Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Så lenge byggeplassen finnes vil det alltid være arbeid

Den norske arbeideren i 2010 er verken offer eller helt. Tina Åmodts debutbok fremstår som en hyllest til det nøkterne arbeidet.

Tidligere publisert i Vagant 1/2010

Under en guidet omvisning i en av Trondheims lafta 1700-tallsbygninger, gikk det byggtekniske foredraget over i en samtale om sikkerheten til arbeiderne som en gang hadde heist de enorme bjelkene opp under mønet. Historikeren som viste oss rundt fant det for godt å lire av seg en vits. «En gjennomsnittlig håndverker har et ordforråd på 500 ord,» sa han. «Og hvis han mister en bjelke på foten, får du høre 499 av dem!» Jeg lo ikke spesielt høyt. Denne historikeren vet mye om barokke byggeskikker, men – og følgende er ikke en fordom, for jeg kjenner ham – han har knapt tatt i et tak i hele sitt liv.

Tina Åmodt: Anleggsprosa, Kolon forlag, 2010.

Tina Åmodt: Anleggsprosa, Kolon Forlag, 2010.

Det har debutanten Tina Åmodt. I et intervju med Morgenbladet fra i fjor (24.07.09), kan vi lese at hun har hatt sommerjobb i farens byggefirma fra hun var tolv år gammel. Byggeplassens tekniske prosesser, sosiale miljø og tankeverden beskrives inngående i Anleggsprosa, og det komplekse ved den er spesielt synlig i nettopp ordforrådet. Det er mulig at en håndverker ikke kan like mange ord som en historiker, men det yrkesfaglige vokabularet hans kan være stort, spesifikt og uforståelig for folk som aldri har tatt i en tobb.

Vokabularet hans, skriver jeg, automatisk. Men jeget i Anleggsprosa er en ung kvinne med fagbrev som forskalingssnekker, riktignok i et maskulint miljø der den eneste andre kvinnen «er kraftig, har hår ned til beltet, grå arbeidsbukser og Van Halen-T-skjorte. (…) De gangene vi er på samme område hilser vi på hverandre som menn.»

Anleggsprosa består av 76 korttekster der jeg-personen og den eldre kollegaen, Harald, bygger et hus fra grunnen. Dette radarparet er omgitt av anleggsarbeidere med andre oppgaver enn dem selv, som jernbinderen, kranføreren og den tidvis inspiserende bygglederen. Beskrivelsene av byggtekniske faser på den ene siden, og jeg-personens refleksjoner på den andre, utgjør tekstenes spillerom. Jeg-personen reflekterer over stedets fortid: «Husets historie startet flere år før vi fikk telefonen om at dette er jobben vår nå. Spekulanter så området og tenkte: Muligheten finnes, her vil noen kunne bo.» Og stedets framtid: «Vestre yttervegg her. En skillevegg her. I dette rommet skal noen høre vaskemaskinen, i dette kjøleskapssuset, peisen og hunden som går over gulvet.»

Til tross for pekere framover og bakover i tid, er det byggeplassen vi befinner oss på gjennom hele boka. Allerede i den første teksten skildres byggeplassen som et begrensa område. «Den har tydelige grenser. Den er ulikt alt annet.» Byggeplassen er ramma inn av gjerder slik tekstene er ramma inn av byggeplassen. Den ligner heller ikke på noe, og dét kan forstås som en poetikk for boka i sin helhet – den inneholder få metaforer og besjelinger, og det er et jordnært, og ikke estetiserende blikk som noterer seg det fascinerende ved anlegget: «Å hele tiden høre lyden av ubygde hus. Å se ubygde hus, være i dem, bygge dem. Å bli trøtt.»

Åmodts bok står dermed langt fra den magisk-realistiske måten å behandle byggeplassen på i Dag Johan Haugeruds roman Noe med natur fra 1999, der stillaset som bygges på en høyde over byen, vikler seg inn i arbeidernes kropper og sinn, og blir en organisk, sublim størrelse som de ikke kan frigjøre seg fra. Stillaset har trekk av en totalitær ministat, men siden ingenting annet bygges enn nettopp stillaset, er dette et diktatur uten ideologi, uten innhold eller fremdrift.

Mens Haugeruds roman blir en skrekkarta allegori for den norske samtida, følger vi i Anleggsprosa en konstruktiv byggeprosess fra A til Å. Bokas anliggende er verken samfunnskritikk eller å gi byggeplassen merbetydning ved å gjøre den til et bilde på noe. Den plasserer seg dermed enda lenger fra en annen bok som spiller på det allegoriske potensialet ved anlegget, med dets aura av noe stort i tilblivelse.

