Populistisk krigsmaskin

Den franske filosofen og forfatteren Michel Onfray samler troppene mot Brussel og Elysée-palasset.

Michel Onfray
Illustrasjon: Andreas Töpfer

Man kan si mye om Front popu­laire, det siste tilskuddet til fransk tidsskriftflora. Men å anklage initiativtakeren, kjendisfilosofen Michel Onfray, for å operere med skjult agenda, er ikke så lett.

Forsiden på papirutgaven til det første nummeret, som ble sendt ut til aviskioskene og de første abonnentene rett før sommerferien i 2020, forestiller et Europa i full oppløsning. Brussel vises ikke, tvert imot er byen forsvunnet bak noe som mistenkelig ligner et kulehull i et glassvindu, og ut fra dette episenteret sprekker kontinentet opp i små, gule knekk. Hva er det som har truffet oss? «Pandemi – oligarki – analfabetisme – sekterisme – nyliberalisme – globalisering – innvandring – forslumming» listes opp før det spørres: «Hva må gjøres?» Selv svaret er det plass til på forsida: SELVSTYRE! lyser konklusjonen, i røde versaler.

Front Populaire

Front Populaire 1/2020
Michel Onfray m.fl. (red.)

Her må det skytes inn at det franske ordet for selvstyre, souverainis­me, nok får en til å tenke mer på den ikke så veldig demokratiske tiden da Europa var underlagt et knippe eneveldige kongeriker, enn på det sosialdemokratiske folkestyreidealet til 1970- og 1990-tallets EF-motstandere her i nord. Men fordi man neppe ville bosette seg i det rurale Normandie for å undervise helt vanlige folk i filosofihistorie, som Onfray selv har gjort, uten å ha en viss ektefølt interesse for folkeopplysning og demokrati, velger jeg å la tvilen komme ham til gode.

Men er det et tidsskrift? Riktig nok står det «revue» på forsiden, og rent fysisk er det også slik det ser ut, i tillegg til at det planlagte utgivelsestempoet på fire utgaver i året peker i den retningen. I kommentarer på nettsiden og i intervjuer gitt til andre medier i forbindelse med lanseringen, velger imidlertid redaksjonen å kategorisere publikasjonen som en mook, en krysning av et magasin og en bok, og dette stemmer godt om man legger vekt på tekstsamlingens innhold mer enn dens fysiske fremtoning. For mens tidsskriftenes formål gjerne er å utvikle ideer og egge til debatt, kan det se ut som om Front popul­aire først og fremst vil agere som en politisk pamflett, og mobilisere rundt forståelsen av at det egentlige problemet vi står overfor, er EU.

Tema for tema og skribent for skribent, rulles kapitlene ut: Hvorfor ligger den en gang så stolte franske skolen i ruiner? Hvorfor får forslummingen av forstedene fortsette uten at noen griper inn verken mot fattigdommen eller fremveksten av radikale religiøse miljøer? Hvordan kunne det franske helsevesenet, som ser på seg selv som verdensledende, verken være forberedt på eller takle møtet med koronapandemien? Og hvordan ble hele landets industri rasert gjennom knappe to tiår på 1980- og 1990-tallet? Ja, når spørsmålene stilles på denne måten, gir svarene seg selv.

Front populaire handler oftere om å argumentere for hvorfor nasjonalstaten er universalnøkkelen som kan løse samtidens utfordringer, enn å la ulike ideer brynes mot hverandre.

Dette er egentlig ganske godt gjort, når man ser på de umake stemmene Onfray og medredaktør Stéphane Simon har fått med seg i dette første nummeret. Fra den tradisjonelle venstresida drar man først og fremst kjensel på Jean-Pierre Chevènement, som etter å ha tilhørt Sosialistpartiet i en årrekke brøt ut og stilte som EU-kritisk presidentkandidat i 2002, eller Georges Cuzmanovic, som var medlem av Parti de Gauche fra 2009 og ble en av de ledende figurene i La France Insoumise frem til han trakk seg i 2018. Et annet kjent fjes er Jacline Mouraud, initiativtaker og primus motor i gulvestopprøret, eller den radikale økonomen Jacques Sapir, som bidrar med en interessant artikkel om hvordan Frankrike kan løse seg fra eurosamarbeidet og/eller EU. Men her finnes også stemmer som den erkekonservative Philippe de Villiers, som ble rikspolitiker som statssekretær i kulturdepartementet i Jacques Chiracs første regjering, og som siden særlig har markert seg som motstander av islam og EU, og som forsvarer av tradisjonen og de kristne verdier, eller Andréa Kotarac, som tidligere var folkevalgt for Parti de Gauche, men som nå er rådgiver for Nasjonal samling i EU-parlamentet.

