Retten – det er meg

Foto: Gage Skidmore. CC 2.0

VAGANT EUROPA. Han har aldri sagt noe annet, og nå gjør han det også: USAs president Donald Trump revolusjonerer verdensordenen. Han får de rette stikkordene fra en konservativ elitefabrikk med sterk beundring for filosofen Leo Strauss.

[dropcap]D[/dropcap]et er en genial parabel som ikke kan fortelles ofte nok: På inkvisisjonens tid vender Jesus tilbake til jorden og gjør gode gjerninger. Det varer ikke lenge før han blir arrestert som opprører og dømt til døden på bålet. Om natten får Jesus besøk på cellen av kardinalen, storinkvisitoren, som forklarer ham at han beklageligvis har tatt feil om menneskets vesen. Mennesket duger ikke til frihet.

Tenk om Dostojevskijs parabel fra Brødrene Karamasov utspilte seg i USA. En av grunnlovsfedrene vender tilbake til landet og holder foredrag om amerikanske idealer, om internasjonal forståelse og rettssikkerhet. Trump konfronterer fredsforstyrreren og forklarer ham at alt dette er fullstendig galt. USAs grunnlovsfedre tok feil. Menneskeheten duger ikke til en liberal verdensorden. «God bless you.»

«God bless you» – slik sluttet Trumps tale, der han forklarte hvorfor USA trekker seg fra atomavtalen med Iran, «tidenes dårligste avtale». Trump kunne så absolutt ha tilføyd enda en setning: Her og nå begynner en ny epoke i verdenshistorien, og dere kan prise dere lykkelige over at dere er med.

Det stemmer sågar. For mens George W. Bush «bare» gjennomførte et regime change i Irak, setter Donald Trump hele verdensordenen på hodet. Går det som presidenten vil, skal ikke den fremtidige verdensordenen lenger bero på rettens «svakhet», men på maktens styrke. Den skal bero på nasjonal suverenitet og militær konsekvens, på hard power istedenfor soft law. Og ifølge Trump fungerer det slik allerede: Diktatoren Kim Jong-un har skjønt maktens språk, triumferer han. «The rocket man» kapitulerer og kryper til korset for Amerikas føtter.

Overalt heter det at USAs president er irrasjonell, men det motsatte er tilfelle. Trump demonstrerer en umiskjennelig klarhet; han holder ord og handler akkurat slik han hadde lovet i valgkampen. Alt dette kunne vi ha visst for lengst. Programmet hans var fiks ferdig formulert og stammer essensielt fra en californisk elitefabrikk, et filosofisk institutt i småbyen Claremont. Medlemmene vier seg med hud og hår til Leo Strauss’[1] tenkning, og ikke engang det tilbakeholdne New York Review of Books lar det være noen tvil om at «Trumps hjerner» er samlet i Claremont.

I lang tid har «the Claremonsters» – som de selv kaller seg – forkynnet en radikal isolasjonisme; hver nasjon er kun forpliktet overfor seg selv og må kjempe for sin egen overlevelse i alles kamp mot alle. I denne kampen, mener de, blir USA hemmet innenfra: Et venstrevridd kartell av «progressive», globalister og politisk korrekte utnytter hullene i den liberale rettsordningen og faller nasjonen i ryggen. Kort sagt, en «dypstat», en form for skyggeregjering, har kapret maktsentraene, i likhet med al-Qaida-terroristene som tok kontroll over flyene 11. september 2001. «Storm cockpiten, ellers dør du!»

[dropcap]A[/dropcap]bsurd? Nei, konspirasjonteoriene om «dypstaten» har for lengst nådd Det hvite hus. Under valgkampen ble de spredt av Claremont-filosofen Michael Anton, som i ettertid ble utnevnt til leder for strategisk kommunikasjon i Det nasjonale sikkerhetsrådet. Mr. President gjentar budskapet hans leppesynkront – også Donald Trump advarer mot skyggemennene i the deep state, mot liberale eliter og «folkefiendtlige» medier. Likevel poengterer Strauss’ tilhengere at Trump ikke er marionetten deres: «Sannheten er at han fra første stund formulerte de riktige standpunktene om temaene innvandring, handel og krig.» Alt som måtte til, var en kognitiv tilskjerping av Trumps instinkter, slik at «han tok vare på magefølelsen og grunnet på den i sitt hode».