Den ideologiske byggeplassen

Arbeidsfolk har forskjellige drømmer om natten – noen av dem viser et oppfylt håp, andre gir en forutfølelse av egen likkiste i en grav av leire; men dagene gjennomlever de på samme krumbøyde måte – i kroppens tålmodighet der den graver i jorden for i det friske hullet å plante den evige stenroten til et urokkelig byggverk.

Grøftegraverne i Andrej Platonovs Anleggsgrøften (oversatt av Erik Ekeberg, Solum Forlag, 1997) gjør sitt beste for å opprettholde storslåtte visjoner på vegne av Sovjetstaten – de skal bygge et gigantisk, samproletarisk hus som skal «verne de menneskene som hittil har levd på utsiden» av de kommende, solide veggene. Den systemkritiske romanen ble skrevet i 1930, da den første femårsplanen og landbrukskollektiviseringa i Stalins Sovjet ble iverksatt. Den er en absurd satire over den herskende ideologien rundt arbeidet, som skal løfte samfunnet inn i en ny tid. Arbeiderne graver grøfta stadig videre og dypere, for at huset skal kunne romme alle bønder, misdanna pensjonsmottakere og annet pakk som ønsker eller tvinges til å proletarisere seg. Men idet romanen slutter, er ikke engang en grunnmur støpt – gravinga bare fortsetter på beckettsk vis.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Det var med betydelig risiko at Platonov skrev denne regimekritiske romanen. Stalin kom da også til å lese noen tekster han hadde på trykk i et tidskrift. Sovjetlederens raffinerte hevn var å arrestere Platonovs sønn, som pådro seg tuberkulose i fengselet, og siden smittet faren, som døde av denne sykdommen i 1951.

HMS!

Platonov skriver om anleggsarbeid under et styre som hyller arbeiderne som samfunnets viktigste kraft samtidig som det forfølger sin egen hardt arbeidende befolkning. Byggeplassen er hos ham et sted der statens ideologi og kritikken av den kan gestaltes litterært på en eksistensiell måte.

Tina Åmodt skriver om byggeplassen i Norge i 2010, der HMS-planer og ferielover er like integrert i statens selvoppfatning som de er bestemmende for anleggsarbeidernes hverdag. Det litterære anlegget ligger tett opp til de reelle anleggene i dagens Norge, i alt fra hva det består av til hvilken grad av action man kan forvente. Det er ingen utprega dramatisk kurve i boka, og ingenting ved karakterene, dialogene eller miljøskildringene utfordrer forestillingene jeg allerede har om enhver byggeplass. Men det er nettopp den detaljerte beskrivelsen av byggeplassen som hva den er, og ikke hva den kan være, som både imponerer og frustrerer med Anleggsprosa. Så hva er viktig og lesverdig ved ei inngående skildring av oppføringa av et boligfelt?

Regjeringen ønsker at alle skal kunne bo trygt og godt. En god bolig er en betingelse for et godt og meningsfylt liv, og det er derfor viktig at alle kan sikres en bolig som tilfredsstiller deres behov. Regjeringen ønsker at flest mulig av de som ønsker det, skal kunne etablere seg i egen eid bolig. Byggeprosessen skal være brukervennlig og effektiv. Boliger og bygg skal være sikre, og hensynet til universell utforming, miljøvern og god kvalitet skal stå sentralt i byggevirksomheten.

Hvem sa at norske byggeplasser er fri for ideologi? Sitatet er saksa fra Kommunal- og regionaldepartementets nettside om bolig- og bygningspolitikk på  regjeringen.noAnleggsprosa retter ingen kritikk mot statsforvaltningas visjoner eller realpolitikk overfor byggebransjen, men viser hvordan satsninger og regelverk i vårt nyrike velferdssamfunn kommer til uttrykk i bokstavelig forstand:

Når gjerdene en varm kveld tas ned, er alle spor av [byggeplassen] borte. I stedet står det sju hus der eller et sykehjem eller næringsparken med fasade av stål og glass. (…) Kontraktene gir ikke rom for avvik. Målet skal styre alt og alt som omslutter målet er listet opp og nøye beregnet, skrevet inn i et sikkert system: kostnader og prosedyrer. Tid og maskiner. Arbeidsrutiner. Mennesker som bygger for mennesker.

Uten sammenligning med Sovjet for øvrig: Også når det gjelder realiseringa av norsk bolig- og bygningspolitikk, er det til syvende og sist arbeiderne som løfter samfunnet inn i en ny tid. Dette er det åpenbart politiske ved Åmodts prosjekt. Men like viktig er de eksistensielle problemstillingene hun spinner ut av en gjennomsnittlig byggeplass – problemstillinger som er like lite storslåtte som de er felles for oss alle.

