Hvilken del av den sovjetiske fortiden utgjør det mest urokkelige tabuet i dagens Russland? Et tabu som er felles for alle, både konservative og liberale, unge og gamle?
Er det forfølgelsene, henrettelsene, torturen? Nei.
Er det hungersnøden, kannibalismen? Nei.
De monstrøse tapene under andre verdenskrig? Nei.
Det aller største tabuet, som vil få nærmest alle, fra både venstre og høyre, til å rette skytset mot den som bryter det, er sannheten om ugjerningene begått av den røde armé mot sivilbefolkningen under andre verdenskrig.
Artillerioffiseren Aleksandr Solzjenitsyn, senere nobelprisvinner i litteratur, skrev diktet Prøyssiske netter(1974) – et uhyggelig vitnesbyrd om krigens lovløshet og anarki, om seierherrenes foraktfulle triumfer:
… Europas seierherrer,
overalt finnes russerne.
Førerhus som fylles med
støvsugere, talglys, vin,
kobberrør, kjoler og skjønn kunst,
brosjer, beslag, border, bluser, skrivemaskiner
uten en eneste russisk bokstav
Zwei und Zwanzig, Horingstrasse.
Huset står fortsatt, men brannskadd, plyndret.
Dempet bak veggen lyder et stønn,
mora er fortsatt i live. Over madrassen
har en skvadron eller en tropp rykket frem.
Jentungen har de drept.
Det hele kan oppsummeres med enkle ord:
Aldri glemme, aldri tilgi!
Blod for blod og tann for tann.
Gjør jenta til kjerring og kjerringa til lik.
Blikket er blodskutt og uklart,
bønnen lyder: Töte mich, Soldat.
Dette diktet lærer man ikke på russiske skoler og universiteter.
Det er lite lest og knapt gjenutgitt på russisk; det må letes opp i antikvariatene.
Den russiske kulturen er kjent for sin metafysiske lidelse.
Men vi er ute av stand – eller bare nesten i stand – til å snakke om lidelsene vi som land, stat og nasjon har påført andre. Vi er ikke en gang i stand til å erkjenne at disse lidelsene er virkelige. Det er ikke en tilfeldighet at de er så få, de som mener at man må erkjenne Sovjetunionens ansvar for den undertrykkende okkupasjonen av Øst-Europa og tvangsinnføringen av totalitære regimer der. Disse få er knapt statistisk målbare i spørreundersøkelsene og i antall nesten under den statistiske feilmarginen.
Når russiske intellektuelle i dag spør seg hvordan det er mulig, hvordan den russiske hærens grusomme forbrytelser kunne bli begått i de okkuperte ukrainske områdene, hvordan Butsja og Mariupol kunne skje, da gjør de seg til.
Butsja og Mariupol har alltid vært mulig.
Under krigen som president Jeltsin startet i desember 1994 ble tsjetsjenske byer og landsbyer like forferdelig ødelagt som ukrainske byer og landsbyer blir i dag: De ble beskutt av det samme artilleriet, de samme rakettrampene og de samme stridsvognene.
Alt dette har dessverre allerede hendt – de såkalte filtreringsleirene, altså konsentrasjonsleirene, de etniske rensingene, massedrapene på sivile, de omfattende plyndringene, torturen, handelen med kroppene til drepte og torturerte.
Der, i Tsjetsjenia, i et svart hull av lovløshet, ble det moderne Russland født – en voldsstat, en direkte arvtager av Sovjetunionen og det russiske imperiet.
Russland hadde en sjanse, sjansen til å gi slipp på Tsjetsjenia, som erklærte sin uavhengighet i 1991. Det var en sjanse til å sone noe av den historiske skylden ovenfor tsjetsjenerne, som imperiet med ild og sverd tvang til å underkaste seg på midten av 1800-tallet, og som sovjetstaten deretter forviste fra hus og hjem og deporterte til Kasakhstan i 1944, med enorme lidelser og store tap, både på veien til og etter ankomsten i Kasakhstan.
Sjansen var der, men Boris Jeltsin valgte stridsvogner fremfor forhandlinger.
Og den gangen, i desember 1994, i lyset fra den brennende tsjetsjenske hovedstaden, Groznyj, ble den svarte fremtiden født.
Den vi lever i nå.
Vi, borgerne av Russland, er de siste tretti årene ikke bare blitt vant til kriger. Vi er blitt vant til at ingenting noensinne blir straffet.