Det er ikke mye presidenten skal grunne på i sitt hode. Den første leksjonen heter «ultrarealisme» og hevder en sannhet som det aldri har vært vanskelig for Trump å forstå: I politikken er det bare en eneste valuta som teller, og det er makt. Ubetinget makt er, som «the Claremonsters» ville ha sagt, grunnfjellet som spaden bøyer seg mot; det er den uomgjengelige realiteten – mens lov og rett bare er oppfunnet i ettertid. Ifølge Claremonstrene beror transnasjonal rett på en egalitær fiksjon: Den hevder en likhet mellom nasjonene som overhodet ikke finnes, for i virkeligheten er nasjoner høyst ulike. Det finnes sterke og svake nasjoner, og USA er av natur en sterk nasjon.

Og hvorfor, spør Strauss-tilhengerne, er Amerika blitt svakt? Fordi da Trumps forgjengere konstruerte en illusorisk verdensorden, Pax Americana, la de landet i gylne lenker. NATO-medlemskapet, frihandelsavtalene, klimaavtalen i Paris – disse lenkene skjærer dypt inn i den nasjonale suverenitetens kjøtt. Amerika er en bundet kjempe.

Fra de konservatives synspunkt står det enda verre til: Rettslige forpliktelser svekker ikke bare de sterke, de myndiggjør samtidig de svake. Det var nettopp det Trump mente da han anklaget Iran for å ha styrket sin innflytelse under dekke av atomavtalen – de fører krig i Jemen og Syria, de finansierer Hizbollahs terror og stifter brann i det skjulte. Aldri før har Israel vært i så stor fare, mente han, ettersom atomavtalen har skapt nettopp den unntakstilstanden den skulle forhindre.

Argumentet er kjent allerede: Det er tankefiguren om «dypstaten», bare denne gangen vendt utover. I likhet med USAs «overdrevent liberale rettsordning» er det også her en rettslig forordning – atomavtalen – som skaper «ukontrollerte soner», smutthull for mørke intriger, for ny terror og nytt djevelskap. Og hvorfor det? Fordi i Claremont-filosofenes øyne er internasjonal rett ute av stand til å bringe realitetene ut av verden, den evige kampen om makt, kampen mellom venn og fiende. I virkeligheten skyver retten bare makten inn i det skjulte, inn i de ugjennomskinnelige mellomrommene som atomavtalen har skapt. Så mens moralens venner over hele verden feiret den provisoriske freden, opptrådte Iran som en partisan og tvang sine interesser desto mer hensynløst igjennom i rettens smutthull.

Typisk, ville Trump ha sagt, nettopp slik fungerer transnasjonal rett: På forsiden stråler den, lys og klar, på baksiden er det et sumpland som stinker av ondskap og nedrighet. Statene sier «menneskeheten», men alt de vil, er å bedra. De sier frihandel, men ønsker bare ensidig profitt. De sier miljøvern, men selger juksediesel.[2] Derfor: «Drain the swamp», tørk ut sumpen.

Ikke alt i dette regnskapet er feil. Tvert imot gir det en overbevisende beskrivelse av det brutale rotteracet i vårt overopphetede verdenssamfunn. Men av dette trekker «trumpistene» en fatal slutning: Hvis jorden er en blodig slagmark og New World Order (George Bush sr.) er en romantisk ønskedrøm – da må Amerika ta tyren ved hornene. Overalt hvor det lar seg gjøre, må Amerika myke opp sine rettslige forpliktelser og ta farvel med villfarelsen om en regelbasert verdensorden. En liten randbemerkning til dette: Det ville i så fall utgjøre et radikalt brudd med de nykonservative intellektuelle som i sin tid rettferdiggjorde den folkerettsstridige Irak-krigen som en modig foregripelse av den fremtidige verdensordenen – som en uselvisk gjerning utført av den gode supermakt, verdensåndens trekkhest, forvalteren av demokrati og menneskerettigheter.

