Det er med en viss takknemlighet jeg leser Hilde Sandviks lange og grundige tekst om mine analyser og utgivelser. Bøkene i Europatrilogien (2012–2018) har til sammen solgt over 50 000 bind. Enkelte av podcastene jeg har deltatt i har 150 000 avspillinger. At noen tar seg tid til å lese, lytte og kritisere med alvor er et sunnhetstegn ved den offentlige samtalen.
Europa vakler på randen av økonomisk, politisk og kulturell krise. Det er naturlig at samtalen om hvor vi går – og hvorfor – blir opphetet, detaljrik og tidvis også personlig. Jeg ønsker derfor å besvare noen av de punktene Sandvik reiser, og samtidig klargjøre hva som faktisk er mitt prosjekt.
Konservativ, men ikke ideolog
Sandvik skriver at jeg «moraliserer over svakheten» i Europa, at jeg opptrer tvetydig, og at jeg lar gamle autoriteter tale for meg uten selv å ta et tydelig ideologisk standpunkt. Dette er en kritikk jeg ikke helt forstår. Jeg har, til forskjell fra Sandvik, åpent bekjent hvor jeg står politisk.
Jeg er konservativ, og jeg har aldri sett på meg selv som ideolog. Min oppgave er ikke å bygge en politisk trosbekjennelse, men å lese samtidens utvikling i lys av historien. For meg er autoriteter som Solsjenitsyn, Carr eller Bismarck ikke helgener, de er linser – de gjør det mulig å se dagens virkelighet i et perspektiv som løfter blikket mot horisonten.
Det er riktig at jeg ofte lar sitater og historiske stemmer tale. Det er ikke fordi jeg skjuler meg bak dem, men fordi jeg tror vår samtale om Europas fremtid trenger en historisk klangbunn. Vi står ellers i fare for å glemme at vår egen tid ikke er unik, men inngår i et lengre samspill mellom makt, ideer og åndelige strømninger.
Åndelighet i geopolitikken
Sandvik leser mine ord om bønn og tro som en slags tilslørt illiberal agenda. Her avslører hun seg selv, for Sandvik synes å mene at det er iboende suspekt å være konservativ kristen. Men la meg svare åpent: Ja, jeg mener at åndelighet spiller en rolle i geopolitikken. Historien viser at ideer, myter og religiøs tro har beveget nasjoner minst like sterkt som økonomiske interesser. At kristendommen i dag fortsatt binder sammen mennesker – også ledere – er et faktum, ikke en konspirasjonsteori.
Dette betyr naturligvis ikke at jeg ønsker et teokrati eller en autoritær stat. Tvi tanken. Jeg beskriver en realitet: at fellesskap bygges ikke bare på lover og institusjoner, men også på en felles fortelling om hvem vi er og hvorfor vi lever sammen. Når Solsjenitsyn minner oss om at åndslivet har betydning for samfunnets styrke, er det et korrektiv til vår tid, hvor altfor mye reduseres til juss, forvaltning og offerhierarkier.
Det er riktig som Sandvik påpeker at Nobelprisvinner Solsjenitsyns arv også rommer sider vi i dag bør ta sterk avstand fra. Jeg har aldri hatt noen interesse av å underslå dette, selv om Sandvik burde nevnt storverket GULag-arkipelet (1973–76), fortellingen om Stalins forbrytelser. Men å sitere en av 1900-tallets viktigste intellektuelle betyr ikke at man samtidig omfavner hvert ord han sa. På samme måte kan vi lære av Nietzsche uten å være nihilister, eller av Platon uten å vare for slaveri.
Jeg tror det er uklokt å se til historien med det mål å utdefinere enhver som ikke har samme holdninger som er god latin i dag. I alle fall ikke i demokratier; en slik fremgangsmåte er helst et trekk ved autoritære stater. Historien er et motsetningsfylt landskap av feilbarlige mennesker som likevel så noen sannheter verdt å diskutere.
Realismen i internasjonal politikk
Sandvik hevder jeg dyrker realismen ikke bare som analyse, men som norm. La meg klargjøre: Realismen i internasjonal politikk er først og fremst en teori om hvordan makt virker. Den er nøktern og ofte brutal – i likhet med virkeligheten vi nå lever i. Jeg har begått en bok om dette: Neoclassical Realism in European Politics (2012).
Når jeg beskriver Europa som svakt og politisk uegnet til å forsvare sine egne interesser, er det ikke fordi jeg ønsker det slik, men fordi jeg ser tegnene: redusert militær kapasitet, en politisk orden som skaper utfordringer den ikke klarer å forløse, og en avhengighet av USA som gjør oss stadig mer irrelevante.
Jeg skiller meg kanskje fra andre akademikere i at jeg mener virkeligheten bør erfares.
Men jeg er enig i at realismen alene ikke fanger hele bildet. Sandvik nevner viktige historiske eksempler der normer og institusjoner har endret maktbalansen – noe jeg anerkjenner. Nettopp derfor har jeg i flere tekster fremhevet at Vesten bør hegne om sine institusjoner, men samtidig ikke tro at disse alene kan beskytte oss dersom vi mister viljen til å forsvare dem, eller tillates at de kapres.
