«Hva er det harpa vil si deg?»

Averno
Foto: Katherine Wolkoff og Baard Henriksen

DEBATT. Louise Glücks tradisjonsbevisste poesi er fortettet og eminent skriftlig. Hvorfor skal man da gjøre den talemålsnær, slik Per Petterson gjorde i sin Averno-gjendiktning?

Særlig fra og med The Triumph of Achilles (1985) er antikken sterkt nærværende i diktningen til nobelprismottaker Louise Glück. I sin sannsynligvis mest kjente bok, Vill iris (1992), som nettopp har utkommet på norsk i Ingvild Burkeys gjendiktning, til blant annet en panegyrisk anmeldelse signert Bernhard Ellefsen i Morgenbladet (14.5.2021), går hun i dialog med den klassiske lyriske motivkretsen hager, blomster og planter. En diktsamling som Averno (2006) sirkler rundt noen håndplukkede myter, særlig den om Persefone som blir bortført av Hades og ender opp med å leve halve året i dødsriket og det andre halve på jorda, en myte som forklarer overgangen mellom årstidene og avlingenes årlige blomstring. 

Louise Glück
Averno
Gjendiktet av Per Petterson
Oktober, 2017

Da Glück ble tildelt Nobelprisen i litteratur i fjor, fantes bare én bok av henne oversatt til norsk, nemlig Averno, gjendiktet av Per Petterson i 2017. «Fint omsett,» ifølge Sylfest Lomheim i Klassekampen (27.1.2021). Gjendiktet «på framifrå vis», ifølge Sindre Ekrheim på bloggen Humbaba (sitert på omslaget til årets Glück-utgivelse). I Stavanger Aftenblad (29.12.2020) ga Eirik Lodén Pettersons gjendiktning terningkast seks. Men Averno i Pettersons gjendiktning ble nullet av Kulturrådets innkjøpskomité, som følgelig må ha ment at den ikke holder mål. Hvem har rett?

Etter at Lomheim hadde lovprist Pettersons gjendiktning i Klassekampen, fulgte professor emeritus i amerikansk litteratur og kultur Øyvind T. Gulliksen opp med å skrive følgende i samme avis (2.2.2021):

Petterson oversatte Glücks dikt til radikalt bokmål. Glück viser ofte til arven fra antikken og bibelsk bildespråk. I norsk poesi betinger slike tema ofte et konservativt språk, på begge målformer. Pettersons praksis bryter med slike språkvaner. Det passer godt til Glücks tema i Averno.

Det Gulliksen her refererer til som «Glücks tema», er å oppleve «språklig tvang». Han oppfatter det med andre ord slik at det er noe frigjørende med Pettersons såkalte radikale bokmål. Poenget er i og for seg godt nok. I Tom Egil Hvervens anmeldelse av Vill iris (Klassekampen, 15.5.2021) skriver han at Burkey i sin gjendiktning «legger […] seg omkring midten av bokmålet» og dermed foretar et mer «opplagt valg» enn Petterson, som «dro Glück i retning av radikalt bokmål». Det er all grunn til sette spørsmålstegn ved en slik idé om hva som er et «opplagt valg», og hva som er å dra Glück i en retning. Er Glücks språk mer «i midten av» bokmålet enn «radikalt» bokmål? Hva skal det bety?

Verdt å nevne er det at Petterson selv, i et foredrag han holdt for Norsk Oversetterforening, «Stil og språk i klassereisens tid», som finnes på trykk i essaysamlingen Månen over porten (2004), markerer avstand til selve betegnelsen «radikalt bokmål». Selv om han medgir at et skriftspråk aldri er muntlig, gjør han her et poeng av at han har basert skriftspråket sitt på «det talespråket jeg har vokst opp med». Ja, det må være lov å spørre seg om ikke den primære virkningen av Pettersons Veitvet-mål på leserne av den norske utgaven av Averno er å gi Glücks dikt et preg av talemålsnærhet. Nettopp dette er problematisk. For Glücks tradisjonsbevisste poesi er eminent skriftlig. «I listen with my eyes», sier hun i et podkastintervju gjort av Peter Salovey.

Om den norske gjendiktningen av Averno skrev Ellefsen i Morgenbladet (17.11.2017) at «Pettersons umiskjennelige a-endelser og konkrete ordvalg lyser fra linjene». Ikke bare dreier det seg om a-endelser på substantiv, som «sjela» og «stunda», men også i fortidsformer av verbet, slik som «harva», «kanta» og «svikta». Til dette kommer former som «djup», «mjuk», «sjøl» og «tru». Riktignok er det en del pussige inkonsekvenser i den norske teksten, som her:

Du må spørre deg:
hvorhen snør det?

Hvorhen snør det? Plutselig er det som om Petterson ønsker å gjengi noe høystemt på riksmål. Men de stedene der originalen virkelig kaller på det høystemte, som i verselinja «What does the harp suggest?», går han for «Hva er det harpa vil si deg?». 

Det er mye unøyaktig i Pettersons versjon av Glück. For eksempel samler den norske utgaven to strofer (dropper en blanklinje) på side 20. Der Petterson i del to av det andre diktet i Averno gjør om originalens semikolon til komma, skal det på sin side kanskje tolkes som en form for «hjemliggjøring», som oversetterteoretikere kaller det, altså et forsøk på å gjøre Glück mer «norsk»? Noen steder er det imidlertid snakk om unøyaktigheter på meningsnivå, som i gjengivelsen av denne strofen hos Glück:

Come to me, said the world.
This is not to say
it spoke in exact sentences
but that I perceived beauty in this manner.

