Smålåtne scenarioer Hos Rune Christiansen blir detaljene til noe bemerkelsesverdig stort

Rune Christiansens essays dveler ved detaljene lik et kamera fanger noe på film og gjør det synlig for oss.

Bokomslag Rune Christiansen - Betydningsfulle detaljer
Rune Christiansen: Betydningsfulle detaljer. Essay og notater | Forlaget Oktober, 2024

I Berlin, i Schöneberg, i Crellestraße ligger Museum der unerhörten Dinge. Museet består av ei samling av småting som ved første blikk virker uanselige. Ordet unerhört har over 200 ulike betydninger på tysk, og kan oversettes med bemerkelsesverdig, besynderlig, usedvanlig, unyttig. «Betydningsfulle detaljer – om arbeidet mitt» har Rune Christiansen kalt det siste essayet i Betydningsfulle detaljer. Essay og notater. Også det dreier seg om allotria, det «‘historisk’ ubetydelige, det dagligdagse», ei kvinne går til nattverd, en gutt teller småpenger foran et tivoli, ei jente fester håret med en gul strikk. Det er de «uanselige utgangspunktene, disse smålåtne scenarioene» som fascinerer forfatteren og som han også skriver om i romanene sine. Der får de betydning.

Bokas motto gjorde meg glad. Kritikere overser gjerne bøkers mottoer. Et motto mumler om bokas tanke, eller kanskje baktanker, noe som skjuler seg bak den og i den. Mottoet i Christiansens essaysamling er fra G. K. Chestertons The Man Who Was Thursday: A Nightmare (1908). Jeg rykka litt i stolen da jeg så det, for jeg hadde nettopp anskaffa meg denne romanen fra Londons underground: om det hemmelige politiets undercover-infiltrasjon av ei anarkistisk gruppe. «All true realism is moor eeffoc» hadde Chesterton skrivi i Charles Dickens: A critical Study (1906) der han forteller ei anekdote. Dickens satt med sin cup of coffee på kafé og skvatt da han så ut: moor eeffoc leste han på vindusruta og blei fælen over det skremmende uforståelige språket. Så forsto han plutselig at han så ordsammensetninga speilvendt. Sett fra utsida sto det coffee room. Dickens kom til at selv realistisk litteratur er ei slik barokk speilvending av virkeligheten. Chesterton gjorde Dickens’ definisjon til sin egen med The Man Who Was Thursday, en roman om mystiske ting som skjuler seg bak det vi (trur vi) ser. Mottoet dreier seg nettopp om å se ting på en annen måte: «Then came slowly the opposite conviction.»

Christiansens motto førte meg på sporet av essaysamlingas budskap. Det første essayet handler om en liten ting hos en stor forfatter, August Strindberg. Mens Chesterton-sitatet var fra 1908, er Strindbergs Spöksonaten, som Christiansen skriver om, fra 1907. Essayet har et motto fra Strindberg: «då det hemligaste skall uppenbaras, då masken ryckes från bedragaren, då boven avslöjas…» «Boven», altså skurken, skal avsløres, hemmeligheter komme for en dag; det dreier seg om hverdagens mysterier. Strindberg hørte stemmer andre ikke hørte, og det var ikke et sansebedrag, for Strindberg hørte jo virkelig stemmer, skriver Christiansen, som ser Strindbergs sansninger i sammenheng med Röntgens oppdagelse av «x-stråler, ukjente stråler, som noe fra en røverroman, eller en oppfinnelse man kunne støte på i en av Jules Vernes fantastiske fortellinger». Christiansens neste essay om Alain Robbe-Grillet og romanen La Jalousie (1957) følger opp tanken om «det synlige som viskes ut», men som fortsetter å ligge under som «en samtale skjult under samtalene». Slik ser også essayenes ledemotiv for meg ut til å videreutvikles i den følgende teksten om korrespondanser og forbindelser i Claude Simons forfatterskap, der hver minste bagatell i erindringen liksom alltid er «til stede, knirkende og mystiske» som i et gammelt hus fylt av stedets ånd.

Betydningsfulle detaljer rommer også korte essay og små notiser om så ulike forfattere som Kobo Abe, Michel Butor, Christian Rennesfils, Niels Fredrik Dahl, Asbjørnsen og Moe, Ola Jonsmoen, Nikolaj Gogol, Sven Elvestad, Dag Solstad og Jonas Lie. De lengre essayene i boka dreier seg om krimromaner og film.

Sett med kriminalromanens kvinneblikk fortoner hverdagsvirkeligheten seg mystisk.

