KOMMENTAR. Vinduet og Gyldendal Norsk Forlags Kanon-serie stimulerer interessen for keisere og diktere fra klassisk tid.
I Norge i dag finnes få tegn på at det å sette seg inn i eldre historie kan ha noe for seg. Nå har antikken aldri spilt noen stor rolle i norsk skolevesen eller i norsk litteratur. Ikke hvis vi sammenlikner med andre europeiske land. Mens man i eksempelvis franske skoler stadig forholder seg til antikkens kanon, og der man i tyske og britiske bøker og aviser stadig finner henspillinger på antikk mytologi, historie og litteratur, glimrer antikken med sitt fravær i Norge. Likevel sørger noen ukuelige entusiaster for at antikken ikke forsvinner helt fra det offentlige ordskiftet.
Det var nok primært for dem arrangementet «Mer antikk, takk» ble avholdt om kvelden onsdag 21. juni 2017 i Oslo. I Hamsunsalen på Gyldendalhuset var det samlet omtrent 40 tilhørere. Siste taler var Amund Børdahl, universitetslektor ved Universitetet i Bergen. Han holdt et gnistrende foredrag, innbefattet denne artige observasjonen: «Jeg trodde nærmest at jeg skulle på en sånn ‘forlagshagefest’ av en type som jeg bare har hørt om, omringet av påseilede norske forfattere i munter passiar om sine nyeste utgivelser.»
I stedet var arrangementet, som ble avholdt i anledning utgivelsen av Vinduet 2/2017, samt av de tre siste utgivelsene i Gyldendals bokserie «Kanon. Antikkens litteratur på norsk», nokså formelt. Serien har store ambisjoner: Forlagsredaktør Morten Moi kunne opplyse om at samtlige av de sentrale titlene fra antikken som hittil er blitt forbigått av norske forlag, skal bli oversatt. Blant tidligere utgivelser i serien finnes vesentlige verk som Theogonien og Arbeid og dager av Hesiod, Bucolica – Gjetarsongar av Vergil og Ars poetica – Brevet om diktekunsten av Horats. De nye utgivelsene er den sjuende, åttende og niende i rekken: Oversetterne Ulvhild Anastasia Namtvedt Fauskanger og Iris Aasen Brecke har oversatt henholdsvis Fragmenter av Alkaios og Evnukken av Terents, mens Bente Lassen har oversatt Romas vei til verdensherredømme, som har blitt den norske tittelen på et drøyt 500 sidene som er bevart av Polybs berømte historieverk.
Børdahl har skrevet en artikkel kalt «Keiserlitteratur» i Vinduet, som har valgt å vie hele sitt seneste nummer til nettopp «Romerske keisere». I artikkelen tar Børdahl utgangspunkt i Svetons keiserbiografier i verket som på norsk nettopp er kjent som Romerske keisere (oversatt av Henning Mørland, Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug 1974), og undersøker hva dette verket sier om keiserne qua forfattere – forfattere da i ordets vide betydning. Innledningsvis skriver Børdahl: «Mens det knapt er mulig å forestille seg et dikt av Barack Obama, er det umulig å forestille seg en diktsamling av Donald Trump.» Men om amerikanske presidenter, eller for den saks skyld norske politikere, ikke har for vane å skrive dikt – selv om andre kan lage dikt av hva de sier – «har det i andre samfunn enn våre ikke nødvendigvis vært slik at diktekunsten var forbeholdt avmaktens lakeier», skriver Børdahl. At poesi og politikk på et tidspunkt i historien ikke tilhørte strengt atskilte sfærer, har vi godt av å bli minnet om.
I et kort forord skriver Vinduet-redaktør Preben Jordal at «i århundrer var skriftlige fremstillinger av Romerriket fra republikk og keisertid og videre i vekst og fall […] en uvurderlig samling eksempelfortellinger om alt fra imperiebygging og krigsstrategi til hoffintriger og herskerpsykologi». Slik er det ikke lenger, noe Jordal beklager – med særlig henvisning til hvordan norske aviser «daglig anstrenger seg for å forstå beveggrunnene til en amerikansk president som i væremåte og maktutfoldelse bryter med alt man har sett i nyere tid – ja, som til forveksling ligner en romersk keiser». Jordal påstår rett og slett at det antakelig er «mer å lære om Trumps (eller Putins, Mugabes, Kims, m.fl.) type ved å skue bakover i tid enn ved å lese dagsaviser». Utsagnet minner om holdningen Georg Johannesen i sin tid ga uttrykk for: Tu Fu burde bli utgitt hver dag, Verdens Gang en gang per 1200ende år. Sagt på en annen måte: Eldre tekster har mer å lære oss om nåtiden enn nåtidens tekster. Det er en konstruktiv tanke, hvis man først skal befatte seg med eldre litteratur. Jordals lederartikkel uttrykker en målsetning om å forstå noe om nåtidens herskere, en idé det ikke er så mange spor av i de øvrige bidragene i nummeret. De fleste tekstene er likevel absolutt lesverdige.
