Du er den første som er i denne verdenen. Du er den første som lever i denne verdenen. Dette kvernet i hodet mitt den kvelden på motorveien.
Tidligere publisert i Vagant 2/2009
Den som skriver er den første som får tre inn i en ny verden. Forfatteren både bygger og trer inn i en verden samtidig, og vet at man kan skape det ukjente ved hjelp av kun kjente elementer. Men når man skriver vil det alltid oppstå en forsinkelse, eller kanskje det er bedre å se det omvendt; det er alltid en ventende verden like foran deg. Slik splittes forfatter-jeget opp: den som utformer verdenen ligger hakket foran den som trer inn. Dette er en nødvendig faseforskyvning, også for den som senere leser, for hvis disse to posisjonene blir helt sammenfallende, er det ingen ny verden å tre inn i. Og motsatt. Bygger du opp en verden for langt foran deg, blir den for klar, altfor ferdig før du er der, den blir ikke ny, du er for godt forberedt til å gå inn i den og vente på opplevelsen av det nye rundt deg. Ideelt vil en fiksjon bevege seg mot en grenseverdi, der disse to posisjonene ligger så nær hverandre som mulig uten å gå i ett.
Sjelden har jeg hatt en så sterk følelse av å tangere dette punktet, å oppnå det motstridende i å være i en verden mens den blir til, som den kvelden på motorveien. Det man skriver vil alltid være en erstatningsverden, et replika, tenkte jeg, mens bilister foretok utålmodige forbikjøringer etter å ha ligget og presset på en stund for å fortelle meg at de kom til å kaste seg ut ved første mulighet. De fleste bilene hadde glatte, sømløse skibokser sveiset fast på taket, mange av dem var karosserier på forvokste understell, eller de var en av de anonyme og autoritære audiene, de som bare glir forbi, de virkelige herskerne på veiene. De skulle oppover i dalene. Til et av de mange nye resortene, et reservat for tilmålt fritid, for å komme seg. En rekreasjonspark, et lekeland for voksne. Bygget for å tilfredsstille behovet for raskt skifte av virkelighet, eller skifte fra virkelighet til materiell fiksjon.
Utålmodige fiksjoner vokser fram. Erstatningsverdener blir viktige når pengeinntjeningen stiller krav til rask livsutfoldelse, når vi ikke har tid eller ikke kan utvide fiksjonen i tilstrekkelig grad selv. Mange merker ikke at de trer inn i en ny verden hvis den ved første blikk ligner for mye på den de er i, folk vil fort over i fiksjonen.
Resortene dukker opp i tilknytning til bygder med populære fjellområder og i skjærgården. Ved å legge til dette mystiske ordet «resort» skal stedet virke forlokkende som fiksjon, det finnes ikke lenger som noe lokalt, men i stedet som en internasjonalt gangbar valuta i opplevelse, mosjon, rekreasjon, velvære. Betegnelsen gir et løfte om en midlertidig tilbaketrekning for slitne pengetjenere, et sted å få mer ut av livet ved å effektuere omløpshastigheten for penger – nytelse – helse, ved å samle alt på et område der alle unødvendige avstander og mellomledd er borte – det skal spare oss for «strekninger» som kan stjele fritid.
Disse som kjører forbi meg, de skal opp i leilighetene eller til hotellene i «fjellandsbyene» sine. Etter først å ha vært ute i perfekt preparerte skiløyper med perfekt preparerte ski, kan hele familien nyte spa i familieavlukker, der familiemedlemmene kan ligge rett ut på ryggen bak et forheng samtidig og agere perfekt preparerte lik.
