Ifølge speakeren var samtlige 80 663 seter utsolgt under gruppespillkampen mellom Norge og Senegal på MetLife Stadium i New Jersey, 22. juni amerikansk tid. Men ytterst på rad åtte, i det midtre nivået av den tilmålte norske supporterseksjonen, var et sete ledig ved siden av meg. Det ble imidlertid stadig vekk annektert i løpet av kampen. Først kom en fyr drapert i norsk flagg og marinert i Budweiser-øl, som ville klemme og danse jenka til isbil-melodien til Grieg, selv når det ikke var så mye å juble eller danse jenka for. Så kom Kaptein Sabeltann, i liksminke og full mundur, en perfekt kampuniform, ikke minst fordi Kaptein Sabeltanns «Sjørøversang» av og til blir spilt på Ullevaal Stadion (men kanskje likevel en litt for intern identitetsmarkør til å bli fanget opp av kameraene i like stor grad som de tre engelske løvene eller de amerikanske frihetsgudinnene eller de colombianske Carlos Valderrama-parykkene på tribunene). Til slutt sto jeg ved siden av en kar som verken hadde på seg norske farger eller sjørøverhabitt, og som forholdt seg ganske rolig helt til kampslutt, da Norges kaptein Martin Ødegaard for første (men ikke siste) gang i dette mesterskapet hentet en medbrakt tromme ut på banen og instruerte sine lagkamerater til å sette seg ned på gresset i langskipsformasjon. «Dette er helt på grensen», sa min hittil stoiske sidemann. «Nå begynner jeg å grine.»
Det var altså ikke det faktum at Norge hadde vunnet 3-2 over Senegal og sikret avansement til sluttspillrunden, og heller ikke de deliriske gledesscenene som utspilte seg hver gang Norge scoret, eller da «Don’t Stop Believin’» av Journey i en eller annen vanningspause runget utover stadion (som var første gang det raknet for meg), men synet av et norsk landslag som rodde i takt med oss på tribunen, som fikk tårene hans til å briste. «Takk for at jeg fikk dele denne opplevelsen med deg», sa han, og jeg sa takkiligemåde.
Det var likevel ikke før på toget tilbake til Manhattan at jeg virkelig følte på den togethernessen som Erling Braut Haaland opplever at årets VM har skapt. («Jeg tror dette kommer til å endre Norge for alltid», sa han til TV2. «Jeg føler en slags togetherness … vet ikke helt ordet på norsk, skal jeg være helt ærlig akkurat nå.») På toget ble jeg sittende ved siden av to unge menn fra Senegal, som begge bodde i New York. Før kampen hadde de følt seg i mindretall, fortalte de, og det var de jo også. Jeg spurte om de syntes all denne roingen tok litt overhånd – på dette tidspunktet var det fortsatt litt i det blå, i alle fall for meg, hvorvidt det var en god eller småfascistoid idé å holde på sånn – men neida, etter hvert hadde de bare begynt å ro selv også.
Det største av alt
«Jeg mistenker at norsk idrettshistorie er i ferd med å bli skrevet om for alltid», skrev svenske Erik Niva i VG etter Senegal-kampen. Strengt tatt skrev han det i Aftonbladet, men fordi Norge ikke har noen Erik Niva, oversatte VG kampreferatet hans. På en diner i nordre Brooklyn endevendte min reisepartner og jeg denne setningen, som om det var en runeinskripsjon fra Urnes stavkirke skjult i den norske hjemmedrakten.
Hva betyr det at norsk idrettshistorie er i ferd med å bli skrevet om for alltid? Blir ikke historien på en måte skrevet om hele tiden? Hvis ikke, hva ligger i dette «i ferd med …» – hva skal til for at den faktisk blir skrevet om? Og hva menes med «for alltid»? Vil den heretter sluttes å skrives om? Hva er endepunktet for Norge? Og historien?
Spørsmålene ble ikke lettere å svare på etter Norges åttendedelsfinaleseier over Brasil, selv ikke for den England-baserte jærbuen Lars Sivertsen, selv om han er det nærmeste vi kommer Erik Niva. Som fast paneldeltaker i The Guardians podkast «Football Weekly» ble han spurt hvor stort resultatet var for norsk fotball. «It’s very clearly the biggest result and match performance in our history. It’s the biggest everything», begynte han. «It’s full big. Can’t get none more big. Expected bigness is big. Expected bigness is 100.» Dette siste var da et forsøk på å overføre resultatet til en fotballanalytisk «Expected goals»-målestokk, som normalt måles på en desimalskala fra 0,0 til 1.0. Og man trengte ikke å være norsk for å se på skalaen som sprengt, heller. I tyske Die Zeit, 5. juli, kalte kulturredaktøren Nils Markwardt det norske «Ro!»-brølet for «turneringens basso continuo», dens generalbass eller grunntone, og «[e]n ting som vil bli husket fra dette verdensmesterskapet, kanskje til og med det eneste». (Akkurat det må du nesten være tysk for å mene her og nå; jeg vil i det minste også huske den tyske landslagstreneren Julian Nagelsmann for at han var så ukomfortabel på sidelinjen at han skiftet matchantrekk i pausen, uten at det forhindret at Tyskland røk ut i første utslagskamp.) «Det bemerkelsesverdige er at denne kampsportlige fremstillingen av nordboere ikke er reaksjonær machismo, men snarere et ironisk uttrykk for en myk kollektivisme», fortsatte Markwardt, en «særegen blanding av hypermaskulin viking-iscenesettelse og supersnilt skandinavisk sosialdemokrati», en «Norwegische soft power».