Det hender kanskje at en eller annen blir arrestert, som for eksempel kapteinen i spesialstyrkene, Eduard Ulman, hvis kampgruppe, på ordre ovenfra, skjøt seks sivile som ble ansett som uønskede vitner. Kroppene deres ble brent sammen med en bil.
Men en jury, folkets stemme, frikjente Ulman to ganger.
Vi har blitt vant til volden, den er selve kjøttet og blodet i de sosiale relasjonene i Russland, og særlig i forholdet mellom borgeren og staten.
Vi har blitt vant til den, og vi er blitt numne.
Butsja og Mariupol har alltid vært mulig.
For nitten år siden, i 2003, undersøkte jeg en sak der en skolegutt hadde omkommet på en militær treningsleir.
I sovjettiden var militær fostring i skolens regi obligatorisk – vi skulle forberede oss til kamp mot Vesten.
På 1990-tallet ble den militære fostringen i skolens regi avskaffet. I 2003 ble den gjeninnført, delvis for å få bedre trenede vernepliktige til krigen i Tsjetsjenia, men først og fremst for å sysselsette pensjonerte offiserer som hadde tjenestegjort Tsjetsjenia.
En slik offiser, en oberstløytnant dekorert med en Tapperhetsorden, hadde beordret skolebarna til å gjennomføre et ti kilometers terrengløp rett etter et måltid, der en del av distansen skulle løpes med gassmasker på.
En av guttene ble bokstavelig talt kvalt av sitt eget oppkast; han var kvalm, men han var så redd for oberstløytnanten at han ikke våget å ta av seg gassmasken.
Dødsattesten løy, den påsto at dødsfallet skyldtes hjertestans.
Parlamentarikere måtte involveres for å få gravd opp kroppen og gjenåpnet straffesaken.
Til slutt møtte vi oberstløytnanten og hans kone i en militærdomstol.
Oberstløytnanten nektet å erkjenne straffskyld. Offiserene i regionen hadde samlet inn penger til en advokat for ham.
Dette overrasket oss ikke.
Men der, i rettssalen, ble vi, de to journalistene som hadde sørget for at saken ble gjenopptatt, oppsøkt av oberstløytnantens kone.
Jeg skal innrømme at jeg hadde tenkt på henne: Hvordan måtte det være for en kvinne, en mor (jeg visste at paret hadde to barn), å vite at mannen hennes var blitt så hardhjertet i krigen at han faktisk hadde forvoldt en ung gutts død, og nektet å innrømme det?
Kona nærmet seg, hun stirret ufravendt på oss og spurte med en hes, indignert stemme:
– Si meg, hvorfor har dere kastet dere over mannen min? Hvem betaler dere?
– Men et barn har jo mistet livet …, forsøkte kollegaen min å protestere.
– Hver dag mister hundrevis av barn livet i denne verden, avbrøt kona. – Av en eller annen grunn har dere kastet dere over min mann. Hvorfor?
I sovjettiden var militær fostring i skolens regi obligatorisk – vi skulle forberede oss til kamp mot Vesten.
Hvorfor?
Jeg ble svar skyldig den gangen.
Når jeg nå lytter til stemmene som snappes opp i Ukraina, stemmene til de russiske militære som er stasjonert der og stemmene til slektningene deres, minnes jeg den enkle, direkte stemmen til oberstløytnantens kone, som oppriktig – jeg er sikker på at hun var oppriktig – ikke kunne forstå hvorfor hennes mann ble stilt for retten.
Og jeg kjenner igjen tonefallet, ja, til og med tonehøyden.
Det er ondskapens oppriktighet.
Disse samtalene springer ut av det imperialistiske og rasistiske overlegenhetskomplekset som preger Russland.
Samtidig er de militære og deres familier fullstendig klar over at deres eget befal behandler soldatene som krøtter, og verken sparer livene deres eller bryr seg om begravelsene deres, og i tillegg holder tilbake lovet betaling.
Slike samtaler forbløffer meg med sin troskyldighet og enkelhet. Grusomhetens letthet. Grusomhetens intimitet. Språkets og følelsenes knapphet.
De er nødvendig lesning for å forstå hvilke barbariske krefter som er blitt sluppet løs, hvilken ideologi og hvilke arkaiske følelser som på russisk side gir næring til denne krigen.
De utgjør en voldskrønike, tidens viktigste dokument, året 2022 etter Kristi fødsel, det året da en ny storkrig brøt ut i Europa.