Tiden er et nøkkelbegrep i Alejo Carpentiers forfatterskap – opphavsmannen til den «magiske realisme» i nyere latin-amerikansk litteratur.
Oversatt fra spansk og innledet av Kjell Risvik
Sammen med Asturias kan Alejo Carpentier betegnes som opphavsmannen til den «magiske realisme» i nyere latin-amerikansk litteratur – i alle fall er det han som tok begrepet i bruk. Hans bakgrunn er som en illustrasjon av de fleste elementer som inngår i begrepet: fransk far, russisk mor, kubansk oppvekst, musikalsk utdannelse, fengselsopphold under diktatoren Machado, mangeårig opphold i Frankrike med sterke surrealistiske kontakter, reiser til Mexico, Haiti, tilslutning til den kubanske revolusjon. Romanene hans ble oversatt til alle kulturspråk allerede før det i 60-årene oppsto en veritabel «boom» i latinamerikansk litteratur. På norsk mangler ennå Guerra del tiempo , av mange betraktet som hans beste bok, og i alle fall et mesterlig tverrsnitt av hans litterære credo: revolusjon følges av diktatur, som så igjen følges av revolusjon, historien og tiden selv er syklisk og uvirkelig, «surrealismens poetiske virkelighet, et produkt av fantasi og underbevissthet, kan i Amerika være objektiv virkelighet» (Mario Vargas Llosa).
At tiden er et nøkkelbegrep i Carpentiers forfatterskap, fremgår klart av novellene, og mange har villet se skyggen av Jorge Luis Borges her, som så mange andre steder i all moderne latinamerikansk litteratur. Men Carpentiers brygg er umiskjennelig hans eget, en europeer ville vært fristet til å kalle det nybarokk – her gjærer alt sammen: Cuba, Paris, Haiti, Saint-Germain des Prés, Orinoco, Ogé, André Breton, Ti Noel, Neruda, sjørøverhøvdinger, giljotinen. Nesten alltid døden. Iblant også kjærligheten. For den «lille psykologiske roman» har han bare forakt til overs, det er oftest om personer uten individualitet, uten heltemot han skriver i sin langsomme, sanselige, sjenerøse, magiske realisme. Og hans tro på revolusjonen er urokket: «Mennesker kan svikte, men ideene vil alltid føre fremover, inntil de en dag endelig blir til virkelighet.»
Reisen til frøet
I
– Hva er det du vil, gammern?
Gjentagne ganger falt spørsmålet oppe fra stillasene. Men den gamle svarte ikke. Han gikk fra sted til sted og snuste, gjennom strupen presset han en lang og ubegripelig enetale. De hadde alt tatt ned teglsteinene og dekket de døde bedene med en mosaikk av brent leire. Høyt der oppe rev hakkene løs store murbrokker, som så rutsjet utfor trerenner i en røyk av kalk og gips. Og mellom alle murtindene som etter hvert ble felt, trådte det frem – ribbet for sin hemmelighet – ovale eller forkantede tak, karnisser, girlander, tannlister, perlesnorer og tapeter som hang på murveggene lik gamle skinn på slanger i hamskiftet. En Ceres med brukken nese og medtatt peplon, med sorte striper i den korngule frisyren, bivånet ødeleggelsene fra sin plass i bakgården, over en fontene med forvitrede figurer. Hjemsøkt av solen i skyggens timer lå dammens grå fisker og gjespet i mosegrodd, lunkent vann og stirret med rundt øye på arbeiderne som avtegnet seg sort mot den klare himmelen og brøt ned husets århundregamle høyde. Den gamle hadde satt seg ved foten av statuen og lot staven støtte opp under haken. Med blikket fulgte han bøtters ferd opp og ned, fylt med kostelige levninger. I sordin hørtes lydene fra gaten mens taljene der oppe samstemtes, til rytmene av jern mot stein lød som kaklingen fra ekle og frekke fugler.