Workin’ 9 to 5 – tryin’ to make a livin’

Undersøkelser av identitet med utgangspunkt i stedet, er velkjente i litteraturen. Isak Sellanrå kultiverer et stykke vilt land, og gjør det til sitt. Anleggsarbeideren derimot, utøver sin spesialkompetanse i visse faser av bygginga på et oppmålt, kontraktfesta jordstykke. Deretter drar hun videre til nye anlegg. «Mellom klokken sju og tre bygger vi fremtiden til noen vi ikke kjenner,» kan vi lese i Anleggsprosa. Identiteten befestes dermed ikke gjennom det geografiske stedet, men gjennom boligområder og kontorbygg in spe. Den knyttes til selve byggeplassen, med dens mobilitet, dens fastlagte rutiner og rytme, de sikkerhetsklarerte klærne, utstyret, kollegene og lukten av wunderbaumen som henger i vinduet på den eldste brakka der hver eneste lunsjpause tilbringes med kaffe, Cultura og fem påsmurte brødskiver.

Det forutsigbare er sentralt i denne boka. Det er ikke spesielt originalt – monotoni knyttes til fysisk arbeid i alt fra den greske myten om Sisyfos til den spastiske fabrikkarbeideren i Chaplins film Modern Times, og videre til Leslie Kaplans diktsamling Overskuddet – fabrikken (gjendiktet av Hanne Ørstavik, Forlaget Oktober, 1998), der monotonien også klinger i selve språket, i form av insisterende, upersonlige repetisjoner («Man er på fabrikken, man går. Man strekker på seg, man kommer seg fram»). Men der det forutsigbare, gjentakende er selve straffen for Sisyfos, og virker fremmedgjørende hos Kaplan, representerer det noe positivt og trygt hos Tina Åmodt:

Vi tar del for del opp av verktøykassen og hekter det på oss med kroker og belter, det er en vane, vi kom hit fra en annen jobb,et boligfundament med garasje, eller var det et basseng, eller var det en mur? Et gammelt prosjekt viker alltid for det nye. Vi skifter ut tegninger og arbeidsmengde, men ikke måten vi tenker på. Det finnes grenser for hvor store omveltninger vi tåler. Det andre som er sikkert: Utstyret forblir det samme, det er vårt.

Det er ikke bare monotoniens valør som dreies hos Åmodt. Hennes anliggende later også til å være å rokke ved et konvensjonelt bilde av arbeideren. Her er hun muligens del av en større trend.

Antiheltarbeideren

I en artikkelserie om arbeiderdiktning i Klassekampen (23.05.06), uttalte Karin Sveen at 70-tallets arbeiderlitteratur var prega av «muskler, menn og materialisme, heroisering og romantisering». Per Petterson la til at en grunn til at denne typen litteratur ikke har like høy status som før, er at den hvite mannen ikke lenger er så relevant for arbeiderlitteraturen. I stedet er det innvandrerjenter som både skriver og blir skrevet om, noe som fører til at arbeiderlitteratur blir definert som uinteressant, fordi det ikke handler om den hvite heroiske arbeiderklassemannen. Debatten begynte med at Tony Samuelsson, forfatter av Arbetarlitteraturens bästa partytricks (2006), uttalte at dagens arvtakere til 1930-tallets gullalder i svensk arbeiderklasselitteratur er «sosiale skildrere», som f.eks. Liza Marklund. Det dreier seg ikke lenger om en vekkelseslitteratur, men en bred strømning som skaper et arbeiderklasse-vi, og gir erfaringer og identitet til arbeiderklassen.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Inngår Tina Åmodts debut i denne nye, brede arbeiderlitteraturen? I Anleggsprosafins ingen helter, bare konvensjonelle arbeidertyper, som Roar Møen som «ikke skjønner at folk ikke kan få opp øynene og stemme Fremskrittspartiet», og Harald, som mimrer om «lukten av fitte i lugaren når lasteskipet lå til kai i Vietnam». Er disse sjablongaktige sitatene svake og fordomsfulle, eller karakterskapende og troverdige? Er de relevante som sosial skildring, eller bare sementerende?