Fra Haaland til Haugerud
«Den norske myke makten: Haaland som trøkker inn 2-0 i målvaktens venstre hjørne og Karl Ove Knausgård som snart avslutter sin suite om Morgenstjernen, Joachim Trier, Dag Johan Haugerud, Nobelprisen til Jon Fosse og ishockey-bronse», fortsatte svenske Expressens kulturredaktør Victor Malm dagen etter. «Under det så klart en vegetasjon av biblioteker og fotballbaner, innkjøpsordninger og boklover, et litteraturhus i hver eneste by, spillemiddelordningen, åpenbart en masse oljepenger også. Små land blir store gjennom kultur og idrett. Norge har over lang tid blitt større. Sverige krymper.»
Til dette vil jeg innvende at et av mine topp tre togetherness-øyeblikk fra mesterskapet hittil, riktig nok et parasosialt øyeblikk, er den norsk-svenske forbrødringen som oppsto da Johan Orrenius og Anders Bengtsson, redaktørene for det svenske fotballmagasinet Offside, som hadde en daglig VM-pod så lenge Sverige var med, i en episode støtte på TV2-studiogjest Tore André Flo i pressesenteret i Dallas. Flo fortalte at han hadde et ømt forhold til Sverige, siden en svensk kameramann en gang «reddet livet mitt». Han siktet til SVT-fotografen Stig Carlsson, som tok bildet som ettertrykkelig viste, i motsetning til de umiddelbare tv-reprisene, at Junior Baiano holdt ham i trøya og dro ham bakover da Norge fikk straffen som avgjorde kampen mot Brasil i Frankrike-VM i 1998. I den påfølgende podkastepisoden leste Offside-redaktørene opp et brev fra en anonym venn av Stig Carlsson, som fortalte at Carlsson nå nøt pensjonslivet og «tenkte på Flo av og til».
Min camp
En annen trøst for Victor Malm og Sverige kan være at selv for prominente kulturkritikere fra land som hittil har gjort det like bra som Norge i VM, har det vært vanskelig å ikke føle på et visst mindreverdighetskompleks. «Ingenting er mer fristende enn å lese nasjonale sportsbegivenheter som værhaner for nasjonale tilstander. Jeg kan ikke si at jeg er immun mot den fristelsen», begynte idéhistorikeren Anton «Hyperpolitikk» Jäger i New York Times, etter at hans Belgia hadde avkledd USA fullstendig i åttendedelsfinalen og etter kampslutt trollet Donald Trump (som hadde fått FIFA-president Gianni Infantino til å oppheve USA-spiss Folarin Bolaguns suspensjon) ved å imitere signaturdansen hans. Noe lignende har NATO-hovedkvarteret i Brussel i hvert fall foreløpig kviet seg for å gjøre på høylys dag. Anton Jäger opplevde den plutselige entusiasmen i og rundt det belgiske landslaget som «kompensatorisk», geopolitisk sett. Men han regnet ikke med at entusiasmen kom til å vare. Delvis fordi Belgia etterpå skulle møte mesterskapsfavoritten Spania i kvartfinalen, delvis fordi landslagets samlende kraft «alltid er prekær» – både spillergruppen og nasjonen er til enhver tid tilbøyelig til å splittes i ulike fraksjoner, påpekte Jäger, i motsetning til «en sammenhengende nasjonalstat som Norge».
Men det finnes så klart også et annet vis å se på årets VM enn som en proxy-kamp mellom mer og mindre velfungerende samfunnsmodeller. Rory Smith, journalist i The Observer og merittert forståsegpåer på norsk idretts-eksepsjonalisme, gjorde nylig det i en episode av podkasten «Libero», som består av et roterende all star-ensemble av britiske fotballskribenter. «Hele dette mesterskapet har minnet meg om Eurovision [Song Contest]», begynte han. «Hvis du spør nordmenn om de alle pleier å gå med vikinghjelmer, vil de si: Nei, så klart ikke, vi er en moderne, sosialdemokratisk nasjon. Og likevel møter de opp i VM og er sånn: Okei, gutta, la oss late som vi ror. Det er en campness til det hele. Og den andre tingen med Eurovision som er relevant, er at Eurovision er utrolig viktig for Europas mindre land. De tar det genuint ganske seriøst. Mens Storbritannia har en tendens til å sende whatever old shit they can think of.»
Som om ikke annet lover godt for kvartfinalen mellom Norge og England.
