å ha hatt stor inter­nasjonal innflytelse på 2000-tallet med manga og tv-spill og musikk, det siste tiåret har havnet i skyggen av Sør-Koreas K-pop og tv-serier. En fersk rapport de refererer til, viser imidlertid at kunst­markedet i Japan etter korona­pandemien har fått en oppsving som er langt større enn enkelte andre steder.

Henført og naiv, eller kynisk vitende?

Avstanden mellom det globale immersive tekno-kunstmarkedet med sine store ord og store penger på den ene siden, og romanen jeg har i lomma på den andre, kunne knapt vært større. I dette gapet kommer hva jeg egentlig ønsker meg fra et kunstverk til syne. Det må gi et instrument å tenke med, høyt eller lavt, og et materiale å hugge i, uten veiledning, uten kunstig oppskrudd forventning og pompøse formaninger om hva som skal hende og hvorfor. Det må stole på at jeg finner min egen vei.

Mens ultrateknologene utbasunerer hvordan kunsten deres lar deg bli ett med verden, kommer Abes roman aldri med instruks eller fortrøstningsfullt prat. Vinden blåser og sanden faller over menneskene og gjennom timeglasset. I forsøket på å stanse den, er vi dømt til å leve ulykkelige, eller bli begravet. Kun gjennom å finne vår plass i alle tings gjentakende ubestandighet er det vi kan danne et snev av mening, slik kvinnen i sanddynene har gjort, og slik Junpei endelig gjør da han oppdager at det går an å utvinne vann fra den allestedsnærværende sanden. Romanen beveger seg hele tiden frem og tilbake i grenselandet mellom det fantastiske og det realistiske, men her er det om om forfatteren legger denne grensen bak seg for å finne en slags trøst for sin hovedperson. Han kan ikke akseptere et liv på kvinnens og landsbyens premisser, å være en som skyfler sand. Men han kan leve med en tilstand der han er livgiver, den som på mirakuløst vis finner vann der vann ikke skal finnes. Niki Junpei, i kampen mot en uverdig og ulevelig tilstand, lar seg forme for å overleve. Han må gi plass til kvinnens og landsbyens ve og vel, selv om det innebærer en slags selvutslettelse. Nødvendigheten er en gave.

Og kanskje er det nettopp noe liknende som må til for at jeg skal klare å trosse omstendighetene og la meg henføre av prosjekter som teamLab Planets, eller det kommende Phenomena. Jeg må akseptere at folkemengden er del av verket, og at min individuelle opplevelse er sekundær. La meg senke ned. Bli ett. Stille færre sure spørsmål. Møte uforberedt og åpen, og så tilpasse meg. På toppen av det hele må jeg antakelig gjøre som en uforbederlig VM-fan og se forbi de etiske betenkelighetene. Si til meg selv at det er det som skjer på banen som er viktig. Jeg kunne kanskje klare det. Men vil jeg?