Alt er tolkning Peter Handke synger ut

Putin og Lavrov har sagt det. Peskov har sagt det. Til og med Trump har sagt det: Krigen i Ukraina skyldes ikke russisk aggresjon. Dette er ikke noe argument, det er mer som en poplåt noen nynner på, i tide og utide, og noe skjer når tida går: Sangen siver inn. Umerkelig endrer ting seg, og plutselig snakker folk annerledes. De skriver som om ingen har fått med seg hva som foregikk for to eller tre år siden. En glemsel som inntil nylig kanskje var et svakt piff, får plutselig momentum. Propagandaen biter seg fast, de mange russiske påvirknings­puffene siver inn i offentligheten og ut i privatsfæren. Plutselig blir offerrollen inntatt av en som ustoppelig synger ut Putins og Peskovs krigs­narrativ i russiske, norske og andre kanaler – med refrenger som for lengst er tilbake­vist i ansvarlige medier, men som lever videre i dette rare segmentet av venstre­vridde med høy akademisk status, samt ditto lavstatus høyrevridde.

Autokontrære reflekser knuser all kildekritikk.

Ytringsrommet snirkles inn med snevrende føringer av orwellsk nyspråk: opp = ned, fakta = fiksjon, fred = krig.

Alt er mulig og ingenting er sant, som boka heter.

Kremls geopolitiske ideolog Aleksander Dugin uttalte til BBC, 28. oktober 2016: «Alt er relativt og (…) vi i Russland, vi kan anvende postmodernitet til å forklare for Vesten at i forhold til en hvilken som helst sannhet, har vi vår spesielle russiske sannhet. (…) Sannheten er en metafor for tro. (…) Det fins ikke noe slikt som en kjensgjerning. (…) Alt du ser er tolkning.»

Dette er standpunkter vi husker fra Handke-debatten i 2014, samt fra etterdønningene da Peter Handke fikk Nobelprisen fem år seinere.

Handkes bisarre angrep

Nå har Peter Handke omsider uttalt seg om den pågående krigen.

Dette skjedde i et koseintervju i den høyt respekterte avisa Neue Zürcher Zeitung, publisert 8. april 2025. Intervjuet begynner hjemme hos den aldrende forfatteren – han går nå i sitt 83. år – og fortsetter på restaurant. Vi får blant annet vite at Handke samler på lav. På stuegulvet har han lagt ut et lappeteppe av det må vi anta er steiner med ulike typer «blekgrønt» lav som ikke spesifiseres nærmere, men jeg ser for meg skorpeforma oldinglav, leprøst lyslav og bladforma lungenever i fin harmoni under føttene på den giktbrudne Peter Handke, som i følge intervjueren er «elskverdigheten selv», men som smeller til mot slutten av intervjuet:

Jeg lever for en annen verden. Ingen utopisk, men for den verden som er der. Den topiske verden, verden forhånden. Det politikken gjør nå for tiden, er en antitopisk verden. En slags verdensødeleggelse. Og dette gjelder ikke bare for russerne. Jeg er sikker på, at i Europa – det er jo ikke lov å si slikt – hadde freden vært mulig, lenge før krigen hadde det vært mulig å komme til enighet i Ukraina. Jeg hater meg selv for det, når jeg sier: «Jeg er sikker», men jeg er sikker på at europeerne oppmuntret Zelenskyj til krig: «Bare gjør det, bare gjør det. Vi støtter deg.» Og hvorfor? Zelenskyj ofrer sitt folk, og de har alle fått nok. Det er en fryktelig lidelse, folket lider. Nasjonene kan for min del gjerne forbli stjålet. Jeg hater nasjoner. De Forente Nasjoner bør avskaffes. FN har ingenting mer å si. Det er ikke lenger noen erotikk i ordet «nasjon», bare vold igjen. Hvis Liechtenstein hadde sagt: «Vi er en nasjon», så ville jeg vært for det med én gang. Eller Graubünden.¹ Liechtenstein er fyrstedømmet mellom Sveits og Østerrike, Graubünden er den største, østligste og tynnest befolkede kantonen i Sveits. Unnskyld meg, nå blir jeg litt melankolsk.²«Ich lebe für eine andere Welt. Keine utopische, aber für die Welt, die da ist. Die topische Welt, die vorhandene Welt. Was die Politik heute macht, ist eine antitopische Welt. Eine Art der Weltzerstörung. Und das gilt nicht nur für die Russen. Ich bin sicher, dass in Europa – man darf ja nicht darüber reden – ein Frieden möglich gewesen wäre, lange vor dem Krieg wäre eine Einigung in der Ukraine möglich gewesen. Ich hasse mich selber dafür, wenn ich sage «ich bin sicher», aber ich bin sicher, dass die Europäer Selenski zum Krieg ermuntert haben: «Mach nur, mach nur. Wir unterstützen dich.» Und wofür? Selenski opfert sein Volk, die haben alle genug. Es ist ein furchtbares Leid, das Volk leidet. Die Nationen können mir gestohlen bleiben. Ich hasse Nationen. Die Vereinten Nationen soll man abschaffen. Die haben nichts mehr zu sagen. Im Wort «Nation» ist keine Erotik mehr drin, nur noch Gewalt. Wenn Liechtenstein sagen würde: «Wir sind eine Nation», dann wäre ich sofort dafür. Oder Graubünden.Entschuldigen Sie, jetzt bin ich etwas melancholisch.»

