Jeg ville invitere Øystein Stray Spetalen til å snakke her, fordi han er en sentral aktør i finanslivet, som likevel uttaler seg i forhold til realitetene. Og det er ingen selvfølge, at en sentral aktør innafor finanslivet forholder seg til realitetene. Det er nesten en umulighet, skulle man tro. Men hva skal man egentlig tro om de økonomiske realitetene, nå når samtlige aktører sier det nettopp er det som er problemet, at de har mista troen på egne evner og tilliten til hverandre?
Hva skal man tro, når den amerikanske sentralbanksjefen en torsdagskveld forteller landets lovgivende forsamling, at hvis de ikke vedtar en gigantisk pengeoverføring til landets banker i morgen den dag, så har ikke USA noen økonomi på mandag? Verdens største og mektigste økonomi, som drives av en industri hvor verdens ledende finansgenier i årevis har brukt gigantiske datamaskiner og raffinerte analytiske metoder for ikke bare å vurdere risiko rent allment, men også funnet formler for å sette priser på risiko? Når de i årevis har tjent milliarder på sine risikable regneferdigheter, og selvfølgelig har langtidsperspektiver på det hele, og så kan plutselig hele greia ramle sammen i løpet av én virkedag, som et korthus?
Da må vi vel tro at det var et korthus, da? Det er vanskelig å tro noe annet.
Og hva skal vi tro når det heter seg at bankene skal tilføres hybridkapital fra staten, og spør hva hybridkapital er for noe, og får til svar at hybridkapital er en mellomting mellom egenkapital og gjeld? Altså en mellomting mellom noe du har og noe du ikke har? En mellomting mellom noe du har lånt og noe du ikke har lånt? Kan vi tro noe annet enn at dette må være en snedig måte å overføre penger til noen som allerede har eller ikke har nok? Er det mulig å tro noe annet enn at denne regnskapsmessige begrepsoppløsninga må være et veldig smart grep, for noen?
Og for å komme tilbake til dette med risiko og risikospredning: Hvordan kan verdens ledende kapasiteter, som rår over enorme tekniske og intellektuelle ressurser, finne på å tro at de kan eliminere all risiko i markedet ved å dele opp alle risikable poster og bunte dem sammen med mindre risikable og dermed spre risikoen overalt? Og når dette er gjort, og alt det risikable er som trylla bort fra regnestykket, hvordan kan de få seg til å stille dette påstått risikofrie hokuspokus i sikkerhet for lån som er ti eller hundre eller tusen ganger så store? Og hvordan kan de tro at de ikke risikerer å tape ti eller hundre tusen ganger så mye?
Det er liten tvil om at de for en stor del trodde på det de sa og gjorde. Kerry K. Killinger, toppsjefen i Washington Mutual, uttalte for eksempel i 2003: «We hope to do to this industry what Wal-Mart did to theirs, Starbucks did to theirs, Costco did to theirs and Lowe’s-Home Depot did to their industry. And I think if we’ve done our job, five years from now you’re not going to call us a bank.» Dette sa han altså i 2003, og han fikk selvfølgelig rett i at ingen ville kalle dem en bank lenger om fem år. Men han mente jo at de skulle bli noe mye større og finere enn en vanlig bank, ikke at de skulle gå konk. Hvordan kan noen bomme så totalt på realitetene, igjen og igjen? Og hvordan kan de samme menneskene feie alle kritiske røster til side, for så å late som om de aldri hørte et pip, og samtidig frekt og freidig kreve at vi gir dem, ikke bare vår tillit, men også fyller opp kapitalkontoen sånn at de kommer seg på beina igjen?
Og hvordan har det seg at vi gir dem vår tillit, for det er jo det vi gjør? Fins det ingen mulighet for å få reell demokratisk kontroll med hvordan pengene skapes og rikdommen fordeles? Er ikke dette et av de viktigste politiske spørsmålene i et demokratisk samfunn? Er vi nødt til å overlate kontrollen til de menneskene som har bomma mest i sine spådommer det siste tiåret? De som kaller Øystein Stray Spetalen for naiv når han påpeker det selvfølgelige, nemlig at det er galskap å gamble på aksjer med en så stor andel av oljefondet som vi allerede gjør?
Eller når forsikringsselskapene, som er noen av grunnbastionene i finansmarkedet, klarer å søle bort en tredjedel av folks private pensjonsordningsreserver, er det ikke betenkelig at ekspertisen på området slipper så lett unna egne fadeser? Skader det ikke rettsfølelsen hos folk? Hvorfor er det så vanskelig å få til akseptable gjeldsordninger for vanlige folk som havner i trøbbel, og så mye lettere for de store aktørene? Selvfølgelig fordi noen har makt og andre ikke har makt, og sterkest er de som har den makta de ikke har, altså hybridmakta, det vil si definisjonsmakta?