Fiksjonen: Å bytte ut del for del som allerede er kjent, sette sammen til nye verdener. Vi bytter ut oss selv ved å skifte omgivelser og prøve å drive tilbake kroppsforringelser, ved å bade i utendørs bassenger midt i snøfonner med fjell i bakgrunnen. Bare flest mulig komponenter som ikke tidligere har vært sammenstilt blir gjort mulig å oppleve innenfor et avgrenset område, tar vi det for en ny verden og føler oss nye. En misforstått fiksjon, for fiksjonen skal nettopp bare være et hakk foran deg, du skal nesten samtidig tre inn i den, du skal ikke tre inn i en verden hvor grovt sett motstridende komponenter er koblet sammen og tro at du dermed blir presentert for noe helt annet. Fiksjonen er hårfin, resortene er for langt foran deg, de har for lang byggetid til at du kan gå inn i dem og virkelig forundres. Man må late som, og kjenner nok en kribling i magen, men du vil snart merke at de er bygget uten deg, og den lange byggetiden blir forsøkt kompensert gjennom det spektakulære, ved å ta kraftig i, ved overdrivelsen som må times slik at ikke noe annet rekker å komme foran den høytidelige åpningen og forbløffe oss først, og dermed stenge den fiksjonen som utbyggeren satser på. Men nettopp slik vi ti år etter ser at den moralske indignasjonen over Big Brother og annen «reality-TV» som den gangen var spektakulær, ikke er der lenger, slik slipes opplevelseskicket ved disse stedene vekk. I ettertid vil de ikke kunne skilles klart fra det vanlige livet, de vil ikke lenger være fiksjonaliserte steder, bare eksistere som et hvilket som helst sommerland der verdens lengste sklie ikke betyr noen ting.
Hvorfor føles nærværet av fiksjonen så sterkt her jeg kjører i mørket? Den svake følelsen av nervøsitet er til stede, alt kan når som helst forandres. Ulykken kan vise seg rundt neste sving, som et plutselig lys på avveier, en sterkt opplyst nattlig skog, stråler fra billys som trenger langt inn mellom trærne, skrått oppover mot himmelen, dette er glimt som har blitt plantet i meg fra filmer, Lynch, Cronenberg; intetanende kommer man i høy fart inn i en bilvelt og ser kanskje forvridde bildeler, kroppsdeler i lyset fra billyktene, man slipper så vidt unna selv. Og skal man stoppe, eller er det bare en felle, et overfall som venter.
Jeg tror ofte jeg ser dyr i veibanen, små dyr, som enten er overkjørt eller kommer til å bli det, i ferd med å ta spranget ut i veien. Jeg tar den minste fargeforandring, en mørkere flekk i veibanen, eller noe som kaster skygge, for å være et levende vesen, kanskje overkjørt uten å være drept, skapninger som må ligge slik halve natta før en bil på nytt treffer dem. I bunnen før en bakke deler veibanen seg i flere filer, plutselig kommer en lastebil bakfra, den kommer så raskt og den vrenger ut bak meg. Den høye lasten bikker fra side til side og fortsetter med det etter at sjåføren har skiftet fil igjen. Vindusviskerne måker sluddet vekk fra frontruta.
Du er den første som lever i denne verdenen. Du er den første som trer inn i denne verdenen. Hvordan er forventningen ved å stå på terskelen til et nytt resort, et nytt territorium? Du forventer deg en ny kombinasjon av elementer som tidligere ikke har vært mulig å forene, nå kan kald bli varm, ute bli inne, sommer bli vinter, helårs skøytebane, utendørs har for lengst blitt innendørs, klatrevegg. Hva kan man i neste omgang tenke seg at resortene kan tilby? Alt finnes allerede i denne verden. Det er bare å gjøre det stuereint nok, slik resortene gjør, bare å utviske avstanden, grensene, å flytte det inn, gi det en betegnelse. Innkall en yrkesgruppe som under sitt profesjonsseil kan utføre hva som helst i planlagte omgivelser, omgivelser som direkte skal dekke et behov, gi kunden minst mulig motstand i sine ønsker.
Ideen om den avgrensede opplevelsen og stykkpristanken som framtrer som organisk, det er nok et av disse umulige, ikke tidligere sammensettbare elementene som har blitt forent; det har formen til det organiske, men alt er basert på stykkpris. Man skal enklest mulig finne fram til akkurat det en vil ha og få utført tjenestene helt renskrapet for alt annet. Få renskrapet opplevelsene sine, som bare er blandet i en forvokst arkitektmodell, for resortene er en prototype i full størrelse. Arkitektene og entreprenørene har for en gangs skyld kunnet forene modellene sine med virkeligheten. Det oppstår ikke slike uventede avvik som rammer andre byggverk og boligområder. Resortene er en direkte forstørrelse av modellen, det avviker ikke i ferdigstilt tilstand, for det er fra bunnen av en samhørighet, et samsvar mellom penger og ønsker. Det er ikke rom for tilfeldigheter, det er ikke tvil om hvem som skal bli brukere – de har så stor likhet med skaperne at de er villige til å bli idealbrukere av resorten.