Klokken slo fem. Karnissene og gesimsene ble liggende øde. Tilbake var bare stigene, parat til neste dags stormløp. Luften ble kjøligere, befridd for svette, eder, hvin i tau, aksler som skrek på oljekanner og klaskende hender mot fettete overkropper. For det avskrelte huset kom skumringen fortere. Det kledde seg i skygger på en tid da den allerede nedstyrtede balustraden pleide å gi fasadene et gjenskinn av sol. Ceres knep leppene sammen. For første gang skulle værelsene sove uten persienner, åpne mot et ruinlandskap.
Stikk i strid med sine lyster lå flere kapiteler henslengt i gresset. Akantbladene avslørte sitt plantevesen. En slyngplante tøyde dristig sine føletråder mot den joniske voluten, tillokket av familielikheten. Da natten falt på, var huset nærmere jorden. En dørkarm raget ennå opp, med skyggeplanker hengende på skjeve hengsler.
II
Den gamle negeren hadde ennå ikke rørt seg, men nå gjorde han noen underlige geberder, svingte med staven sin over en kirkegård av steinheller.
Marmorblokkene fløy hvite og sorte opp i etasjene og dekket gulvet. Steinene gjorde noen treffsikre sprang og tettet hullene i murene. Bladforsiringene falt på plass i sine rammer, mens hengslenes skruer snurret seg fort inn i hullene sine igjen. I de døde bedene ble teglsteinene løftet opp av blomstenes kraft, brokkene føyde seg sammen i en klingende hvirvel av leire, for så å regne ned over takbjelkene. Huset vokste, fikk på ny de vante proporsjoner, tekkelig og påkledd. Ceres ble mindre grå. Det ble flere fisker i fontenen. Og vannets rislen kalte frem glemte begoniaer.
Den gamle mannen stakk en nøkkel i låsen på hoveddøren og begynte å åpne vinduer. Hælene gjenlød hult. Da han tente vokslysene, gikk det en gul iling over familieportrettenes oljefarger, og sortkledde mennesker mumlet i alle bueganger, i takt med teskjeers røring i sjokoladekopper.
Don Marcial, marki av Capellanías, lå på dødsleiet, med brystet pansret av medaljer, eskortert av fire lys med lange strimer av smeltet voks.
III
Lysene vokste langsomt, dryppet mindre og mindre. Da de igjen hadde full størrelse, slukket nonnen dem og trakk til seg en brennende flis. Vekene ble hvite, vrengte de forkullede rester av seg. Huset ble tømt for gjester og vognene rullet bort i natten. Don Marcial anslo en usynlig tangent og åpnet øynene.
Hulter til bulter kom takbjelkene seg opp og fant sin plass. Medisinkrukkene, damaskdukene, hodegjerdets skapular, daguerrotypier, gitterverkets palmer, trådte frem fra sin tåke. Da legen ristet profesjonelt ulykkelig på hodet, følte pasienten seg bedre. Han sov noen timer og våknet under fader Anastasios sorte og buskete øyne. Skriftemålet, som først var åpenhjertig, detaljrikt, mettet med synder, ble fåmælt, besværlig, fullt av omsvøp. Og hva hadde egentlig den karmelitten med å blande seg i hans liv? Don Marcial oppdaget plutselig at han lå midt ute på gulvet. Det knugende trykket ved tinningene slapp taket, og han reiste seg med forbløffende spenst. Den nakne kvinnen som lå og strakte seg på sengens brokade, fant underkjole og korsett og dro straks bort med lyden av knitrende silke og sin parfymeduft. Nede i den lukkede vognen, på det spikerbeslåtte setet, lå det en konvolutt med gullmynter.
