Planteliv

Tidligere publisert i Vagant 1/2011.

Osip Mandelstam kunne i 1930 konstatere at kulden som kjennetegnet modernitetens væremåter, skyldtes «fysikkens inntrengning i moralens idé». I Michel Houellebecqs seneste roman, Goncourtprisvinneren Kartet og terrenget, har denne antakelsen fått en egen vri. Handlingen utspiller seg her i tråd med termodynamikkens lover om varmeoverføring og likevekt. Der kontakten mellom menneskene øker, stiger temperaturen i takt med aktivitetsnivået, og omvendt: Der isolasjon og avsondrethet truer med å undergrave tilværelsen, behøves det teknisk assistanse for å holde seg over frysepunktet. I et slikt univers får kunsten bare en underordnet rolle. Den kan ikke lenger, slik bøkene kunne det for Kafka, være «en øks for det frosne havet i oss». I stedet vrimler det hos Houellebecq av radiatorer og varmtvannsberedere, været spiller en betydelig rolle – alt som kan påvirke temperaturen i de ellers så kjølige omgivelsene har fått en fremskutt posisjon.

Bokas hovedperson, den tilbaketrukne kunstneren Jed Martin, slår seg opp på det internasjonale kunstmarkedet ved å avfotografere veikart fra den franske dekkprodusenten Michelin. Han har en forkjærlighet for tv-mediet og liker sendingene fra de landlige etappene i Tour de France, der helikoptrene følger rytterne fra avstand. Karrieren skyter fart idet han innleder et forhold til Michelins egen PR-ansvarlige, den russiske skjønnheten Olga, som ifølge kjendisforfatteren Frédéric Beigbeder (en karakter i boken) er en av «de fem vakreste kvinnene i Paris». Samtidig inngår Jed et formelt samarbeid med dekkprodusenten som sikrer ham gode inntekter. Fotografiene omsettes på nettsidene deres og Michelin nyter en betydelig økning i salget av kart. Det er, som en annen medarbeider sier, «en vinn-vinn-situasjon».

I likhet med tv-bildene fra Tour de France dekker veikartene fra Michelin alle de franske regionene. Riktignok er de abstrakte plansjer med veier og tettsteder markert som streker og punkter. Men det er denne oversikten som tiltaler Jed, og som siden gjør suksess blant kritikere og samlere. Men ikke bare her: Sammen med Michelins egne reiseguider danner veikartene også en effektiv salgsbrosjyre myntet på kjøpekraftige turister fra Russland, India og Kina. Jed fotograferer kartene skrått ovenfra, og uten å manipulere dem på noe vis. Dermed beholdes de generiske stedsnavnene og en oversiktlig geografi intakt. Det turistene ønsker seg er nemlig en smakebit av det landlige Frankrike – den franske opplevelsen – slik det har vært tradert i bildet av den joviale bonden, vinen og det franske kjøkkenet. Og her er kartet med på å underbygge det ideelle terrenget: På tidspunktet for Jeds utstilling er Frankrike nemlig i ferd med å utvikle seg til en striglet turistøkonomi, og fotografiene blir raskt en del av det samme kretsløpet, der reklame og kunst, konsum og visjon finner sammen – ikke ulikt det man ser hos Jeff Koons, som Jed forsøker å portrettere sammen med Damien Hirst, uten å lykkes.

I motsetning til tidligere bøker, der Houellebecq ofte gir uttrykk for en schopenhauersk livslede paret med erotisk desperasjon, står vi i Kartet og terrenget ovenfor en mer polert konstruksjon, en kjølig intellektualisme det kunne være nærliggende å sammenligne med Georges Perec. I romanen Tingene (1965) portretterte han de to markedspsykologene Jérôme og Sylvie gjennom konsumsamfunnet som var i ferd med å vokse fram i 60-årenes Paris. I likhet med Perec evner Houellebecq å fremstille personer som tar opp i seg tidsånden og selv blir et bilde på denne. Nytt i forhold til tidligere bøker er at forfatteren selv dukker opp. Det er likevel lite som minner om norsk tidsmessig autobiografisme: Slik tilfellet er med veikartene fra Michelin, er også navnet «Houellebecq» en abstraksjon – i beste fall en karikatur. (Senere i romanen blir han dessuten funnet myrdet i barndomshjemmet i Loiret. Som offer for et spektakulært ritualmord er kroppen hans oppstykket til det ugjenkjennelige og sammenblandet med restene av hans egen hund.)

Jed besøker ham hjemme i Shannon, Irland, der han har flyttet inn i en stor villa med en fullstendig overgrodd hage. Dagene tilbringer han med å drikke argentinsk rødvin, spise sovetabletter og sove foran tv-en i stua (det er lite som tyder på at forfatteren lever opp til Nicholas Sarkozys idé om det franske, slik den ble formulert i debattkampanjen omkring «fransk identitet» i 2009). Jeds formål med besøket er å overtale Houellebecq til å skrive en katalogtekst for en kommende utstilling, der han har portrettert høytstående personer i næringslivet og utøvere av «elementære yrker» – slaktere, bareiere, kaféverter etc. Samlet sett er utstillingen ment å skulle «gi et uttømmende bilde av samfunnets produksjonssektor i hans tid» (en aner noe av grunnen til at portrettet av Jeff Koons – reproduksjonens kunstner framfor noen – mislykkes).

Et av maleriene viser Bill Gates og Steve Jobs mens de «diskuterer datamaskinens framtid» i Palo Alto. Et annet har tittelen «Ferdinand Descroches, hesteslakter». I kontrasten mellom celebritetene og utøverne av de enkle yrkene antydes det hva som styrer økonomien. Det er også her man finner årsaken til Jeds «realisme»: Han portretterer enkle yrkesformer som er i ferd med å miste fotfeste (men som det tviholdes på i reiseguidene og turistnæringen), og stiller dem overfor internasjonale aktører innen teknologi, media, industri. Det landlige Frankrike truer med å bukke under for utjevningen i den globale kulturen, men får snart en ny giv takket være omleggingen til turistøkonomi, der jordbruket og nasjonalidyllen brukes for hva de er verdt. Det er blant annet denne omleggingen Jed registrerer i maleriene, og talende nok er det under en middag på den lokale restauranten i Shannon (der den pakistanske kokken i tillegg til irsk tradisjonsmat serverer tandoori og kebab) at Houellebecq takker ja til å skrive katalogteksten.

Dette blir så begynnelsen på Jeds store gjennombrudd som kunstner; utstillingen blir en astronomisk suksess og fritar ham fra alle fremtidige økonomiske og yrkesmessige bekymringer. Endelig har han mulighet til å leve akkurat så tilbaketrukket som han ønsker. Utover julemiddagene med faren, reduserer det sosiale samværet seg til sporadiske møter med galleristen Franz og den profesjonelle eskortepiken Aimée. Han møter også Olga en siste gang, men uten at de evner å ta opp tråden fra det tidligere forholdet.

Mot slutten av romanen vandrer Jed – som nå vegeterer nærmest på plantestadiet – rundt i leiligheten mens han pusser på kameraobjektivene sine. Som et fjernt tilsvar til den logikken Mandelstam beskrev i 1930 innleder han også en slags samtale med varmtvannsberederen. Romanens siste setning er beskrivende for livsførselen hans som sådan: «Vegetasjonens triumf er total.»

 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.