Petterson har her:

Kom til meg, sa verden.
Ikke at den talte
i fullstendige setninger,
men at jeg fant det vakre i den på denne måten.

Denne gjengivelsen er lite presis. I originalen er det ikke snakk om det vakre «i» verden – poenget er snarere at jeget oppfatter skjønnhet på følgende måte: som om verden selv kalte henne til seg, som om det er i denne tilkallelsen at erfaringen av det skjønne begynner. Dette er ingen ubetydelig nyanse. Noen linjer nedenfor kan vi lese:

Det andre så i kunsten,
så jeg i naturen.

Dét er poenget. Petterson er presis nok i akkurat disse to linjene, men har ikke tatt høyde for hva de betyr for diktet som helhet. «Det vakre» er også et merkelig oversettervalg, det dreier seg tross alt om beauty, «skjønnhet» som sådan, ikke bare partikulære utslag av noe som tilfeldigvis er vakkert – senere i samme dikt bruker da også Petterson nettopp «skjønnhet» for å gjengi originalens beauty.

Videre finnes det en del regelrette misforståelser, som «visste noe om» for recognized når sistnevnte verb er brukt i betydningen «anerkjenne», eller «de vil ikke» for «they would not», altså endring av verbtiden, eller «jeg mante det fram» for «I willed it», sistnevnte kanskje mulig som oversettelse i visse sammenhenger, men da det her er Persefone som taler, om det at hun ble bortført, virker «jeg mante det fram» underlig. Poenget er at hun rett og slett åpner for at hun ønsket å bli bortført.

Vi finner rett og slett en hel del dårlige oversetterløsninger i Pettersons Averno. Se på Glücks linje her, fra førstestrofen av titteldiktet:

You may not do a good job of it, but you go on –

Mot Pettersons:

Kanskje er det ikke her talentet ditt ligger, likevel, du fortsetter –

Dette er bare merkelig. Det klønete innskutte «likevel», som nærmest virker som en anglisisme eller amerikanisme, er altså ingen av delene, men snarere dårlig norsk. Dårlig norsk finnes flere steder, som her: «Nevn meg de innforståtte betydningene av ‹veikryss›». Eller «I drømmen / er det den som lager såret, også den som leger såret.» I tillegg til slike spesifikke svakheter og misforståelser vil jeg si at Pettersons gjendiktning gjennomgående er for pratsom. Den er preget av prosaisk parafrasering av heller enn av pregnante tilsvar til Glücks fortettede språk.

I et av diktene som tar for seg kjernemyten i Averno, heter det i originalen:

When Hades decided he loved this girl
he built for her a duplicate of earth,
everything the same, down to the meadow,
but with a bed added.

Hos Petterson blir dette:

Da Hades forsto at han elska denne jenta
bygde han til henne en parallell verden
alt sammen likt helt ned til enga,
men i tillegg ei seng.

Uttrykket «en parallell verden» fanger ikke riktig valøren i det engelske a duplicate of earth: Gjendiktningen sier bare at det dannes en verden i tillegg til vår, mens den engelske betoner at det dreier seg om en kopi. I kopien er alt likt, «alt sammen likt helt ned til enga», som Petterson for så vidt også skriver. Men denne siste formuleringen, med ordvalgene «helt ned», muligens hentet fra uttrykket «helt ned til den minste detalj», er misvisende. Det kan leses som om duplikatverdenen utelukkende kopierte det som befinner seg over enga. Betydningen er heller noe slikt: «der alt var identisk, til og med blomsterenga». Heller ikke løsningen «men i tillegg ei seng» er særlig god. Pettersons versjon kan tolkes som om Hades simpelthen bygde en ekstra seng, mens poenget i originalen er at han velger å utstyre sitt duplikat av alt jordisk med ett tillegg: en seng. Glücks strofe er gåtefull i sin innebyrd, men ikke på enkeltordsnivå: Strofen gjør at vi kan kontemplere den fascinerende ideen fra myten; den lar oss ikke bli sittende og gjette på hva ordlyden skal bety.

Isolert sett kan slike påpekninger virke som flisespikkerier – som om Petterson var sannspådd da han i det nevnte foredraget for Oversetterforeningens medlemmer sa at «det kommer ingen og tar deg og sier æ bæ (bortsett fra noen kritikere i Vagant)». Men å oversette poesi er det minutiøses kunst. Noen steder er gjendiktningsvalgene Petterson gjør, grunnleggende misvisende. Som da han her velger «verden» for the earth:

I bevissthetens stillhet spurte jeg meg:
hvorfor fornekta jeg mitt liv? Og jeg svarer
Die Erde überwältigt mich:
verden overmanner meg.

En av grunnene til at «verden» er et så lite egnet ord i denne passasjen, er selve tematikken for Averno som verk, nemlig forholdet mellom underverdenen og det dennesidige. Averno er det moderne navnet på en kratersjø ved Napoli, som romerne forestilte seg at var inngangen til underverdenen. Hades hersker i underverdenen, dit han bortfører Persefone. Persefones mor Demeter streifer sorgtung omkring på jorda, hun savner datteren. Det er jorda som skiller mor og datter, liv og død – ikke «verden».

Meget mulig at Pettersons valg av språklig register i gjendiktningen av Glücks Averno er politisk i en aller annen forstand, for eksempel rettet mot forventninger bygget på konservative tradisjoner. Det er ikke først og fremst dette jeg reagerer på i Pettersons Averno. Poenget er enklere enn som så: Kanskje er han en god språkpolitiker, men Per Petterson er ingen god gjendikter av Louise Glück.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.