Don Marcial følte seg ikke bra. Da han rettet på slipset foran konsollbordets speil, så han at han var pløsete. Han gikk ned på kontoret, hvor rettsvesenets advokater og skrivere ventet på ham for å ordne med husets salg på auksjon. Alt hadde vært til ingen nytte. Hans eiendeler ville komme i hendene på høystbydende, i takt med hammerslagene i bordet. Han hilste, og de lot ham bli alene. Han tenkte på det skrevne ords mysterier, på de sorte tråder som fletter seg sammen og løser seg opp på brede filigransmykkede blader, som fletter sammen og løser opp forpliktelser, eder, overenskomster, vitneutsagn, erklæringer, navn, titler, datoer, jordeiendommer, trær og steiner; et villnis av tråder, trukket ut av blekkhuset, som menneskets ben vikler seg inn i, som sperrer de veier loven misbilliger; et rep om halsen som presset på sordin ved den skremmende klangen av ord i frihet. Hans underskrift hadde forrådt ham, var blitt en floke av dokumenter. Han som hadde vært en mann av kjøtt og blod, ble bundet av den, forvandlet til en mann av papir.
Det var tidlig morgen. Klokken i spisestuen hadde nettopp slått seks om kvelden.
IV
Flere måneder hengikk i sorg, formørket av stadig sterkere samvittighetskvaler. Til å begynne med hadde tanken på å ta med seg en til det værelset fortonet seg nesten fornuftig. Men litt etter litt ble lysten på en ny kropp fortrengt av økende skrupler, og det gikk så vidt som til selvpisking. En natt pisket don Marcial seg til blods med en lærrem, og følte så et begjær som var sterkere, men av kort varighet. Det var da markisen en ettermiddag vendte tilbake til Almendares bredd fra en liten utflukt. Hestene som trakk kalesjevognen hadde ikke hatt annen fuktighet i manen enn sin egen svette. Men resten av dagen sto de og sparket i spiltauene, tilsynelatende oppirret over de lave skyenes tunge urørlighet.
I kveldingen var det en balje full av vann som revnet i markisens badeværelse. Så fikk mairegnet dammen til å flomme over. Og den gamle negerkonen, med den bortløpne slavinnens brennemerke og duer under sengen, vandret rundt ute i gården og mumlet: «Stol aldri på elvene, jente; stol aldri på det grønne som renner!» Det var ikke den dag ikke regnet gjorde sitt nærvær gjeldende. Men dette nærvær opphørte siden og fantes da bare i en kopp som ble sølt på en kjole medbrakt fra Paris, ved det årlige ball holdt av koloniens militærguvernør.
Mange slektninger dukket igjen opp. Mange venner vendte tilbake. Lysekronene i storstuen funklet. Sprekkene i fasaden lukket seg. Pianoet gikk tilbake til clavichord. Palmene mistet ringer. Slyngplantene slapp taket i det første karniss. Ringene under Ceres’ øyne ble hvite og kapitelene virket nyhugget. Marcial ble mer ildfull av seg og pleide å ha markisen i hete favntak hele ettermiddagen. Borte ble rynker og dobbelthaker, kjøttet fikk sin gamle fasthet. En dag spredte en nymalt lukt seg gjennom huset.
V
Rødmen var oppriktig. For hver natt ble skjermbrettet foldet videre ut, skjørtene falt i dunklere kroker og det var nye barrierer av kniplinger å overvinne. Til slutt blåste markisen ut lampene. Bare han sa noe i mørket.
De dro av sted til sukkermøllen, i et stort opptog av vogner – skinnende blanke fukser, sølvbisler og lakkerte støvler i solen. Men i skyggen av påskeblomstene som skimret rødt over inngangsdøren, ble de klar over at de knapt kjente hverandre. Marcial ga tillatelse til dans og festligheter, for å avlede tankene sine litt i de dagene som duftet av parfymer fra Køln, bad i benso, utslått hår og lakener hentet frem fra skap som når de åpnes, lar bunter med vetiver-røtter trille ned på gulvet. Eimen av sukkerrørssaft kom drivende med vinden ved bedetimens klemting. Kalkungribben fløy lavt og varslet tilbakeholdne regnfall, og de første dråpene, tunge og velklingende, ble oppslukt av teglstein som var så tørr at tonen lød som kobber. Etter en morgenstund som ble tøyet ut med et blekt favntak vendte de begge tilbake til byen, såret var leget og uoverensstemmelsene glattet ut. Markisen byttet reisedrakten med brudekjole, og som skikken var dro brudeparet til kirken for å få sin frihet tilbake. Gaver ble gitt tilbake til slektninger og venner, og til klingende fanfarer og med prangende seletøy slo alle inn på veien til sin bolig. Marcial fortsatte å besøke María de Mercedes en stund, til den dag da ringene ble brakt til gullsmeden for å få fjernet graveringene. Dermed begynte et nytt liv for Marcial. I huset med det høye gittergjerdet ble Ceres byttet ut med en italiensk Venus, og fontenens figurer stakk seg nesten umerkelig frem da de i gryningen så at lysene ennå var tent der inne.