Utsagnet er klassisk Peter Handke. Etter litt tåkeprat om verden og politikken tar han sats i en vag formulering om russerne, før han angriper sitt egentlige siktemål: det liberale Europa. Han unnlater aldri å posere som spørrende, men er uansett sikker i sin sak: Zelenskyj ble narret av europeerne til å foreta seg noe fryktelig både mot sitt eget folk og sitt russiske nabofolk. Akkurat hva han skal ha foretatt seg forblir i det dunkle, men resultatet er lidelse og det er i alle fall ikke russernes skyld, men den grusomme nasjonstanken, som Peter Handke hater fordi den ikke gir erotisk tenning. At journalister vanligvis er forventet å stille kritiske oppfølgingsspørsmål, for eksempel om å presisere denne erotikken – er den metaforisk ment? – spiller i denne sammenheng liten rolle, for det handler tross alt om den store forfatteren Peter Handke, og all denne tenkningen gjør ham litt melankolsk.

Å fornekte realiteten

Før jeg går videre, la meg tone flagg: Jeg mener at det fins kjensgjerninger som ikke lar seg underslå uten å begå intellektuelt og moralsk selvmord. Hvis vi ikke anerkjenner enkelte grunnleggende fakta på tvers av all uenighet, bryter samtalen sammen. Det har ingen hensikt å drøfte romersk imperiebygging med noen som hevder at noe slikt aldri fant sted; at riket aldri ble styrt av et kleptokrati; at Roma bare var en storby som økte sin innflytelse og este utover fordi de konfliktsky borgerne, gjennom Senatet og seinere keisermakten, så seg tvunget til å sikre grensene i stadig større utstrekning, i en pågående fredsprosess med nabofolk som ble fjernere og fjernere etter hvert som flere og flere provinser lot seg innlemme i Pax Romana. Det har ingen hensikt å diskutere Romerriket som historisk fenomen med noen som fornekter rikets imperiale strategi, som blant annet innebar dette som nyere historikere har døpt historiens første folkemord: Julius Caesars nedslaktning av over en million gallere.³For interesserte som i likhet med meg må ty til sekundærkilder, anbefales Edward Luttwak: The Grand Stratgey of the Roman Empire, Weidenfeld & Nicolson, London, 1976, samt oppfølgerne om storstrategiene til Sovjetunionen (1983) og det bysantinske riket (2009).

Tilsvarende med dagens Russland.

I tråd med Dugins dictum har makthaverne i Kreml helt spesielle sannheter, som godt kan være både virkelighetsfjerne, selvmotsigende og åpenlyst realitetsfornektende, men som likevel fungerer bra retorisk. Her snakkes det konstant om å trygge egne grenser og om en mer eller mindre naturlig interessesfære som sikrer Russland mot farer og trusler fra fremmede makter som det ekspanderende EU eller det enda mer truende Nato.

Jeg derimot, mener det fins uomgjengelige kjensgjerninger:

Da Russland gikk til fullskala krig 24. februar 2022, var de overhodet ikke utsatt for noen provokasjon fra Ukraina, Nato eller Europa. Tvert imot arbeidet vestlig diplomati febrilsk med å forhindre den russiske eskaleringen av en krig som allerede hadde vart i åtte år.

EU reagerte forsiktig på okkupasjonen av Krym i 2014, og ti år seinere var det ingen europeisk militær opptrapping på gang.

Tvert imot kan europeerne anklages for ikke å ha tatt de russiske signalene på alvor. Putins tale fra 12. juli 2021 er publisert i engelsk språkdrakt på Kremls egne sider, og kan vanskelig tolkes som noe annet enn en krigserklæring mot ethvert selvstendig, demokratisk Ukraina.