Det er den langt mindre konvensjonelle jeg-personen som beskriver disse mennene for oss, og muligens reddes sitatene ved å tangere et mellommenneskelig tema i boka. Med unntak av makkeren Harald, som kan være både sårbar og omsorgsfull overfor henne, er det grenser for hvor nært hun kommer de andre, hvor mye hun vet og forstår om dem hun bygger et hus sammen med. I selve arbeidet fungerer hun og kollegene sammen med nærmest mekanisk perfeksjon, men i det sosiale veksler hun mellom å føle tilhørighet og distanse. Hun hører på David Bowie i stedet for danseband. Hun takler de grove vitsene, men forteller aldri en selv. Vår anleggsarbeider er ikke friksjonsfritt en del av arbeidernes vi. Dette berører også et spørsmål om klasse, eller i det minste om kulturelle forskjeller med hensyn til humor og smak. Og det berører et kjønnsspørsmål, symbolisert i jentenavnet: «Navnet mitt skiller seg like mye ut som de polske, i begynnelsen trodde Willy T at jeg var reinholderen.»

Men kan ikke også den som skiller seg ut fra en gruppe, gi identitet til den? Hvis vi skal følge opp Samuelsson, kan vi trygt si at jeg-personen i Anleggsprosa bidrar til å skape et nytt og bredere arbeiderklasse-vi. Det er imidlertid ikke noe overmenneskelig ved det – i likhet med arbeidskameratene, er hun ikke mer heroisk enn enhver anleggsarbeider, som utfører jobben med spisskompetanse og grundighet, vekslende motivasjon og en helt ordinær lengsel mot fredag klokka tre.

Med Anleggsprosa står Tina Åmodt for en nedbygging av myten om den heltemodige sliteren. Den detaljerte gjennomgangen av hva arbeidet faktisk består i, bidrar til dette. Denne holdninga fører også med seg en dempa, prosaisk skjønnhet, der ingenting ved arbeidet trenger å estetiseres, fordi det allerede er både estetisk og eksistensielt. Og de alminnelige utfordringene på et anlegg, insisterer på å være utfordrende nok.

Å beherske

De lengste tofirene spinner når jeg legger dem på skulderen for å bære dem vekk: Sakte, men tungt, jeg må stå i flere sekunder for å stabilisere dem så de ikke legger meg i bakken.

Å beherske står sentralt i Anleggsprosa. Kroppens beherskelse av materialer og utstyr har Åmodt til felles med en som tidvis blir kalt nettopp arbeiderdikter, Bjørn Aamodt. Tina Åmodts jeg-person opplever ofte en dyp glede når hun f.eks. registrerer at hun kan «skjære gjennom hva som helst», at hun i vid forstand kan kontrollere verden. I alle fall den verdenen som befinner seg innenfor gjerdene. For også forskalingssnekkerens beherskelse av dagene betones i boka; av livet, som fortoner seg enklere i arbeidstida, enn på fritida. Hun forteller lite om seg selv som ikke handler om den hun er på anlegget. Men i teksten «Selvportrettet» aner vi en kjærlighetssorg: «Ekkoet av en stemme jeg pleide å savne, som jevnes mot jorden av maskinene.» Det forutsigbare arbeidet er en mental overlevelsesstrategi. Anlegget er stedet der jeg-personen takler utfordringene som kommer, et stabilt holdepunkt som aldri svikter: «Jeg er lei av at folk spør hvordan jeg holder ut, jeg skjønner ikke at de ikke skjønner at dette handler om byggeplassen. Monotonien og det som aldri slutter.» Igjen er monotonien en lise, og anlegget et sted der en følelse av identitet er mulig.

Men – den kultiverte jorda til tross – også byggeplassen kan ha noe vilt over seg, noe mennesket ikke kontrollerer til fulle. Det kan være en ustø grunn, indre svakheter i materialer eller feilberegninger. Eller det kan, som alltid, være døden. Både arbeidernes identitetsfølelse overfor jorda på det midlertidige anlegget, og tilknytninga til hverandre, er rørende beskrevet i avslutningsteksten. Der vil arbeiderne «stå side om side (…) og slippe taket i vernestøvlene, kjeledressen, spikervesten, hanskene og verktøyskassen. Kaste dem ned i hullet som er gravd. Helle kløyvd stein over hans navn. Bygge videre.»

En arbeidskamerat er død. Anleggene består.

Alt har et navn og en funksjon

Tryggheten ved det forutsigbare er også tydelig i det nevnte ordforrådet, som vider seg ut med en dempa poetisk kraft ettersom byggeprosessen skrider fram – polygonpunkter, støpetobb, strekkfisker, vegghester, lyskastersol … «Språket vi snakker tar det tid å lære seg. Alt har et navn og en funksjon,» står det i teksten «Vegghester», der det også, i tråd med den nøkterne poetikken, påpekes: «Vegghestene ligner ikke hester.»

