Fortsatt blir soldater og sivile drept i Ukraina hver dag. Byer blir ødelagt og grenser forskjøvet. Samtidig føres det diplomatiske samtaler i høyt tempo, appeller holdes og fredsplaner smis. Så langt er det ingen utsikt til noen rettferdig løsning for Ukraina, blant annet fordi Russland ikke har interesse av en slik løsning. Men jo mer man snakker om at krigen snart vil ta slutt, jo viktigere blir spørsmålet om hva som skal skje etterpå: Hva vil vi huske fra Russlands angrepskrig, og hvem skal ta ansvar for den? Disse spørsmålene må ikke bare rettes til Kreml-regimet, men også til de som fører krigen. Og ikke minst til dem som krigen føres på vegne av, nemlig oss russere.
Når jeg snakker om «vi russere», sikter jeg ikke til noe homogent kollektiv. Folk som identifiserer seg som russere, har svært ulike politiske, biografiske og moralske posisjoner, både i Russland og utenfor. Det gjelder også de som anser seg selv som opposisjonelle.
Men knapt noen av oss har hittil stilt seg spørsmålet om hvilket felles ansvar vi har for vår voldelige fortid: I sin lange historie med kriger, okkupasjon og etnisk rensning har Russland alltid unngått å bli straffet. I det minste har den russiske ledelsen aldri tatt ansvar for noen av disse historiske forbrytelsene. Selv blant de russerne som kaller seg opposisjonelle, og som har gjort motstand mot Putins Kreml-regime i årevis, forblir mange bemerkelsesverdig stille når det er snakk om å bearbeide Russlands aktuelle og historiske skyld, som i tillegg til okkupasjonen av Ukraina inkluderer de to Tsjetsjenia-krigene på 1990- og 2000-tallet, deportasjonen av urfolk som kalmukkene på 1940-tallet, hungerfolkemordene i Ukraina, Volga-regionen og Kasakhstan på 1930-tallet, den etniske rensningen av tsjerkesserne samt erobringen og koloniseringen av Sentral-Asia og Kaukasus på 1800-tallet. For å bare nevne noen av forbrytelsene.
Dagens Russland ble ikke skapt av Putin – men Putin ble skapt av Russland.
Selv liberale russere unngår gjerne å tematisere slike hendelser. Og når de snakker om krigen mot Ukraina, kaller de den ofte en «katastrofe» eller «tragedie», som om den skulle vært en overnaturlig hendelse man ikke kan gjøre noe med. Samtidig som de drømmer om at Putin-regimet skal falle, stiller de ingen spørsmål om Russlands blodige grenser og vil ikke vite av urfolks kamp om uavhengighet.
Et eksempel på dette fenomenet var opposisjonspolitikeren Julija Navalnajas nylige opptreden i Brussel: Der snakket hun om «et vanskelig øyeblikk» for Europa og «en forferdelig tid» for Russland – uten å nevne Ukraina med ett eneste ord. Hun snakket nedlatende om aktivister som ønsker å bearbeide russisk kolonialisme, og mente at disse ville dele opp «sitt store land». Navalnaja og mange andre liberale opposisjonspolitikere ser ikke problemet i den rasismen som i Russland rammer kalmukker, dagestanere og burjater. I et intervju med Die Zeit ville hun ikke engang gå god for våpenforsyninger til Ukraina, ettersom disse våpnene ville føre til at også russere døde.
En grunn til at mange russiske opposisjonspolitikere finner det vanskelig å vise medfølelse med ukrainere eller andre ofre for russisk kolonialisme, kan være at de ser på seg selv som ofre for det nåværende Kreml-diktaturet. Samtidig anser de seg – som de fleste russere – som en stolt del av en stor, historisk og visstnok fredselskende nasjon, hvis rykte har blitt skadet av Putin og hans håndlangere som har kapret makten i landet. Den kasakhiske historikeren Botakoz Kassymbekova beskriver dette adferdsmønsteret som «imperial uskyld» – en aktiv motstand mot å oppfatte seg selv som aggressor, kombinert med iscenesettelsen av ens egen fortid som en lidelses-, offer- og forløselseshistorie. Andre som lider under den russiske kolonialismen vil bare forstyrre dette bildet.