Første bidrag er signert Mikkel Thykier. Tittelen er «Rom i lyset af Marcus Aurelius’ sol», undertittelen «Meditationer». Teksten drøfter Foucaults begrep om arkeologi, henviser til Marguerite Yourcenars roman Kejser Hadrians erindringer fra 1951 – på norsk kalt Hadrians memoarer og utgitt på Gyldendal i 1953, oversatt av Leo Strøm –, og siterer Marcus Aurelius selv, filosofkeiseren framfor noen. Foruten et diktutdrag («Utdrag fra ‹Historias hender›») av Kristina Leganger Iversen, er Thykiers tekst det mest litterære, eller minst akademiske, av bidragene. Den har noe genuint essayistisk ved seg, noe grunnende og søkende, som man kan ta seg i å savne hos de øvrige. Iversens dikt er på sin side også en meditasjon, nemlig over det ruinmessige, over de antikke marmorstatuenes og myntenes stumhet, og de gamle tekstenes presumptive subjektivitet – poeten framstår i det hele tatt på en alvorsmettet jakt etter noe sant eller kjent eller meningsfullt i historien.
Mari Lendings artikkel «Farao Augustus» utmerker seg på et ganske annet vis: Den er både svært akademisk og svært god. Den oser av sprenglærdhet. Hovedanliggendet i artikkelen presenteres som å undersøke hvordan fortidens monumenter «er og blir politiske», hvordan de «vikles inn og ut av nye geopolitiske sammenhenger» – her viser Lending en evne til å historisere, til å snakke om resepsjonshistorie og realhistorie i samme åndedrag, som det gjerne kunne vært mer av i det Vinduet som ble lansert denne kvelden.
Det mest givende i nummeret oppstår i det hele tatt i møtene mellom eldre og nyere historie, og også i møtet mellom fakta og fiksjon. Som Marina Prusac Lindhagen observerer i forbindelse med Yourcenars Hadrians memoarer: «Yourcenars rollefigur er fiktiv, men kanskje fremdeles den mest besnærende versjonen [av Hadrian] vi har.» Frode Helmich Pedersen skriver meget godt om Hermann Brochs roman Vergils død (1945), og kommenterer også John Williams’ roman Augustus (1972).
De fleste «aktualiserende» elementer i artiklene er imidlertid nokså overflatiske: Er det ikke Donald Trump det henvises til, er det Bob Dylan eller moderne eneherskere («Nero var en poet som i likhet med Bob Dylan fant den største verdi i å fremføre egen og andres diktekunst live», skriver Børdahl; «Augustus minner mer om en gløgg enevoldskonge enn om en Stalin eller en Gaddafi eller en Idi Amin», skriver Inger Merete Hobbelstad). Det hadde så definitivt vært rom for noen friskere parallellføringer, og ikke minst for noen refleksjoner over hva som overhodet gjør at enkelte interesserer seg for antikken, og hvorfor det i det hele tatt er viktig å forstå mer av den. For selv om praktisk talt samtlige av Vinduet-artiklene er gode, mange av dem regelrett imponerende, likner de for mye på akademiske artikler i en hvilken som helst antologi utgitt på et hvilket som helst universitetsforlag.
Den første forelesningen på Gyldendalhuset ble holdt av Inger Merete Hobbelstad, kommentator i Dagbladet og forfatter av boka Å leve med Shakespeare (Tiden Norsk Forlag, 2016). Shakespeare var også temaet for Hobbelstads forelesning. «Hvordan kom jeg egentlig hit?» spurte hun innledningsvis, med en tilsiktet dobbeltbetydning: Ikke bare hvordan kom hun til å bli invitert til å tale på et arrangement om antikken, men hvordan har det seg at Shakespeare og antikken ble vesentlig i hennes liv? Hobbelstad støtte på historien om Augustus og hans «kulturminister» eller «innenriksminister» Gaius Maecenas som tenåring – noe hun skriver et for så vidt lesverdig, om ikke akkurat grensesprengende, essay om i det ferske nummeret av Vinduet.