VI
En natt etter mye drikk og svir og kvalmende tobakkos som hang kald igjen etter vennene, fikk Marcial en underlig fornemmelse av at klokkene i huset slo fem, deretter halv fem, siden fire, så halv fire … Det var som en fjern erkjennelse av andre muligheter. Som når man tenker, i nerveslitende våkenetter, at man kan gå i taket med gulvet som tak, med møbler fast plantet mellom takbjelkene. Det var et flyktig inntrykk som ikke etterlot seg det minste spor i hans bevissthet, som nå hadde meget liten hang til ettertanke.
Det ble holdt stort aftenselskap i musikksalongen den dagen han ble mindreårig. Han frydet seg over at hans underskrift ikke lenger hadde juridisk gyldighet, og at ormstukne protokoller og dokumenter var ute av hans verden. Han var kommet til det punkt da domstolene ikke lenger er fryktinngytende for en som nærer liten aktelse for loven. De unge beruset seg på de edle vinene og tok så ned fra veggen en gitar med innfelt perlemor, en psalter og en serpent. Noen trakk opp den klokken som spilte jodlende tyrolermusikk og skotske ballader. En annen løftet til munnen et jakthorn som slumret, sammenrullet i sitt kobber, på sin røde filt i glassmontren, ved siden av tverrfløyten som var medbrakt fra Aranjuez. Marcial, som dristig gjorde kur til piken fra Campoflorido, ble med i kakafonien og famlet seg frem over tangentbordet, over falske basstoner, etter melodien til Trippili-Trappala. Om litt forsvant så alle opp på loftet, for de husket at der oppe under bjelkene lå ennå alle draktene og livréene fra Capellanías hus. På hyller med kamfer tett som rimfrost hvilte hoffdraktene, en ambassadørs galakårde, flere blanke uniformsfrakker, en kirkefyrstes kappe, og lange frakker med damaskes knapper og fuktflekker i foldene. Halvmørket skimret av amarantbånd, gule krinoliner, falmede tunikaer og fløyelsblomster. En grovsmeddrakt med et nett av små dusker, oppstått til et karneval, vakte applaus. Piken fra Campoflorido rundet de støvete skuldrene under et sjal farget som kreolsk hud, brukt av en bestemor de kvelder da store familiebeslutninger skulle fattes, for å puste til den hendøende ild i en rik syndikus for clarisserinnene.
I disse forkledninger vendte de unge så tilbake til musikksalongen. Iført en rådherres tresnutede hatt dunket Marcial tre ganger staven i gulvet, og det var opptakten til valsen, som mødrene fant forferdelig usømmelig for de unge frøkner, som måtte la seg favne om livet og få mannshender på korsettspilene som alle hadde utstyrt seg med etter det nyeste mønster fra «Modenes have». Dørene ble formørket av stuepiker, stalldrenger og tjenere som kom fra sine fjerne annekser og kvelende mezzaniner og stirret måpende på en så larmende fest. Siden ble det lekt blindebukk og gjemsel. Marcial stakk seg bort bak et kinesisk skjermbrett med piken fra Campoflorido og trykket et kyss på nakken hennes, og i bytte fikk han et parfymert lommetørkle som i sine brysselkniplinger bevarte utringningens bløte varme. Og da pikene trakk seg bort i skumringen, mot de tårn og murtinder som avtegnet seg gråsort mot havet, gikk guttene til festlokalet, hvor mulattpikene med sine tunge ringer vrikket så herlig på seg, uten noensinne å miste – samme hvor rivende fort dansen gikk – de høyhælte skoene. Og siden det var karneval, slo folk fra bystyret i Arará Tres Ojos buldrende på tromme bak skilleveggen, i et gårdsrom der frodige granatepletrær svaiet. Marcial og vennene hans kløv opp på bord og stoler og lovpriste de grasiøse bevegelsene til en negerpike med gråsprengt krusete hår, som på ny ble vakker, nesten attråverdig, når hun skottet over skuldrene og danset med en hånlig utfordrende grimase.