Selv om Front populaire har lånt navnet sitt fra Léon Blums koalisjonsregjering av venstresidepartier på 1930-tallets Frankrike, er det altså ikke bare Blums arvtakere Onfray henter ideene sine fra. Et annet begrep som skal ha oppstått på 1930-tallet, er «hesteskoteorien», og for dem som er opptatt av den i dag, vil 2020-utgaven av Front populaire fort kunne fremstå som et bevis på at ekstremister av alle avskygninger uunngåelig vil finne sammen, når man bare tvinger dem et lite stykke lenger ut i resonnementet.

I en tekst som ble publisert på Front populaires hjemmeside da prosjektet startet opp, viser Onfray hvordan ikke bare ordskiftet og tonen i debatten, men også den politiske virkeligheten har hardnet til. Midt i dette skal tidsskriftet bli til «en populistisk krigsmaskin» som har som oppgave å nedkjempe den europeiske, «maastrischske krigsmaskinen». Prosessen i forbindelse med folkeavstemningen om EU-konvensjonen i 2005, hvor det franske «nei» ble elegant oversett og omgått av regjeringen, karakteriserer han som intet mindre enn «et statskupp». Med denne retorikken, som vil være langt mindre egnet til å overbevise tvilere enn til å hisse opp allerede overbeviste meningsfeller, staker han også ut kursen i retning av presidentvalget i 2021, hvor Front populaire har som mål å stille med en egen kandidat. Onfray selv har lovet at den personen ikke skal være ham selv, likevel er det liten tvil om at det er han som skal være bevegelsens samlende figur. Det skal rett og slett godt gjøres å finne en politisk leder som klarer å nå ut like bredt som denne hyperaktive forfatterfilosofen, som er en svært hyppig gjest i ulike debattprogrammer på TV og i radio, og det vet han godt selv: Over tittelen på forsida har det blitt plass til både Onfrays rektangulære brilleinnfatning og innsalgssetningen: «Tidsskriftet til Michel Onfray.»

Tross det: Det egentlige samlende elementet i Front populaire, befinner seg et helt annet sted, nemlig i Élysée-palasset. Der sitter Emmanuel Macron, tidligere finansmann, nå hærfører for en global elite som nyter godt av alle fordelene med fri flyt av mennesker, varer og tjenester, men som selvsagt slipper å hanskes med ulempene det medfører (bortsett fra når det kastes stein i gatene og fyres opp griller i rundkjøringer). Det er mot Macrons front populicide (!), som Onfray skriver i lederen, at kampen står.

Mens jeg skriver denne teksten, er det én nyhet som skriker mot meg fra nettavisene jeg klikker meg inn på hver gang jeg tror jeg trenger en pause. Det er den om at Arbeiderpartiet har sunket enda to prosentpoeng på målingene, ned til 21,4 prosent. Dette skjer den samme uka som SSB har slått fast at inntektsfordelingen i Norge er mye mindre enn vi før hadde trodd. De én prosent rikeste får nå 20 prosent av inntektene, noe som gjør at vi befinner oss omtrent på nivå med Spania og Portugal når det gjelder ulikhet. Og partiet som skal utgjøre den viktigste motstanden mot dette, er i ferd med å tappes for sine siste krefter. Det er som å se en ulykke i sakte film. En reprise, kanskje, av noe vi allerede har sett litt lenger sør.

I spalten «Fransk Balkong» diskuterer Sandra Lillebø aktuell fransk litteratur- og idédebatt. Denne teksten ble først publisert i Vagant 2-3/2020.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.