Man bruker ofte ordet landsby i forbindelse med denne måten å bygge på, enda alle vet at det ikke har noe med en landsby å gjøre, det er det pittoreske med ordet som skal forsøke å viske ut det enhetlige og uorganiske ved stedet, prøve å lokke fram noe i folks bevissthet. For ingen vil vel noe i en landsby, annet enn som utenforstående, en betalende; landsby er nettopp det man aldri kommer ordentlig inn i, på sine reiser i utlandet, det er det man bare berører overflaten av, dermed betyr egentlig landsby for oss overflate, det ultimate uforpliktende, et produkt som vi konsumerer. Når ordet landsby brukes er det en sjargong hvor alle andelseiere er klar over at de andres nærvær egentlig er et fravær, hvor hytteleilighetenes og fritidsboligenes beliggenhet fysisk i forhold til hverandre er noe man egentlig ikke skal bry seg om, landsby er drømmen om et sted der de andre ikke finnes på samme måte som en selv, der en selv er individ og de andre del av et fjernt konglomerat.
Slik ordet resort bare legges fiktivt rundt et område man tar fra den tidligere almenningen, blir det kanskje også mulig å flytte fiksjonen inn i resortet, eller la begrepet resort omringe fiksjonen.
Du er den første som lever i denne verdenen. Mantraet vil ikke slippe meg. En ny lastebil passerer, så nær at det rister i rattet, bilen blir forstyrret i sin plassering i veibanen. Når du skriver vet du ikke hva som ligger foran deg, det ligner for mye på det du allerede er inne i til at det kan vise seg fram for deg som et fantasiland, for et fantasiland er instrumentelt, det er bygd for inntjening og oppfylling. Fiksjonen er for å føre deg inn i det ukjente, som like gjerne kan overraske ved å ligne så mye på det kjente at du ikke vet akkurat når fiksjonen gjør den lille omdreiningen som kan føre deg enda lenger inn i det du trodde du var på vei bort fra. Den kan også være første ledd i å redde deg ut av noe, ved å omgå dine kontrollmekanismer, mekanismer som søker likhet, stabilitet, som tror at ditt eget beste er å lage dagen i morgen mest mulig lik dagen i går, eller som vil narre deg til å tro at du må ha et fiks ferdig replika av en (fantasi)verden for å tre inn i noe nytt.
Hva om noen kommer over et menneske som har et elendig liv, og tanken oppstår umiddelbart: Alt, nesten, må jo være bedre enn et slikt liv. Jeg kan gi henne et bedre liv og samtidig få dekket mine behov. Kanskje dette blir en tanke som blir mer og mer godtatt. Nå finnes den jo der ute, men den er ikke hentet inn og rensliggjort som del av resort-tankegangen. Hvis den bare passer inn i et konsept, hvis bare mange nok med anseelse vil betale for den …
Det finnes moralsk og følelsesmessig dysfunksjonelle naturer som holder andre i fangenskap mens de selv prøver å finne tangeringspunktet der delene nærmer seg, der erstatningsverdenen de har laget seg for relasjonene sine virker sunn. Fiksjonen kan hjelpe dem med å bytte ut elementer slik at situasjonen kan ligne på en normalsituasjon, bare ved å forsterke enkelte punkter …. hun vil det … vi lever som mann og kone … Støttet opp av offerets speilvendte oppfatning som harmonerer med overgriperens, det etter hvert kjente Stockholm-syndromet, der man for å overleve må innbille seg at en elsker sin fangevokter, slik at man gjennom fiksjonen kan overleve, minimere skadene på kort sikt, slik man alltid er tvunget til å tenke kortsiktig når vilkårene for overlevelse strammes til.