Når jeg bruker ordet «svakhet», er det ikke for å «dømme» kontinentet og hevde at det har kollapset moralsk. Jeg tror at Europa vil skjerpe seg, når det blir tvingende nødvendig. Jeg peker på en politisk og strategisk svakhet. Det smertefulle er at Europa selv har valgt denne posisjonen.
Ved å bygge ned forsvar, ved å gjøre oss avhengige av globaliseringen, ved å undervurdere de illiberale kreftene som vokser i vår nærhet, har vi gjort oss selv til en aktør som andre overser. Dette peker henimot et premiss for all forskning. Det er forskjell på å forstå og å ha forståelse for. Dette er grunnleggende i all samfunnsvitenskap.
Podkast-polemikk og å møte ideer i deres egne rom
Sandvik trekker frem enkeltutsagn fra podkastene med Wolfgang Wee. Jeg kan uttrykke meg både polemisk og lattermildt i et muntlig format, og det ligger over hundre timer med Toje-Wee ute på nett. Det er alltid mulig å tolke på verste måte når sitatene løftes ut av kontekst.
Jeg vil imidlertid være tydelig: Jeg tror på likeverd mellom menn og kvinner. At jeg kritiserer abort som en del av en kultur der selektiv moral og selvrealisering altfor ofte settes over ansvar, er ikke det samme som å ville frata kvinner rettigheter. Min kritikk handler om hvordan samfunnets fortellinger former valg, ikke om å dømme enkeltmennesker.
Det er korrekt at jeg deltar i internasjonale konferanser og samtaler, også i miljøer som ikke Hilde Sandvik ser på med velvilje. Hun glemte å nevne mine engasjementer i Pressens Faglige Utvalg, ErlikOslo, Nei til Atomvåpen, for FN, Ukrainas diplomatakademi eller EU. Jeg er ikke så lett å sette i bås.
Jeg mener at en intellektuell plikt nettopp er å møte ideer i deres egne rom, ikke bare i trygge seminarer der perspektivene som drøftes ikke er representert. At jeg har møtt Putin og Tony Blair eller deltar på arrangementer i konservative sammenhenger, gjør meg ikke til talerør for andres agendaer. Jeg skiller meg kanskje fra andre akademikere i at jeg mener virkeligheten bør erfares.
Og dette er mitt ankepunkt mot Sandviks tekst. Hun er skyldig i hva hun anklager meg for. Hun forteller ikke hva hun selv står for. Sandvik synes alltid å være å finne midt i flokken. Hun tror at til høyre for Høyre lever fascismen, men hun gadd aldri å finne det ut ved selvsyn.
Jeg kan godt like liberalisme. Jeg nikker som ei vingledokke når jeg leser John Stuart Mill. Liberalerne burde lese mer Mill og mindre Marx.
Mistenkeliggjøringen som gjennomsyrer teksten er tidvis vittig, ikke minst hennes irritasjon over at jeg ikke har sagt noe hun kan «ta» meg på. Det er en smule selvmotsigende å kritisere meg for å være frittalende og på samme tid skjule hva jeg egentlig mener?
Et Europa som igjen tar ansvar for seg selv
Så til hovedspørsmålet Sandvik reiser: Hvilken verden ønsker jeg meg? Her kan jeg svare mer direkte enn jeg ofte gjør i mine bøker. La oss tilgi henne at hun ikke har fått med seg at jeg ønsker et nordisk sikkerhetskompleks innenfor rammen av NATO, akkurat som Jens Stoltenberg. Eller at hun synes å tro at kriger vinnes av de som har retten på sin side. Lite i historien tyder på det.
Jeg ønsker et Europa som igjen tar ansvar for seg selv. Et Europa som ikke skyver byrdene over på USA, som ikke mister motet når konflikter krever offer, og som ikke lar seg forføre av den tanken at historien er slutt og at alt vil ordne seg.
Jeg mener Europa gjør klokt i å erkjenne sin kristne arv – ikke som tvang, men som kilde til moralsk forpliktelse, nestekjærlighet og ansvar. Jeg ønsker et Europa som forstår at fellesskap ikke bare er kontrakter, men også kultur, språk, minner og myter.
Dette betyr ikke at jeg avviser liberale rettigheter. Tvert imot: Ytringsfrihet, rettssikkerhet, religionsfrihet og politisk pluralisme er verdier vi ikke bare skal feire, vi må også praktisere dem. Men jeg tror ikke de kan blomstre dersom vi ikke samtidig har en felles fortelling som gir oss styrke til å forsvare dem.
Sandvik skriver at hun ønsker en tydeligere Toje. Jeg håper dette svaret kan være et skritt i den retningen. Jeg er forsker og forfatter, men også borger. Jeg ser svakheter, men jeg tror at Europa kan fornye seg. Jeg ser realismen som klok i dens fokus på å holde mørket på avstand, heller enn å bygge utopier.
Jeg ser farene ved illiberale alternativer, men jeg tror ikke vi kan møte dem med selvbedrag eller sentimentalitet. Mitt prosjekt – om man kan snakke om noe slikt – er ikke å rive ned, men å bevare, og å oppmuntre til at Europa finner tilbake til verdier som styrke, ansvar og fellesskap. Det er et prosjekt jeg mener vi bør kunne diskutere med alvor, slik Hilde Sandvik med sitt innlegg har gitt meg muligheten til å gjøre.