VII
Don Abundio, familiens notar og eksekutor, kom stadig oftere på besøk. Han satte seg alvorlig ved hodegjerdet til Marcials seng og slapp stokken av akanatre i gulvet for å vekke ham før tiden. Idet øynene åpnet seg, støtte blikket på diplomatfrakk av alpakkaull, dekket av flass, som med sine blanke ermer samlet inn avgifter og leier. Til slutt gjensto bare en rimelig pensjon, beregnet på å holde enhver galskap i tømme. Det var da Marcial ønsket å begynne på Det kongelige presteseminar i San Carlos.
Etter en middelmådig eksamen gikk han i skole på klosteret og skjønte stadig mindre av lærernes forklaringer. Idéenes verden ble stadig mer tynt befolket. Det som opprinnelig hadde vært en økumenisk forsamling av peploner, prestekjoler og parykker, kontroversister og ergotanter, ble urørlig som et vokskabinett. Marcial nøyde seg med en skolastisk redegjørelse for systemene og tok for god fisk det som sto i en hvilken som helst tekst. «Løve», «Struts», «Hval», «Jaguar», sto det å lese på kobberstikkene i naturfagboken. Tilsvarende sto det «Aristoteles», «Tomas Aquinas», «Bacon», «Descartes», øverst på sorte sider hvor det til kjedsommelighet ble listet opp fortolkninger av universet, ved siden av en tykk regelsamling. Litt etter litt sluttet Marcial å studere dem, og følte seg befridd fra en tung bør. Hans sinn ble lyst og lett, hadde bare rom for ett eneste instinktivt begrep om tingene. Hvorfor tenke på prismet når det klare vinterlyset ga havnens festningsverk flere detaljer? Et eple som faller fra treet, er en spore for tennene. En fot i et badekar er ikke noe mer enn en fot i et badekar. Samme dag som han forlot presteskolen, glemte han bøkene. En gnom ble igjen en vanlig nisse, gjenferd var synonymt med spøkelse, en octander var en hard bille med pigg på ryggen.
Flere ganger hadde han med raske skritt og urolig hjerte gått på besøk til kvinnene som hvisket bak blå dører ved foten av murene. De minner han hadde om henne med broderte tøfler og basilikumblader bak øret, forfulgte ham i ettermiddagsheten, som murrende tannverk. Men en dag fikk en skriftefars harme og trusler ham til å gråte av forskrekkelse. For siste gang falt han i djevelens lakener, ga for alltid avkall på sine vandringer gjennom lite beferdede gater, på det i siste sekund sviktende motet som fikk ham til å vende rasende hjem, etter å ha snudd ryggen til et sprukkent fortau, det usvikelige tegn når han gikk med nedslått blikk på at en halv omdreining ville føre ham over terskelen til det parfymeduftende indre.
Nå gjennomlevet han sin mystiske krise, omgitt av Jesu hjerte, påskelam, porselensduer, jomfruer i himmelblå kapper, forgylte papirstjerner, hellige tre konger, engler med svanevinger, Eselet, Oksen og en grusom Sankt Dionysius som viste seg for ham i drømme, med et stort tomrom mellom skuldrene og ravende gange, som når man leter etter noe man har mistet. Han snublet i sengen, og Marcial våknet vettskremt og trev etter rosenkransen med de dumpe perlene. Vekene lå i sine små oljebrønner og kastet et trist lys på bilder som gjenvant sin opprinnelige farge.