Denne kvelden tok Hobbelstad for seg to Shakespeare-stykker med handling fra antikken, nemlig Julius Caesar (1599) og Antonius og Kleopatra (1607). Julius Caesar har «alltid blitt brukt til å kommentere samtidige historiske forhold», observerte Hobbelstad, og viste til at årets «Shakespeare in the Park»-forestilling i Central Park i New York utmerker seg med en Trump-lookalike i hovedrollen – «med østeuropeisk kone og det hele». For noen år siden ble Julius Caesar derimot satt opp med en Obama-lookalike i hovedrollen, kunne Hobbelstad opplyse om. Selv om det må være mulig å aktualisere uten å henvise til Donald Trump, vil jeg applaudere Hobbelstad for graden av aktualisering i hennes foredrag: Til sammenlikning er artikkelen hennes i Vinduet nokså «tidløs», altså i mangel av interessevekkende koplinger til vår samtid. Når det gjaldt Antonius og Kleopatra oppsummerte Hobbelstad stykket som en beskrivelse av Octavian som en utpreget romersk yrkespolitiker, og hans strid med Antonius, som på sin side var hengitt til begjær og eksess. For å betone noe aktuelt ved stykket, siterte hun en passasje Shakespeare har lagt i munnen på Octavian, der han akker seg over bermens svakhet og omskiftelige smak:
I should have known no less.
It hath been taught us from the primal state,
That he which is was wish’d until he were;
And the ebb’d man, ne’er loved till ne’er worth love,
Comes dear’d by being lacked.
Utlagt i all korthet: Den mannen alle ønsket seg som hersker, nemlig Octavian selv, var bare ønsket fram til det punktet han faktisk fikk makt; mens den som har reist avgårde, altså Antonius, som slett ikke fortjente å bli elsket, nå lengtes etter fordi han er borte.
Foredragene til Børdahl og Hobbelstad var høydepunktene denne kvelden. De øvrige forelesningene gjorde mer spesifikke nedslag i de nye Kanon-utgivelsene: Thea Selliaas Thorsen, akademisk hovedredaktør for Kanon-serien – «akademisk kurator» introduserte Morten Moi henne som –, talte om Alkaios, blant annet hans forhold til den samtidige Sapfo (han nevner henne i et av diktene sine), samt til hans litterære lek med Homer – som er omtrent så mye tidligere enn ham som Ibsen kommer før Fosse, kommenterte Thorsen. Hennes entusiasme for antikke emner kan utvilsomt smitte, men Thorsen slet med å vise hva som er egnet til å begeistre hos nettopp Alkaios.
Iris Aasen Brecke foredro over sin oversettelse av Terents’ Evnukken, Ulvhild Fauskanger om sin av Alkaios’ Fragmenter, Bente Lassen om sin av Polybs verk. Alle disse tre foredragene hadde en svakhet til felles, nemlig at de i svært liten grad befattet seg med selve oversetterarbeidet – og det til tross for at programmet opplyste om at foredragene skulle dreie seg nettopp «om å oversette». Det var som vi ble lovet interessante diskusjoner av spesifikke valg oversetterne hadde gjort, men i stedet ble servert generaliserende betraktninger om forfatterne som er blitt oversatt. Når det er sagt, var det ansporende da oversetter Brecke forklarte at latin ikke har ett ord som korresponderer med «voldtekt» slik det brukes på norsk i dag, men at hun likevel har valgt å bruke dette norske ordet i oversettelsen – for den mannlige hovedpersonen voldtar kvinnen han senere gifter seg med første gang de møtes! Også at hun har oversatt ordet meretrix med «kurtisane», noe hun medga at kunne framstå en smule arkaisk, var interessant. Men disse eksemplene var de to eneste Brecke ga på sine valg i arbeidet med teksten.