Jeg kjører inn til en rasteplass, stopper uten å gå ut av bilen, for sikkerhets skyld låser jeg begge dørene. Å leve slik, nær en paranoid tilstand. Jeg slår på lyset inne i bilen, må finne fram pennen, kjenner noe mellom fingrene nede i veska mens jeg leter; det er sukkerbitene jeg tok med fra hotellet. De er litt oppsmuldret i hjørnene. Da jeg satt på hotellet tidligere i kveld med teen jeg hadde bestilt, la jeg merke til de brune sukkerbitene i skåla på bordet, og plutselig ble jeg satt tilbake til tiden i Warszawa. «Russian game», jeg kom på at vi kalte det for Russian game, når vi raskt tømte skåla med sukkerbiter mens servitøren var opptatt med noe, enten rett i lomma eller veska, eller etter å ha tullet en serviett rundt sukkeret. Deretter så vi lattermilde på hverandre, og ordene «Russian game» måtte alltid sies. Sukkerbitene tok vi med hjem til studenthusene, der vi drakk te sammen langt utover nettene.
Det skulle vært vår nå. Heldigvis har jeg kjørt bil i dette landet såpass lenge at jeg ikke lenger er redd for vinterføre. Men jeg vet at jeg ikke kan slakke av på konsentrasjonen.
Et slags resort, der en av tjenestene som inngår tilbyr følgende: En kvinne tar imot en mann, hun slipper ham inn i en leilighet, og som alt det andre er leiligheten spesialdesignet. Han kommer inn for å oppleve en sammensmeltning av kroppslig nytelse og fiksjon. Hovedtyngden av arbeidet hennes består i å være sammen med denne mannen i disse omgivelsene, det er innredet som et lavstatushjem, i en bolig som har altfor lav standard for ham. Der må kvinnen være sammen med ham i timevis, snakke med ham, lage mat til ham, og hele tiden lar han seg forbløffe av hvor tarvelig dette er. Han fryder seg over å være i denne fiksjonen, også over at han har betalt for det, han gasser seg i det, at hun serverer ham middag, gir ham noe han aldri ville spist ellers, noe low, usunt, kreftframkallende, akkurat som den svake utsondringen fra gulvteppet, alle de nye og masseproduserte tingene som helt mangler dannet smak og er håndplukket av interiørarkitekten. Her er det ikke stein og glass, ikke nedsenkede basseng og skifer, ikke eik eller treverk i naturlige gråningsgrader. Her er det finér, vinylbelegg, fyldige gardinstoffer, vegg til vegg-teppe, ingen kjøkkenøy, det er pregløse møbler, syntetiske stoffer, og kunden nyter hvert sekund av denne omsorgsfulle ikke-rikdom. Han får ikke lov å ta på henne, ikke før helt til slutt, etter at de har tilbrakt mange timer sammen. Den belastningen han vet at det er for henne, vissheten om at hun ikke får seansen overstått før om flere timer, at det er noe hun må bruke all sin profesjonalitet for å holde ut, den gir ham en slik følelse av makt og velvære at han gladelig betaler såpass mye for å kunne se «alt» som denne avarten av den luksusprostituerte stiller opp med, den hverdagslig-lave prostituerte, der bare en forsvinnende liten del av jobben hennes består i å gjøre det tradisjonelle prostituerte gjør. Hun må fortelle ham sin livshistorie, hun rydder opp etter middagen og han følger nøye bevegelsene hennes ved oppvaskkummen, tida går, mannen strekker seg og lener seg tilbake i sofaen, han liker å leke med tanken at han nesten har glemt at han befinner seg i resortet og at kona hans venter i en av leilighetene i landsbyen. Flere av kameratene hans har også gjort dette, kanskje får de snart et tilsvarende tilbud for kvinner, har han hørt, det er ikke usannsynlig. Det å kunne ta virkelig del i ikke-rikdom, den akkurat passe mangelen på smak kombinert med sansen for hjemmekoselighet. Det er helt reint. Det ennå luktende vegg til vegg-teppet som kanskje utsondrer giftige komponenter som han snart skal vekk fra, det «nedslitte» kjøkkenet, den billige seksjonen, den mønstrete hjørnesofaen, antrekket hennes. Han er imponert. Dette gjør oppholdet nesten fullkomment.
Du er den første som skal tre inn i denne verdenen.