Hvordan kan vi som jobber med for eksempel kunstneriske og intellektuelt stimulerende oppgaver, finne oss i at definisjonsmakta på det mest sentrale samfunnsfeltet overlates til noen som igjen og igjen viser at de ikke eier begreper om hva de holder på med? Tør vi ikke? Er det mulig å prestere noe dårligere enn det økonomene har klart?
Som det sto i New York Times i fjor høst, dagen etter at den amerikanske sentralbanken hadde spadd opp 500 milliarder kroner i et akuttlån, som nå er blitt 500 milliarder til: «The problem is people are operating in a world in which nobody knows what the hell is going on.» Men det kan da ikke være sant, at ingen skjønte noe som helst? Det var vel heller sånn, at av alle som fulgte litt med på regnestykkene, var det bare økonomene som ikke skjønte hvor det bar? Når det i USA alene ble omsatt sammensatte finansielle instrumenter verdt dobbelt så mye som hele USAs brutto nasjonalprodukt? Når alt dette vesentlig var lånefinansiert, hvem kunne innbille seg at verdiene ikke raskt ville tape seg? Økonomene, ja, men vi andre?
Hva er det som gjør at noen er «too big to fail» og andre ikke? Det har selvfølgelig med lovverket å gjøre? Når sjefen for FNs narkotikaprogram påsto for noen uker sida, at så å si all den friske kapitalen som tilfløt markedet i siste kvartal 2008 kom fra illegal narkotikahandel, betyr ikke det at bankverdenen burde takke narkotikamafiaen? Og at det vil bli umulig å få gjennom noen reform-politikk på dét området, fordi det illegale distribusjonsnettverket er «too big to fail»? Det kan vel ikke bety noe annet?
Hva er egentlig penger? Hvorfor fins det ingen klar og dekkende definisjon på hva penger er? Er det ikke fordi de finansielle aktørene stadig finner opp nye pengeformer, som de dermed kan produsere sjøl? Det er jo ikke staten som utsteder mesteparten av pengene i dag, staten bare garanterer? Det er de private bankene og finansinstitusjonene som får tillatelse av staten til å skape nye penger ved å låne ut visse beløp, som altså ikke fins før låntakeren betaler dem tilbake? Men da fins de jo heller ikke, for da nulles den utlånte summen ut i bankregnskapet? Hva trenger vi alt dette for? Hva gjør bankene med alle penga?
Her er den norske sentralbanksjefens forklaring på krisen som var under oppseiling i juni 2008: «Verdipapirisering av boliglån gjør at kredittrisikoen spres på flere investorer. Mange banker ble likevel hardt rammet av subprime-problemene ettersom de hadde videresolgt dårlige boliglån til spesialforetak som de selv hadde opprettet.
Spesialforetakene finansierte seg ved å utstede verdipapirer med sikkerhet i lånene. Disse papirene ble igjen kjøpt blant annet av andre spesialforetak, som utstedte nye verdipapirer med sikkerhet i verdipapirporteføljer. De opprinnelige boliglånene kunne dermed bli pakket sammen med andre papirer og solgt som nye verdipapirer gjentatte ganger.»
Er det nødvendig med flere spørsmål? Er det ikke dermed helt klart hva som har foregått? Bankene har benytta seg av sine statlig garanterte rettigheter til å skape nye penger i flere omganger, men for ikke å gå glipp av den mulige investeringsgevinsten ved disse beløpene har de, gjentatte ganger, lånt ut, og det vil si: skapt, disse pengene til seg selv og investert dem i egne produkter, i håp om at hvis alt bare fortsetter på denne måten kan de alltid låne større beløp av sin egen pengemaskin, som tross alt bare krever noen tastetrykk på en computer i våre dager, for å spytte ut millioner. Hvordan kan et såkalt folkestyre godta noe slikt? I rene ord for penga må det jo bety at hele denne samfunnsfiffen er dypt og nådeløst korrumpert? Hvis de da ikke tar tilflukt til udugelighetstoposet igjen, og påstår at de ikke hadde peiling på hva de gjorde?
Er det bare jeg som syns det er underlig å leve i ei tid der slikt får passere nesten uten motforestillinger? Er det ikke naturlig å koble denne mangelen på protestbevegelse med det faktum at så å si alle moderne og oppegående mennesker står i gjeld — til banken?
Fremført på Café Mono 11.02.09, som en del av Forfattersentrums arrangementsserie Litteratur på Mono.