VIII
Møblene vokste. Det ble stadig vanskeligere å legge underarmene på bordkanten. Skapene med de fint forarbeidede karnissene fikk bredere forside. Trappens svarte figurer tøyde på kroppen og strakte faklene sine opp mot gelenderet på trappeavsatsen. Lenestolene ble dypere og gyngestolene fikk det med å tippe bakover. Han behøvde ikke lenger bøye bena når han la seg på bunnen av badekaret med marmorringene.
En morgen Marcial leste i en røverbok, fikk han plutselig lyst til å leke med tinnsoldatene som lå og sov i kassen sin. Han gjemte det ulovlige lesestoffet under vaskevannsfatet på servanten igjen og åpnet en skuff som var forseglet av spindelvev. Skrivebordet var for lite til å romme alle disse menneskene. Derfor satte Marcial seg på gulvet. Han ordnet grenaderene i geledder på åtte. Deretter offiserer til hest rundt fanebæreren. Bak dem artilleristene med sine kanoner, kanonviskere og luntestokker. Helt til slutt, fløyter og pauker, eskortert av stortrommene. Morterene var utrustet med en fjær og kunne slynge glasskuler over en meter av sted.
– Bom! … Bom! … Bom! …
Der falt hester, der falt fanebærere, der falt trommeslagere. Negeren Eligio måtte rope tre ganger på ham før han endelig gikk og vasket seg på hendene og kom ned i spisestuen.
Fra den dagen beholdt Marcial vanen å sette seg på flisegulvet. Da han oppdaget fordelene ved denne skikken, kunne han ikke begripe at han ikke hadde tenkt på det før. Presset som de ble mot putenes fløyel svettet de voksne for mye. Noen lukter det notarius av – som don Abundio – bare fordi de ikke kan legge seg ned på marmoren, som til enhver tid holder seg kjølig. Bare fra gulvet går det an å ha det fulle overblikk over alle værelsets hjørner og vinkler. Der er treets skjønnhet, insektenes gåtefulle veier, skyggefulle kroker som ingen i mannshøyde har kjennskap til. Når det regnet, gjemte Marcial seg under clavichordet. Hvert tordenbrak fikk det til å skjelve i lydkassen så det sang i alle tonene. Fra himmelen falt lynene og dannet pausetegnets bue – orgelklang, pinjelund i vinden, sirissers mandolin.
IX
Den morgenen stengte de ham inne på rommet. Han hørte mumling i hele huset, og den formiddagsmaten de serverte, var altfor velsmakende til en hverdag å være. Det var seks kaker fra Alamedas konditori – når det bare kunne spises to etter messe om søndagene. Han moret seg med å se på bilder fra fjerne land helt til en stadig sterkere summing fikk ham til å titte mellom persiennene. Der kom noen sortkledde menn bærende med en kasse med bronsehåndtak. Han fikk lyst til å gråte, men i det samme dukket kusken Melchor opp, med et skinnende hvitt smil over de klampende støvlene. De begynte å spille sjakk. Melchor var hest. Han var Konge. De brukte flisene i gulvet som brett, og han rykket fra den ene til den andre, mens Melchor kunne hoppe en frem og to til siden eller omvendt. Leken varte helt til lenge etter tusmørket, da brannvakten kom forbi.
Da han sto opp, gikk han og kysset hånden til sin far, som lå til sengs. Markien følte seg bedre og snakket til sin sønn med sedvanlig alvor og formaninger. Hans «Ja, far» og «Nei, far» smatt inn mellom perlene i spørsmålenes rosenkrans, som messeguttens svar under messen. Marcial hadde stor respekt for markien, men det var av grunner som ingen kunne ha tenkt seg. Det var fordi han var så høy av vekst og på ballaftener gikk ut med brystet glitrende av dekorasjoner; fordi han misunte ham sabelen og gullbroderiene på offisersuniformen; fordi han til jul hadde spist en hel kalkun, stoppet med mandler og rosiner, og dermed vunnet et veddemål; fordi han en gang, sikkert for å piske henne, hadde revet med seg en av mulattpikene som feide i den runde salen, og båret henne inn på rommet sitt. Marcial, som hadde gjemt seg bak et forheng, så henne komme ut litt senere, forgrått og med åpne knapper, og han frydet seg over straffen, for det var hun som alltid tømte syltetøyskålene som ble satt i skapet.
