Otto Risanger:
Pengeboka 2009
Vigmostad & Bjørke
400 sider
Kr. 299,-
Dette er den 30. utgaven av det forlaget presenterer som «den årlige bibelen for privat økonomi». Ei bok som må skrives på nytt hvert år er det motsatte av en bibel, likevel er honnørorda merkelig dekkende, for i virkeligheten fins det selvfølgelig ikke noen privat økonomi. Det er bare noe vi sier. Det er et uttrykk. Det er noe noen tjener penger på å skrive, men som andre kan lese med utbytte. Utbyttet vil i så fall være direkte målbart, stort sett i form av nedsatte skatter, og måleenheten er selvfølgelig penger. Hva penger er sier ikke boka noe om.
Ålreit. Dette er ingen økonomisk avhandling. Boka er ment som praktisk veiledning for vanlige folk når de skal fylle ut selvangivelsen eller i verste fall godta den forhåndsutfylte, og den er mer oversiktlig og lettlest enn skatteetatens veiledninger. Likevel vil jeg tro at bruksverdien for hver enkelt skattyter ikke er særlig stor, fordi vanlige folks muligheter til å slanke skatten er mye mer begrensa enn antallet punkter i de fjorten kapitlene skulle tilsi. For de aller fleste vil det være rentefradraget som virkelig monner, så i praksis er det banken som bestemmer hvor stort fradrag den enkelte skal få – forutsatt at avdragene betales, naturligvis. Folk med lav inntekt har liten kredittverdighet og beskattes derfor systematisk hardere enn høytlønte. I løpet av førti års yrkesaktivitet vil denne asosiale profilen i skattelovgivinga medføre vesentlige pengeoverføringer til dem som har mest fra dem som har minst, men det regner man ikke med fordi det ikke blir bokført. Slike ting kunne blitt synliggjort, hvis forfatteren hadde reflektert litt over hva penger er.
Feilen med denne boka er, som nevnt innledningsvis, for nå å innterpe det demonstrativt, så følg med, ikke blunk – feilen er at boka fordreier økonomi til en privat aktivitet for noen stadig mer pompøst nøyeregnende skattytere som begjærlig griper sjansen til finlesing av slingringsmonn for ærligheten selv med kameratkjøring på nypløyd punkt, hvis brakkmarks paragraf i henhold til et fordums og, iflg. Pengeboka, særlig hensyn til begjær, jf. begjærlig, gripe sjansen til å fradragsføre noe som straks krymper ektefellens skatt med noen lusne lapper, ikke sant? Når Storebrand og Vital søler bort en tredjedel av noen hundre tusen menneskers oppsparte pensjonsmidler, blir foregående lesefrukt peanuts. Og vitale, store brander kan i neste omgang presse fram nye regnskapsregler, som igjen gjør det mulig å tjene store penger for de rette personer, foretak eller begge deler. Dette inkluderer naturligvis ikke enkeltmannsforetak som undertegnedes, som gjennom de siste tjue åras skattereformer har fått vesentlig amputerte fradragsmuligheter, parallelt med at regnskapsplikten har blitt innskjerpa. Slike ting er det selvfølgelig ikke rom for å reflektere over i Otto Risangers pengebøker, som hvert år utbroderes med lange oppramsinger av alt som er nytt, pluss litt om hva som ikke gjelder lenger og mange lure tips.
Skatteloven kom i 1911, og det er nå rundt hundre år sida forfedrene våre kjøpte allmenn stemmerett, for skattepenger. Den gang lå brorparten av skattebyrden på den velhavende delen av befolkninga. Nå er det omvendt, og skattepengene betaler selvfølgelig for mange velferdsgoder som ikke fantes før og som vi alle roper hipp hurra og heia Norge for. Like fordømt har det skjedd ei omfordeling av skattebyrden fra de formuende til de jevne lag. Bøker som Risangers tilslører alle spørsmål ved denne utviklinga og gjør det naturlig å bli stående med lua i hånda.
Parallelt med at statsfinansene ble folkelig fundert fikk de store pengemaskinene innafor bankvesenet og finansnæringa ta i bruk stadig mer elastiske regnskapsmetoder. Dette gjelder altså dem som skal ha penger som fag – for tida blir det stadig klarere hvordan de har brukt sine fagkunnskaper – motsatt næringsdrivende på andre områder, snekkere, forfattere osv., som samtidig er blitt pålagt strengere og stivere krav til regnskapsførsel. Det er selvfølgelig vanskelig å fastslå hvor stor endringa har vært, og hvordan arbeidsbyrden med bokføring har økt, men En innføring i nasjonalbudsjettet, utgitt av Arbeidernes Opplysningsforbund udatert, men jeg tror det var i 1947, gir et bilde av nesten arkaisk regnskapsløse tilstander. Om primærnæringene, som den gang utgjorde den overlegne majoriteten av landets selvstendig næringsdrivende, heter det for eksempel: «Svært mange av disse fører i det hele tatt ikke regnskap, eller det som de fører er svært ufullkomment.» Jeg vet ikke hvor dekkende den lakoniske setningen var for realitetene, men én ting er sikkert: Det omtalte samfunnet var fullstendig annerledes enn det vi lever i nå, og som tvinger en stri strøm av håndverkere ut i svart arbeid på grunn av rot med momsregnskapene.