Nettopp i denne benektelsen av virkeligheten ligger kjernen i problemet: Alle som anser Putin som en ulykke i Russlands ellers angivelig så strålende historie, mangler en realistisk forståelse av den. De vil aldri forstå at en despot som ham ikke er et unntak, men den logiske konsekvensen og fortsettelsen av en flere århundrer lang historie av krig og kolonialisme. Dagens Russland ble ikke skapt av Putin – men Putin ble skapt av Russland. Det er lite som tilsier at Russland automatisk vil bli en rettsstat etter Putins død, eller at imperialismen og kolonialismen vil ta slutt.
I snart fire år har jeg spurt meg selv hva denne russiske skylden betyr for meg personlig. Jeg er datter av russiske foreldre, som begge innvandret fra Moskva til Tyskland på 1990-tallet. Jeg har hatt dobbelt statsborgerskap siden fødselen. Jeg lærte russisk før jeg lærte tysk, og behersker fortsatt språket godt. Selv om min kjennskap til Russland lenge kom fra turer i sommerferien, TV-titting og mine foreldres historier, betrakter jeg fortsatt landet som min andre hjemstavn. Og selv om jeg aldri har skutt raketter eller stemt på Putin, har jeg siden starten av krigen hatt følelsen av å tilhøre et fellesskap av gjerningsmenn. «Hver og en av oss er skyldig overfor alle i alt», skrev Dostojevskij.[1] Og senest siden 24. februar 2022 har alt russisk for meg vært ugjenkallelig knyttet til angrepskrigen mot Ukraina, som tar sikte på å ødelegge den ukrainske staten, kulturen og identiteten. Å være russisk kan ikke lenger betraktes som en apolitisk kulturell identitet, og kan ikke løsrives fra nåværende eller tidligere politiske og militære hendelser.
Men jeg er ganske alene om denne følelsen. Mange opposisjonelle støtter i stedet myten om «den gode russer», en diffust begrunnet tillit til det russiske samfunnet, samtidig som de avgrenser seg fra regimet. «Dette er ikke vår krig, det er Putins krig», sa opposisjonspolitikeren Vladimir Kara-Murza da han ble løslatt i 2024, og krevde samtidig at sanksjoner mot vanlige russere måtte fjernes. Under en tale i det franske senatet sist vår hevdet han til og med at det er psykologisk vanskeligere for russere å drepe ukrainere enn det er for «representanter for nasjonale minoriteter». Med dette mener han altså personer fra de urfolkene som uforholdsmessig ofte mobiliseres til fronten. Den russiske statsviteren Jekaterina Sjulman, som nå bor i eksil, går enda lenger: Hun mener at ideen om et kollektivt russisk ansvar er et «fascistisk konsept».
«Minne er motstand»
Så kan man spørre: Hvorfor skal man i et hyperindividualistisk samfunn som vårt i det hele tatt kjenne på skyld for andres handlinger? Filosofen Hannah Arendt, som beskjeftiget seg intensivt med Holocaust, skilte tydelig mellom individuell skyld, som er en rettslig størrelse, og politisk ansvar, som følger av tilhørigheten til et fellesskap. Hun anså ikke tyskerne som kollektivt skyldige, men som kollektivt ansvarlige.
Men i den tyske etterkrigstidens historieskriving ble nasjonalsosialistisk vold lenge beskrevet som skjebne, forføring eller tvang – som om noen få personer sto bak, mens flertallet trakk seg tilbake i rollen som skadelidende og skjøv det kollektive ansvaret fra seg. Tyske opposisjonelle i eksil som Carl Zuckmayer og Ernst Reuter reflekterte knapt over sitt eget eller samfunnets medansvar, og beskrev seg selv først og fremst som ofre for eller motstandere av Hitler-regimet, mens politiske skikkelser som Thomas Mann, som våget å snakke om tyskernes kollektive ansvar, av mange tyskere ble ansett som forrædere. Den dag i dag lever flertallet av tyskerne fortsatt i den tro at forfedrene deres ikke var delaktige i nazistaten, men i stedet ofre for eller motstandere av den. I mange tilfeller blir familiens fortid dysset ned og fortrengt.
