I Grense Jakobselv er det som regel lett å se hva som er ironisk, men vanskelig å avgjøre hvem som er det. Det som ser ut som forfatterens satire kan ofte like gjerne være fortellerens sarkasme.
Tidligere publisert i Vagant 3/2010.
«Det er det du har lese deg til som er den reinaste forma for livserfaring,» sier Otto Nebelung i Kjartan Fløgstads roman Grense Jakobselv (s. 430). «Det du leitar etter når du les, er ikkje berre ei forteljing, men ein moralsk modell, ei oppskrift på handling.» I sitt interessante og lærerike essay «Djevelen i musikken» (Vagant 2/2010), viser Stein K. T. Sørensen at han iallfall ikke har funnet noen moralsk modell i Nebelungs lesemåte – noe som forsåvidt kan være vel og bra, tatt i betraktning denne romanpersonens tvilsomme posisjon som nazist. Det Sørensen synes å ha søkt, via innsikter om musikken som den djevelske kunstarten, er realistiske skildringer av dannede og selvstendig tenkende mennesker innenfor en totalitær og menneskefiendtlig bevegelse, en utforskning av humanismens versjon av ondskapens problem. Dermed har Grense Jakobselv skuffet: Nazistenes dannelse blir for overfladisk, og fremstillingen av dem er ikke tilstrekkelig realistisk.
Og joda, det kan nok være skuffende, kanskje til og med ironisk, at den angivelig materialistiske ideologikritikeren Kjartan Fløgstad ikke redegjør for de materielle og ideologiske vilkårene for nazistenes ugjerninger på en langt nær like overbevisende måte som moralisten Jonathan Littell. Men Grense Jakobselv handler ikke først og fremst om den humanistiske dannelsen under nazismen. Når Sørensen insisterer på at Nebelungs prosjekt er «å vise at nazistene var ’[u]tstyrde med førsteklasses litterær smak, solid borgarleg danning, og stor fagkunnskap’», overser han fortellerens funksjon i teksten, og reduserer viktige formelle og tematiske trekk ved romanen som helhet. Dette er riktignok legitimt, så lenge han benytter Grense Jakobselv til å belyse sitt valgte tema, men ved å bruke lesningen til en kritikk av romanen, gjør han den mye dårligere enn den er.
En av Sørensens tilsynelatende rimelige innvendinger mot romanen er dens skjematiske og enkle motsetninger mellom godt og ondt, ondskapens like enkle kobling til opera, høykultur og dannelse, og godhetens forbindelse med arbeiderbevegelsen og autentisk folkelig kultur. Kanskje kunne argumentet vært ytterligere styrket om han også påpekte at Grense Jakobselv er noe så folkelig som en spionroman – skjønt da måtte han nok begrunne bedre hvorfor akkurat denne romanen skulle leses som en utgreiing av den humanistiske dannelsen under nazismen. Og selv om flesteparten av de viktige personene driver med etterretning på et eller annet nivå, kan det vanskelig hevdes at Grense Jakobselv er særlig folkelig, eller at den er noen tradisjonell agentroman for den saks skyld.
Altså har Sørensen klokelig holdt kjeft: Romanen tar faktisk del i høykulturen den angivelig demoniserer, og eliten den beskjeftiger seg med tilhører statsforvaltningen, nærmere bestemt den juridiske embetsstanden og de hemmelige tjenester, ikke kulturlivet eller utdanningsinstitusjonene. Det er denne eliten, ikke den europeiske humanismen fra Paulus fra Tarsus til Paul von Damaskus (slik Kaj Skagen har fremholdt), som utgjør den historiske kontinuiteten i romanen – og deres bruk av kulturen er preget av brudd og omdefinering, av kontinuerlig flytting av grenser. Sørensen gir selv et godt eksempel, men lar det bare stå som bekreftelse på Otto Nebelungs «nesegruse respekt for dannelsen»: Paul von Damaskus hevder at han under samleie med Aïda Wiik af Pettersen, fortelleren Alf Magnus Mayens mor, skal ha deklamert: «Se quel guerrier io fossi!… Celeste Aïda» (s. 172). Sørensen opplyser at verset er fra første akt av Verdi-operaen Aïda, og at det kan oversettes med: «Hvis jeg bare var den krigeren! … Himmelske Aïda.» En enda mer oppmerksom leser kunne også ha bemerket at når Verdis unge Radames synger dette, er det uttrykk for en fjern ønskedrøm om å kunne lede Egypt mot de etiopiske invasjonsstyrkene og erobre den etiopiske slaven (og prinsessen, selvsagt) Aïdas hjerte, mens Damaskus’ versjon er et svar på en oppfordring som gjør begjærsobjektet umiddelbart tilgjengelig, og må dermed nødvendigvis være en benektelse: Han er ikke den krigeren – og det er da heller ikke for henne han har kjempet og erobret. Ordene er de samme, men meningen er radikalt endret.