Det er selvfølgelig ikke noe galt med regnestykker i seg selv, den matematiske rasjonaliteten er anvendelig på mange områder, og regnskapsføring er noe mange kan ha utbytte av. Men det er faktisk ikke så veldig mye folk flest kan finne på med selvangivelsen. De avgjørende økonomiske beslutningene tas helt andre steder, for å si det mildt: De rådende aktørene handler globalt, i en verdensøkonomi der det kriminelle innslaget ifølge FNs nøkterne anslag utgjør 20 prosent, og der det er umulig, som Alan Greenspan innrømte etter at han gikk av som sentralbanksjef, å vite hvor mange penger som til enhver tid er i omløp. Med uhyggelig raffinerte metoder har finanslivet skapt enorme formuer, samtidig som det har undergravd hele systemet. Til å forklare dette domineres alle verdens kunnskapsinstitusjoner av en såkalt økonomisk vitenskap, som tviholder på dogmer uten realitetsforankring eller forståelse av menneskelig samkvem. I denne sammenhengen er det altfor svakt å snakke om «ideologi», skriver Karl-Heinz Brodbeck i sin siste bok, Die Herrschaft des Geldes (2009), for ideologiske villfarelser gir tross alt et skinn av å forklare visse objektive realiteter. Den økonomifaglige ideologien reproduserer seg selv hinsides alle objektive realiteter. Til tross for sin faglige, intellektuelle og nå også faktiske ruin tviholder disse miljøene på definisjonsmakta, og den regnestykkestupide oppstykkinga av alle menneskelige virksomheter og alt sosialt liv pågår med uforminsket styrke. Hvis årets pengebok fra Otto Risangers hånd skulle forsvart sin tittel, burde den i det minste forsøkt å si noe om disse realitetene. I mangel av slike forsøk, er det vanskelig å tolke boka som noe annet enn reproduksjoner av de rådende villfarelsers gjennomkalkulerte smålighet.
Det fins bare to typer penger, sa Milton Friedman: dine penger og mine penger. Forstått innafor de rådende villfarelser, er dette ei bok i kategorienMINE PENGER. Men den briljante Friedman tok, som så ofte, fullstendig feil. Penger er sosiale begreper og omgangsformer, penger er produkter av menneskelige fellesskap, og penger er eksperimentelle redskaper som vi bruker til å forstå både mennesket og det samfunnet, som omformes med pengesaker som det sentrale virkemiddel. Penger er magiske, så lenge vi tror på dem, og når vi slutter å tro er de verdiløse. Penger har ingen realitet, men fungerer til gjengjeld fantastisk smidig. Penger er ulike og høyst forskjellige fenomener, de er alt annet enn homogene størrelser, uansett vilken valuta vi tilfeldigvis anvender. Penger er uhyrlige maktmidler, som med renters rentes groteske slagkraft er den norske skatteetatens beste våpen i kampen for å knuse alt håp hos de ulykkelige. Pengeboka til Otto Risanger får slike bestialske maktovergrep til å virke naturlige, på samme måten som den får de til enhver tid gjeldende regnskapsformer til å virke uproblematiske. Og som et produkt av konsulentvirksomhet med krypende juss og snikende lammelse av fornuften, som motsats til den rentebærende rasjonaliteten, er den ubrukelig ved konflikter. Selvfølgelig, meninga er jo bare å hjelpe Hvermansen gjennom det lumske villnisset som lovverket representerer. Men dette villnisset utgjør utvilsomt den delen av Norges lover hvor rettssikkerheten er dårligst ivaretatt. I dette villnisset risikerer du alt du eier og har, hvis du har noe, og du kan straffes igjen og igjen, uten noensinne å bli anklagd for noen forbrytelse: Tvangen er absolutt, konsekvent og nådeløs. Når det derimot gjelder indre konsistens, fornuftige og menneskelige hensyn, eller noe så tilsynelatende regnskapsteknisk som vilke pengeoverføringer som bokføres og vilke som neglisjeres, er det hele ganske løst og relativt lemfeldig fundert.
Jeg vil ikke anbefale denne boka til noen, ikke engang til forfatteren, og selv går jeg heller på en ny skattesmell enn å hengi meg til alle mulige fradragssvermerier. Men i den grad utgivelsen kan bidra til en større oppmerksomhet rundt pengefenomenet, er det bra. Pengene har også, som Karl Marx var inne på, en sivilisatorisk funksjon. Og det blir fort litt schizo sosialt, når vi har pengekulturen på den ene sida og kulturlivet på den andre. Penger er gjeld, men også kreditt, og det økonomiske heksebrygget som vi alle må sluke med hud og hår, hadde blitt mindre uspiselig, hvis flere kokker tråkka i salaten. Men Pengeboka 2009 smaker nærmest luft. Innestengt luft.