I 1925 hadde Siegfried Kracauer analysert detektivromanen som sjanger historisk og filosofisk i lys av Kant. Detektiven var «det transcendentale subjektets siste hektiske sluttspurt» og et uttrykk for samfunnets rådende rasjonalitet. I essayet «Jeg vil deg ikke så vondt – om kriminallitteraturens gullalder» foretar Christiansen et liknende grep. Jeg kjenner meg igjen i fascinasjonen hans for kvinnelige detektiver, at han som gutt foretrakk Frøken Detektiv-bøkene framfor fortellingene om Hardy-guttene. Denne interessen har han videreutvikla på en overraskende måte. Ifølge Christiansen er det kvinnene som rår grunnen i krimmen fra 1920- til 1950-tallet: Dorothy L. Sayers, Agatha Christie, Margery Allingham og Josephine Tey. Han omdefinerer så å si sjangerens rådende rasjonalitet til en feminin fornuft. Og det er som om de skriver sonetter, skriver Christiansen, disse kvinnene fyller ferdige formularer med sitt eget. Allingham minner oss også om at ordet «mysterium» har en religiøs betydning. Sett med kriminalromanens kvinneblikk fortoner hverdagsvirkeligheten seg mystisk.

Christiansen trekker utviska ting fram fra historia om det kvinnelige i litteraturen. Som ung mann leste han Virginia Woolf med like glupsk leselyst som (han leste) James Joyce, han opplevde Colette som fullt på høyde med Proust og slukte Jane Austen, Elizabeth Gaskell, George Eliot og Brontë-søstrene. I likhet med essayet om kriminalromanen, er «Kjærlighets­forbindelser – om lesbisk kjærlighet fremstilt på film» analyser av populærkulturens skjulte sannhetssjikt: kvinnenes betydning. Jeg har ikke lest noe liknende om en epoke i filmhistoria der representasjonen av kvinners gjøren og laden, av kvinners indre anliggender, var langt mer rikholdig og mangfoldig enn den man ofte finner i vår tid – for å si det med essayistens egne gode ord. Det dreier seg til å begynne med om filmer som Morocco (1930) med Marlene Dietrich og Queen Christina (1933) med Greta Garbo. Herfra trekker Christiansen linjene fram til i dag om lesbisk kjærlighet på lerret og skjerm. «Hukommelsen hefter seg ved bilder» skriver han om maleren Jens Johannessen. Essayistens eget minne har særlig hefta seg ved filmens. Men Christiansen vil ikke skrive filmfortellinger. Han vil dvele ved detaljene slik et kamera kan fange dem på film og gjøre dem synlige for oss.

I Betydningsfulle detaljer får jeg følelsen av å møte en forfatter som ikke bare har tatt seg tid til å tenke, men som også grubler, ettertenksomt tenker over de tankene han setter ned på papiret. I «En liten bemerkning om kritikken som fenomen» skriver han om «den skjødesløse geskjeftigheten man kaller ‘kritikk’» at kritikken ofte legger for lite lydhørhet og åpenhet for dagen, at kritikerne burde kaste om på de egne anskuelsene istedenfor å komme sine egne holdninger «til fordekt unnsetning med verket, boken, romanen som alibi, som klorestativ».

Essaysamlinga er en mosaikk av smålåtne scenarioer som er storslåtte – som kapitlene om Tancred Ibsens Gjest Baardsen (1930) og om Ingmar Bergmans Fanny och Alexander (1982). Gjest Baardsen er et mesterverk på linje med Hollywoods beste, mener Christiansen, som stadig også trekker potente paralleller mellom litteratur og film og etablerer et underliggende nett av konstellasjoner mellom kunstartene. Kunsten viser oss en skjult virkelighet full av kryptiske kryssforbindelser. Hva er mer naturlig, spør han, enn at Bergman lar Fanny och Alexander slutte med Alexander som henført lytter til farmor mens hun leser fra Strindbergs Ett drömspel (1902)?

Ja, hva er mer naturlig enn å slutte der Betydningsfulle detaljer begynner, i det første tiåret av 1900-tallet og med August Strindbergs mest mystiske skuespill. Med Ett drömspel foregriper Strindberg surrealismen, som i likhet med han selv grep tilbake til mystikeren Emanuel Swedenborg. Swedenborg, Strindberg og surrealistene spekulerte over virkelighetens skjulte konstellasjoner og merkelige kosmiske korrespondanser.

Og hva er da mer naturlig enn å slutte der jeg begynte med Museum der unerhörten Dinge. Da vi første gang ville inn der, var det som så ofte stengt. På døra hang det et detaljert skriv med besynderlige beskrivelser av hvor og når eieren ville befinne seg på reiser framover. Vi hadde kommet for å se to små deler fra en Remington reiseskrivemaskin. Den hadde tilhørt Walter Benjamin. Han skal ha brukt den for å skrive «Kunsten i tidsalderen for dens tekniske reproduserbarhet» (1935). Delene, som blei oppdaga i Dresden i 1994, fikk vi ikke se. Men de unyttige små dingsene sto likevel for oss som betydningsfulle detaljer som bidro til noe bemerkelsesverdig stort.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.