Joda, Paul von Damaskus er suveren i sin beherskelse av tradisjonen.
Kanskje var det også lignende misbruk av språklig flertydighet nazistene benyttet for «å halda NS-staten innanfor lovlege, konstitusjonelt legale rammer» (s. 260), uten at det konkretiseres i romanen. Iallfall er det tydelig nok at det Nebelung mener med dette, og med å forsvare rettsstaten, ikke er å ville holde statens handlinger innenfor loven, men å tilpasse lovtolkningen til statens og juristenes stadig ekspansive behov. Det kan være verdt å merke seg at den nebelungske jussen også praktiseres av den historisk autentiske statsadvokat Lasse Qvigstad (uten at han anklages for nazisme), idet han skal forklare overvåkningen av Lund-kommisjonens Berge Furre, da til fordel for sikkerhetstjenesten, og mot Stortinget. Alf Magnus Mayen bemerker: «Det var ikkje lovgivarane, men paragrafane som styrte. Og paragrafane var det embetsverket som styrte» (s. 355). Loven approprieres av embetsverket slik Aïda og Aïda approprieres av Paul von Damaskus – og slik nazistenes etterretning (minus, inntil forholdsvis nylig, de mer brutale forhørsmetodene) har vært appropriert av de vestlige sikkerhetstjenestene etter krigen, og slik Jonas Lies etterretningsmateriell ble appropriert av nazistene før det, osv., osv., etc.
Denne stadige overtakelsen av alt mulig viser seg på nivåer utover tale og handling, også i det eksplisitt uavklarte forholdet mellom romanens to upålitelige fortellere, der Nebelung uttrykker seg i førsteperson gjennom Mayen, visstnok dels skriftlig, dels muntlig, uten at de to modusene er mulig å holde fra hverandre (men kun sjelden slik at de to fortellerne kan forveksles), og alt sammen tilsvarende diktet opp og ført i tastaturet av den venstreorienterte forfatteren Kjartan Fløgstad, som både gir språk til sine romanpersoner og av og til reapproprierer det for satiriske formål. «Eg er sjølv ein dobbeltgjengar,» sier romanpersonen Otto Nebelung til fortelleren Mayen (s. 393). «Eg har eit anna andlet i tillegg til mitt vanlege. Og kanskje også eit tredje. Og kanskje det tredje er deg?» Er det rart man kan bli forvirret? Mer underlig er det om man, som Sørensen, finner Otto Nebelungs fortellerstemme «stabilt ironiløs» – særlig med trykk på det første: I Grense Jakobselv er det som regel lett å se hva som er ironisk, men vanskelig å avgjøre hvem som er det. Det som ser ut som forfatterens satire kan ofte like gjerne være fortellerens sarkasme. I en slik tekst kan selvsagt verken Paul von Damaskus’ lærestol eller noe annet utpekes som en «diskreditert utsigelsesposisjon», som Sørensen skriver, for ingen stemme er nøytral, og ethvert utsagn kan approprieres av fienden.
Men like selvsagt – og uheldigvis, for den som leser for å gjøre seg kjent med ondskapens tankegang – er det at denne kleptomane holdningen til utsagn og til kulturen avhenger av overfladiskhet: Man kan ikke omdefinere et uttrykk, og samtidig late som om det er det samme, om man også tydeliggjør begrepsinnholdet. Otto Nebelung er nødt til være, som navnet tilsier, et barn av tåken. Et Nietzsche-sitat i en ufullført magisteravhandling Alf Mayen finner under en illegal husundersøkelse (og som selvfølgelig også blir appropriert, og siden negativt plagiert av Mayens kone, Henny Onstad) står markert som nøkkeltekst (med utropstegn):
Kva er sanning? Ein mobil hær av metaforer, metonymiar og antropomorfismar – kort sagt, ein sum av tilhøve menneske imellom som blir forsterka, omskapte og pynta på poetisk og retorisk, og som etter lang bruk virkar faste, kanoniske og obligatoriske på folk: sanningar er illusjonar som ein har gløymt at er det dei er; metaforer som er slitne ut og utan sanseleg kraft (s. 330).
Det er en variant av denne retoriske krigskunsten Nebelung utøver. Han beskriver nazismen som en fortsettelse av den tyske dannelsestradisjonen, og etterkrigstidens sosialdemokratier som en fortsettelse av det tredje riket, nettopp ved å la de ytre likhetene tale for seg, mens begrepsinnholdet bare skimtes der halvsannhetene fortettes til åpenbare løgner. Samtidig, og fra den andre siden, endrer også de statlige institusjonene seg. Sakte og umerkelig, uten å endre en paragraf, kan vi tre over grensen til fascismen. For det er slik i retorikken, som i Jakobselven, at alt flyter. Og vi kan jo ikke se den grensen under vann.