[dropcap]T[/dropcap]rump-administrasjonen har nå kvittet seg med denne universalistiske retorikken som de oppriktig syntes var noe irriterende juggel. Det snakkes ikke lenger om «the family of men», heller ikke om «det store menneskelige fellesskap», magna generis humani societas. For ultrarealistene («America first») er dette sentimentale rester etter en forgangen tidsalder som gjerne kan deponeres i et arkipel kalt Europa – trolig en latterlig og håpløst kranglevoren flekk på Trumps verdenskart.

Og nå? I en forbløffende omsvøpsfri tale sa USAs FN-ambassadør Nikki Haley rett ut hva hennes regjering forstår som verdenspolitikk: en investering, en form for politisk økonomi. «Vi er forpliktet til å forlange mer igjen for våre investeringer i FN. Og hvis våre investeringer slår feil, er vi forpliktet til å bruke våre ressurser på en mer produktiv måte.»

Trumps fortrolige opptrådte som en bokholder, hun satte opp et regnskap over tap og vinning, over debet og kredit. Oppskriften på å bruke FN som investeringsobjekt for å øke sin maktpolitiske profitt, kunne ha stammet direkte fra Claremonts idélab. For Strauss-tilhengere finnes det nemlig ikke noe internasjonalt fellesskap, eller som filosofen med det talende navnet Thomas G. West skrev for flere år siden: «Det er en illusjon.» For Trump er nasjoner som firmaer. Alt etter militær-økonomisk kraft tvinger de sine interesser igjennom – eller ikke. Den som har makten i verdenssamfunnets naturtilstand, skaper orden. Det er ikke nødvendig med noen global rettsordning. Derfor har ikke Trump noe imot å reforhandle med Iran – riktignok ikke under det impotente FNs paraply, men ansikt til ansikt, som en deal mellom den iranske regjeringen og USA, til nød under trusselen om bruk av militærmakt. Den konkrete maktens sverd skjærer gjennom den abstrakte rettens gordiske knute.

Dette er en dyptgående historisk ironi som vi overhodet ikke har forstått ennå: Nasjonalistiske intellektuelle over hele verden følger et like nasjonalegoistisk program som Trumps inspiratorer. De klarer knapt å tro at det nettopp er Amerika som legger den vestlige universalismen under øksen og vil rehabilitere krigen, ius ad bellum, som et naturlig middel til nasjonal selvhevdelse. Den russiske filosofen Aleksandr Dugin, for eksempel, en ideolog i den internasjonale Nye Høyre-bevegelsen, har fremlagt en fremtidsvisjon uten FN, hvor fred ikke oppstår via rett, men via styrke. En nasjon uten makt er ifølge ham ingen fullverdig nasjon: Den fremtidige «multipolare verden betrakter ikke nasjonalstatenes suverenitet som en hellig ku, ettersom denne hviler på et rent juridisk grunnlag, uten å være støttet opp av sterke militære og økonomiske ressurser». Dugin foreslår å dele verden opp i regioner med intervensjonsforbud for utenomregionale makter. På eget territorium kan enhver statsmakt skalte og valte som den vil. Og menneskerettighetene? Ifølge ham et konstrukt som selv ikke de vestlige opphavsmennene tror på lenger.

Det er nytteløst å spekulere på om Vesten fortsatt eksisterer når supermakten USA er villig til å oppgi målet om en global rettsordning. På Trumps ulvearena finnes det bare én universalisme – det grenseløse markedet og den erobringsklare makten. Det eneste som fortsatt binder nasjonene sammen, er den felles fienden. Altså de som snakker om menneskerettigheter, om fred og frihet og amerikanske idealer.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
Publisert første gang i Die Zeit 17. mai 2018

[1] Leo Strauss (1899–1973) var en tysk filosof som emigrerte til USA i 1938. Han regnes som en foregangsfigur innen nykonservatismen og var en sterk kritiker av den politiske liberalismen. O.a.

[2] I 2015 ble det avslørt at Volkswagen hadde installert ulovlig programvare i 11 millioner dieselbiler for å jukse seg til lavere utslippsdata. O.a.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.