Å påstå at europeerne skulle ha hisset opp Zelenskyj med militaristiske løfter på denne tida er det rene galimatias, men en galskap Peter Handke deler med flere av Putins rævdiltere, som den svenske forfatteren og journalisten Kajsa Ekis Ekman, hvis Klassekampen-kronikk med tittelen «Krigsfantasier», 8. april 2025, ble mye spredt på Facebook.

Krigsvegring og fredsbløff

Vi som forholder oss til kjensgjerninger kan for øvrig utmerket godt forstå Putins utsagn om at Sovjet­unionens fall var den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre – hvis vi ser bort fra det ideologiske grumset og kun vurderer økonomi og velferd: På sju år – fra 1991 til 1998 – sank Russlands BNP 43 prosent. Til sammen­likning falt Sovjets BNP under andre verdens­krig med 24 prosent, og under depresjonen fra 1929 til 1933 falt USAs BNP med 30 prosent.

Inflasjonstoppen var 1354 prosent i 1992, elektronikk­produksjonen falt med 78 prosent på fire år, levealderen stupte.⁴Tallmaterialet er hentet fra Peter Reddaway & Dmitri Glinski: The Tragedy of Russia’s Reforms. Market Bolshevism Against Democracy, Unites States Institute of Peace Press, Washington D.C., 2001.

Med noen baltiske unntak gikk det ikke stort bedre i de andre eks-sovjetrepublikkene.

Mens dette pågikk ble befolkningen fortalt, av egen elite og vestlig ekspertise – anført av Harvard-økonomen Jeffrey Sachs – at de var på god vei til velstand og at sjokkterapien etter hvert ville gjøre alle godt. Det gjorde den aldri. Den hjalp kun et bittelite mindretall av kleptokrater som snart kom inn i Putins fold.

Vi som forholder oss til kjensgjerninger er også glassklare på dette punktet: Krigen kunne vært avsluttet mye tidligere, hvis europeerne ikke hadde somlet og nølt med å oppfylle ukrainernes desperate ønsker, og hvis våpenhjelpen ble gitt med færre restriksjoner i 2022 og 2023.

Mariupol ville aldri ha falt og situasjonen på bakken ville vært katastrofal for Russland, hvis det ikke var for krigsvegringen i vestlige hovedsteder. Det har vært tragisk å bivåne den vestlige mistroen til ukrainernes vurderinger av russisk bløff.

Å dilte etter Putin

Det er nå over åtte år siden jeg døpte den knipetanga som forsøker å vriste oss over i en ny verdensorden: Trumputin.

I den nevnte Klassekampen-kronikken skriver Kajsa Ekis Ekman om den amerikanske administrasjonens nykolonialistiske «fredsplan» for Ukraina: «Nå som USA har valgt en ny president som ønsker å avslutte krigen i Ukraina så snart som mulig, trodde jeg at Europa ville følge etter.» Som representant for «fredsbevegelsen» er hun skuffet over at europeerne ikke slutter opp om Trumputin.

Men det er vi som forholder oss til kjensgjerninger som kjemper for freden.

Peter Handke, Kajsa Ekis Ekman og deres meningsfeller gjør ikke noe annet enn å dilte etter Putin i kampen mot demokrati og selvstendighet for mindre land.

Ukraina har over 40 millioner innbyggere.

I Norge er vi 5,5 millioner som skal forvalte – og forsvare – en landmasse som er større enn Italias og et havområde på størrelse med Middelhavet, og Europas mest aggressive militærmakt er nærmeste nabo.

I Russland fins det ingen sannhet, ingen kjensgjerninger, ikke noe demokrati, ingen opposisjon – de forgiftes, fengsles og «faller» ut av vinduer fortløpende – og ingen fri meningsutveksling, men det fins militaristiske barnehager bare noen kilometer fra norskegrensa.

Likevel fins det altså mennesker som, i likhet med Peter Handke, foretrekker den offisielle russiske fortellingen om krigen.

Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer ynkelig.

Slava Ukraini!

Ikke tro på fortellingen om at russerne vinner på slagmarken. De synger på det siste verset.⁵For tida frakter russerne soldater til fronten på muldyr, med haubitsere fra tredvetallet, ifølge Peter Frølich i Audun Lysbakkens podkast: https://www.podplay.com/no-no/podcasts/skjebnetid-med-audun-lysbakken-1298967.