Faren var en fryktinngytende og storsinnet skapning som måtte elskes nest etter Gud. For Marcial var han mer Gud enn Gud, for hans gaver var daglige og håndgripelige. Men han foretrakk himmelens Gud fordi han var til mindre bry.
X
Da møblene vokste litt til og Marcial bedre enn noen annen visste hva som fantes under senger, skap og skatoller, var det noe han holdt hemmelig for alle: livet var trist og gledesløst uten kusken Melchor. Verken Gud eller faren eller den gullglitrende biskopen under opptogene ved Kristi legemsfest var så viktige som Melchor.
Melchor kom langt bortefra. Han var en etterkommer etter beseirede prinser. I hans rike var det elefanter, flodhester, tigre og sjiraffer. Der arbeidet ikke mennene, som don Abundio, i mørke værelser fulle av dokumenter. De levde av å være sluere enn dyrene. En av dem hadde trukket den store krokodillen opp av den blå sjøen ved å hake den fast på en krok som var skjult i de sammenklemte kroppene av tolv stekte gjess. Melchor kunne sanger som var lette å lære fordi ordene ikke hadde noen mening og ble gjentatt så mange ganger. Han stjal syltetøy på kjøkkenene; om natten snek han seg ut gjennom stallporten, og en gang hadde han kastet stein på politiet og så gjemt seg i skyggene i Amargura-gaten.
På regnværsdager ble støvlene hans satt til tørk borte ved kjøkkenkomfyren. Marcial skulle ønske han hadde føtter som fylte slike støvler. Den høyre het Calambín, den venstre Calambán. Den mannen som betvang fyrrige hester bare med å stikke to fingre i mulen på dem; den herren med fløyel og sporer som pranget med så høye flosshatter, visste også hvor kjølig et marmorgulv var sommerstid, og under møblene gjemte han en frukt eller kake nasket fra de brett som var bestemt for storstuen. Marcial og Melchor hadde et felles, hemmelig lager av sukkermandler og nøtter og ropte «uri, uri, ura« med sammensvoren latter. Begge hadde utforsket huset fra tak til loft og var de eneste som visste at det fantes en liten kjeller full av hollandske flasker under stallen, og at det på et bortgjemt kott, over tjenerværelsene, var tolv støvete sommerfugler som nettopp hadde mistet vingene i en kasse med knuste glasslokk.
XI
Da Marcial fikk for vane å knuse ting, glemte han Melchor og knyttet seg mer til hundene. Det var flere av dem i huset. Den store stripete; grevlinghunden som subbet med pattene; mynden som var for gammel til å leke; puddelen som de andre forfulgte til bestemte tider, og som stuepikene ble nødt til å stenge inne.
Marcial foretrakk Canelo, for den tok sko med seg ut av rommene og gravde opp rosebuskene i gården. Alltid var den svart som kull eller dekket av rød jord, den glefset i seg de andres mat, hylte uten grunn og gjemte stjålne ben ved foten av fontenen. En gang iblant kunne den også slurpe i seg et nylagt egg, bare slenge høna opp i luften med et brått kast med snuten. Alle sparket etter Canelo. Men Marcial ble helt dårlig når de dro bort med ham. Og hunden vendte seiersstolt tilbake, logret med halen etter å være satt igjen langt bortenfor Fattiggården, og gjeninntok en plass som de andre, med alle sine ferdigheter som jakthunder eller vakthunder aldri kunne oppnå.
