Imperier går ikke plutselig under. Det tar lang tid før de dør, og etter sin død stiger de gjerne opp igjen fra graven. Det som utspiller seg på slagmarkene i Ukraina, er det siste europeiske imperiets død. Gjenferd av imperialismen, antiimperialismen og postnasjonalismen hjemsøker Europa på en og samme tid. Dersom vi vil se hvordan den pågående krigen former EUs nye politiske identitet, kan vi kaste et blikk i det speilet Jugoslavia utgjør.
Titos Jugoslavia var et produkt av den kalde krigen. Det var et sosialistisk land som holdt seg på avstand fra Sovjetblokken: en halvåpen planøkonomi og et halvdemokratisk diktatur. Jugoslavia var gallionsfiguren for en «tredje vei» mellom kommunisme og kapitalisme og et vellykket eksempel på en multietnisk føderasjon. Det var et særegent mini-rike, der ingen av republikkene var store nok til å dominere de andre, samtidig som mange følte seg dominert. De politiske, sosiale og økonomiske forskjellene mellom republikkene var synlige med det blotte øyet.
Da Berlin-muren falt, var de fleste vestlige analytikere overbevist om at Jugoslavia var den øst-europeiske staten som var best egnet til å tre inn i det europeiske fellesskapet.
Det gikk annerledes: Jugoslavia overlevde ikke den kalde krigens avslutning. Mellom 1991 og 1999 ble hundretusener av bosniere, kroater, serbere og albanere drept, voldtatt eller torturert av sine medborgere. Millioner av overlevende har siden forlatt regionen, og den jugoslaviske identiteten har overlevd kun utenfor grensene av det tidligere nasjonale territoriet.
En ny verdensorden
Mens europeere og amerikanere var sjokkert over å være vitner til en stor militær konflikt på det gamle kontinentet, tolket de raskt fiendtlighetene som et gjenferd fra en fortid der historisk hat og barbariske instinkter hadde røtter i kontinentets mørke utkanter.
Den blodige oppløsningen av Jugoslavia ble sammenlignet med Tsjekkoslovakias «fløyelsskilsmisse». Det fantes ingen grunn til europeisk panikk, ble det hevdet, ettersom det som skjedde på Balkan hadde sitt opphav i den balkanske historien og ville forbli på Balkan.
Krigene i Jugoslavia utløste en militærintervensjon fra NATOs side, den første i militærforbundets historie, men krigen utgjorde aldri en eksistensiell trussel for Vesten.
Den lærdommen amerikanerne og europeerne trakk fra denne konflikten, er nødvendigheten av en europeisk orden for tidsrommet etter den kalde krigen – en global orden basert på andre prinsipper.
Det som utspiller seg på slagmarkene i Ukraina, er det siste europeiske imperiets død.
Å ødelegge nettopp denne internasjonale ordenen, som blir opprettholdt av den amerikanske militærmakten og EUs tiltrekningskraft, er et av hovedmålene for Putins krig i Ukraina. Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov uttalte under sitt besøk i Tyrkia i april 2023: «Fredsforhandlinger om Ukraina er mulig kun hvis de har som mål å skape en ny verdensorden uten amerikansk dominans.»
I Putins øyne bør den liberale internasjonale orden som ble født på Balkan, der individuelle rettigheter står over suverene staters rettigheter, gravlegges i Ukraina.
Krig mot Europa
For å forstå hvorfor krigen i Ukraina ikke er en krig i Europa, men en krig mot Europa, hjelper det å risse opp forskjellene sammenlignet med krigene i Jugoslavia på 1990-tallet.
Begge kriger er store menneskelige tragedier, og begge har påvirket EUs selvforståelse og politiske identitet, men konsekvensene av dem er svært ulike. De skiller seg fra hverandre i omfang, politisk karakter og følgene de har for Europas fremtid.
Krigene i Jugoslavia var lokale kriger, uten risiko for farlige smittevirkninger. Mens frykten for at det jugoslaviske hendelsesforløpet kunne gjenta seg i det postsovjetiske rommet stadig var til stede i bakhodene til vestlige stats- og regjeringsoverhoder, var denne bekymringen ved århundreskiftet, ved tidspunktet for avslutningen av NATO-krigen i Kosovo, i det store og det hele borte.
Russlands krig i Ukraina er et militært sammenstøt mellom en av supermaktene under den kalde krigen, et permanent medlem av FNs sikkerhetsråd, som er utrustet med atomvåpen, og en stor europeisk stat som har bevist overfor verden at den råder over en av kontinentets beste hærer. Angrepet er massivt, men landet holder stand. 15 millioner ukrainere bor i dag ikke lenger der de levde i begynnelsen av krigen. De europeiske regjeringene hadde i september 2023 gitt 65 milliarder euro som støtte til Ukraina og 700 milliarder euro i skadeerstatning til sine egne befolkninger for de økonomiske tapene som følger av krigen (energisubsidier og lignende).
Vilje og evne
Krigene i Jugoslavia brøt ut på et tidspunkt da Vestens militære makt så vel som politiske og økonomiske overlegenhet var ubestridt. Krigføringen var en prøve for Vestens vilje til å bringe orden i kaoset, ikke for evnen til å gjøre det.