På den måten er det paralleller mellom den individuelle omgangen med skyld i Russland og Tyskland, der bearbeidingsprosessen ennå ikke er avsluttet. Men i Tyskland finnes en statlig støttet minnekultur, som kom i stand etter krav fra ofrene for nasjonalsosialismen og som forsøker å bearbeide slike historiske forbrytelser. Russland har derimot såkalte minnelover, som for eksempel forbyr å omtale Hitler-Stalin-pakten eller å kalle krigen i Ukraina for en krig. Nettopp derfor må vi russere som bor i Vesten og har ytringsfrihet, sørge for at minnet holdes levende. For «minne er motstand», slik Irina Sherbakowa, en av grunnleggerne av den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial, formulerte det. Den som ikke bearbeider fortiden, står i fare for å gjenta den. Derfor begynner vårt ansvar med å forlate uvitenheten, med å ville vite hva som skjer. Særlig hvis vi selv en dag ønsker å bygge opp et demokratisk samfunn.
Jeg vil ikke bedømme hvorvidt folk som bor i Russland kan, bør eller må yte motstand mot Kreml-diktaturet. Selvsagt finnes det også opposisjonelle som er anti-imperialistiske og anti-kolonialistiske, og som erkjenner et kollektivt ansvar. Stadig leser jeg dessuten kommentarer under bidrag i russiske opposisjonelle medier, der russere skammer seg over sitt lands forbrytelser og ber ukrainere om tilgivelse. Men flertallet – og gjerne fremtredende skikkelser – i diasporaen ser på seg selv som de egentlige ofrene for Putins diktatur. Og nettopp fordi verken den nåværende regjeringen eller opposisjonsledere påtar seg noe ansvar for de russiske forbrytelsene, er vi nødt til å gjøre det.
Men hva blir det igjen av den russiske identiteten, som er så basert på stormannsgalskap og en følelse av overlegenhet, dersom vi aktivt revurderer fortiden og bekjemper det imperialistiske i oss selv? Mange russere har ennå ikke kommet over Sovjetunionens fall. Det kan kanskje forklare hvorfor opposisjonspolitikere så konsekvent skyver fra seg ethvert kollektivt ansvar: Selv i et Russland uten Putin vil ikke en slik posisjon kunne danne noen majoritet. Et selvbilde som et «folk av gjerningsmenn» er ikke en identitet som skaper sikkerhet – snarere tvert imot.
Vårt ansvar begynner med å forlate uvitenheten, med å ville vite hva som skjer.
Kanskje er selve ideen om det å være russisk og stå til ansvar for sin egen historie og for nåtiden, og ikke lenger gjemme seg bak tilfeldigheter, maktesløshet eller fortrengning, til syvende og sist ikke noe annet enn det Immanuel Kant ville ha kalt en regulativ idé: altså ikke en tilstand som noen gang kan oppnås fullt ut, men en moralsk horisont man kan orientere seg mot for å overvinne status quo.
Mange ukrainere hadde i begynnelsen av den russiske fullskala-invasjonen i Ukraina håpet på tydeligere reaksjoner og større solidaritet fra det russiske sivilsamfunnet. De fleste av dem anser ifølge undersøkelser i dag ikke russere som skyldige bare på grunn av forbrytelsene: De mener at russernes passivitet og ignoranse gjør dem kollektivt ansvarlige for angrepskrigen. Alene av den grunn bør vi ta dette ansvaret på alvor. Slik vil det kanskje en dag være mulig å oppnå en rettferdig fred for Ukraina, rehabilitering av det ukrainske samfunnet samt oppreisning og forsoning i øyenhøyde.
[1] Her sitert etter Geir Kjetsaas norske oversettelse av Fjodor Dostojevskij: Brødrende Karamasov, Solum forlag 2001, s. 369.