Åmodts vektlegging av at det byggtekniske språket står i et 1:1-forhold til verden, minner meg om diktet «Løfteverktøy» av Bjørn Aamodt, fra Arbeidsstykker og atten tauverk (Gyldendal 2004), der han ramser opp navnene på tinga i verkstedet:

Antwerpenklyper og toparts kjettingskrev til pinolspissen. Hva betyr pinol? Hva betyr betyr? Hva betyr klangen av en sølvklype mot porselenskanten på sukkerskåla? Det betyr kaffe. Og konfekt.

Ordene betyr ikke, de viser til. På lignende måte som Tina Åmodts byggeplass ikke er en allegori for noe, er ordenes etymologiske betydning mindre viktig enn at de viser til en handling og en funksjon: «Uønskede hendelser, en ulykke, et branntilløp eller feil på tegninger og tilkomst, skal man ha et språk for og kunne beskrive og rapportere om.»

Tryggheten – både den personlige og den som er felles – ligger ikke bare i å beherske maskiner og materialer, men også i å beherske orda som benevner dem.

Den risikofylte monotonien

Jeg skrev tidligere at den detaljerte fremstillinga av en byggeplass ikke bare imponerer, men også frustrerer – den kan gjøre meg utålmodig. Det kan bunne i at vi gjerne forventer en innholdsmessig eskalering eller at form eller språk endrer karakter i løpet av en bok. Det skjer ikke i Anleggsprosa. Den stramme ramma rundt tekstene virker strukturerende, men tidvis også begrensende, fordi byggeplassen fremstilles i den samme, jevne tonen boka igjennom. Det er nok et poeng at tone og form skal speile det tålmodighetskrevende arbeidet, men utfordringa ligger da i at tekstene bærer, og fremstår nødvendige. Ikke alle tekster og enkeltsetninger her gjør det. Når storyenheller ikke har annen fremdrift enn at huset bygges, kan boka tidvis oppleves monoton.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Men de glimrende tekstene kommer ofte nok til at den dalende interessen raskt stiger igjen. Boka er på sitt mest interessante der arbeidet kaster av seg mer enn bare å være arbeid. Mellom støping og forskaling ønsker Åmodt å vise fram en ingerchristensensk sammenheng mellom alle ting, som i betraktninga om det resirkulerte kamstålet: «Her er et bilvrak. Her er hermetikkboksene. Her er flengene i skroget til den sytti tusen tonns oljetankeren som tjue tørrdokkarbeidere brukte måneder på å hugge opp.»

Den eksistensielle byggeplassen

Der mennesket i Kaplans Overskuddet – fabrikken aldri slipper ut av arbeidets sfære, ut av tingas og gjøremålas vidåpne, men like fullt oppstreka univers, viser Åmodt at en alminnelig arbeidsdag kan ha mangfoldige sporer ut i verden. Identitet med omgivelsene og menneskene rundt en, å kunne uttrykke seg, beherskelse av materien og redskapene, kroppens utsatthet overfor både liv og død – det vellykka medAnleggsprosa er hvordan byggeplassen viser seg å inneha eksistensielle problemstillinger som gjelder oss alle.

Til tross for Tina Åmodts indirekte nedbygging av arbeiderlitteraturens helteskaping, fremstår debuten hennes som en hyllest til det nøkterne arbeidet. Anleggsarbeidere i vårt sosialdemokratiske, regulerte samfunn er ikke satt til å inkarnere en totalitær ideologi eller være fremmedgjorte slaver av monotont arbeid. Ifølge Anleggsprosa er de vanlige folk, med vanlig trøbbel og vanlig fryd. De skal beherske oppgavene, unngå å avvike fra kontrakten, bygge solide hus til seg selv og oss andre, de skal ha det bra og holde ut. Byggeplassen er et vanlig sted, som i likhet med andre steder, har særegne, betagende sider. Intet mer, intet mindre. Og i sin tilstrekkelighet er den kobla direkte til vårt felles, nødvendige livsgrunnlag: «Så lenge byggeplassen finnes vil det alltid være arbeid.»

Helt vanlig føles nå byggeplassen ikke, etter endt lesning av Anleggsprosa. Jeg skriver denne anmeldelsen i et hus med grunnmur av betong. Nå har jeg lært at de som en gang støpte den, trolig dusja huden med forskalingsolje for at den bløte betongen ikke skulle brenne seg inn i den. Jeg har tenkt at de som så til at den stivna kanskje ikke var helter, men jommen var de dyktige! Og jeg har blitt satt på den besnærende tanken om at denne betongen vil overleve meg, den vil holde «i tiår etter tiår uten å svekkes, mens menneskene som bor i den eldes, skaffer seg nye hunder, elskere, unger som spiller i korps».

Ane Solberg Nydal