Russlands invasjon skjer på et tidspunkt da Vestens makt anfektes av både Kina og Russland – men også innenfor Vesten selv – og da mange land i det globale syd hilser en postliberal, multipolar verden velkommen.
Utfordringen for Vesten i denne konflikten er ikke så mye en prøve av vilje, som en prøve av evnen til å forsvare vestlige prinsipper så vel som Vestens rolle i verdenspolitikken.
Putins identitetspanikk
Krigene i Jugoslavia handlet i første rekke om territorier. Lederne av Balkan-statene næret drømmer fra det nittende århundre. Slobodan Milošević forestilte seg et Stor-Serbia og foreningen av områder der flertallet av befolkningen var serbere. Den kroatiske presidenten Franjo Tudjman drømte om et Stor-Kroatia.
«Hvorfor skal jeg være et mindretall i ditt land, når du kan være et mindretall i mitt land» var den gjengse logikken til regionens politikere. Etnisk rensning var krigsstrategien til partene som sto mot hverandre.
Russlands krig i Ukraina er ingen krig om landområder. Dette er ingen krig om identiteter, men en krig mot en bestemt identitet. Det beryktede essayet Putin lot offentliggjøre sommeren 2021, «Om russere og ukraineres historiske enhet», der han hevder at russere og ukrainere er ett og samme folk, gjør det tydelig at Kreml avviser den blotte eksistensen av en ukrainsk nasjon og en ukrainsk identitet.
For Putin er ukrainere russere som skal tvinges til å forstå seg selv som russere. Putins krig har ikke utelukkelse, men folkemorderisk innlemmelse som mål.
Russlands krig i Ukraina er et eksempel på den identitetspanikken som oppstår i en verden der mennesker fritt kan velge sin egen selvforståelse og ingen identitet kan forutsettes gitt. Dette er en verden der ukrainere kan velge å ikke være russere, eller til og med antirussiske. Hvem kan i en slik verden – ifølge Putins logikk – garantere at det i det neste århundret overhodet fortsatt vil finnes russere?
Eksplosiv blanding
Den russiske invasjonen er antent av en eksplosiv blanding av demografisk engstelse og kulturell nervøsitet. Russlands krig har gjort identitetspolitikken til selve det springende punkt i internasjonale forhold og gitt ny form ikke bare til den ukrainske og den russiske identiteten, men også til EUs identitet.
I det øyeblikket Russland begynte sitt stormløp mot Kyiv, ble også de premissene angrepet som europeerne har bygget sin sikkerhet på. Over natten forvandlet økonomisk sammenfletting seg fra en kilde til sikkerhet til en kilde til usikkerhet. At Europa fikk sin største andel gass fra Russland var ikke bare ingen garanti mot Moskvas imperiale ambisjoner, men muliggjorde også at Putin kunne utøve trykk mot de europeiske økonomiene.
Overlever den europeiske enheten?
Konfrontert med Russlands aggresjon blir europeerne tvunget til den erkjennelsen at deres årelange uvilje mot å investere i sine militære kapasiteter, har utsatt dem for fare og at Europa når det gjelder sikkerhet er blitt fullstendig avhengig av USA. På krigens første dag hadde ukrainerne artillerigranater for seks uker – Tyskland for to dager.
Russlands marsj inn i Ukraina har, i det minste foreløpig, bidratt til at Vest-Europas postimperiale identitet og Øst-Europas antiimperiale identitet har nådd en samforståelse. For å forsvare EUs suverenitet og verdier, identifiserte tyskerne og franskmennene seg med ukrainernes nasjonale frigjøringsbevegelse, mens polske nasjonalister vendte ryggen til sin besettelse av etnisk homogenitet og åpnet grensene for millioner av ukrainske flyktninger.
Slutten for postheroismen?
Hva mer er, Ukrainas heltemodige motstand tvang europeerne til å sette spørsmålstegn ved sine postheroiske samfunn. En arv fra krigene i Jugoslavia var den europeiske overbevisningen om at nasjonalisme ikke kom til å spille noen positiv rolle i det fremtidige Europa. De fleste europeere tenderer til å kunne si seg enige i Bertolt Brechts ord om at han følte medlidenhet med nasjoner som hadde bruk for helter.
Ukrainas heltemodige motstand tvang europeerne til å sette spørsmålstegn ved sine postheroiske samfunn.
Appellen som ligger i mobiliseringen av det ukrainske sivilsamfunnet har tvunget mange europeere til å endre oppfatning og til å vie oppmerksomhet til de mørke flekkene på Brechts glorie. Der Kyiv fløt over av EU-flagg under Maidan-revolusjonen, fløt de europeiske hovedstedene over av det ukrainske flaggets gult og blått i mars 2022.
Spørsmålet er: Kan den europeiske enheten overleve det ukrainske øyeblikket, når man tenker over at dette like så mye som et europeisk øyeblikk er et øyeblikk for nasjonalstaten?
Om Ukraina lykkes militært vil det kunne styrke den europeiske enheten avgjørende. Men skulle Donald Trump vinne det amerikanske presidentvalget i 2024, vil den høyst sannsynlig falle fra hverandre.