Antakelig hersker det en forestilling om at tilhørerne vil finne det kjedelig å høre på oversetteres faglige overveielser. Men det er å undervurdere publikum: Vi burde blitt langt flere oversettertekniske opplysninger til del. Når det gjelder oversettelse fra døde og fjerne språk, bør oversetterne kunne forutsette at de interesserte også interesserer seg for den språklige og kulturelle avstanden. Å oversette gresk og latin er ikke som å oversette tysk eller engelsk, der man kan anta at ulike oversettere vil velge varianter som fungerer nokså likt. Oversettelser fra gresk og latin innebærer helt andre utfordringer, på sett og vis både større ansvar og større frihet. Gammelgresk og latin utmerker seg som svært fortettede språk sammenliknet med norsk. Og grammatikken er ganske annerledes – «faktorenes orden er likegyldig» –, noe som gir tusener av mulige løsninger bare på et par linjer. Det kan fort bli nokså uinteressant å lese de fleste av antikkens verker hvis man aldri reflekterer over avstanden til originalspråket. De som møter opp på et arrangement om antikkens tekster, tåler vel også å lære en glose eller to?
Når det her etterlyses aktualisering, skal det i rettferdighetens navn sies at Ulvhild Fauskanger – i et fyndig øyeblikk – uttalte følgende om Alkaios: «Hadde han levd i dag, ville han sikkert ha blitt kalt et nettroll.» Bakgrunnen for Fauskanger vurdering er at Alkaios eksplisitt uærbødig omtalte samtidige politiske skikkelser i diktene sine. Ellers er påstanden om at Alkaios ofte er politisk, til dels et spørsmål om tolkning: Det er eksempelvis vanlig å se på Alkaios’ beskrivelse av et skip i storm som et bilde på det å styre staten gjennom kriser og kriger. Og vi vet at han tre ganger ble sendt i eksil, blant annet i Egypt, så politisk må han i en eller annen forstand ha vært. Alkaios’ tid var tiden for det såkalte tyrannveldet (han blomstret, som det heter, omkring 625–620 f.v.t), der tyrannene ofte var medlemmer av herskerklassen, men uten å være valgt eller konstituert til maktposisjonen de fikk – de var usurpatorer. Et sted oppfordrer Alkaios til å skåle for en tyranns død. Oversetter Fauskanger kommenterte videre at diktene hans kjennetegnes av en viss «friskhet», blant annet i naturbildene. Vesentlig er det også at Alkaios foregrep – muligens er det snakk om direkte innflytelse – holdningen som Horats så berømt ga uttrykk for med uttrykket carpe diem – «grip dagen». Og «grip flaska», kunne vi legge til.
Bente Lassen, professor emerita i gresk ved Universitetet i Oslo, som altså har oversatt Polyb, var den av de tre oversetterne som snakket mest om selve oversetterarbeidet. Det har vært utmattende, kunne hun fortelle, men ikke fordi Polyb er så komplisert på ordnivå: Han oppviser få retoriske utskeielser, og ingen ordspill. Men periodene, altså konstruksjonene av setninger som hører sammen, er svært lange, partisippene florerer, så vel som en rekke innskutte bisetninger. Slikt er man nødt til å forenkle på norsk, noe oversetteren da også har gjort, forklarte hun. Lassen fant ellers Polybs voldsomme interesse for geografi nokså utmattende, i likhet med hans uttømmende beskrivelse av den romerske militærleiren. Vittig kommenterte Lassen videre at hun under arbeidet med Polyb har kunnet trøste seg med at bare omkring en tredel av verket er bevart. Her er hun ikke alene: Retorikeren Dionysios fra Halikarnassos, som levde i det første århundre før vår tidsregning, skriver et sted at han ikke orket å lese Polybs verk ferdig.
Det unektelig kjedsommelige i partier av Polybs verk hindrer ham ikke å være den mest interessante skikkelsen Kanon-serien presenterer denne gangen. Det er svært gledelig at hans verk nå – omsider! – har blitt oversatt til norsk. Knut Ødegaard, klassisk arkeolog ved Universitetet i Oslo, talte instruktivt om «Polyb og romersk historieskriving». Polyb ble født i Megalopolis i Arkadia og var med andre ord greker. Faktisk er grekeren Polyb den eneste romerske historikeren vi har bevart i noe særlig omfang før Livius (59 f.v.t.–17 e.v.t.), hvis berømte verk Ab urbe condita («Fra byens grunnleggelse») muligens ble skrevet for å propagandere for Augustus’ regime: De ti første bøkene av Livius’ verk har blitt oversatt til norsk av Gunn Haaland (Romas eldste historie, Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug 2012).