Canelo og Marcial pisset sammen. Noen ganger valgte de seg det persiske teppet i stuen og tegnet gulbrune skyer som langsomt bredte seg i flossen. Det kostet dem noen rapp med lærremmen. Men var ikke så vondt som de voksne trodde. Derimot var det et enestående påskudd for å sette i samdrektige hyl og påkalle seg naboenes medlidenhet. Når den skjeløyde konen i vognskjulet kalte faren for «brutal«, så Marcial på Canelo og lo med øynene. De gråt litt til, for å få seg en kjeks, og så var alt glemt. Begge spiste jord, veltet seg i solen, drakk av fontenen med alle fiskene, søkte skygge og vellukt ved foten av basilikumurtene. I de hete timene ble de fuktige bedene fulle av folk. Der var den grå gåsa, med en pose hengende mellom de gulbrune bena; den gamle hanen med det hårløse rompehullet; firfislen som sa «uri, ura» og fikk et rosenrødt bånd om halsen; den lille slangen som var født i en kvinneløs by; musa som murte igjen hullet sitt med lianefrø. En dag var det noen som pekte på en hund for Marcial.
– Vov, vov! sa han.
Han snakket sitt eget språk. Endelig hadde han vunnet den høyeste frihet. Og han begynte å strekke seg etter ting som var utenfor rekkevidde.
XII
Sult, tørst, varme, smerte, kulde. Straks Marcial begrenset sansningene til disse grunnleggende realiteter, ga han avkall på lyset, som var blitt noe ganske underordnet. Han visste ikke hva han het. Da dåpen ble tatt tilbake, med det ufyselige saltet, brydde han seg ikke mer om lukt, ikke om hørsel, ikke engang syn. Hendene strøk over behagelige former. Han var en skapning helt innstilt på berøring. Verden nådde ham gjennom alle porer. Så lukket han øynene som bare skjelnet dunkle kjemper og trengte seg inn i et varmt, fuktig, mørkt legeme som var i ferd med å dø. Straks legemet kjente ham innhyllet i sitt eget vesen, gled det igjen mot lyset.
Men nå løp tiden fortere, skrumpet inn hans siste timer. Minuttene lød som kortenes blafring under en spillers tommelfinger.
Fuglene vendte tilbake til egget i en virvel av fjær. Fiskene størknet i rogn og etterlot seg et tynt lag av skjell på bunnen av bassenget. Palmene hang med bladene og forsvant ned i jorden som sammenfoldede vifter. Stilkene suget til seg bladene sine og marken trakk til seg alt som var dens. Tordenen drønnet i buegangene. Det vokste hår på hanskenes gemseskinn. Ullsjalene raknet og svulmet opp rundt fjerne sauer. Skapene, skatollene, sengene, krusifiksene, bordene, persiennene, fløy ut i natten og søkte sine gamle røtter i jungelen. Alt som var spikret, falt fra hverandre. En brigg, ankret opp på ukjent sted, førte skyndsomt gulvets og fontenens marmor tilbake til Italia. Våpensamlingene, beslagene, nøklene, kobberkjelene, bislene, smeltet og fløt sammen i en elv av metall som de takløse buegangene førte ned i jorden. Alt var under forvandling, vendte tilbake til den opprinnelige tilstand. Leiren ble igjen leire, og i husets sted lå en ødemark.
XIII
Da arbeiderne kom med dagslyset for å fortsette rivingen, var arbeidet fullført. Noen hadde tatt med seg statuen av Ceres, som kvelden før var solgt til en antikvitetshandler. Mennene klaget til fagforeningen og satte seg så på benkene i en offentlig park. En av dem kom da til å tenke på en historie som var blitt temmelig utvisket i konturene, om en markise av Capellanías som en maidag druknet i sivsumpene ved Almendares. Men ingen hørte etter, for solen gikk fra øst mot vest, og timene som vokser mot høyre på klokkene, bør strekkes ut i dovenskap, for det er de som med størst visshet fører til døden.
Risviks oversettelse er hentet fra novelleantologien Latin-Amerika forteller (1980).