Fra Polybs verk er ikke minst tredje bok godt kjent. Der beskriver han anakyklosis – tendensen forfatningen har til å utvikle seg til sin degenererte form; denne delen av Polybs verk er det særlig som har engasjert politikere og historikere gjennom tidene, blant annet John Adams, den andre presidenten i Amerikas forente stater. Også sjette bok er vesentlig: Der står det mye om romersk statsforfatning og militærvesen. Polyb finner nemlig hovedsakelig tre årsaker til at romerne kunne erobre så mange av sine naboer og i det hele tatt så mange områder rundt Middelhavet: (1) De hadde en blandet forfatning, med én del monarki (konsulene), én del aristokrati (senatet) og én del demokrati (folkeforsamlingene) – ifølge Polyb en nærmest ideell forfatning; (2) militær styrke og disiplin; (3) et særegent verdisett, knyttet til æresfølelse (særlig i forbindelse med militære dåder) og slektsstolthet.
«Polyb er nøkkelen til å forstå Romas republikanske historie,» oppsummerte Ødegaard. I foredraget snakket han også om «fordelen ved å være utlending»: Polyb forklarer romerske skikker nettopp fordi han ikke tar dem for gitt. Dette minner oss om at eldre tekster inneholder helt andre former for lakuner – Leerstelle – enn samtidige tekster, altså gliper som antakelig skyldes en felles forståelse det ikke var nødvendig å gjøre eksplisitt. Dette er noe av det som gjør det interessant å lese eldre litteratur: Hva fant forfatteren det verdt å nevne? Hva ble ansett som viktig? Verdien av å lese selve de gamle tekstene burde bli trukket fram oftere. Ikke minst hadde en slik understrekning hørt hjemme på et arrangement som dette.
Er man opptatt av eldre historie, bør man også lese eldre tekster, ellers projiserer man fort altfor mye av det vår tid tar for gitt tilbake på fortiden. Å lese eldre tekster kan ikke minst gi innsikt i doxa, det vil si en kulturell epokes allmennoppfatninger. Slik lærer vi også om vår egen tid. Bare styrkeprøven det er å lese et eller tre bind av det idéhistoriske verket Norsk tro og tanke (Tano Aschehoug, 1998), en samling sentrale tekster innbefattet alt fra lovtekster til poesi i norsk idéhistorie mellom 1000–1998, kan få en til å grunne på hvordan vår tids stortingsmeldinger og utredinger må se ut om 150 år. De vil formodentlig være uutholdelig kjedelige å lese. Heri ligger også en slags lærdom. Man utdannes med andre ord ikke bare av tekstenes såkalte innhold, også deres utforming er lærerik. Nyere historie er så betent at alle som formidler den blir like mye deltakar som tilskodar. Med større avstand i tid oppstår muligheter for mindre tendensiøse og mindre subjektive standpunkter. Færre kilder gjør dertil at flere snakker med utgangspunkt i det samme; skillet mellom tolkning og kildetilfang blir tydeligere. For den som opplever påstanden om eldre histories relevans for moderne politikk som litt søkt, vil jeg anbefale å tenke litt over den liksom «ukontroversielle» påstanden om moderne histories relevans for moderne politikk: Er det nå så sikkert at 1900-tallet må gjelde som paradigme for vår politiske samtid, eksempelvis at vi nå er i ferd med å gjennomleve et nytt 1930-tall?
Orker vi mer antikk? La oss håpe det! Det er stadig mye ugjort i oversettelsen av verker fra vår kulturs vugge. Å unnlate å forholde seg til eldre historie er litt som å nekte å forholde seg til mennesker andre steder i verden: som et prosjekt for å forbli bornert; som om ikke nettopp menneskets forskjellighet ga oss en vifte, en katalog over hvordan vi har vært og kan bli. Alt har en historie, og å grave i den setter alt i perspektiv. Noen ganger er det nærmest sjokkerende å lese eldre historie og oppdage hvor likt ting fungerte før: Det er som om de gamle kildene beskriver dagens konflikter, vår tids maktkamper. Dyktige fagfolk innen eldre historie er slik sett vel plassert for å stille de rette spørsmålene også til samtiden.